web analytics

Tag Archives: chamberlain

Hummer og kanari

Historien som sjablong

 

Å være naken i åkeren er en god gammel tradisjon, ikke bare for kyr.

 

En av mine favorittøvelser, både hos meg selv og hos andre skribenter, er den hvor man tar tak i et dagsaktuelt tema, og knytter det sammen med en historisk hendelse. Trekker tråder, viser sammenhenger, setter ting i perspektiv, og når teksten er ferdig sitter man igjen med en forståelse av at selv om ting forandrer seg, så er menneskene de samme. Eller noe annet dypsindig. La oss ta et eksempel. Den ikke helt ukjente popstjernen Rihanna var i Irland nylig for å spille inn en musikkvideo. Hun hadde i utgangspunktet fått lov til å bruke en åker til dette, men når hun kastet kjolen og sto der i bare bikinien, ble det for mye for bonden. Rihanna i nesten nettoen ble for mye for 61 år gamle Alan Grahams kristne verdisyn, han kom durende i traktoren sin for å be henne dekke seg til. For Guds skyld. En artig historie som gikk verden rundt, men aha kan vi si, ingenting er nytt under solen. Allerede hos de gamle romerene opplevde man at folk spradet rundt i åkeren uten klær slik at de måtte strammes opp av forbipasserende. Lucius Quinctius Cincinnatus, en av det tidlige Romas store helter f.eks. Roma var truet av invasjon, og senatet fant det best å utpeke Cincinnattus til midlertidig diktator for å stoppe den. Når senatets utsendte kom for å overbringe beskjeden fant han Cincinnattus kliss naken, i ferd med å pløye åkeren. Dette passet seg ikke for Romas øverste leder, så utsendingen ba den nakne bonden om å dekke seg til før han kunne overlevere senatets mandat.

Nå skal man nok være ganske kreativ for å trekke gyldige sammenligninger fra Cincinattus møte i åkeren 458 år før Kristus, til Rihannas møte med en kristen og bluferdig bonde i 2011. Det er mest to artige anekdoter som ikke bidrar til så mye annet enn å demonstrere at skribenten er en kunnskapsrik kar. Eventuelt, for de som har lest Laphams Quarterly der jeg har rappa dem, at han er tjuveradd som brisker seg med lånte fjær. Men det finnes andre historiske sammenligninger som er tilsynelatende mer relevante.

Ta nå Anders Behring Breivik f.eks. Det var ikke gått særlig lang tid etter at han var pågrepet før spekulasjonene begynte. Var han en kristen versjon av Al Quaida? Eller en norsk Timothy McVeigh? Minner han kanskje mest om Lasermannen, eller er han rett og slett bare en ekstrem versjon av Harald Eia? Terroristen selv kjenner godt denne øvelsen, og forsøker å gjøre seg selv til en korsfarer, en tempelridder. Historikere som orker å lese Breiviks rundskriv vil fort oppdage at hans versjon av historien ikke samsvarer helt med det som er gjengs oppfatning. At Breiviks tempelriddere snarere er et vrengebilde av hva 1100-1200-tallets tempelriddere egentlig stod for. Breiviks ideologiske støttespillere i den såkalte counterjihad-bevegelsen på nett bruker også historiske sammenligninger for alt hva de er verdt, og kaller f.eks bloggene sine for Gates og Vienna og Vlad Tepes, med henvisning til tidligere tiders kamper mot det osmanske rike. Det er en ganske påtagelig tendens til at enhver moderne konflikt skal forstås i lys av fortidens kriger. Enhver krig USA måtte vikle seg inn i militært vil måtte sammenlignes med Vietnam, og er ikke krigen over på fjorten dager er de i ferd med å rote seg inn i hengemyr igjen. Enhver diktator må sammenlignes med Hitler, alle som tar til orde for at en militær aksjon for å fjerne denne diktatoren ikke nødvendigvis er så lurt, må finne seg i å bli slått i hodet med stakkars Neville Chamberlain, appeasement, og peace in our time. At Chamberlain ikke hadde støtte i folket til å ta rollen som Europas politimester, og hans militære rådgivere sterkt frarådet ham å kaste Storbritannia ut i noe som med høy sannsynlighet ville bety en krig på to fronter, betyr ikke noe. I vår kollektive bevissthet har Chamberlain blitt mannen som trodde han kunne forhandle med monsteret. Blir man sammenlignet med ham bør man vurdere å søke PR-råd fra profesjonelle.

Livet er et jævla kaos. Det gjelder å finne de røde trådene. Skape en mening i det som skjer. Det er antagelig naturlig at vi i noen grad søker i fortiden for å finne svar på nåtidens utfordringer. Men er det alltid like lurt? Jeg er ikke sikker på at vi alltid blir så mye klokere av det. Visst er det viktig at vi kjenner historien. Vet hvor vi kommer fra. Hvordan vi har havnet her vi er nå. Faren er at vi gjør historien til en sjablong. Da sperrer vi for innsikt, heller enn å øke den. For historien gjentar seg ikke, i beste fall kan det hende at den rimer. Og det var det Mark Twain som sa, ikke jeg.

Hummer og kanari

Chamberlains spøkelse igjen

Den britiske statsministeren Neville Chamberlain ble beryktet i sin samtid for utsagnet: “Peace in our time.” Det var hans analyse av situasjonen da Hitler påbegynte sitt aggressive felttog mot Europa. Da den andre verdenskrig brøt ut kort tid etter, ble hans naivitet åpenbar for alle. Det inderlige ønsket om fred hindret Chamberlain fra å se realitetene.

Å tro det beste om en fiende, var nær ved å koste Europa friheten. Heldigvis fantes ringreven Churchill, kanskje vår tids største statsmann, som viste nødvendig intoleranse mot Hitlers totalitære venstreekstreme sosialisme.

via Norsk Forsvars Allianse

Hanne Nabintu Herland har visst ingen motforestillinger mot å bli assosiert med luringene i Norwegian Defence League. Skal bli interessant å se om dette bidrar til å legitimere NDL, eller til å skyve HNH så langt opp på tullingtoppen at avisene slutter å trykke vrøvlet hennes. Jeg er neimen ikke sikker.

Men jeg ser at hun trekker frem Chamberlains spøkelse i sitt innlegg om krigskorset og Trond Andre Bolle, og da benytter jeg sjansen til å trekke denne gamle bloggposten frem fra grenselen igjen. For dem som ikke gidder å klikke på linker, eller ikke orker å lese langt, så skal jeg kvikt oppsummere den her.

Historien har vært i overkant urettferdig med Neville Chamberlain. Han tok over som statsminister i 1937. Storbritannia hadde på det tidspunktet ikke muskler nok, verken økonomisk eller militært, til å opptre som verdenspoliti. Første verdenskrig og “the lost generation” var fortsatt ganske friskt i minnet, Chamberlain ville ikke lede landet inn i en ny langvarig krig, og det var heller ikke noe støtte i opinionen for en politikk som ledet i den retningen.

Når Chamberlain viftet med papirlappen sin, og lovte fred i vår tid, så håpet han nok at innrømmelsene overfor Hitler ville være nok til å sikre akkurat det, selv om det var til en høy moralsk pris. Men trodde han egentlig på det? Ikke mer enn at han satte i gang en opprustning for å gjøre britene bedre forberedt på en eventuell krig. Ikke mer enn at han sterkt oppfordret Frankrike til å gjøre det samme.

Chamberlain var en realist, en pragmatiker. Britene hadde ingenting å vinne på å risikere krig med Tyskland i 1938. De var ikke klare, og den første fasen av annen verdenskrig, når den først brøt ut, Dunkirk og alt det der, gir kanskje en pekepinn på hvor galt det kunne ha gått. Britene trengte tiden, og Chamberlain skaffet dem det. Hvis noen skal lastes for at Hitler ikke ble stoppet tidligere så er kanskje Chamberlains forgjenger, Stanley Baldwin, en bedre adresse, når Chamberlain tok over var det allerede for sent.

Men så skal man også huske på at krakket og den økonomiske krisen på 30-tallet rammet britene hardt.

Og nå ble dette en lang oppsummering i stedet for en kort, men lengre enn dette blir den ikke.

Hvis Jan Garbarek var en revolvermann...

Chamberlain

chamberlain

Storbritannias statsminister Neville Chamberlain vinker med hatten til tyske tilskuere ved Oberwiesenfeld Airport etter et møte med tyske diplomater i september 1938. Ett år senere var krigen i gang.

%d bloggers like this: