web analytics

Tag Archives: Bok

Bok og Film

Hjorthen leser bok: Hvem er redd for Virginia Woolf?

lexicon

Pennen er mektigere enn sverdet sies det, men jeg ville nok allikevel ikke anbefale noen å ta med seg et leksikon til en sverdkamp. Men språk er makt, det er en uomtvistelig sannhet. Hva om det fantes ord med nok kraft til å få andre mennesker til å adlyde ditt minste vink? Ord så mektige at de brukt på rette måten kan utslette en hel by?

Dette er premisset for Max Barrys Lexicon, en skikkelig rakker av en actionpakke som jeg akkurat gjorde meg ferdig med.

På en flyplass i Portland blir en intetanende mann overfalt av to ukjente menn. De stikker en nål inn gjennom øyet hans. Stiller ham noen merkelige spørsmål. Kjæresten til den intetanende mannen prøver plutselig å kjøre dem ned, og før du rekker å si flyplasslitteratur er de på flukt fra andre agenter som åpenbart ønsker å ta livet av dem alle. Alle sammen har de navn etter mer eller mindre kjente poeter, og lederen deres er Virginia Woolf. Hvem er de slemme og hvem er de snille her?

I en annen tråd møter vi Emily Ruff. Seksten år gammel har hun rømt hjemmefra, og livnærer seg med billige korttriks på gata. Hun henger litt sammen med en voldelig type, og vel er hun streetsmart og sympatisk, men livet er egentlig ikke så mye å trakte etter. Når noen dukker opp, utsetter henne for et par tester, og så tilbyr henne skoleplass og en hel masse penger, er hun ikke sein om bryte opp. Etter en flytur på første klasse ender hun opp på en slags kostskole som for all del ikke ligner det minste på Hogwarts. Eller jo, det gjør den jo forsåvidt, men i stedet for Dumbledore har de William Butler Yeats, som er en karakter jeg ikke kommer til å glemme med det første, og Emily treffer verken Ronny eller Hermione. Ikke blir hun så lenge på skolen heller, så det er ingen grunn til å bekymre seg.

Disse to trådene henger jo sammen på et vis, og Barry hopper fra den ene til den andre, frem og tilbake i tid. Og midt i handlingen et sted ligger det en liten by langt utenfor allfarvei i den australske ødemarka. Broken Hill heter den, og der har det visst gått for seg. Det ryktes at Woolf drepte over tre tusen mennesker her. Byen er nå sperret av, med den offisielle forklaringen at det er noe kjemiske greier som har gått til helvete. Ingen som beveger seg inn der kommer levende ut igjen. Sies det.

Jeg skal ikke spoile noe mer av handlingen for dere, men dette er altså en varm anbefaling. Lexicon går unna i et heseblesende tempo, den er aldri kjedelig, den har noe på hjertet, men den tar ikke seg selv spesielt høytidelig. Dette med språkets makt, hvordan vi bruker ord til å få andre til å gjøre som vi vil, det ligger stoff der til en langt dypere historie enn dette. Her drukner filosofien litt i action og skytevåpen, men det er altså ting å tygge på her om man vil. Den er allikevel først og fremst et knakende godt stykke lesestoff. Les den før noen finner ut at de skal lage film av den.

Men størst av alt er visstnok kjærligheten. Jeg leser nok snart mer av Max Barry.

Hummer og kanari

Lest #14

Back in the forties and fifties and sixties, the areas of occupation had been clearly understood. There was the ordinance on the city books making it illegal for any “white person and any Negro to have sexual intercourse with each other within the corporate limits of the city.” (The term Negro was carefully defined to “include a mulatto, or colored person or any other person of mixed blood having one-eighth or more Negro blood.”) There was the public policy of the city planning and zoning commission, which warned that the city’s “Negro” population should never be given any opportunity to “invade the white residential areas.”

There were the familiar redline laws that made it impossible for blacks to obtain mortgages or home improvement loans. There were deed restrictions preventing whites from selling their houses to blacks. There was a policy at the county medical center consigning all black patients to the basement, which meant that women giving birth were sometimes put next to patients with infectious diseases. There was the basic system of apartheid in which blacks had their own library, their own clubs, their own schools, their own stadium, their own football team, their own carefully delineated areas where they could walk freely and other places where they walked only at their own risk. They were the same laws, the same policies that applied to blacks all over Texas and all over the South.

Some of these laws and policies had given way over time, but the change was slow and excruciating. No black family lived above the tracks until 1968, and it took two painful years of searching to find someone willing to sell the first black family a home. School desegregation, imposed by a federal court over bitter protests, did not take place until 1982.

As a result of that ruling, blacks could move about more freely now in Odessa. They could go to schools in the rich part of town. They could live pretty much where they wanted—assuming they could afford it, which most of them could not. They were still concentrated below the railroad tracks, below where the whites lived. Symbolically and physically, the tracks were still a barrier and still defined an attitude.

“The most amazing thing to me is the shock on people’s faces that I’m offended by the word nigger,” said Lanita Akins. “They are truly shocked that not only am I shocked, but I have friends who are black.” Out where she worked as a secretary for a petrochemical plant, many of the blue-collar workers used the word all the time. She didn’t know how to get them to stop so she hit them back where it hurt, saying “Goddamn Jesus Christ!” with the same bitter snap in the voice. It bothered them, and they frankly didn’t know how a decent person could say a thing such as that, show such utter disrespect for the Lord. But nigger?

Bissinger, H.G. (2004-09-01). Friday Night Lights: A Town, A Team, And A Dream (pp. 74-75). Da Capo Press. Kindle Edition.

Bok og Film

Hjorthen leser bok: Wicked Gentlemen

Settingen for Ginn Hales Wicked Gentlemen er det ingenting å si  på. Landet er definitivt England, byen en litt skrudd variant av London i victoriatiden. Men universet er definitivt alternativt. Politiet heter for eksempel politiet. De er inkvisisjonen. Vår helt er William Harper, og han er inkvisitør. Vår andre helt heter Belimai Sykes, og er en Prodigal.

Hva er det for noe, spør du kanskje, og jeg kan selvfølgelig svare. Prodigalene er etterkommere av demoner. En gang i fjern fortid lot de seg overtale til å forlate Helvete for en sjanse til å oppnå frelse på jorden. Det gikk vel egentlig ikke så veldig bra. Prodigalene er de laveste lave, de fleste av dem holder til under jorden, i et område av byen som heter et eller annet forskjønnende flott som jeg ikke kommer på i farta, men som på folkemunne bare går under navnet Hells Below. Der bor de fleste demonetterkommerene i dyp fattigdom. Skulle de finne på å stikke seg litt ut, for eksempel gjennom bruk av krefter som de har med seg som arv fra sine demonforfedre, er veien kort til et godt opplyst lokale og inkvisisjonens bønnemaskiner.

Bønnemaskinene inngraverer bibelvers på kroppen til den stakkars jævelen, og det er ikke noe særlig. Sykes har prøvd, kjærligheten sendte ham dit, og han kom ut igjen med en kraftig morfinavhengihet. Og uten kjærligheten. Akk ja.

Harper oppsøker Sykes for å få hjelp til å finne søsteren sin. Hun har forsvunnet på mystisk vis, og prodigalene ser ut til å være involvert på en eller annen måte. De gir seg i kast med mysteriet. Og hverandre. Javisst, dette er en blanding av klassisk krim, blandet med steampunk, og en homofil kjærlighetshistorie.

Men er det noe tess?

Ja, det er jo det. Jeg digger verdenen som Hale har skapt, den gir gode muligheter for å si noe om klasse, innvandring og whatever, og Hale bruker forsåvidt den muligheten. Uten å bli plagsomt preikete, eller noen gang skrive noe som skulle være egnet til å påkalle seg vrede fra Document.no. Jeg liker karakterene, og det er jo befriende med en kjærlighetshistorie som ikke følger det heteronormative hendelsesforløpet til punkt og prikke.

Skal jeg innvende noe må det være at selve mysteriet bare fenger meg sånn måtelig, men summen av alt må bli at dette er mer enn godkjent. En fin leseopplevelse!

Hvis Jan Garbarek var en revolvermann...

Av alle dystopiske fremtidsscenarioer….

feminists

They rule the world, and top dog is a bitch! A small band of men and their women go underground to fight the final battle of the sexes! Kom igjen, dere fikk lyst til å lese dette, sant?

Bok og Film

Hjorthen leser bok: Solitaire

solitaireVerden er forent under en regjering.  Ikke som en nasjon kanskje, ei heller en føderasjon, men heller som et enormt selskap. Et firma. En bedrift. Kan dette skje i vår ikke så alt for fjerne fremtid? I så fall, la oss håpe det ikke blir Apple.

Men altså, verden er samlet under ett styre. Det er jo litt av en begivenhet. Det finnes imidlertid fortsatt regioner, selv om de vel også er styrt som bedrifter, og fra hver region har det blitt utpekt Håp. Dette er personer som er født i det samme sekundet som verden altså ble til ett.  Dette er offentlige personer, noe i nærheten av kongelige nesten. Symboler på denne tapre nye verden. Vår heltinne i Solitaire er et slikt Håp. Ren Segura heter hun, med webnavnet Jackal. Hun er forferdelig priviligiert. Har alt man kan ønske seg. Gode venner, en supersøt og hypersmart kjæreste, status, prestisje, og hun blir backet opp på alle kanter for å kunne representere verden, og sin region, på en ypperlig måte.

Men alt er kanskje ikke helt som det ser ut?

Nå er ikke verden i seg selv så forferdelig interessant i denne boka. Vi får noen hint om terroristorganisajoner. Vi skjønner at den nye verdensorganisasjonen ikke ser med blide øyne på illojale ansatte. Men det er ikke noen skikkelig dystopi dette.

Hva er det som er interessant i denne boka da?

La oss komme tilbake til det. Ren Segura, vår heltinne, går på en smell. I slutten av bokas første del skjer det en ulykke. Muligens en terrorhandling. En haug med mennesker stryker med, og Segura får skylden. Håpet er ute, og med det starter bokas andre del.

Segura dømmes til en uhorvelig mengde med år i fengsel. Hun får imidlertid et tilbud. Om hun takker ja til å være med på et forskningsprosjekt, der hun soner straffen sin i en virtuell virkelighet, i fullstendig isolasjon, vil straffen reduseres betydelig. Mindre enn ett år må hun sone. Det høres ut som en god deal. Vår heltinne takker ja, kobles til en maskin, og havner i en virtuell celle uten så mye som en dør. Ingen å snakke med. I realtime skal hun være der i ti måneder. Hjernen hennes skal imidlertid oppleve det mer som om det er ti år eller deromkring.

Er det egentlig en god deal? Bedre enn 25 år i et vanlig fengsel?

Joa, myndighetene er mer opptatt av rehabilitering enn av hevn, så det er absolutt verdt et forsøk vil jeg tro. Jeg hadde gått for det.

Del tre av boka handler om livet etter straffen. Segura slippes  ut, om enn bare på prøve, hun har et strengt regime å forholde seg til. Bryter hun reglene fyker hun inn og må sone straffen sin på nytt. Begrensningene på hva hun kan jobbe med er store. Hun får selvfølgelig ikke bo i fasjonable strøk. Verden er snudd på hodet, men vår heltinne finner seg et slags fellesskap i en bar hun tilfeldigvis dumper innom en dag. En bar som frekventeres av folk som har vært gjennom tilsvarende straffemetode som Seguro i en eller annen grad.

Så hva er det som er interessant her da?

Det handler vel om identitet. Er Seguro den samme personen enten hun er verdens håp, en eks-kriminell på siden av samfunnet, eller helt alene i en celle uten verken dør eller vindu i årevis? Men sant og si tenkte jeg ikke så mye over dette mens jeg leste boka. I stedet tenkte jeg på hvorfor jeg egentlig orket å lese denne boka. Det skjer jo ikke all verden. Det er ikke alltid like spennende. Hva er poenget her liksom? Men jeg klarte ikke å legge den fra meg heller.

Solitaire er debutromanen til Kelley Eskridge. Jeg er ikke sikker på om jeg egentlig er helt venn med den, jeg hadde nok helst sett at den tok noen andre retninger underveis enn den gjør. Jeg gir den uansett en anbefaling, rett og slett fordi Eskridge skriver så godt at man koser seg på veien, selv om man liksom har havnet på feil buss. Hun er god med karakterene, som man jo ender opp med å bry seg om her. Skulle nok ønske at de mer kriminelle karakterene som Seguro møter etter å ha sonet sin straff var litt mindre åpenbart gode på bunnen, men hei, kanskje den virtuelle straffen funker fabelaktig rehabiliterende. Hva vet jeg. Hadde også gjerne sett at elementene som ligger i bakgrunnen, motstanden mot dette multinasjonale konglomeratet som nå styrer verden, hadde fått mer plass. Her er det litt uforløst føler jeg.

Men det er jo mitt problem at jeg ønsker meg en annen bok, og neppe noe stort argument mot den romanen som faktisk foreligger.

%d bloggers like this: