web analytics

Tag Archives: Bok

Bok og Film

Hjorthen leser bok: Etter dansen

etter dansen

Jeg har lest bloggen til Gunnhild Corwin i flere år nå. Sporadisk selvfølgelig, slik man jo leser de fleste blogger, men jeg har vært jevnlig innom der. Jeg vet ikke om jeg har kommentert på den noen gang, tror kanskje ikke det, men hun har i hvert fall kommentert her hos meg flere ganger. Jeg liker Gunnhild Corwin.

Og det var jo derfor jeg plukket med meg den andre boka hennes. Etter dansen. Boka som er en slags oppfølger til Idas dans, som jeg ikke har lest selv, men som jeg vet mange har lest og blitt berørt av. På baksiden av boka står det som vanlig litt om boka, og det var også en medvirkende årsak til at boka fikk bli med hjem fra mammutsalget. Her er teksten:

Det verste som finnes er å miste et barn. Gunnhild Corwin mistet barnet sitt. I 2005 skrev hun boken “Idas dans” om datteren som fikk leukemi og døde bare 19 år gammel. Den ble en bestselger og har nå solgt hele 77000 eksemplarer.

I “Etter dansen” forteller Gunnhild Corwin om livet etter Idas død. Hun slår sprekker i oppleste og vedtatte sannheter og tabuer om sorg, og hun erkjenner at det finnes ingen oppskrift på hvordan vi skal leve våre liv eller sørge vår sorg. Ingen sørger bedre eller dårligere enn andre. Bare forskjellig.

Men er det mulig å bli helt lykkelig igjen etter å ha mistet barnet sitt? Kan man klare å bli ferdig med sorgen? Eller går det rett og slett an å leve et meningsfylt liv sammen med sorgen?

“Jeg vil ikke plasseres i det mørke sorghjørnet for alltid, for livet mitt inneholder mer enn sorg. Mye mer.”

“Etter dansen” er en vakker bok om å velge livet – om å leve med sorg som en naturlig følgesvenn. Og om å leve det livet man har, ikke det livet man kunne hatt.

Dette er jo ord som gir resonans hos meg. Jeg var også ganske tidlig bevisst på det der at jeg ikke ville være han fyren som mistet barnet sitt. Jeg blogget om det den sommeren det skjedde, men bloggen vendte jo relativt raskt tilbake til å dreie seg om en hel masse andre ting enn sorg og tanker rundt det der. Eller…hvor tidlig jeg var bevisst på det vet jeg nå egentlig ikke. I begynnelsen var det kanskje ikke så veldig bevisst, mer et slags pustehull å få skrive om noe annet. Men etterhvert ble det en bevisst tanke. Det var ikke nødvendig, eller ønskelig, å trekke frem hver eneste tanke og endevende den på bloggen.

Nå vel. Uansett hvordan det var og er. Jeg ser gjerne at språkbruken vår rundt sorg utvides og nyanseres. Avklisjefiseres. Ja, når vi leser om at kjæresten til Alexander Dale Oen har hatt vonde møter med folk som mener hun ikke har sørget nok, da spørs det om det ikke rett og slett er tvingende nødvendig. Jeg tror jeg skal skrive mer om dette senere, i en annen sammenheng. Denne gangen skal jeg nøye meg med å skrive at Etter dansen dessverre ikke klarer å røre meg på noen måte. Det er muligens noe med språket som gjør at den ikke når frem? Ikke snakker til meg? Det er famileselskaper med den på alle måter vidunderlige familien Corwin. Det er massasje og vin i Italia. Ensomme fotturer på Jomfruland. Det gir meg dessverre ingenting. Først mot slutten av boka, når Gunnhild får være med Leger uten grenser til Kongo, klarer den å komme litt ut av skallet sitt.

Det er ikke det at det er noe galt med resten av boka, men jeg synes ikke den klarer å oppfylle løftet på baksiden av boka. Jeg synes ikke den slår noen sprekker i oppleste og vedtatte sannheter og tabuer om sorg. Det synes jeg er synd.

Men jeg fikk veldig lyst til å ta en tur til Jomfruland da. Har ikke vært der siden tidlig i tenårene en gang.

Bok og Film

Hjorthen leser bok: Everything Ravaged, Everything Burned

ravaged

Det går fint an å tenke for mye. Jeg leste nettopp ferdig Wells Towers novellesamling Everything Ravaged, Everything Burned, og jeg likte den veldig godt. Allikevel, det jeg tenker mest på etter å ha lest den er avslutningsnovella, den som har gitt boka sitt navn. I den sitter fortelleren Harald og ser ut over fjorden. Han tenker på kona si, litt på livet, og litt på sine venner og/kolleger Gnut og Djarf. Han koser seg i filosoferingen med en liten flaske med potetvin. Ikke noe galt i det forsåvidt, bortsett fra at Harald også sitter der og tenker på at snart kommer noen til å be ham bli med og herje litt med munkene på Lindisfarne. Harald er med andre ord viking, og hvor han skal ha fått tak i den potetvinen blir plutselig ganske vanskelig å forstå. Poteten kom ikke til Europa før et halv årtusen senere. Mer eller mindre.

Men spiller det egentlig noen som helst rolle? Nei. Så hvorfor skal jeg gidde å skrive det i det hele tatt? Det er selvfølgelig for å vise at jeg er smartere enn forfatteren, siden jeg tar ham på en sånn åpenbar feil. Og er det egentlig noen som blir noe klokere av det? Ikke Wells Tower, som til tross for sin interesse for vikinger neppe leser norsk, og uansett ikke leser denne bloggen. Neppe dere som faktisk leser dette her heller, for dere vet selvfølgelig at vikingene drakk mjød, spiste fluesopp, og at poteten ikke kom til Europa før sent på fjortenhundretallet. Blir det ikke litt sånn småirriterende selvforherligende snikskryting av det hele?

Og til slutt lurer man på om man i det hele tatt skal gidde å skrive noen jævla bokomtale.

Men det skal man jo, skal man slutte med snikskryting er vel mesteparten av grunnlaget for denne bloggen borte.

Wells Tower altså. Everything Ravaged, Everything Burned. Bare glem det der med potetvinen. Det er ikke noe å bry seg om. En ørliten detalj som ikke må få lov til å ødelegge denne særdeles flotte novellesamlingen. Den fortellingen er uansett ikke ment å være historisk korrekt. Danskene snakker jo som amerikanere. Nei, den vikinghistorien er egentlig en historie om USA etter 9/11 så klart. Ved hjelp av Naddod, en overløper som nå holder til på Lindisfarne, har våre vikingvenner blitt angrepet av drager. Sier ryktene da. Nå gjelder det å ta hevn. Harald er egentlig lei av disse plyndretoktene, vil helst være hjemme hos kona, men hva kan en berserk gjøre? Sier man nei en gang får man ikke være med neste gang, og noe skal man jo leve av. Så tur blir det, men Harald bidrar ikke allverden til drepingen og plyndringen. Han betrakter kameratenes massakre utenfra, med følelsemessig avstand. Og så drar han hjem igjen. Det som gjør størst inntrykk i historien er kanskje Haralds tanker etter å ha kommet hjem igjen. Plyndretoktene blir sjeldnere og sjeldnere. Han får en sønn. Men lykken er allikevel langt unna.  “Du ønsker at du hatet disse menneskene, din kone, barna, for du vet hva verden vil gjøre med dem, fordi du har gjort noen av de tingene selv. (…) fortsatt våkner du opp sent om natten og ligger der og lytter etter knirking og plask av årer, klangen av stål, lyden av menn som ror mot hjemmet ditt.”

At dette gjør inntrykk på meg er selvfølgelig bare fordi det er ord på egne tanker. Eller mer følelser enn tanker. Jeg føler ofte en stor tristhet med tanke på barna. Hagbarth og Bopp, som skal bli store, og alt det verden vil gjøre med dem. Jeg ligger vel ikke våken om nettene og lytter etter årer og klangen av stål da, men allikevel. Jeg og Harald er på linje her. Hvordan er det å være glad i noen i en brutal og voldelig verden? Enten den nå er brutal og voldelig på viking-vis, eller om den er brutal og voldelig i en litt mer overført betydning?

Resten av novellene i boka holder seg i nåtid, og det er forsåvidt like greit altså. Wells er god i nåtid. Og menneskene han skildrer er ekte mennesker forekommer det meg. De sliter med livet, sliter med forholdet til menneskene rundt seg. Til dem de er glad i. Og vold er aldri så langt unna, om enn ikke alltid så rett frem og tydelig som på Lindsifarne. Oftest bare som en skjult trussel, og da funker det best, mens det altså noen ganger brister helt og man går berserk. Noen av disse novellene har bitt seg skikkelig fast. Den om brødrene som ikke klarer å ha noe fruktbart forhold til hverandre, men allikevel prøver, og ender på elgjakt i Maine. Den om femtenåringen som sliter med en kontrollerende og smått voldelig stefar. Albert som er sikker på at dama i leiligheten på andre siden er prostituert og ikke kan la være å glo.

Dette er rett og slett nydelig håndverk, ingen overflødige ord, dialog som underholder og føles ekte, mennesker man kan bry seg om og ønske skal komme helskinnet gjennom historien, der de sliter med å overkomme det juvet som skiller dem fra menneskene rundt dem.

En klar anbefaling altså. Skjenk deg et glass potetvin, last den ned på kindlen, og ta en novelle før du legger deg. Jeg tror ikke du kommer til å angre.

Bok og Film

Hjorthen leser bok: Kom nærmere

kom nærmereJeg dro Come Closer ned på Kindle-appen kun fordi Joe Hill Twittret at han nettopp hadde lest den ferdig. Ikke at han sa noe om hvorvidt den var verdt å bruke tid på da, men jeg sjekket den ut, og siden forfatteren hadde det koselige navnet Sara Gran lot jeg det stå til. Ja, omtalen lød jo også lovende da.

Come Closer handler om besettelse, og ikke av den typen der man til dømes blir besatt av Justin Bieber, Ringenes Herre eller cheddar. Nei, her snakker vi god gammeldags demonisk besettelse. Akk ja, det kan jo skje den beste. I denne boka skjer det med Amanda. Hun er midt i trettiåra, arkitekt, gift med Ed, og lever et tilsynelatende vellykket liv. Dette skal det imidlertid bli en slutt på. En demon ved navn Namaah trenger seg på, og litt etter litt tar hun full kontroll over stakkars Amanda. Hun begynner å oppføre seg rarere og rarere. Og slemmere og slemmere. Det går med små steg av gangen, lukt mot undergangen, og Amanda er ikke sterk nok til å gjøre noe med det.

Her måtte jeg ta en pause for å finne ut av hvor det egentlig ble av Amanda Ooms, viste seg at hun var med i The Expendables 2 uten at jeg la merke til det. Et stykke fra Stallone til Hotel St.Pauli kanskje?

Demonbesettelse er godt behandlet på filmfronten, men jeg husker ikke sist jeg leste en bok om temaet? Come Closer er en bitteliten bok, den er kjapp å skumme seg gjennom, og omtalene jeg har lest har vært positive. Overraskende positive synes jeg, for selv om dette ikke på noe vis er dårlig, så er det ikke så fantastisk bra heller. Den er godt skrevet, medrivende nok forsåvidt, men det er ikke noen spenningskurve å snakke om her. Ingen vendepunkt, ingen store overraskelser, ingen klimaks. Ingen dybde eller særlig lærdom å hente om noe som helst. Sara Gran er helt sikkert klar over dette, hun har nok bare villet skrive en liten historie om en kvinne som sakte men sikkert blir spist opp av sin indre demon. Etter alt å dømme en ekte en, men for all del, kanskje er det veien over i psykosen og galskapen vi får skildret. Uansett kan jeg vel ikke klandre henne for at hun har skrevet den boken hun selv ville skrive. At jeg kunne tenkt meg litt mer spenning på ferden får kanskje være mitt problem?

Med andre ord, Come Closer får verken en anbefaling eller en avbefaling av meg. Mange liker den, og høres det ut som din greie, så værsogod, du taper ikke stort på å gi den en sjanse. Er ikke demonbesettelse din greie bør du nok finne noe annet å bruke tiden på. Uansett hvor kjapplest den er.

 

Bok og Film

Hjorthen leser bok: John dør til slutt

john dør til slutt

Søker du på John dies at the end på Filmweb får du i skrivende stund null treff. Det betyr vel at filmen basert på boka jeg akkurat har lest ferdig ikke får distribusjon i Norge. Det burde ikke overraske noen. Men aldri så galt også videre, det betyr antagelig at du har god tid til å lese boka før filmen blir tilgjengelig i videosjappa eller på Netflix. Skjønt hvem vet, i USA ble filmen sluppet som video on demand i går, og kommer først på kino noen uker etter, så hvis du legger deg i selen bør det være mulig å få sett filmen i dag om du absolutt må. Denne måten å lansere film på vil sikkert dukke opp i Norge også etterhvert som filmtilbudet ute på de lokale småkinoene blir smalere og mer og mer ensrettet, men det var altså boka vi skulle snakke om i dag.

Jeg visste ingenting om boka på forhånd. Amazon anbefalte den basert på hva jeg nylig har kjøpt og lest på Kindle, og jeg lot meg lure til å punge ut og laste ned. Etter å ha lest prologen var jeg overbevist om at det var det lureste jeg har gjort på en god stund. Den er morsom nok til å suge meg inn i universet og få meg til å ønske mer av det samme. Og det får jeg til gangs.

Men greit, la oss ta et kvikt sammendrag av hva dette handler om.

Det hele begynner ved en innsjø utenfor en ikke navngitt by i midtvesten, USA. Her er det party, og bandet til John skal spille. Dave, vår forteller er også  med. Her treffer de en falsk jamaicaner som dealer et nytt dop som bare går under navnet soyasaus. De treffer også en hund som heter Molly, som skal bli viktig for historien. Etter konserten drar Dave hjem, mens John drar på nachspiel med jamiacaneren og en gjeng med andre ungdommer. Her går det for seg, dagen etter er alle unntatt John enten døde eller forsvunnet, John oppfører seg bare merkelig. Dave tror det er soyasausen som har skylda, tror det er en bad trip, men det stikker dypere enn som så. Merkelige ting skjer, Dave blir skutt og forlatt for å dø i en brennende husvogn, men blir reddet av bikkja Molly. John blir kidnappet av et ondt vesen på vei til Las Vegas. Det ene tar det andre, og verden vil aldri helt blir det samme igjen.

Og dette er bare starten.

Dette er altså en slags blanding av Stephen King, Men in Black og Douglas Adams. Horror og komikk i skjønn forening. Forfatteren kaller seg David Wong, men det er et pseudonym for Jason Pargin. Han jobber for Cracked.com, som jo befatter seg med humor, og det er vel slik at han alt i alt har et bedre grep om komikken enn om skrekken. Dette er i hvert fall tøys og tull fra ende til annen, ikke mulig å ta seriøst på noe som helst vis.

Boka er rammet inn av at David forteller sin historie til en journalist, og historien er delt opp i tre deler på sett og vis. Del en er Las Vegas-biten, del to inntreffer et år senere, og så kommer del tre sommeren etter det igjen. Jeg liker den første delen best, etterhvert som historien skrider fremover mister jeg nok noe av interessen. Det er for all del underholdende mesteparten av tiden, men den klarer ikke helt å innfri den knallfine åpningen. Det er mer morsomt enn spennende, etter at universet har satt seg er det ikke all verdens utvikling å spore,  og boka oppleves litt som om en hjemmelaget hamburger der man ikke får kjøttdeigen til å henge ordentlig sammen. Det faller litt i fra hverandre under steking.

Men det smaker ganske godt allikevel.

Bok og Film

Denne bokomtalen eksisterer ikke

Ja, den eksisterte i hvert fall ikke i det jeg skrev inn bokstavene i overskriften, og heller ikke mens jeg skriver disse linjene. Men på et eller annet tidspunkt vil den jo holde opp med å bare være en ide til en bloggpost, og utvikle sitt eget lille liv her i dette gudsforlatte hjørnet av internett. Innen jeg er ferdig å skrive kommer overskriften til å være en løgn. Hvis jeg ikke gir opp på veien da, og den blir liggende blant utkastene, men i så fall hadde ikke du lest dette, og hvis ingen leser det, er det da virkelig en tekst der i det hele tatt?

Hvem bryr seg?

Jeg har lest Mike Nicholls roman som heter This Book Does Not Exist. Men det gjør den jo. Spørsmålet er hvorfor. Eller om dere andre bør følge mitt eksempel og lese den. Generelt sett er det aldri noen god ide å følge mine eksempler, men bokomtalene mine kan jo være et unntak. La oss komme i gang med denne før vi blir møkk lei og setter på noe lett underholdning på Netflix i stedet. Denne ikke-eksisterende boka som jeg altså akkurat har lest handler om dette:

Sosialt utilpass blogger i tyveårene møter vakker jente på annen kant av landet. De prøver seg på den risikable øvelsen langdistansekjæresteforhold. Det er et slit. Vakker jente sier hun skal flytte til ham og begynne på medisinstudiet. Vakker jente kommer aldri frem. Sosialt utilpasset blogger prøver å finne ut hvorfor. Finner en dør til en annen dimensjon. Treffer en fyr som gir irriterende kryptiske beskjeder. Lar dør til annen dimensjon stå åpen. Tredje verdenskrig inntreffer. Alt går på en måte bra til slutt.

Det er ikke heeeelt Vigdis Hjorth altså.

Det mest interessante her er imidlertid ikke historien, som sant og si ikke klarer å engasjere mer enn i korte glimt av gangen. Det interessante er hvordan hovedpersonen, og forfatteren, bruker sosiale medier i fortellingen. Vår noe utilpassede helt bruker store deler av tiden i boken til å oppdatere Facebook og Twitter. Han oppdager merkelige ting på Pinterest. Ved et tilfelle poster han en YouTube-video, og i stedet for å beskrive hva den består av gir han leseren en link slik at han kan se selv. Nå funket ikke linken på telefonen min når jeg kom til det punktet i historien, så den effekten gikk jeg glipp av, men jeg liker ideen. Det er nok den første boka jeg har lest hvor sosiale medier har fått en stor plass i fortellingen. Ikke bare som en gimmick, men som en stor del av livet til hovedpersonen. Ikke at det er så forbanna festlig å lese at hovedpersonen twittrer dette og hint, men så stor del som Facebook og annet faenskap har fått av livet vårt må man vel anta at dette vil det bare bli mer av fremover.

Så kan man vel gå dypere i analysen her og lure på hva som er mest virkelig. De menneskene vår helt kommuniserer med, eller kanskje like mye snakker forbi, på internett, eller den dimensjonen som dukker opp når han går gjennom en dør i et slitent område av Cleveland. Er det bare drøm og fantasier, som Rolf Løvland ville sagt, alt sammen?

Ikke vet jeg, for jeg gidder ikke bruke mer tid på å dykke ned i dette ikke alt for tilfredsstillende verket.

For selv om jeg liker ideene, og bruken av sosiale medier. Jeg kan til og med identifisere meg litt med hovedpersonen om jeg kjenner godt etter, så ender boka allikevel opp som en ganske slapp opplevelse.  Hva er poenget med det hele? Ahhhh…det hele koker vel ned til noe emo-rør der alle opplevelsene vår helt har i denne andre dimensjonen blir en reise for å finne ut om han virkelig elsker sin akk så langdistansefjerne kjæreste. Og om hun elsker ham. Det er jo interessant nok det, for vår helt og hans kjære. Men det er kanskje ikke noe man trenger å dra i gang tredje verdenskrig for å finne ut av?

Jeg vil ikke avskrive Mike Schneider som forfatter, han skriver greit nok, har gode ideer, og kan godt treffe blink ved en senere anledning. Men inntil det skjer kan dere godt hoppe over denne boka altså!

%d bloggers like this: