web analytics

Tag Archives: bruce springsteen

Hummer og kanari

Tear Stained Lyrics #3

Det er på tide med et nytt bidrag til å blamere meg selv i denne spalten som tar for seg tekstlinjer som får meg til å grine. Som vanlig er det i Toyoataen det skjer, jeg er på veien hjem fra Volda etter å ha avlevert skriftlig eksamen i Stormaktspolitikk og norsk utenrikspolitikk siden 1945. Jeg er egentlig bra fornøyd, jeg klarte å svare på nok spørsmål til å fylle kvoten. Åtte siden ble levert inn. Alt tyder på at jeg nok en gang klarer å karre til meg en karakter som er akkurat passe middelmådig til at jeg er fornøyd. Og det er greit nok det. Jeg leser jo ikke pensum. Jeg jobber intensivt med prosessoppgavene et par netter før innlevering. Jeg skummer gjennom faglæreres nettnotater de siste dagene før eksamen. Jeg flekker opp en artikkel eller to på Wikipedia via telefonen om det er emner jeg føler jeg har null kontroll på. Dette er godt nok til ståkarakter pluss. Det er selvfølgelig ikke godt nok til noen toppkarakter.

Nå er det forsåvidt sant at jeg ikke har tid til å legge noe særlig mer arbeid enn som så i studiene. En helt annen sak er det at dette jo også er en glimrende unnskyldning, og om jeg hadde hatt all verdens tid er det ikke sikkert jeg hadde gjort noe særlig mer utav det uansett.

Faktum er at jeg egentlig er godt fornøyd med å være en middelmådighet. Eller for å være nøyaktig, jeg er godt fornøyd med å være en middelmådighet som kan innbille seg at han er bedre enn de fleste andre når han gidder. Men det gjør han jo ikke. Dette minner meg forøvrig om at dette var omkvedet gjennom størstedelen av grunnskolen også. Det er et godt hode på han der Hjorthen, men han bruker det jo ikke. Han kunne gjort mer ut av det. Jeg var ikke enig i det den gangen, jeg gjorde da stort sett det lærerene ba meg om å gjøre, men de hadde nok helt rett.

Kanskje er det dette som ligger litt i bakhodet når tårene plutselig presser seg frem i øynene da denne tekstlinja kommer over høyttalerene på vei gjennom Norfjordeid denne eksamensdagen:

Remember all the movies, Terry, we’d go see
Trying to learn how to walk like heroes we thought we had to be
And after all this time to find we’re just like all the rest
Stranded in the park and forced to confess
To hiding on the backstreets, hiding on the backstreets
We swore forever friends on the backstreets until the end

Det er noe med det der spennet fra å være unik og udødelig, slik man tror man er som tenåring, til å finne ut når man kommer i voksen alder, at faen, man er jo akkurat som alle andre når det kommer til stykket. Følelsen som tenåring etter å ha vært på kino og sett James Bond eller Rambo kverke slemmingene, mange av gutta gikk litt rettere i ryggen ut av salen enn vi gikk inn. Med armene ut fra kroppen som om vi var på vei til brytelokalet. Knuffing og skyggeboksing. Men sjansen til å nedkjempe skurker kom aldri. Det var ikke denne typen helter verden hadde bruk for. Og sakte men sikkert blir man presset inn i folden der alle de andre befinner seg. Jobb og hus og hjem. Familie og lån. Alltid for liten tid til å gjøre de tingen man egentlig har lyst til å gjøre. Men sånt var det ingen som lagde filmer om. Jaja, og om de hadde gjort det hadde vi vel ikke gått og sett dem uansett. Hvis ikke Sophia Loren var med da.

Backstreets er ellers et av høydepunktene på Born to Run, selv om den i oppsummeringer gjerne blir glemt, forbigått av Thunder Road, Jungleland, Born to Run. Så er den da heller ikke spilt like mye i hjel som disse andre, og har dermed fortsatt kraft til å røre en gammel mann i en gammel Toyota en vinterdag i 2011.

Hummer og kanari

The Big Man Joined the Band

Bruce Springsteen og the E-Street Band forandret livet mitt en kveld i Drammenshallen våren 1981. Jeg tror ikke jeg overdriver når jeg sier at mye ville vært annerledes om jeg ikke hadde oppdaget Springsteen og musikken hans.

Livet mitt ville ikke vært det samme uten.

Og The E-Street band vil aldri bli det samme igjen nå som Clarence “The Big Man” Clemence har pakket ned saksofonen for siste gang.

Det er rart å tenke på at to av E-Street-medlemmene nå er borte. Danny Federici har vært død i over tre år, og nå altså Clarence Clemons. Man begynner åpenbart å dra på årene både den ene og den andre.

Egentlig skulle denne posten bare være på et par setninger. RIP liksom, men jeg blir sittende og google litt, og i dag finner jeg gull. Først på NRKs sider, der de har et innslag om konserten i Drammenshallen fra det gamle pop og rock-programmet Zikk Zakk. Mye fint her, blant annet han fyren de intervjuer som sier at hen mener Springsteen synger om, og står for, mye av det vi ungdom står for. Nå har kanskje ikke jeg lov til å si vi ungdom lenger, men kunne man sagt dette i dag? Det vi ungdom står for? Hva står ungdom for i dag, og hva sto vi for i 1981? Jeg vet ikke.

Så ser man at verden har forandret seg mye på 30 år. Konserten i Drammen var femte mai, innslaget på NRK ble sendt over en måned etterpå. I dag hadde vi fått denne reportasjen på nyhetene.

NRK-klippet slutter i det bandet går på scenen, sikkert noe rettighetsgreier, for jeg husker de viste et glimt fra konserten den gang da. Vi så på det hjemme i TV-gangen. Noen spør om det er han som er Bruce Springsteen, og jeg som svarer ja, selv om jeg ikke er helt sikker, for jeg sto jo alt for langt unna til egentlig å se hvordan han så ut. Storskjermer hadde man ikke den gang, og alt jeg hadde sett av fyren var bildet på omslaget av The River. Men så introduserer han The River, drar i gang munnspillet, og da er det ingen tvil lenger.

Det får vi ikke se i NRK-innslaget på nett, men her ligger et videoklipp som begynner omtrent akkurat der NRK-innslaget slutter, og det som er temmelig åpenbart her er at dette klippet ikke stammer fra Drammenshallen. Dette er nok fra en konsert året før, men det spiller vel ingen rolle i den store sammenhengen.

Jeg husker egentlig ingenting annet enn følelsen fra den konserten, den eneste sangen jeg med hundre prosent sikkerhet kan si at han spilte var Point Blank, og vel også Cadillac Ranch. Jeg er også ganske sikker på at han ikke spilte I Wanna Marry You, som alle jentene på skolen syntes var så fin. Men på nettet ligger setlista, så nå kan jeg eventuelt pugge den, og late som om jeg husker mer enn jeg egentlig gjorde.

Drammenshallen var der det skjedde den gangen, før stadionkonsertene gjorde sitt inntog her i landet også. I 1981 spilte Bob Dylan, Dire Straits, Status Quo, Styx, Santana, Manfred Mann’s Earth Band, Status Quo og Stevie Wonder i denne forvokste gymsalen.

Og altså Bruce Springsteen, med Clarence Clemons og resten av The E-Street Band. Som aldri blir det samme igjen.

Hummer og kanari

Helgelyd

Opprinnelig skrevet og publisert på Berekvams eminente blogg som helgelyd forrige helg, men jeg liker jo å ha det jeg skriver her på bloggen også. Dere som har lest det før kan jo bare hoppe over. Eller lese en gang til så klart.

Inspirert av Olav Larsens knallsterke Helgelyd-spilleliste stakk jeg hodet frem og tilbød meg å lage en egen Helgelyd-liste. Og så gikk tiden…

Men her er den omsider. Jeg har lagt meg på samme antall sanger som Larsen, og musikalsk så vandrer jeg vel også i samme spor. Håper den faller i smak. Dere finner link til hele spillelista i bunnen av denne posten.

1. The Ghost of Tom Joad med Pete Seeger og sjefen sjøl.

Hvis vi er litt strenge så har ikke Springsteen gjort noe av særlig substans siden den Tom Joad-plata. Her er den i en versjon der Pete Seeger snakkesynger halve teksten, mens Springsteen selv tar resten. Verken Seeger eller Springsteen trenger vel noen nærmere presentasjon, så jeg nøyer meg med å si at jeg liker dette veldig godt.

2. Spending the day in the shirt you wore  med Poi Dog Pondering

Poi Dog Ponderings plate fra 1989, Wishing Like a Mountain and Thinking Like a Tree fikk mye skryt når den kom, men har vel gått i glemmeboka til de fleste siden den gang. Min også, men jeg kom på den her forleden, og selv om jeg ikke gidder å høre den flere ganger i strekk, verken den gang eller nå, så er det en god del perler på den plata. Spending the day er kanskje ikke den beste av dem, men jeg synes den er så forbasket søt. Og så er det noe så deilig romantisk det der med å tilbringe en dag i skjorta som fortsatt lukter av kjæresten.

3. Keith Don’t Go med Nils Lofgren

Denne hadde jeg helt glemt, helt til den tilfeldigvis dukket opp på radioen i en butikk jeg var innom her for en tid siden. Jeg måtte henge rundt der og late som om jeg kikket på varene helt til den var ferdig. Nils Lofgrens hyllest til Keith Richards er ikke akkurat noe mesterverk sånn rent tekstmessig, allikevel så griper den meg hver gang, og kanskje særlig i denne akustiske versjonen. Leste nylig at Nils Lofgren har måttet bytte ut begge hoftene sine, er det rock’n roll eller?

4. 100 miles med Abra Moore

Abra Moore var faktisk med å starte det før nevnte Poi Dog Pondering, men hun forlot bandet tidlig på nittitallet for på jakt etter nye jaktmarker. Og siden alt tilfeldigvis henger sammen med alt i denne spillelista så må det også nevnes at hun har fått navnet sitt etter en karakter i John Steinbecks Øst for Eden. Steinbeck som jo også er mannen bak karakteren Tom Joad som startet denne spillelista, en sang av og med Bruce Springsteen som jo alle vet har Nils Lofgren i bandet sitt. Nåvel. Abra hadde en liten hit med Four Leaf Clover, i 1997, og var da nominert til en Grammy. Siden har det vært ganske stille, men 100 miles er da en fin låt, er den ikke?

5. Ain’t Gonna Worry No More med Peter Case

Peter Case er sikkert et kjent navn både for bloggeier og mange av leserene  hans. Han burde vært kjent i større kretser enn som så spør du meg. The Man With the Blue Guitar er fortsatt en av de fineste platene jeg vet om. Dette er litt nyere årgang, men nivået er fortsatt høyt.

6. We Can’t Make It Here med James McMurtry

En eller annen gang gikk den sinte unge mannen med gitar av moten, og protestviser er ikke det man hører mest av på radioen for tida. Synd synes jeg, for det er jo ikke sånn at det ikke er nok av ting man kan være sint på nå til dags. Her er James McMurtry skikkelig sint, og det gjør meg skikkelig glad.

7. At the Cut med The Cave Singers

Jeg vet egentlig ikke så mye om dette bandet, og jeg har ikke gjort leksa mi heller. At jeg har hørt litt på dem skyldes at jeg plukket med meg en gratisavis når jeg var på ferie i Glasgow i fjor sommer, og der var denne plata og dette bandet anmeldt. Skryt fikk de mye av, og når jeg kom hjem sjekket jeg dem ut på Spotify. Jeg likte dem godt, og har spilt dem ganske mye etterpå.

8. Get Up Clara med Richard Shindell

Shindell har en av de mest behagelige sangstemmene jeg vet om. Som låtskriver er jeg ikke like overbevist hele tiden, han blir litt vel alvorlig, litt vel pretensiøs, for min smak. Selv om han for all del har levert noen perler. Jeg liker ham dog best når han synger andres sanger. Han ga ut en plate med bare coverlåter for litt siden, og den har jeg spilt mye. Men dette er vel egenkomponert om jeg ikke tar helt feil, fra hans nyeste plate, og den liker jeg faktisk ganske godt.

9. Fall Apart at the Seams med Darden Smith

Hvor ble det egentlig av Darden Smith? Han var jo hot shit en gang rundt 1990, men så ble han borte? Kom han seg aldri igjen etter at han stanget hodet opp i takvifta under en sagnomsust konsert på Cruise Cafe? Her er i hvert fall en av de sangene jeg fortsatt husker fra den genierklærte plata som jeg hadde på vinyl, men forlengst har solgt videre.

10. I Said med John Dee Graham

John Dee Graham leverte en knallplate som het Escape from Monster Island for alt for mange år siden. Den hørtes ut som om Tom Waits møtte Bruce Springsteen til revolverduell i en forlatt landsby nær grensa til Mexico. Siden har han vel aldri helt klart å leve opp til den plata, som dessverre ikke er på Spotify. Men det er absolutt hørbart dette her også.

11. Poor Old Tom med Richard Buckner

Jada, stakkars gamle Tom er skapt av Peter Case, på den nevnte blå gitar-plata. En av de beste låtene på en av de beste platene, og Buckner gjør en fin versjon her. Egentlig ville jeg ha med en annen Buckner-sang her, men den fant jeg ikke på Spotify. Nå gidder jeg ikke reise meg eller google for å finne ut hva den het, men teksten har et stykke der jeg-personen leser seg selv i søvn i teksten på innsiden av gifteringen. Plata het vel Devotion and Doubt, og den gangen jeg mente jeg var oppdatert nok til å ha en mening om slikt, så mente jeg at det var årets beste plate. Men nå er det mange år siden jeg har hørt den, selv om den står i hylla her borte. Jeg vet ikke hvordan den har tålt tidens tann. Men Buckner holder vel fortsatt koken ser det ut til.

12. That’s the Way World Goes Round med Jeffrey Foucault

Den ene coverlåten tar den andre her. Dette er jo egentlig en av John Prines fantastiske viser, så kan man jo mene hva man vil om hvorvidt Foucault gjør den ære eller ei. Jeg synes han klarer seg bra. Den er hentet fra en plate som heter Shoot the Moon Right Between the Eyes, og den består faktisk bare av John Prine-sanger. Ingen av dem overgår originalen, så klart, men en fin plate er det like fullt.

13. Bright Light of Day med Anne McCue

In my long dress, my high heels, my
fancy stockings
I was walking home from a long night…
In the bright light of day

Dette er linjene som gjør at jeg festner meg ved Anne McCue, en sang om ei jente på vei hjem fra en one night stand i skinnende dagslys, der går hun og lurer på om han hun nettopp har forlatt kommer til å elske henne, og om hun kommer til å bry seg. Et nydelig lite øyeblikksbilde. Anne McCue er ellers fra Australia, og en racer på gitar sies det, mer vet jeg ikke.

14. Texarkan State of Mind med Bob Delevante

Henta fra plata Columbus and the Colossal Mistake er denne lille bagatellen av en låt. Tatt med egentlig bare fordi det ikke er så ofte man får anledning til å høre noen spille munnharpe. Om det nå egentlig er en bra ting er åpent for diskusjon. Men sjekk gjerne ut mer Delevante, munnharpa er ikke like fremtredende på resten av plata.

15.  Dreams med Slaid Cleaves

Fra fjorårets plate med Slaid Cleaves, Everything You Love Will Be Taken Away. En melankolsk liten perle av en sang. Cleaves har ellers en fortid som Springsteen-fan, i yngre dager spilte han i et garasjeband kalt The Magic Rats, oppkalt etter en av karakterene i Jungleland. Siden har han hatt mange rare jobber, men er nå etterhvert i stand til å leve av musikken sin. Greit for meg.

16. Never Seen That Man Before med Todd McBride

Todd McBride var en gang medlem av Dashboard Saviours, et band fra Athens, Georgia,  som kunne vært contenders, men bare ble sånn nesten. Til tross for at REMs Peter Buck var stor fan, og også produserte den fine debutplata Kitty for dem. De spiller fortsatt sammen når det passer seg sånn, men McBride prioriterer vel solokarrieren nå. Dette er høydepunktet, ved siden av en Townes Van Zandt-cover, på plata Sketchy.

17. Lost In Your Hometown med Jason Wilber

Det er noe med bildet der, det å gå seg vill i hjembyen sin, som tiltaler meg. Jeg kjenner meg igjen i det, hver gang jeg er tilbake i det som var hjembyen min i de første noen og tjue årene av livet mitt. Hver gang er det noe som er forandret. Ansiktene er fremmede. Dialekten virker fremmed. Det er ikke min by lenger. Men det er kan hende noe helt annet Wilber synger om, og jeg har bare fyllt sangen med egne bilder og egne meninger?

18. The Weather Is A Dead Man med Dan Reeder

Dan Reeder er en amerikaner som bor i eksil i Tyskland. Der maler han dører, lager sine egne instrumenter, og gir ut en plate i ny og ne. Dere skulle bare visst hvor vanskelig det var å la være å ta med den sangen der han sutrer fordi dama ikke vil gi ham en blowjob. Selv ikke på bursdagen hans.

19. You Shouldn’t Leave A Lover Alone Too Long med David Dondero

Aner faktisk ikke et døyt om denne David Dondero, han bare dukket opp i det jeg forsøkte å komplementere denne spillelista med noe obskurt. Men det er antagelig et godt råd han gir, og sangen gikk i hvert fall rett inn i hjernebarken min og ble der en stund.

20. The Replacements med Tommy Womack

Womacks beste plate er ikke på Spotify dessverre, men en åtte og et halvt minutts hyllest til The Replacements veier mye opp for den skuffelsen.

21.South Central Rain med Hem

Vi var innom REM i forbindelse med Todd McBride, og South Central Rain er kanskje den fineste REM-låta for meg. Det er sånt et voldsom vemod i den. Den gir meg sånn høstfølelse. Sommeren er over, den kommer aldri igjen, og du kan kjenne det på kroppen at alle sommere heretter vil bli litt kortere, litt kaldere, og i hvert fall mye våtere. Hem gjør en fin versjon her, minner litt om Cowboy Junkies, bare bedre. (Og på spillelista står det en annen tittel her, men det er Spotify som har føkka opp, ikke jeg.)

22. Vinden rider med Aasmund Nordstoga

Vi må vel ha med et norskt alibi her? Jeg har dilla på denne visa for tida, gammel og god, og mot slutten kommer 85 år gamle Birgit Rike Lund inn og synger Nordstoga av banen. Vakkert.

Og her er link til selve spillelista.

Hvis Jan Garbarek var en revolvermann...

Hubcap Heaven

The angel rides with hunchbacked children, poison oozing from his engine
Wieldin’ love as a lethal weapon, on his way to hubcap heaven
Baseball cards poked in his spokes, his boots in oil he’s patiently soaked
The roadside attendant nervously jokes as the angel’s tires stroke his precious pavement

The interstate’s choked with nomadic hordes
In Volkswagen vans with full running boards
Dragging great anchors, followin’ dead-end signs into the sores
The angel rides by humpin’ his hunk metal whore

Madison Avenue’s claim to fame in a trainer bra with eyes like rain
She rubs against the weatherbeaten frame and asks the angel for his name
Off in the distance the marble dome reflects across the flatlands with a naked feel off into parts unknown
The woman strokes his polished chrome and lies beside the angel’s bones

Hvis Jan Garbarek var en revolvermann...

Guitar Hero #3

diddley
Foto: John Olson

Ellas Otha Bates, eller Bo Diddley, som han klokelig forandret navnet sitt til, rakk ikke å fylle åtti år. Han døde i juni år. I dag ville vært dagen.

Diddley er betydningsfull som en ikke akkurat missing link mellom blues og rock’n roll, kjent for sin jungle rythm (som sikkert er feil betegnelse). Flere av hans best kjente sanger, som Who Do You Love, og Hey Bo Diddley, har ingen akkordskifter. Sangene står trygt på den karakteristske rytmen.

Den karakteristiske rytmen finner du igjen i sanger som Springsteens She’s the One, og Elvis’ His latest flame, og en hel haug med andre sanger. Men som oftest tar man seg friheten å legge inn opptil flere akkordskifter.

%d bloggers like this: