web analytics

Tag Archives: Bok

Bok og Film

Kødderu med oksen får du smake horna

Det var ikke tilsiktet, tvert i mot helt tilfeldig, men av en eller annen grunn har de to siste bøkene jeg har lest hatt en hovedperson som plutselig oppdager at han har fått seg to voksne djevelhorn i panna. Og noen mystiske krefter på kjøpet. Antagelig er det djevelen selv som har styrt meg umerkelig frem mot disse bøkene, men jeg er ikke helt sikker på hvorfor.

Den første jeg leste het enkelt og greit Horns. Joe Hill er forfatteren, og han har jeg lest og likt tidligere, så når jeg fant boka i norsk oversetteles på bokhandelen i Førde, satt ned til bare 10 kroner, var det ikke noe å lure på. Men jeg burde nok lurt litt allikevel, for jeg endte opp med å laste ned boka på Kindle og lese den på engelsk i stedet. Ikke fordi det er noe galt med den norske oversettelsen, men rett og slett fordi det er blitt så mye mer praktisk å ha boka tilgjengelig på både telefon og PC, og kunne lese litt hver gang man har litt dødtid. Uten å drasse med seg den fysiske boka.

Men hva handlet den om da?

Jo, Ignatius Perrish våkner opp etter en heftig fyllekule. Han oppdager at i tillegg til en stygg hangover er to djevelhorn i ferd med å vokse ut av pannen hans. Han synes ikke det er så veldig stas, så han popper inn til doktoren for å få gjort noe med problemet. Doktoren bryr seg imidlertid ikke noe større om verken horn eller pasient, men begynner å bable om seg selv og sine innerste hemmeligheter. Han vil helst bare sniffe kokain og jage tenåringsjenter, og han hater alle pasientene sine som bare er opptatt av sine egne problemer. Virker i grunnen ganske kjent det der forresten, men altså, det viser seg at hornene til Ignatius har den effekten på folk at de begynner å snakke rett fra levra. Legge ut om sine innerste begjær og fantasier, de man knapt nok tør å innrømme for seg selv. Dette kommer det ganske mye gøyalt ut av.

Ignatius er en ganske plaget sjel. Han har fortsatt ikke kommet over at hans første og eneste elskede har gått hen og blitt drept. Og voldtatt. Det hjelper ikke noe særlig på situasjonen at alle tror det er Ignatius som er den skyldige. De nye evnene som hornene har gitt ham viser seg å være ganske effektive når det gjelder å finne ut av hvem som er den egentlige morderen.

Horns er fantastisk underholdende. Djevelreferansene hagler nesten på hver eneste side, og sjefsskurkene er alle knyttet til den gærneste delen av Republikanerene på et eller annet vis. Visst er det vel bare fjas, men det er intelligent fjas, og en historie som dypest sett handler om kjærlighet mer enn om hevn. Ignatius omgir seg med slanger, kan puste flammer, og gir riktignok rullestolen med bestemoren sin i en dytt slik at hun ruller ned en bakke og havner på sykehus. Men han prøver å holde på den lille delen innerst i hjertet som fortsatt er god.

Jeg likte Horns bedre enn debutromanen, men holder fortsatt en knapp på novellesamlingen 20th Century Ghosts som Hills beste. Og litt ekstra trivia på slutten. Horns er i ferd med å bli film, Alexandre Aja regisserer, og Daniel Radcliffe tar på seg rollen som Ignatius. Premiere ventes i 2013, og det kan bli gøy det.

Gøy blir det imidlertid svært lite av for seksten år gamle Wallace Black. Han har det ikke så bra stakkar, han har en mor og en far som ikke bryr seg større om ham. Han har dumpa opp til flere ganger, og har dermed fortsatt ikke kommet seg opp på High School. Han har ingen venner, utenom en uteligger i parken som heter Drifter Ken. Han er ikke av de smarteste. Han er ganske stygg. Har rare fakter, og i det hele tatt ikke så mye på gang. Så får han en kjærlighet på pinne av Drifter Ken, som han bytter bort mot et kyss fra skolens tøyte. Noe som igjen får ham banket opp ganske kraftig av skolens bølle. Når han kommer hjem etter dette begynner foreldrene å bølle med ham, og da klikker det for vår venn. Etter å ha drept foreldrene, og sovet en dårlig natts søvn, våkner han opp i sengen sin. Mørbanket og fæl, med to svære horn i panna.

Dette er første delen av boka Fuckness, skrevet av Andersen Prunty. Senere skal Wallace dra på en reise, kanskje finne ut hvem han er, bli voksen, møte ei jente, få pels på hornet, og så går alt bra til slutt. Eller kanskje ikke. Dette er en bok i sjangeren som visstnok kalles for Bizarro Fiction. For å være med og leke i den sjangeren må man være litt absdurd, litt grotesk, gjerne litt satirisk, helt klart ganske voldelig. Men først og fremst må underholdningen stå i førersetet og hoie oss frem. Det er selvfølgelig mulig jeg tar feil, men jeg ser for meg at Prunty har hamra ned denne boka fra start til slutt, antagelig påvirket av et eller annet sentralstimulerende, og ikke brydd seg et døyt om å jobbe mer med teksten etter at siste punktum er satt. Litt sånn punk-litteratur der det gjelder å få det u der, selv om det er upolert og stygt, heller enn å flikke og flikke helt til man ikke orker mer og skyter seg en kule for pannen.

Jeg har sympati for den tanken, men blir det lesverdige bøker av slikt da?

Joa. Fuckness er flere hakk dårligere enn Horns, og det skyldes ikke bare at det er mye lettere å få sympati for Ignatius i Horns, enn for Wallace i Fuckness. Joe Hill er smartere, og skriver bedre. Men Fuckness har en energi som jeg liker. Jeg vet ikke om jeg egentlig vil si at den er bra, men den går  fint an å kaste bort noen timer på å lese ut. Selv om hovedpersonen egentlig er ganske irriterende, men han reddes i land av et par fine bikarakterer i Johnny Metal, som er en gudbenådet gitarist som ikke kan spille live fordi alle ler av ham når han gjør grimaser til gitarsoloene sine, og Onkel Skard, som er en boms som tror han kan fly med en tandemsykkel, og ellers nærer en og annen konspirasjonsteori. Om dette høres ut som om det er noe for deg gir jeg en mild anbefaling, hvis ikke er det nok best du styrer unna.

Hummer og kanari

Kulturkatastrofe

Eksempel på bokhandel som faktisk driver med kulturformidling. Slik er det ikke overalt.

Våren 2001 blei eg ansatt som dagleg leiar for ein bokhandel på eit lite kjøpesenter på Notodden. Det er den lettaste jobben eg nokon gong har hatt. Kanskje den beste også. Han som eigde butikken holdt til i ein annan by, og hadde ikkje kapasitet til å følge opp butikken. Dei som hadde hatt jobben før meg hadde gjort ein temmeleg dårleg jobb, dei hadde hatt problemer med å halde butikken åpen i ein periode før eg tok over. Eigaren hadde eigentleg gjett opp heile butikken, han trudde ikkje lenger at det var mogleg å drive bokhandel på det senteret. No gjaldt det eigentleg berre å halde butikken åpen til husleigekontrakta gjekk ut eit snaut år seinare. Eg gjekk på med dødsforakt, og det gjekk tåleleg bra. Eg skjønar ikkje korleis mine forgjengarar ikkje fekk det til å gå rundt, dei må ha vore idiotar. Når det nærma seg tida for å fornye husleigekontrakta valgte eigaren like godt å selge, ikkje berre den butikken, men alle butikkane han eigde. Han ga meg ein flaske dyr rødvin, takka for innsatsen, og sa at han hadde fått tilbake trua på at det gjekk an å drive butikk på Notodden. Eg redda den butikken. Hadde det ikkje vore for meg hadde den blitt lagt ned, ikkje solgt for det eg antar var ein god slump med pengar.

Egentlig var det ikkje eg som var spesielt god, men dei som hadde vore før meg hadde vore frykteleg dårlege. Eg skriv ikkje dette for å fremheve meg sjølv, slikt driv eg som kjent ikkje med. Eg skriv dette for å vise at eg har ein viss kjennskap til korleis det er å vere bokhandlar. For eg har sjølvsagt fått med meg at fire staute karar i torsdagsavisa stiller seg på barrikadene for bokhandelen i sentrum. Det er det morosamste eg har lese på lenge. Saka er altså at Norli Libris har valgt å legge ned den eine filialen sin i Florø, den i Strandgata. Til gjengjeld pussar dei opp butikken på Amfi, og lovar at tilbodet til kundane i Florø skal bli betre. Men kulturbarrikadestormarane er ikkje nøgd. Det er ei katastrofe, seier forfattar Bjarte Sindre. Sentraliseringssjuka har komme til kulturen seier han. Han får støtte av tidlegare kultursjef Edvin Helgheim. Det er visst ein rasering av ein kulturinstitusjon i byen, seier han. Har bokkjedene ansvar for kulturformidling i det heile?

Det er ofte ein ikkje veit om ein skal le eller gråte, men denne gongen er eg sikker. Eg ler så heile stova ristar. Bokkjeder? Kulturformidling? Ein skulle kanskje ønske det, men det er ikkje det som er røynda. Eg er eit lesande menneske. Eg er glad i bøker, og når eg begynte som bokhandlar gleda eg meg til å bli vitja av likesinnede kundar. Folk med eit snev av allmenndannelse. Folk som elska litteratur. Eg gleda meg til å tipse dei om hemmelege bøker som ingen andre enn eg sjølv hadde hørt om, og kanskje få eit og anna tips tilbake. Jau, eg er ganske viss på at slike mennesker finnes, ein eller annen plass, men sanneleg om eg veit kor dei er. Dei var i hvart fall ikkje i bokhandelen. Sanninga var at bokhandelen eg dreiv tjente størstedelen av pengane sine på å selge kort og servietter til gamle damer. Og på å selge lokale bøker med mange bilete frå gamle dager til folk i pensjonsalderen. Resten av pengane tjente vi på dårlege kriminalromanar frå opphaussa forfattere med alt for stor bankkonto. Kundane var like dumme som i andre bransjar. – Ringenes Herre, er det ein historisk roman det eller? Forbrytelse og straff, er den ny nå i høst?

Eg pleide å elske å gå og henge rundt i bokforretningar. Kikke på bøker, finne noko eg ikkje hadde høyrt om før. Bli overraska. Det gjer eg ikkje lenger. Ikkje fordi eg har slutta å lese, men fordi bokhandlarar flest ikkje har noko for meg lenger. På nokre få unntak nær er dei like alle saman, og omlag like spanande som ein standard Rimi-butikk. Om dei brenn for bøkane dei sel er det ikkje alltid like lett å få auge på det. Kulturformidling? Nei, det er ikkje den bransjen bokhandlarane opererar i. Dei driv butikk dei.

Ikkje er det spesielt god butikk lenger heller, om ein skal tru regnskapstala til kjeden Norli dei siste tre-fire åra. Store underskot i 2009 og 2010. Såvidt eit overskot i 2011. Mogleg dei går i balanse i år. Uansett har dei ikkje råd til å halde seg med to butikkar i ein liten by som Florø. Sjølvsagt er det trist og vemodig for tidligare eigar Trond Økland at Norli legger ned det som har vore hovedbokhandelen i byen i ei årrekke. Det er trist for Strandgata, men at kundane heretter må gå dei få skritta ned på Amfi for å kjøpe inn den neste boka til Anne B.Ragde er knappast nokon katastrofe. Om ein meinar det bør ein freista skaffe seg eit perspektiv. Det er slikt dei sel på bokhandelen, om ein berre passar på å kjøpe dei rette bøkane. Og orkar å leite litt.

Hummer og kanari

William Faulkner sier opp jobben

Jeg skal ikke skryte på meg å være noen stor William Faulkner-kjenner. Jeg har lest Sanctuary to ganger, første gangen var jeg ganske ung og fikk ikke stort ut av den, andre gangen syntes jeg den var aldeles strålende. Dessuten har jeg lest Wild Palms et par ganger, og den likte jeg veldig godt begge gangene. Så har jeg prøvd meg på noen flere av bøkene hans, og aldri kommet meg gjennom dem. Men noe er det med ham.

Nå var det ikke sånn at Faulkner var noen stor hit på den litterære scenen fra starten av, han var relativt ukjent når han fikk nobelprisen i 1949. Han strevde seg nå gjennom livet som best han kunne. I 1921 fikk han seg en jobb ved universtitetet i Mississippi, ikke som noe så intellektuelt som lærer eller noe sånt noe, neida. William Faulkner var postmester ved universitetet, og det gikk vel bare sånn måtelig. Faulkner kom sent, gikk hjem tidlig, og brukte arbeidstiden til å skrive romaner og spille bridge. Kolleger og kunder ignorerte han for en stor del. Til tross for dette fikk han beholde jobben i nesten tre år. Men etter en inspeksjon i september 1924 som gikk ganske dårlig ble han presset til å si opp sin stilling. Her er Faulkners avskjedsbrev.

October, 1924

As long as I live under the capitalistic system, I expect to have my life influenced by the demands of moneyed people. But I will be damned if I propose to be at the beck and call of every itinerant scoundrel who has two cents to invest in a postage stamp.

This, sir, is my resignation.

(Signed)

Han gikk med stil, det skal han ha. Hadde det vært i dag hadde han vel først lagt seg paddeflat, og så krevd en million i sluttpakke.

Kilde: Letters of Note

Bok og Film

Hjorthen leser bok: The Infinities

I et litt slitent herskapshus ute på den irske landsbygda ligger den relativt berømte matematikeren Adam Godley for døden. Han har hatt et slag, nå ligger han i husets aller øverste rom, himmelrommet. Ute av stand til å røre seg. Eller snakke. Rundt ham samles familien. Den alkoholiserte kona, deres sønn Adam jr og hans kone, den vakre skuespilleren Helen. Datteren, selvskaderen Petra. Hjelpen i huset er også tilstede, den kvinnelige hushjelpen hvis famile stammer fra Mary, Queen of Scots, og som opprinnelige eide huset Godleyene nå bor i. Grisepasseren, eller hva han nå var for noe igjen, Duffy. I løpet av den dagen vi følger denne gjengen skal to gjester også ankomme huset. Roddy Wagstaff, som har ambisjoner om å skrive den døende matematikerens biografi, og en snodig kar ved navn Benny Grace.

Til huset hører en bil som kjører på sjøvann, Adam Godleys livsverk innebærer at evolusjonsteorien har blitt forkastet. Sverige er visst rammet av en eller annen krig. Dessuten er det to gjester til som jeg ikke har nevnt. Det er fordi de er usynlige, den eneste som kan se dem er bikkja i huset, og går under navnene Hermes og Zeus.

Ja, det er dem. Hermes og Zeus fra den greske mytologien. Hermes er bokas forteller, selv om han ofte glemmer seg og snakker i førsteperson, og må ta seg inn igjen og minne både seg selv og oss på at det er han, Hermes, som forteller. Han er vel til stede fordi det er hans jobb å frakte sjeler fra dette livet og over til underverdenen. Mens han venter på at Adam Godley skal dø fordriver han tiden med å forskyve tiden noe, samt lokke Adam jr ut av soverommet sitt slik at Zeus kan få ligge med kona hans.

Dette høres jo faktisk ganske gøy ut gjør det ikke? Særlig når man slenger på opplysningen om at Benny Grace egentlig er den lystige røveren Pan?

Boka har da også sikkert mye fint ved seg. Banville er visst en slags forfatterenes forfatter mener jeg å ha snappet opp et sted. Jeg tror på det i hvert fall, for det er lenge siden jeg har lest en bok på engelsk der det ha vært så mange ord jeg måtte slå opp for å skjønne. Det betyr sikkert at Banville er en språkmektig og skrivefør kar. Og jeg henger godt med på språket altså, det er ikke det som gjør at dette ikke treffer meg helt hjemme. Egentlig har jeg ikke så mye annet å utsette på denne boka enn at jeg egentlig aldri skjønte poenget. Jojo, familien og gjestene vaser rundt litt her og litt der, men egentlig skjer det ikke så fryktelig mye spennende. Jovisst humret jeg litt innimellom, den er langt fra dårlig, men jeg fant den egentlig temmelig kjedelig må jeg innrømme. Ta det ikke som en avbefaling, det kan være at det er meg, ikke boka, som er problemet?

Men jeg tror altså at dette hadde blitt mye bedre hadde den vært skrevet av P.G. Wodehouse eller Terry Pratchett.

 

Hummer og kanari

Dagbladet akkurat nå

Dagbladet gjør gladnyhetene enda litt gladere!

%d bloggers like this: