web analytics

Tag Archives: country

Hummer og kanari

Hjorthens julekalender: Luke 4 – Pageant Material

Vi kårer årets 24 beste plater i en julekalender på Hjorthebloggen i år. Don Henley la seg inn på 24 plass. Great Peacock på 23, mens Jeff Lynne’s Electric Light Orchestra tok en sterk 22 plass. I dag åpner vi luke 4, og etter et lite popavstikk i går er det på tide å komme seg på countrysporet igjen. Årets 21 beste plate er det denne dama som har levert:

kacey

Kacey Musgraves slo i gjennom med et brak for et par år siden med plata Same Trailer, Different Park. Godt hjulpet av låter som Silver Lining, som er en så innsmigrende og smart pop-country-låt at folk som ikke liker den umiddelbart bør bekymringsmeldes til psykolog, og ikke minst nydelige Merry Go ‘Round. Sistnevnte en bittersøt låt om småbylivet i USA som John Mellencamp hadde gitt en nyre for. Musgraves utmerket seg også med et liberalt utsyn til både seksualitet og rusmidler, og var på alle måter et friskt pust i countryverdenen.

Årets plate, som egentlig er hennes femte, fortsetter i samme gata. Same Music, Different Cover, kunne vi kanskje sagt om vi var i det hjørnet. Men det er ikke noe galt i det. Det er en lekker pakke, i glanset papir og med dyrt silkebånd pakket rundt i en forseggjort knute. Egentlig er det alt for sukkersøtt, og det går an å beskylde Musgraves for å ha en litt for stor hang til linjer som bare skriker etter en solnedgang og en Facebook-post. You can’t sail if your anchor’s down og den slags svada. Hun balanserer på en tynn linje her og der, men takket være sitt øre for gode melodier og smarte ordspill slipper hun unna med det. Hver gang.

This Town følger opp småbytemaet fra Merry Go ‘Round, og vips røk den andre nyra til Mellencamp. High Time viser at hun fortsatt har et liberalt forhold til hasj, og Cup of Tea heier på både skilsmisse og å pule rundt, om det er det som er din kopp med te da. Biscuits er bare teit, men på en fin måte. Dime Store Cowgirl forsikrer oss om at hun fortsatt er Kacey from the Block. Bare for å nevne noen av høydepunktene her, men det er mange flere av dem.

Late To the Party er et annet høydepunkt. Det er fortsatt mange som ikke har oppdaget Kacey Musgraves sjarme, de kommer sent til festen, men det er fortsatt ikke for sent. Bare kom inn. Det er plass til flere. Bare å slå seg ned. Harru no hasj kanskje?

Hummer og kanari

Hjorthens julekalender: Luke 1 – Cass County

Øyvind Berekvam har presentert sin liste over de beste platene i 2015. 70 plater faktisk. Årsbestelistene til Øyvind er blant årets høydepunkt, og all ære til jobben han har gjort. Selv har jeg vel knapt hørt 70 nye plater i hele år, så jeg kan ikke matche den. Likevel. Siden årets beste plate ikke kom på første plass på den lista er jeg rett og slett nødt til å lage min egen liste.

Så, som julekalender på bloggen, her kommer de 24 beste platene i 2015.

enley

Luke 1: Don Henley – Cass County

Nå er ikke jeg musikkjournalist. Jeg er ikke en gang så brennende opptatt av musikk som jeg en gang var, så det er meningsløst at jeg skal lage en liste over de beste platene i 2015. Egentlig blir dette jo en liste over de 24 platene jeg har hørt litt på i løpet av året, der det kanskje har festet seg en sang eller to for evigheten. I beste fall. Men hvem bryr seg om en slik liste? Vi må jo gå litt høyt ut her og hevde at med en viss autoritet at joda. Den gamle ringreven Don Henley HAR faktisk laget den 24 beste plata i år 2015. That’s my story, and I’m sticking to it!

Henley er fortsatt mest kjent som trommeslager, vokalist, og en av grunnleggerne av The Eagles, hvilket vel ikke er noe kvalitetstegn i alle kretser. Vi husker alle The Dude i The Big Lebowski og hans hat mot nettopp dette bandet. Men hva er egentlig galt med The Eagles? Vel, som Chuck Klosterman skriver:

“They were rich hippies. They were virtuosos in an idiom that did not require virtuosity. They were self-absorbed Hollywood liberals. They were not-so-secretly shallow. They were uncaring womanizers and the worst kind of cokehead. They wanted to be seen as cowboys, but not the ones who actually road horses. They never rocked, even after adding Joe Walsh for that express purpose (the first forty-five seconds of ‘Life in the Fast Lane’ are a push). They lectured college kids about their environmental footprint while flying around in private jets. They literally called themselves ‘The Eagles.’”

Klosterman hatet The Eagles, helt til han hørte på Greatest Hits-plata deres fra 2003 og oppdaget at han rett og slett ikke hadde det å hate et band i seg lenger. Sånn er det jo å bli gammel. Selv klarer jeg ikke en gang å hate DDE og Vassendgutane lenger. Det er litt kjedelig, men sånn er det. Selv har jeg aldri vært noen stor fan av The Eagles, men det hender de dukker opp på radioen eller i andre sammenhenger, og da kan jeg godt sette pris på det de gjør. Jeg har sikkert slengt en og annen sang fra dem på en og annen Spotify-spilleliste når vi skal kjøre langt. I konflikten fra The Big Lebowski, der man enten er Creedence-fan, eller man er Eagles-fan, faller jeg tydelig ned på Creedence-sida, men jeg hater ikke The Eagles. Har aldri gjort det heller.

Men nå skriver jeg meg ut på viddene. Vi må tøyle gampen litt. Saken er at The Eagles, på sine to første album, mer enn leflet med countrymusikken. Den gangen var de et band som turte eksperimentere. De kjippet ut mesteparten av country-røttene, og lekenheten også, for å selge plater, og den strategien tjente de jo mye penger på. At de tapte en god del kred driter de sikkert i, men når Don Henley nå lager sitt første soloalbum på 15 år har han tatt det tilbake til røttene. Han har kalt plata for Cass County, etter stedet på slettene i Texas der han vokste opp. Han gjør Louvin’ brothers fine When I Stop Dreaming, fra 1955. Han pøser på med dobro og pedal steel. Han henter inn gullstruper som Dolly Parton, Martina McBride og Miranda Lambert til fine duetter. Allison Krauss, Lucinda Williams og Lee Ann Womack er med, men må holde seg i bakgrunnen. Merle Haggard dukker opp på en gjestevisitt. Selv Mick Jagger gjør sin entre, og roer den langt mer ned enn han pleier. Ex-Heartbreaker Stan Lynch produserer, og det blir, kanskje som forventet, en fantastisk fin plate. Mye vellyd. Mange flotte prestasjoner. Fine låter. Kos foran peisen.

Det er en plate det er lett å like, men vanskelig å virkelig elske? I hvert fall er det slik jeg opplever den. Det er ingen ting å utsette på den. Det er kvalitet i alle ledd. Jeg spiller den noen ganger når jeg ble obs på den. Men kommer jeg til å spille den igjen i 2016?

Det tviler jeg vel egentlig på.

Hummer og kanari

Idrettens grandiose selvbilde

Her er lørdagens spalte i Firdaposten for de som ikke holder seg med den fine avisa. Den er harvet ned sent på natten, for her har barna fått munn og klovsyke og er det ikke det ene så er det i hvert fall det andre. Denne versjonen er dermed heller ikke språkvasket, så unnskyld til alle som måtte bruke nynorsk i det daglige, den ser bedre ut på trykk.

Under sendiga frå delfinalen i Melodi Grand Prix fra Florø tidligare i år satt eg heime i stua og så på programmet, samstundes som eg følgde med på Twitter-straumen min. TV-program som eg eigentleg gjer blaffen i blir oftast mykje kjekkare når eg kan slenge ut sarkasmer i hytt og pine til Twitter-venane mine, og kanskje få nokon tilbake. Eg hugsar spesielt ein melding eg fekk den kvelden. – Ein skjønar at ein har for mykje penger her i landet, når ein by som Florø kan ha ein slik idrettshall, var det ein som sa. Eg syntes fyren hadde eit poeng, og når eg såg at Robert Endestad var ute og klaga idrettens nød i Firda for nokre veker sida, så dukka den meldinga opp i hukommelsen att. For dei som ikkje les Firda, ikkje les sporten, eller berre har dårleg hugs, Endestad meinte det var stein hakkande gale at idretten i fylket berre fekk tildelt 1.2 millionar i rammetilskudd i budsjettet for 2010. Like mykje som Countryfestivalen på Breim fekk for tre dagar med steelgitar, stygge skjorter, og grøftefyll. Endestad var rett og slett uroleg for signaleffekten av denne prioriteringa.

Idrett er ein fin ting, det er ikkje det, og eg meiner for all del at ein godt kan ta ein debatt om bruken av offentlege penger på kultur vs.idrett. Men det held med ein liten spasertur rundt i Florø for å skjøne at det ikkje kan stå så hakkande gale til med idretten når det kjem til stykket. Havhesten og Idrettssenteret koster vel omtrent såpass med penger at det kunne dekke heile kommunens kulturbudsjett for det neste tiåret. Eit kjapt søk på Google fortel meg at kulturdepartementet har sendt snaue 23 millioner kroner til kommunale idrettsanlegg i Sogn og Fjordane i 2011. Det er nok til 2000 steelgitarer det! Men det er ikkje dette som irriterar meg mest. Nei, det eg let meg hisse opp av, både titt og ofte, er idrettens grandiose selvbilde. Alle dei som meiner at idretten er så forbaska viktig for samfunnet fordi den bidrar til å redde ungdommen frå å reke gatelangs. For er det noko vi veit, så er det at ungdom som reker gatelangs snart er i gong med både hasj, kokain og bankran. Som Endestad seier til Firda: – Gjennom vårt frivillige arbeid er vi sterkt delaktige i at vi held ungdom unna til dømes kriminalitet, narkoopplevingar og anna.

Med all respekt, dette er vrøvl frå ende(stad) til (anthony)annan. Eg vil våge meg på å påstå at idrettens effekt på å halde ungdommen unna rus og kriminalitet er forsvinnande liten. Det er dokumentert at idretten rekrutterer veltilpassa ungdom med få familieproblemer. Kjekk norsk ungdom med mot i brystet og stål i bein og armar. Det er dei idretten vil ha, og det er dei som søker seg dit. Dei held seg for ein stor del unna sigarettar og hasj, men alkoholbruken er heilt på det jevne. Eg vil anta at for dei som driv idrett av sosiale årsakar, for moro skyld, utan ambisjonar om å nå langt, vil ein finne at alkoholbruken faktisk er høgare enn snittet. Dette baserer eg mykje, men ikkje berre, på vage minner om treningsleirer i Danmark i tenåra. Ungdommen som ikkje er like veltipassa, har meir problematiske familieforhold, dei som har meir å stri med. Dei vil i langt mindre grad søke seg til idretten, og om dei gjer det er det ikkje sikkert dei vil føle seg heime der. Dei vil finne andre alternativ, om ikkje kommunen har lagt dei ned, og det er blant disse ungdommane vi vil finne dei som er på veg inn i randsona.

Idretten har ein verdi i seg sjølv, og all ære til dei mange frivillige som held hjula og vaffeljernet i gong, men om ein er opptekje av forebyggande arbeid, av å redde ungdom fra rus og kriminalitet. Da er det ikkje idretten vi skal pøse offentlege kroner inn i.

Hvis Jan Garbarek var en revolvermann...

Are you ready for the country #2

countryboys

Countryspelukantene Ronnie Hawkins og William Lee Golden tar en prat backstage under et show i Detroit. Året er 1989, men skjegget til Golden var vel ikke helt moteriktig den gangen heller.

Ja, Ronnie Hawkins er vel strengt tatt mer en rocker enn en countrymusiker da, og han er jo sikret en plass i musikkhistorien for all fremtid etter sin rolle i fødselen til The Band. Men det er en annen historie.

Hvis Jan Garbarek var en revolvermann...

Are you ready for the country?

Ralph Crane
Foto: Ralph Crane

Hva har Dean Martin, Giant Sand, The Proclaimers, Johnny Paycheck, Rufus Wainwright, Teddy Thompson og Boney M felles?

De er alle blant de mange som har gjort en coverversjon av Roger Millers King of the Road. Det er han som sitter der i sofaen og spiller gitar, med fem grammypriser på bordet. A man of means by no means.

Page 1 of 212
%d bloggers like this: