web analytics

Tag Archives: Bok

Bok og Film

Tender Mercies, Morgan Kane og mannsrollen

Robert Duvall som Mac Sledge i Tender Mercies

Her om dagen hadde jeg et gjensyn med den litt glemte, men veldig fine filmen, Tender Mercies. Robert Duvall spiller den fallerte og alkoholiserte countrysangeren Mac Sledge som prøver å få livet sitt på fote igjen. En fin, men litt datert film, som plasserer seg et sted midt i mellom Bagdad Cafe og Paris Texas i uttrykk. Litt sånn typisk åttitalls kred-film altså, jeg liker den godt.

Men datert er den, og da tenker jeg på kjønnsrollene i filmen. Mac Sledge er en ganske typisk utgave av den ikke-kommuniserende mannen. Når livet blir vanskelig hiver han seg i bilen og kjører mot Sverige. Og tilbake igjen. Og kjører forbi huset flere ganger før han tar mot til seg og går inn igjen. Da skal vi liksom være litt stolte av mannen, for han gikk jo ikke på fylla, og han kom jo tross alt tilbake.

Hun er den selvoppofrende kvinnen, som når mannen har stukket av, vært borte hele dagen og halve natta, står opp for å lage mat til ham når han kommer hjem. Uten å spørre ham om noe annet enn om han er sulten.

Og det føles så gammeldags?

Jeg mener, på film nå til dags så prates og prates og prates det, og det er vel litt sånn i virkeligheten også. Vi går til Familiekontoret og prater om problemene våre. Det er ikke lenger godtatt å hive seg i bilen og kjøre natten i gjennom, og om vi skulle gjøre det allikevel så kan du være ganske sikker på at dama ikke disker opp med frokost når du kommer hjem med morgengryet?

Vi menn har utviklet oss på disse snart 3o årene siden Duvall fikk sin Oscar for hovedrollen i Tender Mercies? Vi kommuniserer, vi skifter bleier, vi lager mat og gjør så godt vi kan alle mann?

Kanskje ikke alle da, men i hvert fall de som får lov til å fortelle historiene sine i allmennheten nå til dags? Antagelig er det fortsatt en god del tause mannemenn der ute som vi aldri får høre noe særlig fra?

Tender Mercies kom i 1983, moderniseringen av den norske mannen var nok allerede godt i gang, men de gamle idealene hang nok fortsatt igjen. Ti år tidligere var det Morgan Kane som var idealmannen. Slik ville den norske mannen være. Høy, mørk, taus, handlekraftig, og med draget på damene. Det var den gangen innesluttethet og påstått psykopatiske trekk ikke var en umiddelbar turnoff.

Ja, jeg holder på å lese Morgan Kane for tiden, og det er en passasje i Den siste cheyenne som får meg til å tenke på tidligere tiders kjønnsdebatter. Særlig den der om hvorfor menn ikke blogger om voldtekt, som Mihoe vel dro opp i sin tid. Selv skrev jeg blant annet dette den gangen:

(…) det forekommer meg at alt dette pratet om at kvinner må ta taxi hjem og ikke gå alene i mørket skaper et inntrykk av voldtektsmannen som en fremmed seksuell psykopat som overfaller tilfeldige jenter i trange topper på vei gjennom parken. Han finnes sikkert han også, men de fleste jenter blir jo tross alt voldtatt av noen de kjenner fra før. Det er jo også all grunn til å anta at denne fyren har en og annen mannlig bekjent. Da blir det kanskje litt for beleilig for oss menn og lene oss tilbake og spørre hvorfor vi skal blogge om voldtekt, når vi jo verken voldtar selv eller kjenner noen som driver med slikt. For kan vi nå egentlig være helt sikre på det?

Mange mente imidlertid at det var ikke noe særlig hente på at vi ikke-voldtektsmenne skrev om voldtekt, for det er jo bare drittsekker og sosiopater som voldtar, og hva vi ikke-voldtektsmenn måtte si og mene om den saken gjør ingen forskjell.

Ingen grunn til å rippe opp i den diskusjonen kanskje, men jeg kom til å tenke på den når jeg leste følgende hos Morgan Kane:

Han husket plutselig cheyennepiken i gresset, de brune harde små brystene som virket så matte, nesten fuktige – han husket soldaten som spratt opp fra den andre, han husket det svulmende lemmet, og nå husket han også at han hadde sett kvinnens underliv ut av øyekroken da han kjempet med Sarge om revolveren.

Morgan Kane svelget hardt, fikk litt røyk i vrangstrupen og hostet voldsomt i ermet.

Og igjen denne langsomme bankingen i skrittet.

Han var ikke et hår bedre enn soldaten på bakken.

Han var en potensiell voldtektsmann.

Morgan Kane voldtok vel aldri noen, det får da være måte på, men den mannen som tusenvis av norske gutter og menn ville ligne på den gang da var en mann som ikke forsto kvinner, ikke kunne snakke med dem, og altså tilsynelatende blir seksuelt opphisset av voldtatte indianerjenter.

Mens dagens idealmann går omkring i byen med barnevogn og en rasende 1800-tallsmann inne i seg, og flere og flere tar til orde for at han må få komme ut?

Vel, utover en harrytur til Svinesund i ny og ne så synes jeg godt han kan få rase rundt i ensomhet der inne en stund til jeg altså.

Bok og Film

Magic for Beginners av Kelly Link

magic for beginnersJeg ble bedt om å skrive om en bok eller en annen tekst som har betydd noe for meg, og som jeg gjerne ville dele med andre. Det var et vanskelig valg, og jeg angret umiddelbart på at jeg ikke valgte en annen tekst. Som f.eks et dikt av Kristian Bergquist. Eller noe helt annet. Men jeg digger virkelig at Kelly Link klarte å gjenskape den følelsen av at verden virkelig er magisk. Så det får være greit dette.

De sterkeste leseropplevelsene har man gjerne som ung. Enten det nå er Brødrene Løvehjerte, Ringenes Herre, eller Harry Potter. Eller som ung voksen, Bringsværds Gobi-bøker, Forbrytelse og straff. Hver bok en dør inn til noe man ikke kjenner. Ennå lever man i en verden der man ikke helt vet hva som venter bak neste sving. En verden der alt er mulig.

Men etterhvert som man blir eldre og mer belest så snevres horisonten inn. Enhver bok ligner på noe man har lest før, og det er ikke lenger så vanskelig å gjette hva som gjemmer seg i krattet borte i svingen der. Verden har blitt grå og trist, og de få solstrålene som slipper gjennom skylaget varmer ikke noe større.

Ganske traurig med andre ord, men så en vakker dag ble alt snudd på hodet. Magic for beginners av Kelly Link kom i posten, og jeg tror ikke det er noen annen måte å beskrive det på enn at jeg ble forelsket. Kjærlighet ved første blikk.

Kelly Links kunststykke var at hun på ni noveller og snaut trehundre sider klarte å gjenskape den der vidunderlige følelsen av at verden er full av magi. Hun gjør det unormale normalt, og det normale litt snodig. Historiene er drømmeaktige reiser ut i det kjente ukjente, pakket inn i mild humor og mild melankoli. Det er science fiction, men uten science. Det er horror uten billige gys. Det er eventyr uten even. Det er håpløst å båssette, men det er magi for nybegynnere, og det er fabelaktig litteratur.

Bok og Film

Hjorthen leser bok: Blod, gørr og spøkelser (Påskekrimutgave)

Påsken nærmer seg, og da er det vel så obligatorisk å skrive noe om påskekrim at jeg egentlig burde latt være. Men så har jeg lest et par krimbøker i det siste, og jeg må se å få skrevet om dem mens jeg fortsatt husker hva de handlet om. Etter påske kan det fort være for sent. Så vi drar i gang tenker jeg. La oss begynne med boka som forlaget vel beskriver som en blanding av Sopranos og Greys Anatomy, eller hva det nå egentlig var. Eksgangster er den norske tittelen, Beat the Reaper på engelsk, og forfatteren er Josh Bazell. Han er egentlig sykehuslege, men etter å ha debutert med denne boka er det nok ikke lenge før han kan legge stetoskopet på hylla.

Eksgangster er kort fortalt historien om Peter Brown, som i likhet med forfatteren er sykehuslege, men i tillegg har han en fortid som drapsmann for mafiaen. Nå har han imidlertid beveget seg inn på den smale sti, vitnebeskyttelsesprogrammet i USA har gitt ham legeutdannelsen. Snakk om å sy puter under armene på de kriminelle folka man beskytter. Brown gjør sitt beste for å fungere som lege på det noe dysfunksjonelle sykehuset, om det så innebærer å tygge piller dagen lang, og sjekke opp legemiddelpushere for å sikre tilgangen på medikamentene. Alt er fint helt til en ny pasient viser seg å være en gammel kjenning fra mafiadagene. Han truer med å fortelle mafiaen det hele om ikke Brown gjør ham frisk som en fisk fortere enn krill, noe som ikke er noen lett oppgave når sykdommen det dreier seg om er magekreft.

Og sammen med den historien vever Bazell inn historien om hvordan Brown først havnet i mafiaen, og hvordan det har seg at han trakk seg ut av den igjen.

Det er forsåvidt ganske lett å være sur gammel gubbe og avfeie denne boka. Peter Brown er litt for eplekjekk, selve historien er litt på det jevne. Avslutningen er litt over toppen. Det er jo bare vrøvl det hele. Allikevel så er dette rett og slett formidabel underholdning. Drøy, temmelig hardkokt, veldig amerikansk, og lite realistisk underholdning riktig nok, men underholdning er det. I en slik grad at du antagelig skal lete lenge i bunken med påskekrim før du finner noe som er i nærheten av like morsomt å lese.

Bazell ror seg i havn på humoristisk sans, og ekstrem skriveglede. Han har antagelig hatt det skikkelig morsomt når han har skrevet denne boka, og det smitter over på leseren. Og da er det ikke annet å gjøre enn å bøye seg i støvet og anbefale.

Bazell tar seg altså av blodet og gørret, men spøkelser er det ikke så mange av i sykehuskorridorene hans. De finner vi i neste bok.

Heart Shaped Box heter vel Gode ønsker på norsk, og er skrevet av Joe Hill. Han har vi snakket om før. Det er ikke helt fritt for blod og gørr her heller, men i tillegg får vi et av de skumleste spøkelsene vi har møtt på lenge. Det handler om den aldrende rockeren Judas Coyne som mer eller mindre har gått av med pensjon etter at to av bandmedlemmene strøk med på rockevis.  Han bor sammen med et par schæferbikkjer, bytter dame en gang i året, og kaller dem for delstaten de kommer fra for å slippe å knytte seg for tett til dem. Faren hans ligger for døden, men Judas gir faen. Kan ikke klandre ham heller, faren er ikke noe sjarmtroll.

En dag kjøper han et spøkelse på eBay, og dermed er helvete løs.

Dette er altså mer horror enn krim for dem som bryr seg om sjangere og sånt, men hvis det du er ute etter i påsken er å bli skremt, så er dette kanskje et av de bedre alternativene på markedet.

Ja ikke at jeg ble skremt da, men spøkelset som jakter på Judas Coyne er virkelig noe av det mest creepy vesenet jeg har møtt i bokform i det siste. Og boka som helhet er også velskrevet, full av musikalske referanser, og uten dødpunkter. Her går det virkelig unna.

Det må bli en anbefaling dette også altså, allikevel tar jeg meg selv i å være bittelitt skuffet. Det er det egentlig ingen grunn til, Heart Shaped Box gjør akkurat det den er ment til å gjøre. Skuffelsen bunner nok i at jeg likte novellesamlingen til Hill, 20th Century Ghosts så veldig godt. De beste novellene der har en stemning som jeg savner i denne første romanen hans.

Men det er en tåpelig innvending, ta det heller som en oppfordring til å lese novellesamlingen hans også.

Bok og Film

Hjorthen leser bok: Min kamp

Det ble sagt om Rod Stewart en gang på syttitallet at han antagelig kunne synge telefonkatalogen og få det til å høres bra ut. Det spørs om ikke man kan si noe av det samme om Karl Ove Knausgård, den karen er muligens i stand til å skrive telefonkatalogen slik at den blir lesverdig, akkurat så bra skriver han. Og enda så godt jeg liker denne første delen av Knausgårds seks bind lange kamp med seg selv, så hender det av og til at jeg tar meg selv i å lure på om ikke det er det han gjør her. Skriver telefonkatalogen.

Det er noe med gjentagelsene av det trivielle, alle de gangene det kjøpes cola og Bounty. Også er det noe med at det er så innmari gjenkjennelig. Knausgård er 68-modell, jeg er født i 67. Vi tilhører samme generasjon, og vi deler en hel del annet også. Et anstrengt forhold til en alkoholisert og ubrukelig far, vi har begge hørt på Green on Red, og skal man dømme etter denne boka, og også Ute av verden, så har vi nok også vokst opp med mange av de samme tankene og følelsene. Jeg husker en passasje fra Ute av verden, der Knausgårds alter ego, Henrik Vankel, forteller om et vanlig frikvarter på lærerværelset. Der samtalen beskrives som bølger av vann som beveger seg fra den ene fine sandstranden til den andre, men hver gang samtalens bølger beveger seg mot Vankel så er det ikke en myk sandstrand som blir kjærtegnet av bølgene for så å bevege seg utover igjen mot neste strand, det er en strand full av store steiner og klipper, der samtalen på en måte stopper opp. Den følelsen av utenforskap kjenner jeg meg veldig igjen i, og det er masser av lignende passasjer også her i Min kamp.

Så mange faktisk at Knausgårds kamp like gjerne kunne vært min kamp, fankern jeg kunne nesten like gjerne skrevet denne boka selv, og jeg blir nesten litt irritert over at jeg ikke har gjort det.Så når jeg sammenligner med telefonkatalogen så er det akkurat det, at alt her er så innmari kjent at jeg nesten ikke trenger å lese det. Om dere skjønner hva jeg mener?

Ikke dermed sagt at jeg ikke likte boka. Tvert i mot, men i stedet for å få meg til å reflektere om døden i vårt moderne samfunn, eller hva det nå er litt.viterne mener at dette handler om, så får boka meg til å tenke over mitt eget liv, og min egen oppvekst. Knausgård skriver at han ikke husket noe av det som skjedde i barndommen, men han husket alle stedene. Alle rommene, luktene, gjenstandene som befant seg der. Følelsen rommene ga, men altså ikke hva som skjedde der.

Jeg har det for en stor del likedan, og jeg lurer på hva som hadde dukket opp om jeg hadde forsøkt å nøste i det. Hvilke historier ville fått plass i min  kamp, og hvor sanne ville de ha vært? Jeg får litt lyst til å prøve, og det er ikke sikkert jeg hadde vært like snill med mine karakterer som det Knausgård  har vært med sine.

Apropo det, jeg har jo gått Knausgård i næringa i bloggform tidligere, mest kanskje i denne posten her fra 2005, der jeg har skrevet fiksjon omkring noen faktiske hendelser fra den gangen jeg var 17-18 år gammel. Blant annet kommer jeg inn på en hendelse om et forsøk på å stjele en bil, og der beskrives en navngitt fyr som en pyse. Han dukker opp i kommentarfeltet for å korrigere min versjon av historien, og for alt jeg vet så kan det godt være det er han som har den mest korrekte versjonen.

Mer gidder jeg ikke skrive, for sant og si så er det vel skrevet mer enn nok om Knausgård de siste månedene, men skal jeg lese bok 2?

Klart det!

Bok og Film

Hjorthen leser bok: Magikerenes uutholdelige letthet

Kom igjen nå, jeg vet du har tenkt tanken. Ønsket det. Hva om  Midgard eller Narnia virkelig fantes. Å, hadde det ikke vært vidunderlig å være der? Virket ikke livet i Hobsyssel, i Rohan, i Minas Tirith så mye mer levende enn det traurige livet her i vår moderne tid? Meningsfylt? Det var liksom orden på tingene på en måte det er vanskelig å finne i vårt daglige slit og strev med å gjøre det beste ut av dette livet vi nå har fått tildelt? Hva med Nangijala, Peter Pans øy, eller hvorfor ikke Harry Potters Hogwarts? Hva skulle vi ikke gitt for å besøke en av disse plassene, og oppleve et skikkelig eventyr?

Men hva om det virkelig fantes et parallelt magisk samfunn lik det Harry Potter blir introdusert for på elleveårsdagen sin. Er det nå så sikkert at dette magiske samfunnet ville være noe bedre, lettere å leve i, bydd på et rikere og mer meningsfylt liv? Hva ville Harry Potter egentlig vært uten Voldemort?

Dette er spørsmål det er naturlig å stille seg mens man leser Lev Grossmans fine The Magicians. En bok der hovedpersonen Quentin vaser rundt i Brooklyn og er misfornøyd med livet. Vel er han et skolelys som burde ha en lysende fremtid foran seg, men han får liksom ikke noe dreis på livet. Hjemme i bokhylla hans står det fem bøker av en engelsk forfatter som beskriver et fantasirike kalt Fillory, og Quentin er mer enn normalt fascinert av dette landet og disse bøkene. Han drømmer om Fillory, og ønsker seg vekk fra det regntunge og traurige livet i Brooklyn. Selv om han strengt tatt er for gammel for disse bøkene og disse fantasiene, 17 år som han er.

Fillory er forøvrig et temmelig dårlig kamuflert Narnia, der Aslan er byttet ut med to geitebukker, klesskapet med en stor gammel bestefarsklokke, men er ellers mye av det samme.

Vi møter Quentin på vei til et intervju som forhåpentligvis skal hjelpe ham inn på Princeton, men når han kommer dit så er mannen han skal møte død. I stedet får Quentin en konvolutt i hånden, som inneholder manuskriptet til en ukjent og uutgitt sjette bok om Fillory, og på veien hjem igjen leder tilfeldighetene ham inn i en bakgate som viser seg å lede til et magisk sted ute på landet. Brakebills, et college for dem med tilstrekkelig gode magiske evner. Siden han nå først er der, så kan han vel like gjerne forsøke seg på en opptaksprøve, hvordan det nå går med Princeton er jo uansett i det blå, og skulle du ha sett, han består med glans.

Og dermed er vi jo i gang. Akkurat som Fillory er Narnia, så er Brakebills Hogwarts, og Grossman gjør ikke noe for å legge skjul på det. Send meg en ugle, sier en av karakterene, de har til og med sitt eget dustete spill, som riktignok ikke ligner så veldig på Quidditch, men har antagelig langt mer logiske regler.

Problemet med Brakebills er at mye av magien egentlig er ganske traurig. Det er hardt arbeid, og hva skal man nå egentlig bruke denne magi-utdannelsen til når man er ferdig på skolen?

“This wasn’t Fillory, where there was some magical war to be fought. There was no Watcherwoman to be rooted out, no great evil to be vanquished and without that everything seemed so mundane and penny-ante. No one would come out and say it, but the world wide magical community was suffering from a serious imbalance: too many magicians and not enough monsters.”

Og for mesteparten av boka så er dette nærmest en anti-fantasy. Dette er ikke en verden der det er lett å vite forskjellen på rett og galt, der man må gjøre tapre ting for å redde verden fra det onde. Det er en verden der det er et jævla slit å finne seg til rette, ikke ulikt den virkelige verden. Og det er jo den virkelige verden som beskrives, bortsett fra at våre venner, magikerene, kan gjøre enkelte mer eller mindre nyttige triks.

Det er mer en slags oppvekstroman kanskje, Salinger møter Lewis, The Catcher in The Rye med The Boy Who Lived i rollen som Holden Caulfield? Quentin og vennene hans installere seg i New York etter eksamen, der de lever et meningsløst og dekadent liv, røyker, drikker, tar narkotika og puler. Dumbledore hadde neppe vært særlig fornøyd med å ha denne gjengen i Hogwarts ganger.

Men så ligger det et eventyr og et magisk rike på lur allikevel da.

Det er altså en ganske annerledes fantasy dette, grå og realistisk, de fleste som leser den ville antagelig valgt Princeton foran Brakebills om de hadde hatt valget. Vi slipper det svarte og hvite, her er moralen uklar, og våre helter er ikke en gang veldig sympatiske. Og det er ingen redning noe sted. Ingen ring man kan kaste i vulkanen for at alt skal bli bra  igjen. Ingen Gandalf Hvit kommer susende for å redde dagen. Når det kommer til stykket er du alene og må klare deg selv.

Følelsen av, og frykten for, at det hele egentlig er meningsløst finnes det ingen kur for.

%d bloggers like this: