web analytics

Tag Archives: blogging

Klipp

Twitter, spekulativt kvitter?

En uppfriskande sak med bloggens genombrott i början av 2000-talet var att den satte stopp för 90-talets journalistiska självinkrökthet.

Bloggens format – länkarna, det obegränsade utrymmet, kommentarfunktionen – tvingade bloggaren till samtal snarare än självförhöjelse.

En av fordelene med Twitter er kanskje at bloggen kan stige i aktelese mens surpomper og teknologisinker konser på å disse Twitter?.

Bok og Film

Hjorthen leser bok, snakker om Eldkvarn, og sammenligner med blogging. Vrøvl med andre ord?

Det er ikke noen grunn til å skrive store analyser om Texter och historier från Den stora Landsvägen, selv om jeg hadde vært i stand til det. Det er en praktbok med en gjennomgang av Eldkvarn, Plura og Carla Jonssons lange karriere, helt fra starten av, da de het Piska mig hårdt, og opp til og med den forrige platen deres, Svart blogg. De viktigste tekstene har fått plass, med akkorder, og noen få ord fra Plura, eller Carla da, i de tilfellene hvor det er han som har skrevet dem, om hvor sangene kommer fra. Inspirasjon, hvor de er skrevet, etc.

Mest for fansen med andre ord. Men i tillegg til dette så har man fått folk i kretsen rundt Eldkvarn til å skrive noen ord her og der, mellom hvert album er det en tekst, og der dukker Håkon Hellstrøm opp, Sophie Zelmani, og to av Pluras ekser har også fått slippe til. Wenche Arnesen, som en kort periode faktisk sang i Eldkvarn, og den ikke helt ukjente Kajsa Grytt. Særlig Kajsas tekst er fin, men mer om den litt senere.

For når jeg leser om Plura, og hører tekstene hans, så hender det ofte at jeg blir sittende og trekke litt paraleller til både denne bloggen, og til blogging sånn generelt. Plura blogger jo på en måte til akkompagnement, alt han skriver kan tilbakeføres til hans eget liv, og det legger han ikke det minste skjul på. Og i den forbindelse er det to ting som sitter igjen etter å ha lest denne boka:

Det første er fra Leif Nylens tekst i boka, der han forteller fra en musikkfest på Konstfack i 1973. Plutselig, og utenfor programmet, dukker det opp en fyr på scenen. Han har en konsumkasse (Hva er det egentlig? En plastpose?) over hodet, og han fremfører noe seom fremstår som en blanding av fylleskrål og poesi. Det er Plura Jonsson, og Nylen lurer på om ikke Plura aldri egentlig har tatt av seg denne kassen igjen.

Men er det ikke et nydelig bilde på blogging egentlig?

Som om vi sitter rundt kafebordet med hver vår pose over hodet og snakker om våre liv? Posene skjuler kanskje i varierende grad? Noen ser hvem som sitter under posen, andre ser bare posen? Og resultatet fremstår ofte som en blanding av fylleskrål og poesi ja?

I forhold til Pluras tekster, mine og andres bloggposter, så er det jo et godt spørsmål hvor mye vi egentlig viser frem fra under posen. Hvor ærlige er vi egentlig? Hvor mye holder vi igjen? Hvor mye forandrer vi? Hvor mye er egentlig sant?

Hvilket leder oss over på det andre poenget som jeg tenkte jeg måtte trekke frem når jeg leste det, og da er vi kommet frem til Kajsa Grytts tekst:

Det er virkelig slik. At kunsten kan bli i stedet for livet. Man kan føre over alvoret og gjøre en sensasjonell rockelåt av det og på den måten slippe å ta hånd om den lidelsen et menneske skaper når hun følger sitt eget besatte ego. Det er noe skremmende med det romantiserende sviket og forfallet. Den som ventilerer og gjør sitt liv til en historie blir den som klarer seg. Han kommer til å reise seg og gjøre en historie ut av det. Men han går videre uten konfrontasjon. Han konfronterer og skrifter for publikum. Han blir helten. Så får de som “helten” har sveket eller forlatt nøye seg, eller holde ut med, bildet helten tegner opp for skriftefaderen/tilhørerene.

Her er det også fristende å sammenligne litt med blogging. For det er kanskje slik at også blogging kan komme i stedet for livet? At man kan føre over alvoret og skrive en sensasjonell bloggpost, og på den måten slippe å gjøre noe aktivt?

Jeg følte litt på det nå nylig, i forbindelse med det som skjer på Gaza. Avisene er fulle av det, det opptar meg, vanligvis ville jeg skrevet om det, og så vært mer eller mindre ferdig med det. Men denne gangen føltes det meningsløst. Jeg følte for å gjøre noe annet, men hva kan man gjøre? Jeg gikk i byens fakkeltog, og overtalte Flopsy til å gjøre det samme. Ikke for å støtte palestinerene mot Israel, men for å vise den håndfullen med palestinske flyktninger her i byen at vi føler med dem. Og det føltes viktig og riktig å gjøre noe i real life, i stedet for foran skjermen.

Men her ser dere hvordan jeg tegner et fordelaktig bilde av meg selv, for i den store sammenhengen gjør det vel liten forskjell, enten jeg gjør det ene eller det andre. Det ene er ikke noe særlig mer meningsfyllt enn det andre, uansett gjør jeg alt for lite. Når det kommer til stykket er jeg mest opptat av meg selv og mitt eget forgodtbefinnende. Jeg som de fleste andre.

Men Kajsa Grytts ord er allikevel litt viktige. Det kan være greit å huske på at Pluras tekster bare er en side av saken. At en personlig bloggpost aldri kan ta på seg å fortelle den hele og fulle sannheten. At en sak alltid har flere sider. Vi er som regel helten i våre egne liv. Vår egen protagonist. Det samme er antagelig sant for skurkene i våre liv. De har også sine historier.

Det tredje jeg biter meg fast i er Mikael Ringlanders ord om Eldkvarns kirkekonserter og de to platene de så langt har resultert i. Han skriver at Plura er en sjelesørger uten at han vet det selv. At Eldkvarn setter ord og toner på våre følelser. De viser at noen har gått foran oss. At vi ikke er alene. At andre har gått igjennom det samme som vi har. At det funker som en måte å bearbeide følelsene på. Han sammenligner sangtekster med bibelord, sier at de fungerer omtrent på samme måten. Ord man har med seg som hjelp til å tolke livet.

Og her tror jeg bare jeg skal la blogg være blogg og si ja, akkurat sånn er det.

[audio:sonder.mp3]
Klipp

Livet stadig lettere for Twingly-horer

Via Beta Alfa blir jeg gjort oppmerksom på den nye søkemotoren som kan bidra til å gjøre livet enda lysere for den hardt arbeidende Twingly-hore. TwinglyMe heter den, og det den gjør er at den søker etter artikler som du kan Twingly-pinge, om du føler at du ikke har nok lesere som det er.

For de som ikke er helt blogginterne så er en Twingly-hore, en person som blogger som besatt, men bare om saker som man kan koble opp mot saker hos f.eks VG og Dagbladet, for hvis man er heldig kan man dra en hel masse treff på den måten. Hvis man i tillegg spekker bloggen med annonser, så er det fullt mulig at man kan dra inn et pent lite tilskudd til uføretrygden.

Svenskene har sin egen variant, og den har like godt kalt seg for Twingly-hor-søk. Ikke helt uten ironi må vi anta.

Klipp

Er jeg kjendis nå?

Siden jeg blir referert til i en kronikk i en såpass stor avis som Bergens Tidende mener jeg?

«Full av vrøvl»

Ifølge Wikipedia er den personlige bloggen vanligst, og er en dagbok eller kommentar fra en person. Og bloggerne ga Morten Strøksnes svar. På bloggen «Hjorthen uttaler seg om ting han ikke har greie på» finner vi følgende uttalelser:

«Artikkelen til Strøksnes er vel strengt tatt full av vrøvl fra ende til annen. – Jeg tror kanskje jeg vi [sic!] gi hr. Strøksnes et Hamsun-sitat på veien: ‘Saken er, De har ennå ikke oppdaget Deres egen unødvendighet, Deres egen overflødighet her på jorden’». Alt dette bidrar til at saksorientert informasjon nærmer seg fiksjonen, ved sine fantasifulle konstruksjoner av virkeligheten.

Bibliotekar Aud Gjersdal synes internettet har blitt et stort bibliotek som tar inn for mye

Jeg la inn en leserkommentar på denne kronikken i BT, men de forhåndsredigerer visst debatten, så den er ikke å finne der i skrivende stund ihvertfall. Så jeg poster den her også:

Som innehaver av den refererte bloggen Hjorthen uttaler seg…om ting han ikke har greie på, så er jeg faktisk ganske skuffet over denne kronikken. Morten Strøksnes skrev en ganske dårlig kronikk, der jeg skrev en bloggpost der jeg fortalte hvorfor jeg syntes mye av det han skrev var vrøvl. Kommentarfeltet mitt utvider debatten, og er etter min mening et godt eksempel på at det kan forekomme interessante meningsutvekslinger på nett i forbindelse med blogger og blogging.

Og da blir jeg nesten litt sint merker jeg, når Gjersdal reduserer det hele til to løsrevne setninger, og karakteriserer det hele som bidrag “til at saksorientert informasjon nærmer seg fiksjonen, ved sine fantasifulle konstruksjoner av virkeligheten”.

Javisst, så er det kanskje krasst å skrive at “Artikkelen til Strøksnes er vel strengt tatt full av vrøvl fra ende til annen”, men er det en fare for demokratiet? Er det ikke en fare for demokratiet når Strøksnes er tilsvarende krass? “Internett er således en perfekt innretning for folk som vil leve i sin egen verden, for narsissister og understimulerte skrullinger med et intetsigende budskap.”

Det er riktig at internettet, og den digitale kommunikasjonens demokratiske kraft nok er noe overdrevet, men det Strøksnes ikke hadde fått med seg, og som heller ikke Gjersdal ser ut til å ha forstått, er at den såkalte bloggsfæren er et samfunn, der målet for mange ikke nødvendigvis er å bidra til samfunnsbygging og demokratisk samfunnsdebatt, men heller rett og slett å sosialisere med andre mennesker. Man bygger nettverk, skaffer seg nye venner, og mange treffes også i det såkalt virkelige livet.

Det er i en slik virkelighet vi får blogger som f.eks nevnte Frk.Makeløs, som skriver om akkurat det som faller en inn. I Frk.Makeløs’ tilfelle så innebærer det i tillegg til poster om “fashion, trivialiteter og livsbetraktninger”, også poster om konflikten i Kongo, der Frk.Makeløs faktisk har kunnskaper som overgår de fleste journalister som har skrevet om den i det siste. Resultatet er kanskje at folk som vanligvis ikke gidder å lese hva avisene skriver om konflikter i Afrika plutselig leser om hva som skjer, hvorfor det skjer, og til og med begynner å bry seg.

Er ikke det et lite bidrag til demokratiet, så vet ikke jeg?

Vibeke tipset meg om dette, og skriver ellers bra om saken selv.

Hummer og kanari

Har’kke tid, for vi må finne skjegget

Neida, det var ikke meningen å ta juleferie, men juleforberedelser i kombinasjon med Hagbarthbursdag stjeler tid, og plutselig så var det lillejulaften. Dessuten er Tordenbloggen alltid litt utmattende å komme seg igjennom, og det tar litt tid å finne tilbake til vanlig bloggemodus igjen. Ja, jeg er vel ikke helt der enda faktisk, så i den grad det blir juleblogging her, så blir det nok av den lettere sorten.

Men en liten oppsummering må vi ha?

Bloggeåret 2008 har vært veldig bra synes jeg. Særlig høsten synes jeg har vært fin, med mye bra poster rundt omkring. For min egen del så har jeg hatt mer glød de siste månedene enn jeg har hatt på lenge, og jeg har inntrykk av at dette gjelder flere enn meg? Besøkstallene er også stigende igjen, november var den beste måneden noensinne på Hjorthebloggen, med 17500 unike besøkende. 2008 blir også det beste året så langt, med sånn pluss-minus 135000 unike, og 235000 sidevisninger. Sånn cirka.

Ikke det at tallene i seg selv er så viktige, men det er selvfølgelig hyggelig at de øker.

Hvis jeg skal trekke frem en enkelt post, av alle dem jeg har skrevet i år, så må det bli den som heter Å møte mennesker, som jeg skrev etter at Erik Schjenken sto frem i A-Magasinet tidligere i høst. Ikke nødvendigvis fordi det er årets beste, sånt kan jeg uansett ikke vurdere selv, men den markerer på en måte et slags vannskille i 2008. Etter den posten gjorde besøket et jafs oppover, og stabiliserte seg på et høyere nivå. Den fikk en god del kommentarer, mye skryt, og har nok mye av æren for at bloggegløden de siste par månedene har vært høy.

Også er jeg godt fornøyd med den da, jeg skal ikke benekte det.

Av poster på andre blogger så er det selvfølgelig umulig å si at dette er årets beste post. Så jeg har i stedet spurt meg selv hvilke poster, fra andres blogger, jeg husker best fra bloggeåret 2008. Og jeg synes det holder å trekke frem tre stykker. Så da ble det disse tre. Bra poster alle tre:

Sex og Byen: Scheen, pilotepisode

Fred Ut leverte årets morsomste filmanmeldelse, til tross for (eller kanskje på grunn av?) at han vel aldri så filmen? Og det er ikke bare tøys og tull heller, det er en mening her:

Medsøstre , skulle ønske millioner av dere kunne sett oss nå. Vi er feminismens endestasjon. Vi er beviset på at man ikke trenger å snakke om noe viktig for å virke smart, bare man prater hele tida og mener det man sier. Vi er beviset på at alt ordner seg til slutt bare man ser bra ut.  Vi er beviset på at alle kvinner dypest sett er overfladiske kleshengere som synes menn er dumme men likevel ikke kan leve uten. Vi er damene fra Tampax- og Extra-reklamene som krever kvalitet og alltid er på farten. Vi eier verden, men driter i den. Millioner av år med evolusjon, og vi er hva verden har kommet opp med. Gud hjelpe oss alle sammen.

Fantastisk post!

Verre enn verst, verre enn Veum

Virrvarrs post om hennes ene døgn på Østfolds psykiatriske sykehus, populært kalt Veum, er vanskelig å glemme når man først har lest den. Personlig dagbokblogging på sitt beste, et innblikk i en verden flertallet av oss heldigvis ikke kommer borti for ofte, og dessuten nyttig på den måten at ihvertfall en Veumansatt dukket opp i kommentarfeltet, og dermed er det jo også lov til å håpe at posten kanskje kan forandre noe.

Litt sånn mal-apropo, så synes jeg at blogging om sykdom og personlige problemer godt kunne vært problematisert mer enn det har blitt så langt. Det er noen fallgruber der som man nok bør være obs på. Jeg er ikke sikker på om alle er det. Men Virrvarr skal ha skryt for at hun ikke bare er elendighetsbeskrivende, hun gir oss solskinnshistoriene også. Jeg tror hun vet hva hun gjør.

One day, Agnes

Fr.Martinsen er vidundelrig krass i denne reaksjonen på en sak i Dag og Tid der Agnes Ravatn hadde vært på Rorbua og observert kvinner i førtiåra i fri utfoldelse.

Joda, så kan man sikkert hevde at Ravatn er klippet ut av sammenheng, men jeg synes allikevel at utdraget er ganske typisk for holdningen mange har til kvinner som ikke lenger er helt unge. Og kanskje hadde posten sin funksjon også, for i siste utgave av Dag og Tid er Agnes Ravatn i syden, der hun skriver dette:

Ein kveld kjem eg forbi baren Calypso, der eit tysk middelaldrande ektepar står for underhaldninga, godt hjelpt av ei gigantisk rytmeboks. Eg set meg i ein mjuk stol og bestiller vin. Kvinna tek eit drag av sigaretten mellom kvar strofe, og slår ein tamburin mot låret, medan den gnagaraktige mannen syng med ei raspande stemme som berre uttrykkjer dødslengt. Dette må vera verdas mest desillusjonerte underhaldningsartister. Korleis hamna dei i denne livssituasjonen? Sangriamugger fyller alle bord, medan eit femtitals eldre og lykkelege kvinner står oppstilte på geledd på plattingen og dansar squaredance heilt utrøytteleg. Mennene sit rundt borda og ser på. Det syngjande ekteparet dreg i gang Living next door to Alice. Når me nærmar oss refrenget, kjenner eg spenninga begynne å stige. Og ja, det er flott å sjå og høyre femti gamle damer rope “Alice!, who the fuck is Alice?!” i munnane på kvarandre, for deretter å danse vidare.

Ja, jeg er jo ikke sikker på om ikke det burde være dødsstraff for å synge “Who the fuck is Alice” på offentlig sted, men jeg har ikke vært i syden, så jeg får bare ta hennes ord for at det er vakkert både for syn og hørsel.

Etter Fr.Martinsens bloggpost så er det ihvertfall langt færre bloggere som synger “Agnes? Who the fuck is Agnes!?” vil jeg tro?

Hvilke poster husker dere best fra 2008? Egne og andres?

%d bloggers like this: