web analytics

Tag Archives: Bok

Bok og Film

Hjorthen leser bok: Alt jeg skriver er sant

For å rappe Øyvind Strømmens betraktning over utviklingen i den norske bloggsfæren: Den har først og fremst lyktes som prosa. Øyvind skrev i sin tid:

Ein god del bloggarar leverer i blant glitrande litteratur. Sjølv har eg mykje meir glede av å lesa bloggaren Mihoe sine epistlar om “Datehælvete” enn eg har av å lesa same bloggar sine kommentarar til politikk. Skriv godt gjer ho uansett, men dei fornøyelege småtekstane om dating er noko eg ville ha problem med å finna andre stader. Norske forlag burde senda talentspeidarar ut i bloggosfæra.

Det er vel tvilsomt om norske forlag har tatt ham på ordet selv om altså et par av våre fremste bloggere var representert i årets bokhøst. Ellisiv Lindkvist var en av dem, og man trenger ikke legge så veldig mye godvilje til for å hevde at hennes bok, Alt jeg skriver er sant, faktisk er en blogg i bokform.

Boka består av rundt sytti tekster av varierende lengde, de fleste av dem ikke stort lengre enn at de fint kunne passert som poster på Lindkvists logg. Tekstene er skrevet i jeg-form, og tittelen på boka vil jo også gjerne ha oss til å tro at dette er selvbiografisk. At dette er Lindkvist som blogger som den kvinnen hun er. Alt jeg skriver er sant ville da også vært en fin tittel på en blogg ville det ikke?

Forskjellen er at tekstene i boka naturlig nok er mer gjennomarbeidede enn hva man opplever i blogger flest. Tråden er rødere, tanken bak er tydeligere, og identitetsleken er naturlig nok mer løssluppen i bokform enn den vil være i de fleste personlige blogger. På blogger flest vil man nok oppleve at alt som skrives er sant – i betydningen selvopplevd, men at man ikke nødvendigvis skriver alt som er sant. I boka til Lindkvist vil du oppleve at alt som skrives er sant, men ikke nødvendigvis i betydningen selvopplevd.

Men er det noe tess da?

Javisst! Lindkvist går på med krum hals, hun er tøff, sårbar, skarp, kåt, sint, glad, modig, og nekter å la seg påtvinge noen standard kvinnerolle. I tillegg viser hun oss at kvinner kan være morsomme nok, selv om Aftenposten vil ha oss til å tro noe annet.

Lindkvist er opptatt av kjønnsroller, og da gjerne av å utfordre kjønnsrollene. Noe som f.eks kommer tydelig frem i avslutningsteksten Jeg er en mann:

Jeg er en mann. Jeg er nøytral. Jeg snakker sant. Jeg lyver aldri. Jeg er objektiv. Jeg er en mann. Jeg kan skrive. Jeg har utdannelse. […] Jeg synes kvinner er vakre. Jeg kan snakke. jeg liker å pule. Jeg er en mann. […] Jeg liker menn. Jeg liker å pynte meg. Jeg har høy sosial intelligens. Jeg har tretti skjørt. Jeg er en mann. Jeg bruker sminke. Jeg har hull i ørene. Jeg er empatisk. Jeg har en vagina. Jeg er en mann.

Dette er jo vel å bra. Ulempen med å være opptatt av kjønn og kjønnsroller er kanskje at man blir stemplet som kvinneforfatter. Som urelevant for menn å lese. Det ville i så fall være synd, men er det ikke sånn det er da? Cormac McCarthy skriver ultramaskuline bøker, og kunne ikke skrevet en troverdig kvinneskikkelse om det så sto om livet (okay, kanskje jeg overdriver litt da?) men det hindrer ikke at en haug med kvinner setter pris på bøkene hans. Terskelen for at oss menn skal kaste oss over bøker om kvinner og kjønn er kanskje høyere?

Katrine Kielos skrev i en kronikk i Expressen nylig om Doris Lessing, Bruce Springsteen og hvordan Mona Sahlin i et åpent kjærlighetsbrev til Springsteen for noen år siden skrev at hennes og Springsteens drømmer var ganske like på et eller annet vis, til tross for at det vel ikke er til å komme fra at tekstene til Springsteen er utpreget mandige og fulle av mannlige erfaringer. Kielos drømmer om at en av gutta i kultureliten en eller annen gang skal skrive det samme om en kvinne som skriver om kvinnelige erfaringer: Dina och mina drömmar är så lika på något sätt.

Vel, Katrine Kielos leser sikkert ikke dette, og ikke tilhører jeg kultureliten heller, men allikevel: Lindkvist, dine og mine drømmer er kanskje ikke så ulike når alt kommer til stykket?

Bok og Film

Hjorthen leser lyrikk: Hva nå, kjære?

Diktanalyse har jeg aldri likt
Aldri fått taket på

Akkurat slik som jeg er dårlig på å gjette gåter
ikke har tålmodighet til å løse kryssord, eller suger i sudoku
Jeg kan rett og slett ikke med det
Eller jeg gidder ikke bruke tid på det.

Jeg vil at ordene skal gripe fatt i meg.
Gjøre noe med meg.
Da er det greit.

Men jeg gidder ikke lete etter en mening i noe som ikke berører meg i utgangspunktet.

Så diktanalyse kan dere se langt etter her på bloggen, men det hender jo at jeg leser dikt. Jeg låner Hans Børlis samlede på biblioteket med jevne mellomrom, og Jakob Sande blir av og til plukket frem fra hylla. Og tidligere i uka kom det faktisk en lyrikkbok i posten. Det er den vi skal snakke om nå.

For noen uker siden så leste jeg et lite dikt på baksiden av Morgenbladet. Det var av en fyr jeg aldri hadde hørt om før, Kristian Bergquist, og det gjorde nettopp det som dikt må gjøre for å ha noen sjanse hos meg. Okay, det ga meg ikke en knyttneve i magen, men det gjorde meg nysgjerrig på mer. Slik lød det:

moren din og jeg
alt vi kan gjøre
er å kle av hverandre

svært sent på natten
hendene hennes
er så varme

se hva din kjærlighet har gjort med oss
vi får den ikke ut av hodet
vi får den ikke ut av armene

Dette diktet er hentet fra Bergquists debut av året. En samling dikt om det å miste et barn. Om tiden etterpå. Om hvordan man kommer seg videre. Hvordan man sørger. Dette diktet gjorde meg nysgjerrig, og etter å ha googlet fyren så fant jeg et dikt til på hans forlags side. Det var det som overbeviste meg om at den boka måtte i hus.

Dere skal få det også, men først dette;

Etter begravelsen til Thomas sitter vi i den gamle skranglete Sierraen. Vi skal kjøre ette likbilen ut på kirkegården som ligger omtrent syv kilometer utenfor Høljebyen. Begravelsesmannen deler ut sånne hvite dingsebomser med kors på som man kan ha på biltaket slik at folk skjønner at det er et gravfølge som kommer. Jeg sier til Flopsy:

– Det vi skulle hatt i stedet for denne dingsebomsen var et piratflagg.

Vi skulle ha rulla opp soltaket, heist piratflaget, og kjørt gjennom byens gater i triumf. Ja, nettopp. I triumf. Vi har et helt liv til å henge med geipa og savne, lengte, og tenke på alt som kunne vært annerledes, men akkurat i dag. På begravelsesdagen. Akkurat i dag så skal vi ikke henge med hodet. Vi skal tenke på kjærligheten og alle de fine dagene. På hvor fint vi har hatt det. Visst faen skulle vi ha heist piratflagget, om ikke annet så for å se ansiktet på begravelsemannen når flagget med hodeskallen og knoklene kom opp av takluka.

Men selvfølgelig så har vi ikke flagget i bilen, og jeg har ikke tid til å løpe hjem og hente det. Så det ble ikke noe av, og det er kanskje like greit.

Disse tankene kom tilbake til meg når jeg leste dette nevnte diktet på forlaget Oktobers side. Slik lyder det diktet:

vi skal gi deg
kjøttfulle
biologiske minner

vi skal brenne ned tusen gravkapeller
vi skal bruke opp trærne som blir kister
vi skal spikre fast flaggene i toppen

vi dropper døden
vi dropper å si adjø
vi sier we love you very much

Jeg synes dette er flott. Det rører ved meg. Det er noe fandenivoldskt ved det. Man nekter å henge med hodet.

Og det beste av alt; Bergquists diktsamling er full av slikt. Dette er en diktsamling jeg kommer til å plukke frem fra hylla mange ganger.

I møte med døden så blir ordene plutselig så små. Språket strekker ikke til. Vi tyr til floskler. Men Bergquist har klart å skape et språk som skjærer igjennom flosklene. Usentimentalt. Og livet må gå videre. Verden tar ikke pause selv om den som har mistet noen gjerne befinner seg i en boble.

vi holder hverandre i hendene
vi våkner til lyden av små føtter
i andre leligheter

vi gir hverandre beskjedent avtrykk av leppene
til lyden av barnesanger
fra andre etasjer

ved siden av oss i sengen
som en slags romdrakt
ligger pysjen din

Men dette er ikke tungt og trist. Ihvertfall ikke bare. Først og fremst er denne diktsamlingen en kjærlighetserklæring. Til sønnen. Til moren. Og det finnes håp, det finnes en vei videre:

kom hit, kom hit
sier hun
hvilket ord vil du høre
hva kan jeg gjøre
elskede*

husker du den regntunge dagen
vi møtte hverandre
den forelskelsen drar ingen steder

jeg vil prøve noe
er du klar
det er bare en liten dans

veldig langsomt
er du med
min venn

skal vi begynne igjen
og hun sier
slik:

Jeg er naturligvis inhabil, og jeg kan som sagt ikke noe med diktanalyse. Men disse diktene. Denne boka. Det er vanskelig å forbli uberørt. Skal du bare kjøpe en diktsamling i år…

…og apropo kjøpe en diktsamling i år. Den gangen jeg var bokhandler så var bransjeavtalen slik at vi automatisk fikk tilsendt et førsteeksemplar av all ny norsk litteratur. Lyrikk inkludert. Dette første eksemplaret var da sterkt rabattert. Sånn er det åpenbart ikke lenger, for når jeg var nede på den lokale bokhandelen for å se etter denne boka så fant jeg den ikke. Og skal man dømme etter hva som sto i lyrikkhylla deres så hadde de ikke fått inn noe ny norsk lyrikk på år og dag. Joda, de kunne jo skaffe den så klart, men det gidder jeg altså ikke, da er det enklere å ta det på nett og få den hjem i postkassa.

Greit nok, lyrikk selger jo ikke akkurat hakka møkk, jeg skjønner at bokhandlerne nødig vil fylle hyllene med ting som ikke selger. Men det er trist for lyrikerne som vel ikke akkurat blir overeksponert fra før hvis bøkene deres ikke lenger når frem til butikkene.

Men tenk hvis alle som skriver dikt faktisk også hadde lest, og kjøpt, like mange dikt som de skrev. Da hadde lyrikerne tjent nesten like mye kroner som Anne B. Ragde, og vært den litterære adelen her i landet.

Bok og Film

Hjorthen leser bøker: Du & jeg døden

Jeg var vel rundt syv år gammel når jeg møtte døden for første gang. Harry, en venn av mine foreldre som hadde hytte ved siden av oss når jeg var liten, hadde dødd, og etter at noen hadde fortalt meg det lå jeg på sengen min og forsøkte å lese en bok. Jeg husker ikke hvilken, men tilfeldigvis så var det en bok hvor ordet “død” dukket opp både titt og ofte. Hver gang så stoppet jeg opp og tenkte “der var det ordet igjen”. Jeg var nok litt lei meg, og kanskje litt redd også? Harry var en hederskar som blant annet hadde lært begge søsknene mine å svømme. Jeg lurte på hvem som nå skulle lære meg å svømme.

Selvfølgelig visste jeg jo om døden før den tid, men det var da det gikk opp for meg at døden var virkelig. At den var noe endelig. At den som var død aldri mer kom tilbake igjen.

Ikke lenge etter døde moren min. Jeg var åtte og har nok fortrengt mesteparten av det som skjedde rundt den tiden. Jeg husker jeg lå på rommet med kassettspilleren på da faren min kom inn, stilte seg i døråpningen og fortalte at mamma var død. Så gikk han ut igjen. Jeg husker at jeg grein i begravelsen, og det er vel omtrent alt jeg husker. Fortrengning er definitivt min favorittforsvarsmekanisme.

Siden da har jeg støtt på døden sånn histen og pisten. En barndomsvenn her, en arbeidskollega der. I tankene, enten som den største frykt eller som en trygg havn å lengte etter. Faren min døde for ikke så mange år siden, og nå i sommer var døden igjen ute med et stygt lite knep. Når man begynner å nærme seg førti så er det jo bare sånn det er. Man møter på døden innimellom.

Døden er i høyeste grad tilstede i den nye boka til John Avjide Lindquist, “Håndtering av udøde” også.

Lindquist knalldebuterte for to år siden med boka “La den rette komme inn”, en oppvekstroman om ensomhet, om å høre til, om folkhem-Sverige. Med vampyrer. En leseropplevelse av de sjeldne. Boka ble en stor suksess, Dagbladet kaller den en velfortjent suksess i en sjanger som skrek etter fornyelse, og jeg er helt enig. Sånn bortsett fra at jeg vel mener at det først og fremst er oppvekstsjangeren som skriker etter fornyelse, mens Dagbladet vel sikter til horrorsjangeren. Ryktene om at Lindquists neste bok ville inneholde Zombier gjorde at jeg har gått og gledet med til den helt siden jeg lukket igjen “La den rette komme inn”.

Det er august i Stockholm. Det er varmt, og en elektrisk spenning bygger seg opp. Komfyrer lar seg ikke slå av, lamper lyser sterkere, man får ikke en gang dradd ut kontakter. Alle plages av en intens hodepine. En familiefar avleverer sin sønn hos sine foreldre, sier farvel til sin kone, og går på jobb med en følelse av at noe kommer til å gå galt. Han har rett. Kona krasjer med en elg, blir bragt til sykehuset i all hast, men livet står ikke til å redde. Mannen rekker ikke frem før det er for sent. Han setter seg ved sengen hennes for å ta farvel. Så våkner hun igjen. Hun er den første, men ikke den eneste…

Gustav Mahler er en avdanket free-lance journalist. Hjertet er dårlig,og psykisk står det heller ikke så bra til etter at barnebarnet hans, fem år gamle Elias, falt ned fra verandaen og døde for et par måneder siden. Han får et tips fra sykehuset om at de døde på likhuset har våknet til liv igjen, og hiver seg i bilen for å ta hendelsene til ettersyn. Til hans store forbauselse viser det seg at opplysningene er korrekte. De døde har vitterlig våknet til liv. Kansje også Elias…

Gjennom et lite knippe enkeltskjebner blir vi fortalt hvordan det kan arte seg når tusener av døde våkner opp og vil hjem. Innskutt i fortellingen får vi glimt fra pressekonferanser og TV-programmer som forteller oss hvordan regjeringen forsøker å løse dilemmaet med håndteringen av de døde. Resultatet er en fin balanse mellom samfunnskommentar og medmenneskelige forhold. Zombiene er ikke Romero-aktige og blodtørstige, de er forvirrede, ikke helt menneskelige. I grupper så har de noen trekk som minner ikke så rent lite om Tove Jansons hattifnatter. Lindquists zombier er faktisk troverdige. Man tenker at akkurat sånn måtte det vært om dette virkelig skulle ha skjedd. En imponerende prestasjon.

Jeg skal være den første til å innrømme at mine bok og filmanmeldelser ikke holder noe voldsomt objektivt nivå. Det er mange som behersker det faget langt bedre enn meg. (hei hei gbang og co) Det jeg forsøker å gjøre er å formidle min subjektive opplevelse av boka eller filmen. Den får dere ta for hva dere vil. Rent objektivt så kan jeg nok finne en og annen ting å plukke på med denne “Håndtering av udøde”, men subjektivt sett så kan jeg egentlig bare oppsummere det hele med to ord:

Fytti helvete!

Det er evigheter siden en bok har gått slik innpå meg som denne. Historien om Gustav Mahler som graver opp sitt barnebarn og finner det i live, men allikevel ikke, har grepet fatt i meg og nekter å slippe taket igjen. Når myndighetene finner det tryggest å samle alle de gjenoppståtte på en plass rømmer Mahler med Elias og moren hans. Det er hjerteskjærende lesning, og hadde jeg hatt talent for det hadde jeg sippa som en skrikerunge både en og to ganger i løpet av boka. Det var nære på.

Historien om faren og sønnen som må forholde seg til en mamma som er død, og våknet igjen er ikke dårligere, og dermed er det vel bare å si at dette er en bok jeg anbefaler på det varmeste. En nydelig blanding av skrekk, satire og samfunnskritikk, alt sammen skrevet med en forbausende varme. Løpe og kjøpe!

Page 19 of 19« First...10...1516171819
%d bloggers like this: