web analytics

Tag Archives: Blogging og bloggere

Hummer og kanari

Bloggingens glasstak (Et lite stykke blogghistorie)

Det har visst nylig kommet ut en bok om bloggingens historie eller noe sånt pretensiøst noe. En eller annen fjott som kaller seg Hjorthen har skrevet et kapittel i den boka, og det er et skikkelig navlebeskuende dustekapittel som kanskje ikke er så interessant for folk flest. Hva vet jeg. Uansett så dreier det kapittelet seg så vidt innom den egentlig evigvarende metadebatten som raste en periode mens det norske bloggmiljøet var på sitt tetteste.

Jeg vet ikke om det er riktig å si at det var en post om bloggingens glasstak som startet det hele, sannsynligvis ikke, men en viss rolle spilte den jo. Det var selveste radiohode som skrev posten, først en liten en på sin egen blogg, og så en lengre sak på Sonitus. Jeg trodde begge tekstene var tapt, men den gang ei. Her er de begge to, et lite stykke norsk blogghistorie.

Bloggingens glasstak

Søndag 7. januar 2007
Kategori: Elitebloggdebatt, Meta/blogging
Stikkord:bloggeliten, monty python, sonitus

Det var tidligere ofte snakk om et glasstak som hindret kvinner i å gjøre karriere. Sett fra
denne bloggers ståsted finnes flere slike glasstak. For bloggere, for eksempel. For meg.
Situasjonen minner meg om “freemason sketch” med Monty Python, hvor en arkitekt
bønnfaller de potensielle kundene av sitt bygg om å få bli en frimurer. Rollen som arkitekt
spilles av radiohode. Kundene er samtlige andre bloggere. Frimurerlosjen er den harde
blogger-kjerne. Jeg slipper ikke inn der (blogger-kjernen/-eliten), ser det ut til. Som om jeg
bryr meg?!? Pøh!

glasstak

Eksempel på glasstak. (Ikke det opprinnelige bildet. Hjorth anm.)

Tillegg (Lagt til 16.03.07):
Det er smått vanskelig å fatte egentlig, men denne svært lite seriøse posten skapte furore.
Jeg ser i ettertid at enkelte tok dette dødsens seriøst og til og med så på det som en faktisk
beskyldning fra min side. Én fikk seg til og med til å skrive så sent som 10. mars 2007, altså
tre måneder senere, at:

“Bakgrunnen er at jeg m.fl. ble beskylt for elitisme, eller å danne et “glasstak”
som nye bloggere ikke kom seg gjennom. Å snakke om elite innen blogging føltes
så absurd at jeg svarte med [en egen post i egen blogg].”

At enkelte av de andre bloggerne – som hang seg på debatten som oppstod – kan ha følt det
jeg skrev som en reell problemstilling får stå for deres regning. Jeg kan ikke helt se at jeg skal
stå ansvarlig for dét, men ovenstående sitat vitner om noen har blandet sammen litt ymse og
at pekefingeren rettes mot meg hvis man har behov for å peke på “skyldige”. Jeg vet ikke helt
hva jeg skal si, men enkelte kommentarer leses litt annerledes i ettertid – gitt at folk virkelig
går rundt og har et horn i siden til meg. Jeg mener, hvor tydelig skal man si ting? Jeg skrev
en endeløs greie borte i Sonitus1 om hva jeg faktisk mener om “eliter” og den slags, og det
viktigste her var vel at:

“Men noen synes åpenbart ikke at det er greit, og blir fornærmet over at
glasstaket ikke slipper dem frem i rampelyset. Jeg er ikke én av dem som ble
fornærmet (…) . Hvorfor? Fordi det er sånn og fordi det umulig kan være på
annen måte! (…) Dernest vil jeg hardnakket hevde at ordet ?elite? ikke skal
oppfattes som negativt. (…) Noen vil sikkert reagere på påstandene om at det
finnes en elite (eller hva man nå vil kalle det). Reagér i vei, men det forhindrer
ikke at påstanden er korrekt. Det eksisterer en type nettverk hvor veletablerte

1

Den er visst slettet i ettertid, og jeg finner den ikke noe sted på Sonitus. Men den er gjengitt nedenfor.

bloggere pleier hverandres blogging. Poenget er at det ikke er noe galt med dette!
Tvert i mot. Blogger som vies oppmerksomhet fortjener denne oppmerksomheten
fordi de er gode.”

Noen forstod heldigvis dette, og skrev i en kommentar til den saken borte i Sonitus at:
“Da jeg leste innlegget ditt ?Bloggingens glasstak? så lurte jeg på om det bare var
tull. Om ikke så opplevde jeg den som usedvanlig sutrete. Til forskjell fra det du gjør
her, så oppfattet jeg det slik at _du_ var den som var sur fordi du ikke ble løftet opp
over glasstaket i det du entret bloggarenaen. Ikke som her, at du beskrev et fenomen,
som slik du sier finnes over alt. Dette inntrykket av at du var sur fordi noen var linket
til flere enn deg, sammen med at du selv bare hadde noen få slike ”elitebloggere” i
bloggrollen, og ikke så ut til å ha gjort noe som helst for selv å vise frem andre mindre
blogger ble for dumt. Så var det jo ikke slik, allikevel.” (Min utheving.)

Og der står det. Enkelte andre gadd ikke å lese hva jeg hadde skrevet, og var/er tydeligvis
fornærmet eller noe sånt. I hvertfall kan man lese enkelte kommentarer jeg har fått på den
måten. På den ene side er det så utrolig irriterende at sånt skjer, på den annen side er det
ikke stort jeg kan gjøre. Skal jeg være litt ondskapsfull – for det fristes jeg faktisk til – så
synes kanskje enkelte at det er pinlig å innse at man driter seg ut. Hvis man i tillegg er
selvhøytidelig så er det vanskelig å få seg til å gjøre noe med det? Da er det enklest å late som
ingenting. Alt for ikke å miste ansikt, liksom.

Rart å tenke på at posten som startet alt dette ble skrevet som en honnør til flinke bloggere –
inkludert vedkommende jeg siterte først i dette tillegget – og som jeg nå har et litt annet syn
på, og at den oppmerksomhet som er blitt dem til del er velfortjent. Nå skal jeg passe på at
dette langt tillegget ikke pinges noe sted, slik at min lille frustrasjon kan ligge gjemt her nede
i et stille hjørne av bloggosfæren som en tale fra meg selv, for meg selv, til meg selv. For jeg
gidder ikke bruke mer tid på dette. “Life’s too short…”

Bloggdebatten 2007. Det autoritative perspektivet. Eller “hvor skapet skal
stå”.

Mandag 15. januar 2007
Kategori: Elitebloggdebatt
Stikkord:analyse, bloggeliten, pierre bourdieu, sonitus

Denne er kopiert fra Sonitus, siden Sonitus kanskje snart blir borte.

…………………………………………………………………………………

Prolog
Da jeg begynte å skrive blogg, så sent som i april 2006, ante det meg at det ikke var rett frem
å påbegynne et sådant prosjekt. Det var allerede noen der ute, noen skrivende, noen rådende,
noen som preget bloggfeltet med sine meninger om rett og galt. Selvfølgelig var det dét!
Hvorfor skulle bloggfeltet være annerledes enn andre felt? I desember skrev jeg en post om
dette med kulturelle koder og dominanse, men knyttet det ikke opp mot bloggfeltet, men mot
en mer generell kulturvinkel. Og jeg tenkte heller ikke på det tidspunktet spesifikt på blogging
i disse termene. (Men siden det skal innrømmes at jeg har en ganske solid (kremt) utdannelse

hvor denne type tenkerier har blitt viet mye tid, så er jeg alltid på leting etter de kulturelle
kodene. Selvfølgelig også i bloggene.)

Så gikk det litt tid, og i begynnelsen av januar skrev jeg en liten sak om “Bloggingens
glasstak”. Jeg husker ikke nå hva som satt meg på akkurat de tankene akkurat da, men jeg
publiserte posten og gikk ut fra at det ville bli de vanlige små krusningene og deretter intet
mer. (Noen dager senere oppdaget jeg at jeg hadde skrevet om noe av det samme knappe
tre uker tidligere.) Men den deiset opp på Bloggrevyens “mest populære”-side, og så var
diskusjonen åpenbart i gang. Det ble noen kommentarer og jeg fikk en mail fra Sonitus,
hvor jeg kunne lese at “Ganske interessant det du skriver om bloggingens glasstak i dag.
(…) jeg lurte på om du kunne tenke deg å (skrive) en litt lengre artikkel om nettopp dette
bloggeglasstaket?”. Og det ville jeg jo.

Mens jeg vandret rundt i tenkeboksen begynte det å skje ganske mye der ute i bloggfeltet.
Maren skrev en sak om en mulig bloggrevolusjon hvor hun spant videre på noe av det jeg
hadde luftet, mens Esquil (som vanlig?) konseptualiserte temaet på sin måte 2. Diskusjonen
gikk livlig i kommentarfeltene, om hvem som var hva og hvem som ikke ønsket å være hva
for hvem. Jeg ble også en smule forbauset over å lese Sissels forsøksvise marginalisering av
fenomenet jeg startet “bølgen” med, men så har jeg jo en bitteliten tradisjon i å være uenig
med henne. Jeg trodde det ville bli en sluttstrek der, men det var flere som hengte seg på, så
temaet opptar åpenbart mange: Vampus skrev, Mihoe skrev, fjordfitte skrev og fr.martinsen
skrev. Mer om noe av det som ble skrevet her senere i denne posten.

Sånn. Nok bakgrunn nå. (Selv om det smått om sen dukket opp enda flere ulike poster om
dette. Disse vil jeg oppsummere i min egen blogg og ikke her i denne posten.)

Bloggtypologisering
Rykk tilbake til start. Da jeg startet radiohode så jeg umiddelbart – som alle andre – at det
er ulike typer av blogger. Noen er fellesprosjekter mellom mennesker på reisefot eller med
andre typer felles anliggende, og hvor målgruppen er en definert og avgrenset gruppe. Dette
er reisebrevbloggere med poster uten æ/ø/å.

Så er det dem som snakker til en for meg ukjent avgrenset krets om hva de spiste til frokost og
hvorfor de tok på seg nettopp rosa denim forrige tirsdag. Dette er hverdagsbablerne. Og det er
en rekke ulike spesialiserte blogger som beskjeftiger seg med tematisk avgrensede områder,
enten det er film eller gadgets eller frimerkesamlingen til bestemor. Dette er tematikerne.
(Her kan man også hive inn kristenblogger, men denslags prøver jeg så langt som råd er å
unnvike.)

Alle disse har en type målgruppe mer eller mindre present, og den er ikke nødvendigvis
stor. Men stor nok, og de har sikkert ikke mål om å utvide den. Motivet er å dele tanker og
meninger og erfaringer med målgruppen. Punktum.

Den siste gruppen er den store gruppen. Det er de som ikke klarer å bestemme seg for hva
de skal skrive om, så de skriver om alt og nesten alt og nesten ingenting. Sånn som jeg
gjør og sånn som de fleste som har hengt seg på debatten gjør, enten i posts form eller som
kommentatorer. Det er ingen avgrenset målgruppe, annet at vi forventer at målgruppen i det
minste kan lese norsk. Og det forventes nok at de fleste i målgruppen ikke bare leser, men
at de virkelig leser. Noen kokketerer med at de ikke vil ha mange lesere, men bare de riktige

2

Posten er senere slettet.

leserne. Andre – som meg – trives med en stor leserkrets. Noen av disse har oppnådd dette
også.

Hva som gjør bloggene forskjellige
Under en sånn overskrift er det ikke mye fornuftig å si. Og det er enda mindre nytt å si. Noen
velger den morsomme stilen, noen er mer drøftende, andre er sarkastiske. De aller fleste er
flinke til å skrive. Noen er veldig flinke. Noen er til og med ytterst flinke. Men så er det jo
en gang slik at det er forskjeller mellom bloggere, ikke bare hva gjelder kjønn, alder og den
layout som er valgt på bloggen. Noen er bedre enn andre, på samme måte som noen fotballag
er bedre enn andre. Og her kommer første pekefinger til dere som har latt dere hisse opp, og
jeg løfter pekefingeren tre ganger:
• Det er greit at vi er forskjellige.
• Det er greit at noen er bedre enn andre.
• Det er greit at noen leses mer enn andre og siteres mer.

Men noen synes åpenbart ikke at det er greit, og blir fornærmet over at glasstaket ikke slipper
dem frem i rampelyset. Jeg er ikke én av dem som ble fornærmet, men jeg skrev den posten
som startet hele debatten. Hvorfor? Fordi det er sånn og fordi det umulig kan være på annen
måte! Hvis dere insisterer på retten deres til å bli fornærmet, så skal dere også gjøre deres
beste for å avlyse alle avstemminger, kåringer og konkurranser i bloggverdenen. Husk
da samtidig på å sørge for at Melodi Grand Prix blir avlyst, og at neste verdenscuprenn i
langrenn gåes på idealtid.

Så kan man spørre seg om hvordan jeg har funnet på det med at noen ikke liker at det er
forskjeller på blogger? Tja. Jeg har tidligere i denne posten lenket opp enkelte forekomstene
av de poster hvor debatten om bloggeliten har pågått. Der kan man lese ulike syn på hvorvidt
eliter finnes, hvem denne eliten består av og hvordan de pleier hverandre. Dette siste er
kjernen. De fornærmede er indignerte fordi forskjellene fører til en viss gjensidig lesing som
de selv ikke gjøres til en del av. Men mer om det senere.

Hvorfor blir det eliter?
Med denne overskriften løftes blikket et kort øyeblikk ut av bloggverdenen og over i den
virkelige verden. Overalt i samfunnet hvor meninger brytes mot hverandre utkjempes det
slag. Noen av slagene er små, hvor enkeltmeninger brynes mot hverandre inntil den ene
meningen overvinner den andre. Ikke nødvendigvis fordi meningen er bedre og riktigere, men
fordi meningsbæreren evnet å fremlegge den kraftigere, hurtigere, smartere og med det som
oppfattes som mer gyldige argumenter.

Andre ganger utkjempes durabelige slag, hvor de skuelystne ikke aner mer enn de frembrakte
meninger, men hvor disse bæres frem av folk som mer enn noe annet kjemper om retten
til å mene det korrekte. De slåss for retten til å definere hva som er riktig og galt. Hva som
er høvelig og hva som er uhørt. Hva som skal være comme il faut og hva som bare skal
være et komma i den store boken som heter “Sant & sånn i samtiden”. Denne politiske
(ja, faktisk) estetikken gjennomsyrer alle debatter av en viss størrelse. Ta nå Statoil/Hydro-
navnedebatten. Man snakker ikke så mye om hva som er gode navn, velklingende, fortellende
og folkesjelforførende. Nei, det snakkes for og i mot om navnet skal endres. Frontene slåss
om retten til å legitimere navneskiftet, versus å forhindre det.

I alle slag og kriger står det igjen en seierherre. Sånn er det i den virkelige verden. Sånn er
det også i bloggverdenen, selv om kampene er snillere og kun utkjempes med nøye tilmålt og

forutsigbar sarkasme eller overbærenhet. (I hvertfall som en hovedregel.) Dessverre kjempes
det stundom med en utålelig retthaverskehet, som nettopp er fundert i (den oftest feilaktige)
antagelsen om at den retthaverske har ervervet retten til å bestemme hva som er de gyldige
standpunkter. Det finner ikke sted så mange slag om enkeltposter, men det pågår en evig krig
om hva som er riktig blogging. Og det pågår en underliggende kamp om retten til å definere
hva som er riktig blogging. Det er denne kampen som er den viktige kampen, og de som
kjemper og dernest vinner disse kampene og slagene og krigene utgjør etterhvert eliten.

Der er igjen på tide å vifte med pekefingeren: Du kan la være å like disse kampene. Du kan la
være å like å måtte utkjempe slike slag. Men du kan ikke la være å erkjenne at kampene finner
sted. Den franske sosiologen Pierre Bourdieu gjorde en del spennende forskning på dette, og
mest relevant i denne sammenhengen er det som mange nok anser som hans hovedverk, La
distinction. (Den finnes på norsk!)

Hvordan finner elitiseringen sted?
Når jeg viser til Bourdieu burde jeg ikke si mer før jeg begår litt forskning i bloggverdenen.
Men jeg er simpelthen fantastisk dristig, så jeg tar en simpel snarvei. Eliten er en gruppe, i
blogglivet som IRL. Den vokste frem samtidig med at bloggingen tok de første skjelvende
tastetrykk ut i hyperrommet. Den første bloggeren utgjorde den første eliten, ganske alene.
Etter at hun eller han rådet grunnen i omtrent tjue minutter, inntil den nest første bloggen
dukket opp, begynte gruppeprosessene, hvor man i fellesskap famlet frem formelen for “Den
Gode Blogg”. Formelen er fremforhandlet gjennom prøving og feiling, og den eneste testen
var om like mange leste bloggen i dag som i går og uken før forrige uke. Samt hvorvidt man
fikk riktige/støttende kommentarer fra de riktige menneskene. Hva som er riktig og galt
her kan være vanskelig å millimeterpresisere, men tenk dere hvilken gjenklang Eli Hagen
vil få som frisørlaugets selvoppnevnte rådgiver. Nettopp! Og siden vi mennesker er svake
for smiger, så lener vi oss ofte på folk som lener seg på oss. (Sexy Sadie er inne på noe av
dette når hun skriver opp resiprositet.) Når de som lener seg på hverandre blir mange nok
blir de etterhvert en slags maktfaktor man må forholde seg til enten likegyldig, eller ved
å velge konfrontasjon eller å søke å enes med og bli en del av. Jeg kjenner ikke den spede
bloggbegynnelse i Norge godt nok til å mene mye om det første drøye året og hvordan det ble
en elite. Men jeg er sikker på at en del av de kodene denne første eliten etablerte lever videre i
dag, lett tilpasset nye tekniske muligheter og så videre.

Eliten forsterker sin posisjon gjennom å dyrke konvensjonene. For eksempel:
• “Reppup”-blogging skal ikke forekomme, for det er spekulativt.
• Man skal ikke pinge seg frem i utide.
• Man skal kommentere blogger på riktig måte.

Eliten befester sin stilling gjennom å lenke til hverandre, enten i egen bloggrull eller i poster.
Det er også viktig å støtte hverandres blogging, selv om man er faglig/politisk/på annen måte
uenig. På disse måtene løfter man frem andre som løfter frem en selv. Mens de som ikke
løftes frem forblir i en bakevje. Det tydeligste eksempelet er postene som har løpt rundt en
måneds tid hvor man skal skrive fem påstander om seg selv, hvorav én skal være feil. Nå skal
sant sies, at dette er noe av det mest fascinerende med blogging og nettverksdannelse og –
dyrking, nemlig hvordan invitasjonene (såkalt tagging) sprer seg fra blogg til blogg. Først
tagges eliten, og dernest kan taggingen spre seg til bakevjen.

Eliten har forlengst oppdaget at språk er makt. Masse makt. Jeg nevnte “reppup” tidligere, og
brukte en dag eller to på å forstå hva det betyr. (Les ordet baklengs, dersom du ikke forstår.)

Et annet eksempel er “meme”, som jeg fremdeles ikke vet hva betyr eller er, og som jeg
og sikkert mange med meg derved er forhindret fra å delta i meningsdannelsen om, enten
gjennom egne poster eller kommentarer.

Et annet punkt rundt elitedannelsen er det jeg nå vil formulere som en hypotese: “De
individuelle elitemedlemmenes respektive statuser fremkommer i stor grad gjennom hvordan
de påvirker andres tidsbruk i bloggfeltet.” Jo mer tid for eksempel Kent klarer å få andre til å
bruke på sin blogg, jo høyere vil statusen hans være. OBS! Jeg har ikke grunnlag for å påstå
at noen har dette som et mål, hverken Kent eller andre. Jeg mener heller ikke at noen har dette
som et mål, men det kan likefullt være en konsekvens som inntreffer. Denne tidsbruken vil i
hovedsak anta fire former – tilfeldig rangert:
1. Lenking av individuelle poster. Dette er bittelitt tidkrevende, og mest en symbolsk
handling.
2. Lenking i bloggruller. Dette er bittelitt tidkrevende, og også dette en symbolsk
handling.
3. Kommentering i poster. Dette er mye mer tidkrevende, men ikke fullt så symbolsk,
siden man jo samtidig fremtrer selv (oppmerksomheten deles).
4. Lesing av blogger. Dette gjøres jo oftest anonymt, og er således anonymt og lite
symbolsk, annet enn for leseren selv. (Vi velger alle å lese de gode bloggene fremfor
de dårlige. Kanskje derfor jeg har få lesere?)

(Det slo meg – etter at jeg utarbeidet denne hypotesen – at den slår litt tilbake på meg selv.
Siden det ser ut til at jeg startet denne debatten (i denne omgangen) så er min elitestatus
sikret: Jeg har realisert alle fire tidsbruksformer hos andre bloggere i løpet av årets første
dager.)

Hva nå?
Noen er som tidligere antydet ikke så lystige over å oppdage eller erkjenne at det finnes en
bloggelite. Til dere må det sies at dere bare må leve med det. Kanskje er det ikke så viktig,
som (Andro)Ida skriver3. De som lever utenfor eliten, men som ønsker seg inn i den, må
bruke tid. Tid på å skrive gode poster. Tid på å skrive gode kommentarer. Tid på å lenke. Tid
på å lese. Kort sagt: Blogg som om hypotesen min stemmer, og dere vil selv etablere dere i
bloggeliten.

Dere som ikke er reisebrevbloggere, hverdagsbablere eller tematikere, men som heller ikke
nærer ønske om å tilhøre eliten: Blogg som dere gjør i dag. En god blogg er fremdeles en god
blogg.

Men til dere som er elitebloggere, men som ikke trives i denne rollen, så kan det tenkes
mange gode gjerninger. Det viktigste er å gi den anerkjennelse nye bloggere fortjener, dersom
de skriver godt. Gi støttende kommentarer, vis at dere leser bloggene, lenk opp fra egen
bloggrull eller egne poster. Kort sagt: Blogg som om hypotesen er korrekt dere også. Hadde
ikke bloggfeltet vært et felt hvor alle kan innta en plass, men hvor ingen skal arrangere noe,
så kunne en tenkt seg at enhver ny blogger skulle fått en mentor, og at eliten skulle være disse
mentorene. Sånn skal det selvsagt ikke være, men om man erkjenner prinsippet bak, så kan
man blogge i overensstemmelse med tanken? Gi en positiv kommentar i en ny blogg en gang
per uke!

3

Posten er senere slettet.

Noen kan med fordel også fortelle litt om skikk og bruk, uten at dette skal gjøres normativt.
Og noen bør fortelle om hva for eksempel “trackback” og “ping” er. Husk på hva du selv lurte
på da du begynte å blogge.

Epilog
Mange vil reagere tildels kraftig på denne posten. Jeg vil ta bort noe av årsakene til dette ved
først å vise til det som er skrevet under overskriften “Hva som gjør bloggene forskjellige”
tidligere i denne posten. Dernest vil jeg hardnakket hevde at ordet “elite” ikke skal oppfattes
som negativt. Jeg kunne brukt søk& erstatt og byttet ut alle forekomster med et litt mindre
verdiladet begrep, men har valgt å beholde begrepet fordi det er dette begrepet hele debatten
har knyttet seg opp mot. Noen vil sikkert reagere på påstandene om at det finnes en elite
(eller hva man nå vil kalle det). Reagér i vei, men det forhindrer ikke at påstanden er korrekt.
Det eksisterer en type nettverk hvor veletablerte bloggere pleier hverandres blogging.
Poenget er at det ikke er noe galt med dette! Tvert i mot. Blogger som vies oppmerksomhet
fortjener denne oppmerksomheten fordi de er gode. Derved kan dette være en slags
bloggopplysningsprosjekt, ved at alle får muligheten til å oppdage de gode bloggene og
kanskje får ideer til hvordan ens egen blogg kan bli bedre. Jeg kan bare snakke for egen del,
men jeg vil heller bruke mine tilmålte blogglesningsminutter på gode blogger enn på dårlige.

Hvis du savner en oppsummering av bloggdebatten frem til nå, så kan jeg opplyse om at det
finner du i bloggen min.

Takk for oppmerksomheten!
radiohode

Lokalavisa

Måtte melde nettmobbar

– Eg måtte melde ho eine som hadde skrive stygge kommentarar på bloggen min til politiet, seier Hafstad. Etter at ho gjorde det og oppretta ein ny blogg, tok nettmobbinga slutt.

Å nei, nå blogger dem i Sogn og Fjordane også!

Hummer og kanari

Om Sonitus


Creative Commons License photo credit: alles-schlumpf

Det er sånn ca fire år siden jeg kom opp med ideen om å lage Sonitus. Det er ganske lenge, men egentlig føles det som om det er enda lenger siden. Hvorvidt Sonitus har vært en suksess eller ikke er forsåvidt et åpent spørsmål, vi har vel egentlig alltid følt at vi hadde fortjent et større publikum, men alt i alt så er jeg stolt av disse fire årene. Til å oppheve oss selv som smaksdommere over hva som er bra blogging så har vi fått merksnodig lite kjeft. Vi har hatt morsomme, dødsalvorlige men useriøse bloggkåringer, vi har forsøkt oss på redaksjonelt stoff, og vel egentlig bommet skikkelig, vi har anbefalt en hel haug med gode bloggposter. Vi har lest en utrolig mengde mindre gode bloggposter. Vi har hatt bloggstafetter, temablogger, og vi har hatt det mye moro i et entusiastisk bloggmiljø.

Det er mange som har vært innom og hjulpet til med å lage Sonitus i løpet av disse fire årene. En stor takk til dere alle sammen, det hadde ikke vært mulig å gjøre det uten dere. Selv har jeg hatt et par pauser fra Sonitus i løpet av disse årene, den eneste som har vært med hele tiden, og som skal ha den største applausen er Saccarina. Hadde det ikke vært for henne så hadde det vært kroken på døra for lenge siden.

Men nå spørs det om tiden er i ferd med å renne ut for oss.

Nå lever Sonitus forsåvidt fortsatt i beste velgående. Besøket er stabilt på det nivået det  har vært de siste par årene, Twitter har gitt oss en ekstra funksjon som har vært bra for oss, de gangene mine egne bloggposter blir lagt ut på Sonitus (Nei, jeg legger dem ikke ut selv) så er antallet klikk derfra på samme nivå som det stort sett alltid har vært.

Problemet er altså ikke at vi ikke trengs lenger, men vi som er med merker slitasjen. Vi har alle andre ting i livet som strengt tatt burde prioriteres foran Sonitus. Selv er jeg ikke lenger like pliktoppfyllende i lesningen som jeg var før, og burde være. Vi føler vel alle at produktet vi leverer nå, ikke er fullt så bra som det pleide å være, som det burde være.

I tillegg så virker det rett og slett som om blogging ikke lenger er hva det var. Joda, det er fortsatt mye bra blogging, men det er mindre entusiasme, færre kommentarer, færre bloggposter som linker til andre bloggposter. Er det egentlig noe bloggmiljø å snakke om lenger? Har kommunikasjonen flyttet seg til Twitter og Facebook?

Litt mindre viktig er det at når det nå nærmer seg tiden for å fornye hosting og domene igjen, så vil det være første gangen donasjoner fra fornøyde brukere av Sonitus ikke dekker inn utleggene jeg har hatt med webhotell, domene og premier til Tordenbloggen.

Men etter fire år med dette her så er det vanskelig å bare bestemme seg for å sette strek.

Så det som er spørsmålet er om det fortsatt finnes noen mulighet for å fortsette driften av Sonitus. Vi som fortsatt holder på er jo interessert i at hjulene fortsatt holdes i gang, men vi klarer det ikke uten å være flere stort lenger. Tre stykker er for lite i lengden.  Så mens vi teller på knappene i forhold til hva vi skal gjøre, så tenkte vi det kunne være greit å skyte opp en prøveballong. Har du lyst til å gjøre en innsats for at Sonitus skal overleve, så er vi definitivt  interessert i å snakke med deg.

Hvis ikke så er det nok en stor fare for at Sonitus-epoken i norsk blogghistorie snart er forbi.

Det vi trenger helt konkret er noen som kan gå inn og plukke poster, du må altså kunne avse litt tid til å lese gjennom postene som fyller opp Bloglines-kontoen vår. Vi har organisert det slik at hver dag er delt opp i tre vakter. Fra fredag klokka 18.oo til mandag morgen er det frivillig plukking, ingen vaktliste, så det er altså totalt fjorten vakter som skal fylles opp. Hvor mye tid man bruker på Sonitus på en vakt varierer etter hvor mange nye poster det er snakk om i perioden, og selvfølgelig med rutine og hvor nøye man leser, kanskje en time, kanskje to. Noen ganger mindre, sjelden mer?

Det er en ensom jobb, dårlig betalt, liten anerkjennelse, heder og verdighet, men du får lest mye blogg da!

Jeg tror ikke vi gidder å sette noen eksakt tidsfrist for når vi eventuelt gir oss, det er naturligvis litt avhengig av responsen på dette langskuddet, men vi holder nok helt sikker på ut april. Kanskje frem til syttende mai, kanskje helt frem til juni. La oss heller bare si at vi kommer tilbake til den saken etterhvert.

Moro har det uansett vært, så får vi se om det blir mer moro i tiden fremover da.

Hummer og kanari

Få oss nærmere

Her er siste ukes spalte i Journalisten, og dere som ikke leser den blekka, men heller holder dere her på Hjorthebloggen skal få litt ekstraservice i form av linker til noen av disse jobb-bloggene som jeg snakker om. Nevnt i teksten er Nee Naw og Random Acts of Reality, begge disse startet som anonyme bloggere, men har siden da gitt ut bøker og kommet ut av pseudonymiteten. Nee Naw blogger fra kontrollrommet, mens Random etc er ute i bilen.

Andre fine jobbeblogger: NHS Blog Doctor, der Dr. Crippen forteller om hverdagen som familielege i det britiske helsevesenet. The Magistrate’s Blog, fra en dommer i det britiske rettsvesenet. Militant Medical Nurse, der en av disse englene i hvitt som vi alle er så glad i, er ganske pissed off på både det ene og det andre. Taxi Tales er akkurat det, taxihistorier, mens Frank Chalk blogger fra klasserommet. Det er kanskje ikke så stor forskjell på å være lærer i Norge og i England?

Whenever two or more teachers gather together, the talk invariably revolves around how much work they do, how late into the night they stay up planning things and how they slave away at weekends and during the holidays as well.

This is all very good if you are managing a hedge fund and looking to retire to Barbados by the time you are 29, but not really worth it when your salary is less than £30k.

I Norge har vi ikke så fryktelig mange sånne jobbeblogger. Jeg skulle gjerne hatt flere, og burde sikkert nevnt flere enn denne ene også, men 4 x bærepose and bop to the beat er en ung og lovende blogg fra livet i en dagligvareforretning. Mere slikt folkens!

Men nå er det på tide med selve spalten, er det ikke?

Creative Commons License photo credit: frodelu

Få oss nærmere

AMK-saken på Tøyen, der 63 år gamle Døndu Tulum døde mens familien kranglet med politiet og truet ansatte ved AMK-sentralen, førte til en viss uenighet over kjøkkenbordet hjemme hos oss. Min kjære samboer jobber i helsevesenet, og hennes ryggmargsrefleks var umiddelbart å støtte AMK og ambulansetjenesten. Selv har jeg brukt en del tid på å krangle med folk med grumsete holdninger i lokalavisens leserbrevspalter, og på nett, så min reaksjon var at dette handlet om rasisme. Omtrent som nettdebatten i miniatyr altså, der mange umiddelbart var klare til å felle en knallhard dom over dem man mente var mest å laste. På Twitter gikk diskusjonen. Er det vanskeligere å få ambulanse om man bor i feil bydel i Oslo? Var dette Sofienbergparken om igjen? Opptrådte AMK rasistisk eller rasjonelt? Over kjøkkenbordet ble vi etter hvert enige om at det var umulig å konkludere før lydloggene eventuelt ble offentliggjort.

Jeg fulgte sakens utvikling de nærmeste dagene, men dekningen i media gjorde at interessen dalte fort. Jeg ville tettere på. Riktignok kom vi den rammede familien så nær at det nesten var ubehagelig gjennom lydopptak og video-opptak, men jeg ville vit mer om AMK-sentralen. Hvordan så denne saken ut fra innsiden? Hvor ofte er det nødvendig med politieskorte på Tøyen? Hvor mange telefoner får man som viser seg å være bagateller eller bare tull? Hvilken hverdag er det AMK-operatørene og ambulansesjåførene opplever på jobb?

”30 ÅR GAMMEL MANN”, leste jeg på skjermen. ”BEVISSTLØS. PUSTER IKKE.”

Så fort jeg hadde sendt ambulanse ringte jeg politiet, standard prosedyre for enhver uforklart hjertestans hos en ung person. Politiet advarte oss om at de ikke hadde noe personell tilgjengelig. Jeg måtte ta beslutningen om jeg skulle be ambulansepersonellet om å vente til det var politi tilgjengelig (og sette pasienten i fare) eller gå rett inn (og muligens sette personellet i fare).

Jeg løftet telefonen for å lytte på nødsamtalen og hørte noen, som jeg antok var pasientens mor, snakke med AMK-operatøren. Hun var oppskaket men sammenhengende.

”Han drakk så mye i går kveld… Jeg tror han blir kvalt av sitt eget spy, han er full av…” gråt hun.

Noen i bakgrunnen drev med gjenopplivning, jeg kunne høre pasientens ribbein knase.

Dette er et utdrag fra en av postene på Nee Naw, en blogg om livet på kontrollrommet til London Ambulance Service. En av de mange gode work blogs som finnes i Storbritannia, blogger som slipper oss inn på innsiden av yrker de fleste bare kjenner fra utsiden. Jeg har lest Nee Naw sporadisk i noen år, og når mediedekningen av Tøyen-saken ikke slipper meg så nær som jeg gjerne vil, så er det hit jeg går. I denne utrykningen ender det bra, ambulansen kommer fort frem, og de får liv i mannen igjen.

Da Farah-saken raste som verst brukte jeg en del tid på Random acts of Reality, der Tom Reynolds forteller om hverdagen som ambulansesjåfør i London. Også den gangen satt jeg med følelsen av å ikke komme nær nok de norske ambulansesjåførenes hverdag.

Det er dette jeg savner. Jeg vil vite hvem det er som sitter og tar i mot telefoner på AMK-sentralen. Hva slags skift de jobber, hvor mange telefoner de får. Gi meg de morsomme historiene om skrullinger som ringer 90 ganger om dagen for å spørre om de vil ha en banan (sann historie fra Nee Naw). Gi meg fortellingene som ender godt, der liv reddes, der barn kommer til verden med operatøren i telefonen og ambulansen på vei. Fortell hvordan det oppleves når det går galt og pasienten ikke står til å redde. Vis meg hvordan en vanlig dag på AMK-sentralen fortoner seg, og hjelp meg forstå hvordan samtalene med Døndu Tulums pårørende kunne spore av slik de gjorde. Det er fint at lederen for Akuttklinikken ved Oslo Universitetssykehus innrømmer til TV 2 at man ikke klarte å møte behovet for hjelp i denne saken, og at man må lære av det som skjedde, men jeg vil mye heller høre hva de som møter dette hjelpebehovet i første linje hver dag tenker om saken.

Ved kjøkkenbordet leser vi høyt fra lydloggene for hverandre. Min samboer understreker at folk burde vite bedre enn å true AMK-sentralen, og at man som helsepersonell har krav på en trygg arbeidssituasjon. Jeg sier at man godt kan overhøre den første fornærmelsen når man har med folk i en desperat situasjon å gjøre. Helt enige blir vi ikke. Men at mye av mediedekningen var forutsigbar og lite egnet til å gjøre noe med våre forutinntatte meninger, det var vi ganske enige om.

Klipp

Pompøse bloggere

(…) nå kan bloggere, som ikke har utrettet annet enn å sitte og skrive om hvilken is de har spist, få titusener av tilhengere. Hva skjer så videre? Jo, de går rundt og tror at de er bedre enn alle andre. Og de som har fulgt dem, vil jo da også tro at bloggerne er bedre enn dem selv. Er det et samfunn du vil støtte?

Tja, hvorfor ikke?

Page 1 of 41234
%d bloggers like this: