web analytics

Tag Archives: bullshit

Hummer og kanari

Anti-inspirasjon

Motivasjon

Eg har levd eit langt liv, og mykje av tida har eg brukt på å lytte til foredragshaldarar med ambisjon om å motivere, inspirere og puste ny glød inn i utbrente hjerneceller. Med lite hell, må det seiast. Eg blir berre demotivert når eg tenkjer på kor lang tid eg må jobbe for å tene like mykje som det denne irriterande sprettballen på scena fakturerer for å stå der og veive med armane.

Heldigvis har eg i det minste fått med meg at det gjeld å tenkje positivt. Eg passar på å ikkje bli verande for lenge i dei negative tankebanene. Eg pensar tankane over på noko meir hyggeleg. Eg tenkjer på kor mykje øl eg skal tylle i meg når berre han derre apekatten blir ferdig på scena. Og etter kvart som den eine etter den andre imaginære halvliteren renn ned i halsen på meg, kjenner eg inspirasjonen stige.

Når eg blir inspirert, hender det at eg får idear. At eg trur eg kan gjere alt betre enn alle andre er ikkje avhengig av at eg er inspirert. Det er meir ein konstant tanke. Men når eg er inspirert startar tankane å surre omkring korleis eg ville gjort det, om eg berre fekk sjansen. Det var nettopp under et slikt motivasjonsforedrag eg fekk tanken. Eg hadde akkurat høyrt ein fyr legge ut om korleis arbeidslivet var sett saman av tre forskjellige mennesketypar. Dei grøne, dei gule og dei raude. Dei fleste er gule, nøytrale og lettpåverkelege. Så har du dei grøne. Det er dei positive folka. Dei som freistar å få ting til å skje. Dei som vil skape noko. Og til slutt har du altså dei raude. Dei skal du halde deg unna. Dei er negative. Kritiske. Vil ikkje nokon ting. Dei vil at alt skal vere slik det alltid har vore, samtidig som dei sjølv har sekken full av tankar om kva som burde vore annleis – om berre dei fekk bestemme.

Problemet var at han ikkje hadde nokon strategi for korleis ein skulle handtere desse folka, utover å halde seg unna dei. Eg kjente at eg vart raudare og raudare der eg sat og lytta. Og så slo det ned. Som ein av dei raude folka i arbeidslivet burde eg, med mine talent, snekre saman eit foredrag om korleis vi som kan kunsten å tenke negativt overlever i eit arbeidsliv fullt av grøne folk som på død og liv vil noko heile tida. Eit anti-inspirasjonsforedrag. Eg syntest det var ein knakande god ide, sjølv uten promille.

Så der sat eg og drøymde for meg sjølv. Eg skulle lage eit heidundrande foredrag. Det skulle vere foredraget som tok livet av alle andre foredrag. Eg såg føre meg at eg heldt foredraget på Temposeminaret, og etter at eg var ferdig ville Per Øyvind Helle legge ned heile seminaret og mønstre på Mercy Ships i staden. Heile denne marknaden ville bryte saman med eit stort smell, og kanskje dra kommunikasjonsbransjen med seg i same slengen. Tidlegare kommunikasjonsrådgjevarar ville takke meg gråtkvalt for at dei endeleg fekk sjansen til å gjere noko nytt og viktig med liva sine. Mellomleiarar og andre tilsette ville falle meg om halsen og takke meg med tårer i augo for at dei slapp å høyre fleire motivatorarar, og heretter ville kunne gå rett i baren. Menn ville spandere øl på meg, medan kvinnene ville ligge med meg. Med mot, energi og begeistring. Eg såg føre meg at dette var noko eg kunne fakturere store penger for å levere.

Sist helg vare eg på samling igjen. Der kom det først ei dame på scena som hadde skapt noko som ho hadde kalla for Begeistringsetaten. Ho skulle lære oss å leie med begistring. Det fungerte ikkje så bra for min del. For å halde ut, fann eg fram dei gamle godtankane. Anti-foredraget. Eg skulle starte foredraget med å vise til korleis alle andre foredragshaldarar dei hadde høyrt til no, stod der av di dei hadde oppnådd noko. Vunne noko. Medan eg, eg sto der i kraft av meg sjølv. Ein mann av folket. Eg var ein mann som ikkje hadde fått til noko som helst, og nå skulle eg fortelle dei korleis dei kunne gjere det same.

Så kom siste foredragshaldar på podiet. Han såg ut som ein shabby blanding av Fleksnes og Trond Espen Seim. «Hei», sa han. «Eg heiter Henrik Aase. I motsetning til dei som har sprunge fort på ski, gjort noko stort, eller klatra til Mount Everest-toppen berre ved å bruke tennene, dei som pleier å halde disse foredraga. I motsetning til dei, må eg innrømme, har eg eigentlig ikkje fått til noko særleg.»

Eg var bitter. Her hadde fyren rappa store deler av mitt imaginære foredrag, og det funka som berre det. Folk hylte ut i latter, og det fortsette dei med i over ein time. Medan eg drakk imaginær øl og vart raudare og raudare. Nok ein draum i dragsuget. Opnar ikkje baren snart? Og det gjorde den.

Hummer og kanari

Mr.Boombastic snakker om muslimer og begravelser

Life and Death - Cementery in Belfast, Maine
Creative Commons License photo credit: Mainephotonut

Vanligvis så er det slik at samtaler man overhører blant gjestene i lobbyen er temmelig kjedelige saker. Enten er folk edru, og snakker så lavt at jeg ikke får med meg hva de snakker om, ellers så har de varierende grader av promille, og da stiger jo volumet, samtidig med at substansen synker. Men her forleden var det faktisk en diskusjon som fanget oppmerksomheten min.

På den ene siden hadde vi en kvinne som vel var det man kan kalle politisk korrekt, og når jeg fanget opp de første replikkene så var det hennes påstand om at nordmenn er de verste nasjonalistene av alle som gjorde at jeg været med ørene. Det var imidlertid hennes motstander som gjorde at samtalen klarte å holde på oppmerksomheten min lenger enn ti sekunder.

Vi kan jo kalle ham for Mr.Boombastic.

Det var en hyggelig fyr dette, pratsom, jovial, og som navnet antyder, med sterke meninger om det meste. Ikke minst om muslimer. De var han ikke så begeistret for. Han var bekymret. Skremt over utviklingen. De kunne aldri bli som oss. Muslimer kunne aldri noen gang bli norske, ihvertfall ikke dem fra Pakistan.

Kvinnen forsøkte seg med å si at dette ville gå seg til over tid, men det nådde ikke frem. Mr.Boombastic lot seg ikke rikke, muslimer kunne aldri bli nordmenn, og han hadde argumentet som vant debatten også.

– Ta deg en tur på en hvilken som helst kirkegård og se om du finner noen muslimer der. Hvis du gjør det så må du ringe meg, for det vil jeg gjerne se. Muslimene vil begraves i hjemlandet, og den norske stat betaler 15 000 for hver av dem for å få det til. Hvis de er så norske som de sier, hvorfor kan de ikke begraves i vår jord da? 15 000 betaler staten for å få sendt den urnen til Pakistan, og det flys ned flere stykker hver eneste dag. De kan aldri bli norske, de vil jo ikke en gang begraves i vår jord.

Og det var ingen som hadde noe svar på dette. Om jeg hadde deltatt i samtalen istedet for å lytte til den fra hjørnet mitt så hadde ikke jeg heller hatt noe svar. For sant å si så kan ikke jeg heller huske å ha sett noe særlig til pakistanske navn på noen norsk kirkegård.

Så Mr.Boombastic vant den diskusjonen, slik verdens Mr.Boombasticer gjerne gjør. De kvir seg jo ikke for å hevde antagelser basert på eget føleri og egne fordommer som ubestridelige fakta, og hvis man da ikke tilfeldigvis sitter klar med fakta selv, så blir det fort bare en konkurranse om å rope høyest.

Men at man vinner en diskusjon behøver ikke å bety at man har rett.

Google er vår beste venn når vi ønsker kjappe svar, og det tar meg ikke lange tiden å konkludere med at Mr.Boombastic nok er litt for bombastisk. Religionshistoriker Alexa Døving har nemlig forsket på dette med norsk-pakistanske begravelser, og ifølge henne så er det flere og flere norsk-pakistanere som gravlegges i Norge, og selv om mange fortsatt blir begravet i Pakistan så har det altså lite eller ingenting med fedreland, familiegrav, røtter eller patriotisme å gjøre.

– Graven blir rett og slett i det landet der viktige personer fra den avdødes slekt befinner seg. Når man får en stadig større del av viktige relasjoner i Norge, blir det flere graver her. Det er et tydelig tegn på integrasjon. Valg av begravelsessted handler ikke om etnisitet og nasjonalisme, men om den endelige familietilhørigheten i Norge. Så stedet for de døde og stedet for de levende krysser ikke lenger nasjonale grenser.

Døving hevder i 2005 at noe sånt som 80 prosent av norsk-pakistanerene begraves i pakistan, noe som ikke er helt unaturlig når hun samtidig sier at det er for de først ankomne pakistanerene, de som har vært her siden tidlig 70-tall, at det er vanligst med begravelse i Pakistan. Disse er jo også eldst, og vil selvfølgelig dø oftere enn de senere generasjonene. Uansett hvor mye A og B-gjengen driver og skyter på hverandre. Derfor vil vi sannsynligvis se at dette tallet vil synke fort etterhvert som den generasjonen faller i fra.

Tidligere i år, i en artikkel på Kulturnett.no anslås det fra ulike begravelsesbyråer Utrop har vært i kontakt med, at omkring 40-50 % av muslimer som dør i Norge sendes tilbake til sitt opprinnelsesland for å begraves. Jeg vil anta at det er et litt for lavt tall, men at det har sunket siden Døving snakket om dette i 2005 er nok svært sannsynlig.

For noen kulturer er det nok viktig å bli lagt i hellig, eller i nasjonal jord, men dette gjelder ifølge Døving ikke norsk-pakistanerene. Og i stedet for å tviholde på sine egne ritualer og tradisjoner så har flere norske begravelsesskikker fått innpass i den pakistanske kulturen. Slikt som blomster, krans, kiste og personlige taler. Kiste er egentlig noe muslimer ikke foretrekker, men det er påbudt i Norge, og har da etterhvert blitt en del av tradisjonen for muslimske begravelsesritualer her i landet.

Mr.Boombastic bommer dessuten totalt når han sier at det flys urner til Pakistan, da kremering ikke er et alternativ for muslimer, og når han ikke har sett noen muslimske graver på de kirkegårdene han har besøkt så har det ingenting med norsk vs. pakistansk jord, det er fordi muslimer ikke kan ligge i kristent viet jord, eller på en gravplass sammen med ikke-muslimer.

Men det finnes flere gravlunder i landet som har en egen del utskilt til muslimer.

Med andre ord så tåler ikke de høylydte argumentene til Mr.Boombastic at man går dem nærmere i ettersyn, så når jeg ikke har klart å finne rede på om det nå er slik at staten yter en støtte på 15 000 kroner til norsk-pakistanere som skal begraves i Pakistan, så betyr ikke det nødvendigvis at han har rett på det punktet heller.

Så holdt det visst stikk denne gangen også, jo høyere man snakker og jo mer skråsikker man er, jo større er sjansen for at det er store deler bullshit som blir presentert.

%d bloggers like this: