web analytics

Tag Archives: Bok

Bok og Film

Hjorthen leser bok: Rød eller død

shankly

Jeg har brukt sommeren på å lese David Peaces roman Red or Dead. Gudene må vite hvorfor, selv har jeg nemlig ingen ide. Husker jeg rett var det en svært så positiv anmeldelse i Kirkus Reviews som fikk meg til å plukke den opp, og det er greit det. Boka er langt fra dårlig. Jeg fullførte. Jeg leste den ut. Når jeg tenker tilbake på den liker jeg den egentlig ganske godt.

Men den var på nippet til å bli kastet i veggen opptil flere ganger i prosessen. Billedlig talt da, siden jeg leste den på Kindle-appen på telefonen, og jeg har fortsatt tilgode å finne en bok så dårlig at jeg får lyst til å kaste telefonen i veggen. Nå vel.

Red or Dead er en roman om Bill Shankly. Om Bill Shankly og Liverpool Football Club. Om Bill Shankly, Liverpool Football Club, byen Liverpool. Om Bill Shankly, Liverpool Football Club, byen Liverpool og sosialisme. Noen av dere vet kanskje ikke hvem Bill Shankly var, men dette var altså mannen som tok Liverpool Football Club fra en anonym tilværelse i andre divisjon, til å bli Englands, og kanskje Europas, suverent beste fotballag.

Ja, dere skjønner jo at dette må være lenge siden da.

Denne boka må vel være et kommersielt mareritt. Det er kvinner som leser bøker, og da fortrinnsvis ikke om fotball. Menn leser ikke bøker, de drikker øl og ser på fotball. Skal de lese om The Beautiful Game må det være i en litterær form som ikke er så alt for avansert. Jeg sier ikke at fotballfans er dumme, selv ikke Liverpool-fansen er det, men jeg tviler på at flertallet av dem har tålmodighet til å bruke tid på en bok som eksperimenterer med språket. Som har en litterær form som nærmest utfordrer leseren til å fyre boka opp i peisen. Slik som Red or Dead.

For greia er at boka består av uendelige gjentagelser. Vi som skriver litt her og der har vel fått det inn med morsmelka eller et eller annet at man bør forsøke å variere språket. Ikke begynne hver setning med “Jeg”. Ikke bruke samme ord for ofte. Ikke for like setninger. I en bloggpost om Bill Shankly ville jeg kanskje vanligvis begynt med fullt navn, og så variert det med Shankly, vår mann, Liverpools manager og så videre. Ikke så i Red or Dead. Guardians anmelder slo opp boka på en tilfeldig side, og talte 50 repetisjoner av ordet “Bill”.

Og boka er på over 700 sider.

Det blir ganske mye Bill for å si det slik. Bill som gjør de samme tingene. Bill som er “home, in the night, and in the silence”. Liverpool som spiller kamp “at home. At Anfield”. Bill som hilser “The Kop, the Spion Kop.” Og så videre. I lange passasjer er det dørgende kjedelig. Samtidig er det hypnotisk og suggerende, og av og til, ikke så rent sjelden hever det seg opp til reinspikka poesi.

To Bill Shankly, said Tom Williams. This success is all down to one man. And to one man alone. To Bill Shankly! Bill Shankly is the greatest manager in the world! In the dining room, at the table. Bill sprung up. Bill shook his head. And Bill said, No, no, no! The success of Liverpool Football Club is no one-man affair. We are a team. We are a working-class team! We have no room for individuals. No room for stars. For fancy footballers or for celebrities. We are workers. A team of workers. A team of workers on the pitch and a team of workers off the pitch. On the pitch and off the pitch. Every man in our organisation, every man in our team. He knows the importance of looking after the small things, he knows how the small things add up to the important things. From the chairman to the groundsman, every man is a cog in the machine. A cog in the team. And every cog has functioned perfectly. In the team. Every man has given one hundred per cent. For the team. And so the team has won. The team are champions, a team of champions. We are all a team of champions! We are all a team. A team, a team … But amid the popping of corks, amid the clinking of glasses. The slapping of backs and the singing of songs. Amid the celebrations, amid the congratulations. The accolades and the praise. No one could hear Bill. No one was listening to Bill.

Det er mulig boka er best hvis du er interessert i fotball, selv merker jeg jo at jeg blir mer interessert etterhvert som vi nærmer oss vår tid, og spillere som jeg husker fra den gang jeg selv var litt over snittet interessert i spillet begynner å dukke opp. En viss Kevin Keegan. En pur ung Ray Clemence. Kenny Dalglish. Lou Macari som er på nippet til å takke ja til Shankly, men heller lar seg lokke av Manchester-gull og garantert plass på laget. Men egentlig er det elementer ved denne boka som strekker seg langt utenfor den snevre fotballverdenen. For oss som av og til støter borti folk som skal fortelle oss noe om ledelsesfilosofi er det interessant å lese dette, og tenke litt på Bill Shanklys måte å gjøre dette på.

Og det er et fint tidsdokument. Det er mye som har forandret seg siden Shanklys tid.

Boka er delt i to. Den første delen starter med at Shankly får tilbudet om å bli manager for Liverpool Football Club. Han forsikrer seg om at det er han selv som tar ut laget, ikke en eller annen komitee, slik det var vanlig i gamle dager, og når han får bekreftende svar på det er svaret enkelt. I del to har Shankly gått av med pensjon. I en alder av 60 år. Han takler ikke pensjonisttilværelsen helt. Han gikk nok av for tidlig. Og kanskje er det del to jeg egentlig liker best.

Det er i hvert fall i del to at den eneste passasjen som gir meg en liten klump i halsen dukker opp.

Liverpool vant ligaen og FA Cupen under Bill Shankly. Men i Europa nådde de ikke helt opp før etter at han hadde gått av. Bob Paisley tok over laget, og ledet det til flere triumfer i det som den gang het Serievinnercupen. Bill Shankly var invitert til finalen, og kjørte med bussen ved hjemkomsten etter den første seieren. Hele Liverpool møter frem for å hylle de ferske europacupvinnerne. Shankly ser at blant alle menneskene er det ikke bare Liverpool-fans. Mange som sogner til konkurrenten Everton har også møtt opp for å hylle vinnerne. Men spillerne er kanon dritings, og når kaptein Emlyn Hughes får en mikrofon i hånda og skal si noen ord til fansen sier han “Liverpool are magic, Everton are tragic”. I bakgrunnen står Bill Shankly og kjemper med tårene, og det gjør jeg også.

Bill Shankly var en manager av den gamle skolen. En utdødd rase. Alex Ferguson var kanskje den siste av dem. Vi får aldri deres like igjen. Fotballen har forandret seg. Det er ingen plass for sosialisme lenger. Et lag der alle tjener det samme er utenkelig i dag. Rekesmørbrødbrigaden har fortrengt arbeiderklassen fra arenaene. Det er penga som rår. I fotballen som i samfunnet forøvrig. Shankly snakket om at man måtte få en “return to sanity” i sin tid, han tenkte på spillerlønninger og overganssummer. Siden har det bare blitt verre.

Skal vi anbefale Red or Dead? Ja det skal vi, men den er ikke for alle. Vær forberedt på frustrasjon. Vær klar på at det er lov å skumme de kjedelige partiene, så kan det hende at du får glede av denne boka.

Og hvis ikke, er det vel lov å ikke lese ferdig bøker, er det ikke?

Bok og Film

Hjorthen leser bok: Mitt hjem er min borg

Skal vi prøve å holde liv i denne bloggen i sommer, selv om det er spaltefri fra Firdaposten? Vi får se hvordan det går. Jeg har i hvert fall lest en bok jeg tenkte å skrive noen ord om. Shirley Jacksons We Have Always Lived in the Castle. Som det snart skal komme frem, det er en bok jeg anbefaler varmt.

castle

Men hva slags bok er det? Noen har karakterisert den som en gotisk historie, og det kan jo godt hende de har rett i det. For meg så er dette ordet, gotisk, litt diffust. En følelse. Jeg vet ikke helt hva som ligger i det, men la oss undersøke. Wikipedia har heldigvis en oppskrift på hva som skal til for å klassifisere noe som gotisk litteratur. Dette trenger du:

  • En skjønn jomfru. Hun må være ung, vakker, ren, uskyldig og følsom. Gjerne med en mystisk fortid.
  • En eldre og helst ganske dum kvinne.
  • En helt.
  • En skurk.
  • En dum tjener som kan komme med beskjeder, være komisk innslag, og bringe plotet fremover om nødvendig.
  • Klovner, gjerne i overført betydning da. Som kan løsne på spenningen, og også bidra med komikk.
  • Banditter
  • En prest eller lignende. Disse er alltid svake, ofte direkte onde.
  • Et slott. Eller noe som kan passere som slott. Et kloster, et stort hus som aller helst skal ha sine egne hemmeligheter på lur. Dette er særs viktig for den gotiske historien. Man kan ikke ha en gotisk historie gående i et rekkehus på Gulset.

Mye av dette er tilstede i We Have Always Lived in the Castle. Vår hovedperson er Mary Catherine Blackwood, eller stort sett bare Merricat. Hun er atten år gammel. Muligens ikke like ren hele tiden, men ung, uskyldig og følsom kan hun godt være. Vi må nesten anta at hun er vakker også. Ungdom er alltid vakkert på et eller annet vis. Og hun har en mystisk fortid. Slik presenterer hun seg selv i starten på boka.

My name is Mary Katherine Blackwood. I am eighteen years old, and I live with my sister Constance. I have often thought that with any luck at all I could have been born a werewolf, because the two middle fingers on both my hands are the same length, but I have had to be content with what I had. I dislike washing myself, and dogs, and noise. I like my sister Constance, and Richard Plantagenet, and Amanita phalloides, the death-cup mushroom. Everyone else in my family is dead.

Dette siste er ikke helt sant, hun bor også sammen med sin onkel Julian, som riktignok ikke har vært helt seg selv etter hendelsen som tok livet av resten av familien, men han er absolutt i live. Julian er ingen tjener, tvert i mot, det er søster Constance som pleier ham, men Julian kan fylle rollen som klovn. Han er på vei inn i demensen. Han har begynt å surre litt, men ofte er han lynende klar. Han er historiens komiske pusterom.

Constance, søsteren til Merricat, kan være den eldre og dummere kvinnen, men hun får forsåvidt konkurranse om den rollen fra et par andre bipersoner. Skurken er deres fetter Charles som dukker opp og truer det livet de to søstrene har bygget for seg selv. Bandittene er folket i landsbyen som ligger like ved huset de bor i, og selve huset. Det viktige huset. Det er ikke et slott, vi er tross alt i USA en gang rundt midten av forrige århundre, men det er så nær vi kan komme i en amerikansk småby. Et stort familien Bates-aktig hus, isolert fra omverdenen inne i en stor hage. Alt som mangler er vel egentlig den svake/onde presten, men vi har en doktor som kanskje kan gjøre jobben?

Uansett er vi nær nok til at vi må godkjenne dette som et stykke gothic fiction.

Plotet har vi allerede vært inne på. Familien til Merricat, Constance og Julian døde alle sammen, etter å ha blitt forgiftet av arsenikk under et middagsmåltid i Blackwoodhuset. Constance hadde laget maten, og hun vasket sukkerskåla nøye før politi og ambulanse ble tilkalt, angivelig fordi det var en edderkopp i den. Arsenikken var i sukkerskåla. Constance overlevde fordi hun ikke spiste sukker på desserten den kvelden. Merricat hadde vært ulydig og blitt sendt til sengs uten middag. Onkel Julian tok bare et lite dryss, og overlevde. Constance ble mistenkt for å ha tatt livetav hele gjengen, men frikjent i retten. Nå lever hun, Merricat og Julian alene i det store Blackwood-huset. Constance går aldri lenger enn ut på plenen utenfor huset. Julian har ikke helse til å gå noe sted. Merricat er den eneste som av og til beveger seg ut i verden. Nærmere bestemt inn til landsbyen for å kjøpe dagligvarer og låne bøker på biblioteket. Stort sett er de alene i det store huset, men av og til stikker en gammel venninne av familien innom for å se til dem.

jackson38Men en dag kommer fetter Charles opp. Han prøver å overtale Constance til å bevege seg ut i verden igjen. Prøver å oppdra Merricat. Vil sende Onkel Julian på pleiehjem. Og han er veldig interessert i safen der søstrene oppbevarer et ukjent pengebeløp. Merricat er ikke imponert.

Mer skal jeg ikke si om handlingen. Les den selv, det er en vidunderlig bok. Merricat er en hovedperson som setter spor etter seg. Hun er et naturbarn. Klin gæren, om enn på svært sjarmerende vis. Boka tar noen uventede vrier her og der, selv om det vel ikke kommer som noen stor overraskelse hvem som egentlig sto bak forgiftningen av familien den skjebnesvangre kvelden for mange år siden. Den er full av atmosfære, mystikk, og jeg er ganske sikker på at f.eks Kelly Link og Neil Gaiman har lest denne i formativ alder og gjemt den et eller annet sted i bakhodet. At hun har vært en inspirasjon for Stephen King er det ingen tvil om. Og best av alt er at det er ingenting ved denne boka som føles datert. Den kunne godt vært gitt ut i dag.

Dette ble Shirley Jacksons siste bok, hun døde av hjertesvikt i 1965, 48 år gammel. Hun slet med både helsa og psyken store deler av livet, og det er sannsynligvis slik at hun følte seg litt som Merricat selv. Muligens et utslag av paranoia, men hun følte seg nok aldri hjemme i småbyen i Vermont, der hun bodde med sin jødiske professorektemann. Men at man har paranoia betyr som kjent ikke at de ikke er ute etter deg.

Og hvis paranoiaen fører til slike fine romaner er det, kanskje ikke fint da, men i hvert fall en ålreit bivirkning.

Les denne boka folkens!

Bok og Film

Hjorthen leser bok: Dear Anyone Who Finds This, Do not blame the drugs

cruddyHvordan velger vi de bøkene vi leser? Jeg lener meg stort sett på tips fra andre folk, slik var det i hvert fall med denne. Offisiell Hjortheheltinne Kelly Link anbefalte Lynda Barry og Cruddy i et intervju jeg leste et eller annet sted, og siden tips fra den kanten som regel har truffet midt i blinken før, ga jeg den en sjanse. Det var ikke bom denne gangen heller, men en litt overraskende avstikker var det. Kelly Link er nemlig en slik forfatter som klarer å få meg til å tro på at verden fortsatt er magisk. At utrolige ting kan skje. At det er et eventyr der ute. I Cruddy er det ikke mye magisk. Lite som er verdt å leve for. Den er mørk mørk mørk.

Cruddy betyr noe sånt som skitten, fettete, ekkel, dårlig drit. Og fortelleren vår, seksten år gamle Roberta, har levd, lever, et temmelig cruddy liv. For å si det mildt. Her burde nok barnevernet vært på banen. Hun bor sammen med en irriterende og utagerende lillesøster, og deres dårlig balanserte mamma. Slik har ståa vært siden Roberta var elleve år gammel, og foreldrene gikk fra hverandre. Faren dro sin vei, men mora til Roberta syntes han fikk ta med seg datteren, så hun fikk pent gjemme seg bak i bilen hans. Hun blir ikke oppdaget før det er for sent å snu. Mammaen er kanskje ustabil og voldelig, men faren er naturligvis ikke helt trygg han heller. Han ville foretrukket en gutt, så han kaller Roberta bare for Clyde, og får henne til å spille døvstum og psykisk utviklingshemmet for å oppnå fordeler her og der. Noe som i grunnen bare er sjarmerende sammenlignet med alt det andre han finner på av faenskap. Faren er nemlig bitter som satan fordi hans far igjen, gamle slakter Rohebson, har vandret heden. Uten å la slakteriet gå i arv til sønn. I stedet har han solgt det, og nå er sønnen på jakt etter penga for salget, som han mener er rettmessig sine. Om han må drepe for penga, så får det heller bli slik.

Noen finner Roberta vandrende gjennom ørkenen, dekket i blod. Hun havner i nyhetene, og blir etter hvert sendt tilbake til moren. Livet er Cruddy. Ja, det er vel egentlig verre enn som så. Livet er føkkings miserabelt. Boka er formet som et selvmordsnotat, fortalt i kryssklipp mellom nåtid og fortid. Seksten år gamle Roberta som eksperimenterer med meskalin, og har sine første famlende seksuelle opplevelser sammen med en gjeng som virker å være enda mer ødelagt enn henne selv. Elleve år gamle Roberta på en alkoholfylt blodig oddysse med sin morderiske og uberegnelige far.

Roberta er ødelagt etter seksten år med langt over snittet ubrukelige foreldre. Hun vet det selv, It is true that I am a person with black pockets of evil and hatred in my heart. There are underground places inside of me. Men hun er slettes ikke uten ressurser. Hun henger på som best hun kan. Trangen til å kaste seg foran et tog er der, men jeg tror hun har for mye livskraft til å gjøre alvor av det. Håper jeg i hvert fall, slutten på boka, dette selvmordsnotatet, gir ikke noe klart svar på det. Men jeg heier på henne.

Hvorfor skal du lese denne?

– Fordi Roberta er en fantastisk fin hovedperson som aldri henfaller til selvmedlidenhet.

– Fordi den er veldig morsom.

– Fordi den samtidig er veldig trist.

– Fordi den er sabla fint illustrert.

Hvorfor skal du la den ligge?

– Fordi du blir kvalm av blod og drap og gørr?

– Fordi den ikke har drager?

– Fordi?

Roberta lærer ellers en hel masse fra faren sin, enda så ubrukelig han er. Blant annet sitt livsmotto, som man for så vidt kan legge seg på minne:

No matter what, expect the unexpected. And whenever possible BE the unexpected.

Bok og Film

Hjorthen leser bok: It is sad to pass through life without one good adventure

the-borriblesLikte du Kanonene på Navarone? Peter Pan? Hva med Watership Down? Elsker London? Liker eventyr som ikke nødvendigvis trenger å være tungt forankret i den såkalte virkeligheten? Har alltid drømt om å dra på en skikkelig quest? Da er sjansen rimelig god for at The Borribles er boka for deg.

Det var Michael de Larrabeiti som fant opp de skapningene som han kalte for The Borribles, på syttitallet. Den første boka kom i 1976, og ble da kjapt kalt for Batterseas svar på Ringenes Herre. Den andre boka kom i 1981, mens den tredje og siste skulle ha kommet i 1985, men slik gikk det ikke. Den het Across the Dark Metropolis, og handlet om The Borribles i kamp mot politiet i London. Uheldigvis for de Larrabeiti var dette året hvor det var opprør i Brixton og i Tottenham. En politimann ble stukket i hjel. I dette klimaet mente utgiveren at det var uforsvarlig å gi ut en bok, en barnebok til og med, som heiet på de lovløse Borribles. Boka ble lagt på hylla inntil videre. Året etter ble den plukket opp og gitt ut av et annet forlag, så det var kanskje ikke SÅ synd på forfatteren, men dette er selvfølgelig en del av historien som taler til disse bøkenes fordel i dag. Hvem vil vel ikke lese en barnebok som var for farlig å gi ut under Thatcher liksom?

Vel. Barnebok og barnebok. Dette er vel det vi kaller for Young Adult i dag, og kan like godt leses av voksne. I hvert fall av voksne som leser Harry Potter og The Hunger Games.

Peter Pan hadde sine The Lost Boys. Gutter som falt ut av barnevognene sine i steder som Kensington Garden, oversett av barnepikene sine. Hvis ingen kom og lette etter dem bar det av gårde til Neverland og et liv blant The Lost Boys. The Borribles er en oppdatert utgave av disse barna. De har rømt hjemmefra, funnet et nytt liv i Londons underverden. De har fått spisse ører, som de skjuler under luer av ull, og lever av å stjele eller lure til seg det de trenger. Så lenge de har disse spisse ørene sine stopper aldringsprosessen. De ser ut som barn, og slik forblir de, helt til de eventuelt blir tatt av politiet. Da får de ørene klippet, og livet som Borrible er for all tid forbi. De må vende tilbake til samfunnet og bli kjedelige eventyrløse og ansvarlige voksne som deg og meg.

En skjebne verre enn døden så klart.

The Borribles bor gjerne i forlatte hus, bryr seg ikke om penger, og lever for eventyr. Når de først oppstår som Borribles er de navnløse, og slik forblir de, helt til de har fortjent et navn. For å skaffe seg et navn må de oppleve et eller annet eventyr. I denne første boka om The Borribles handler det om det største eventyret på hundre år eller mer. Vil dere være med eller?

borribleBoka begynner med at Knocker, sjefsspeideren for The Borribles i Battersea, får øye på en Rumble i Battersea Park. En Rumble er en Borribles erkefiende. De ligner på rotter, og kommer fra Rumbledon der de bor i en svær underjordisk bunker. I motsetning til The Borribles er The Rumbles opptatt av materielle goder. Penger, skatter og fine ting. At en Rumble dukker opp i Battersea Park er en provokasjon. Det får våre venner The Borribles til å frykte at det planlegges en fullskala invasjon. Noe må gjøres. Det besluttes at alle de åtte Borribles-stammene i London skal sende sin beste og smarteste navnløse Borrible til en elitestyrke. De får i oppgave å ta seg til Rumbledon, komme seg inn i den underjordiske bunkeren, og der skal hver av de åtte eliminere sin utvalgte motpart i overkommandoen til The Rumbles. Et selvmordsoppdrag? Utvilsomt er det i hvert fall fryktelig farlig. Og veien dit er farlig. Og veien hjem igjen, om de skulle lykkes, er heller ikke trygg. Se særlig opp for møtet med Dewdrop og Ernie, som er en parodi på de to hovedkarakterene i Steptoe and Son, som var en populær britisk TV-serie på sekstitallet. Vi kjenner den best som den svenske adapsjonen Albert og Herbert.

Rumble-rottene er en formidabel fiende, men de er ikke den største trusselen våre helter i The Magnificent Eight møter på veien.

Dette er jo først og fremst et veldig underholdende eventyr, og det er derfor dere må lese den. Første bok i trilogien er oversatt til både dansk og svensk, men dessverre ikke til norsk. Det som hever den over gjennomsnittet, og gjør den bedre enn f.eks Gregors opplevelser i Underverdenene, som jeg nylig leste sammen med Hagbarth, (og som vi likte ganske godt begge to, men så langt ikke har følt det påtrengende nødvenig å kaste oss over bok to) er at det er noen underliggende temaer i The Borribles som gir gjenklang utover ren underholdning.

Bøkene er utvilsomt en kommentar til det politiske klimaet i Storbritannia under Thatcher, men det er under overflaten, det er ingen som trykker noe budskap ned i halsen på oss. Og temaene er jo ikke mindre aktuelle i dag. Forskjellene øker, og det er kanskje mer akseptert nå enn det var på åttitallet. Arbeidsløshet. Fattigdom. Klassekamp. Den usynlige delen av London, som alltid har vært der, og alltid kommer til å være der?

Men først og fremst er det en hyllest til frihet og fantasi. Alle barn, og vi voksne med, er bunder fast av regler for hva vi kan, og ikke kan, gjøre. The Borribles minner oss om at det går an å bryte fri. At det finnes et eventyr der ute om vi bare er villige til å ta det. La livet bli en quest dere, etter at dere har lest boka.

Bok og Film

Hjorthen leser bok: En helsikes kjøretur

myersreading

Det er sikkert både fordeler og ulemper ved å være forfatter i horrorsjangeren, og samtidig være sønnen til Stephen King. Joe Hill har så langt klart seg bra han. Novellesamlingen 20th Century Ghosts var fabelaktig flott, og hans to første romaner, Heart Shaped Box og Horns, var underholdende og spennende nok. De hører til i samme sjanger som Kings bøker, men er allikevel helt annerledes. De er relativt korte og fokuserte, sammenlignet med Kings mursteiner. Begge to er verdt å lese, men de er ikke superoptikjempefantafenomenalistiske. Til det er det for mye action og for lite hjerte. De er morsomme og actionfylte, men de går ikke i hjertet på deg. De mangler den følelsen av undring, a sense of wonder, som de beste novellene i 20th Century Ghosts gir. Karakterene i den er ikke av den typen som du nærmest føler du har vokst opp sammen med, eller som du godt kunne tenke deg å ta en øl på bua med, slik Stephen Kings karakterer kan være på sitt beste.

Noe som kanskje har vært bevisst, hva vet jeg, og det er uansett ikke noe argument mot å lese Joe Hills første to romaner. De er noe annet enn Stephen King, og godt er kanskje det. Som ung forfatter med berømt opphav er det ikke så rart at man prøver å gjøre noe annet enn gamlingen. Passer seg for å gå i de samme fotsporene. Finne sin egen vei. Være sin egen mann.

Men Joe Hills siste bok, NOS4A2 er en helt annen skål. Her går Hill langt inn på banehalvdelen til faren sin, og spiller ham til tider av banen. Her omfavner han Kings bøker i en slik grad at han til og med har slengt på referanser til både Shawshank og Pennywise, samt også til både Heart Shaped Box og Horns, slik at det ikke skal være noen tvil om at far og sønn ikke bare deler sjanger, men faktisk også samme litterære univers. Skurken i NOS4A2 heter Charles Talent Manx III, men han kunne forsåvidt like gjerne hett Randall Flagg. Han har en mindre intelligent sidekick som ofte refereres til som The Gasmask Man, som minner ikke så rent lite om The Trashcan Man fra The Stand. Manx kjører rundt i en bil, som riktignok er en Rolls Royce Wraith, men som ellers virker å være laget ved samme fabrikk som Christine. Boka er på rundt 700 sider, og er et langt mer ambisiøst verk enn Hills første to romaner. Men selv om han har mer plass å boltre seg på denne gangen er Hill fortsatt langt mer fokusert enn King. Det er utelukkende en god ting. Joda, det kan være at det er passasjer i NOS4A2 som kunne vært kuttet, av og til får vi beskrevet en handling fra to forskjellige synspunkter, og jeg er ikke sikker på om det er nødvendig, men Hill blir aldri like pratsom som King kan være. Er.

Bokas heltinne er Victoria McQueen, vi møter henne først som barn, der det viser seg at hun har en spesiell gave. Når hun setter seg på sykkelen sin, en TuffBurner som egentlig er for stor for henne, ikke helt ulik sykkelen til Bill Denbrough i It kanskje, og sykler fort som bare rakkeren kan hun mane frem en bro. The Shorter Way Bridge, som egentlig ble revet for flere år siden. Når hun sykler over den finner hun alltid det hun leter etter. Som morens armbånd, et bilde hun fikk låne av faren til et skoleprosjekt, men rotet bort. Ganske nyttig. Vic blir eldre, og som tenåring hører hun foreldrene krangle. Da setter hun seg på sykkelen, og drar av gårde på jakt etter trøbbel.

Hun finner det også.

Hun finner Charles Talent Manx III og hans forheksede Rolls Royce Wraith. Manx har den samme gaven som Vic på sett og vis. Han kan reise på veier utenfor vår virkelighet med Rollsen sin. Han har skapt sitt eget lille land i dette området utenfor virkeligheten. Christmasland kaller han det, og der er hver dag som julaften. Manx kidnapper ett eller to barn i året og tar det med seg dit. Han gjør det for å redde barna fra denne forferdelige verdenen vi andre pleier å tilbringe livet vårt i. Redde dem fra misbruk, sult og fordervelse. Å hvor fint hadde det ikke vært å bo et slikt sted som Christmasland, der alt bare er gøyalt og fint? Manx tror han gjør en god ting, men egentlig er han jo en slags vampyr. En Nosferatu. Han bruker barna han kidnapper til dette fantastiske julelandet sitt til å holde seg selv ung og sprek.

Denne sjarmerende fyren er det altså Vic treffer på når hun ber den magiske broen sin skaffe henne trøbbel, og hun får vel mer enn hun kunne ønske seg. Hun slipper unna dette første møtet, og Manx blir tatt av politiet og buret inne. Men vi har bare så vidt begynt. Noen år senere har Vic fått et barn, en suksessrik karriere som barnebokforfatter og illustratør, og problemer med både psyke og rus forårsaket av at barna fra Chritmasland ringer henne hele tiden og spør om når pappaen deres kommer tilbake. Og Manx skal selvfølgelig på frifot igjen, slik at han og Vic kan ha et siste durabelig oppgjør på gatene i Christmasland. Etter at Manx har stukket av med sønnen til Vic naturligvis.

Man kan hevde at dette er en bok som er så lik Stephen King på sitt beste at det er en pastisj. Kanskje er det Hills måte å omfavne sin skjebne på. Kanskje har han tenkt at siden han likevel alltid skal sammenlignes med far sin når han gir ut en bok, hvorfor ikke skrive en bok som nesten er mer King enn King selv? NOS4A2 er uansett en helsikes kjøretur, sykt underholdende, vanskelig å legge fra seg, med karakterer du bryr deg om og skurker som får deg til å grøsse. Hills beste roman til nå spør du meg.

Og så kan han skrive en slutt også. Det har alltid King slitt med.

%d bloggers like this: