web analytics

Tag Archives: danmark

Bok og Film

Hjorthen ser film: R

Still-from-R-Hit-First-Hi-007

R var et overraskende fint lite funn på Netflix en kjedelig onsdag kveld. Jeg hadde aldri hørt om den før, men satte den på uvisst av hvilken grunn, og lot meg imponere. I hvert fall litt.

R står vel antagelig for Rune, som vi møter i det han blir låst inn i fengselet i Horsens. Han skal sone to år for en voldsdom, han har visst stukket ned noen, og har blitt plassert blant de tøffe gutta. Der får han kjørt seg kraftig, i hvert fall i begynnelsen. Han er hakkekyllingen nederst på rangsstigen, som de andre kan herse med som de vil. Noen kjenner mannen Rune stakk ned, og gir ham valget om enten å banke opp en albaner, eller selv bli banket opp. Etterhvert finner Rune en måte å hevde seg på, og ting blir litt bedre en stund, men det er kanskje ikke varig?

R kan også stå for Rashid, Runes arabiske venn. Han får også kjørt seg, men jeg skal ikke røpe mer av handlingen. Filmen tråkker stort sett i kjente fengselsdramaspor, men tar en og annen uventet vending.

Regissørene Noer og Lindholm gjør her sin debut som spillefilmregissører. De har sin bakgrunn fra dokumentarsjangeren, og det kan man forsåvidt godt se. Filmen har et dokumentarisk preg, og regissørene har gjort sitt beste for å få det realistisk. Rune-karakteren er den eneste her som er proff skuespiller. Resten er amatører, stort sett tidligere innsatte og tidligere vakter. Filmen er spilt inn i Horsens fengsel, som ble lagt ned bare et halvt år før filminnspillingen startet.

Resultatet er et fengselsdrama ikke beveger seg veldig langt utenfor det som er normen for fengselsfilmer, men som likevel imponerer med sin klaustrofobiske stemning. Trusselen om vold er aldri langt unna, og når det smeller så smeller det. Filmen skal gi et godt inntrykk av hvordan det egentlig er i danske fengsel, og man kan mene mye om straffenivå og soningsforhold, men man skal være en bra solid person om man skal komme ut av denne typen soning med vegg og helse i behold. Rehabilitering er det ikke snakk om.

Et imponerende stykke arbeid er det i hvert fall. Anbefales!

Hummer og kanari

Dusjing i Danmark

Det skal være deileg å vere norsk i Danmark sies det. Min bedre halvdel og j eg fant ut at det var verdt et forsøk, for når ein reiser på bilferie med to skrikerunger i baksetet, og med svigers i egen følgebil, da trenger en all den hjelpen en kan få. Og turen var fin den, men det jeg kommer til å huske lenger enn noe annet frå denne reisen, det er dusjen i feriehuset vi leide.

Det var et dusjkabinett av den moderne typen, en Eisenhower Power Shower 2020, hardtop fastback sprint. en slik lekker sak med steamfunksjon, egen sitteplass, alarm, og dyser i alle retninger. Det var et monster.Jeg har en mistanke om at dusjkabinett av denne typen snart kommer til å ende opp som utrangerte klenodium på linje med vannsenga, så når jeg nå fikk en sjelden mulighet til å prøve en slik, så var det nesten som julekvelden. Jeg gledet meg som en unge til feriens første dusj. Men jeg skulle komme til å angre.

Jeg skrudde på vannet, lot det renne mens jeg tok av meg klærne, så justerte jeg temperaturen dit jeg liker den, og steg inn i vidunderet. Lot vannet strømme over kroppen og tenkte at jo, det er neimen ikkje så verst å være norsk i Danmark. Men så kom jeg dit at det var på tide å teste ut vidunderets spesialfunksjonar. Jeg vred på hjulet som justerte hvilken retning vannet skulle komme fra, og før jeg rakk å si kamelåså hadde jeg to dyser som spylte iskaldt vann med stor kraft, rett opp under pungen min. Det var et sjokk. En krenkelse. Et angrep på min maskulinitet. Jeg satte i et hvin, som heldigvis ikke ble langvarig. Etter noen lange sekunder ble vannet varmt igjen, men skaden var allerede skjedd. Gleden over det vannsprutende vidunder var forsvunnet. Det var ikke noe moro  lenger. Vel kan det vere slik at min kjære mener jeg burde ta meg en kald dusj litt oftre, men jeg vil ikkje. Jeg likr dusjen min god og varm, og skal den ha innslag av ekstremkulde vil jeg i det minste vere forberedt. Danmark, dette holder ikke!

Etter påkjenningen med å ha fått mine mer eller mindre private deler spyla med iskaldt vann, så følte jeg et behov for å sette meg nedpå litt. Lykkelegvis var dusjkabinettet utstyrt med innebygd stol, med ein løs stolpute av isopor på toppen. Jegg sank ned på den og pustet ut. Jeg var ennå ikkje klok av skade, så jeg trykte på knappen som satte i gang steamfunksjonen. Ganske raskt ble det godt og varmt der inne. På gulvet i kabinettet får jeg øye på et par blanke knapper som stikker litt opp. Av en eller annen grunn setter jeg stortåa mi oppå den eine av dem. Tabbe. Det viser seg at disse knappene har en rolle å spille i forbindelse med steamfunksjonen. De er glovarme!

Jeg vet ikke helt hva som skjer etter at jeg satte stortåa mi på feil plass, men på et eller annet vis klarer jeg, i prosessen med å sprette opp og vekk fra den varme dingsen under tåa, å skli av setet i dusjen. Plutseleg ligger jeg med beina opp etter veggen, og stirrer ned i sluket, usikker på om jeg er i stand til å komme opp igjen ved egen hjelp. Og jeg rekker ikke opp til den helvetes alarmen!

Men ellers var ferien bra vellykket, vi fikk med oss Legoland, Givskud Zoo, noe som skulle være nordens største ferskvannsakvarium, og stekt flesk i store bakker. Vi fikk til og med tid til en liten svipp over grensa til Tyskland, der jeg klarte å lure Hagbarth til å tro at de ikke drakk cola, bare en rar brus som de kaller for leskederrick bru. Jeg lo en god stund av min egen morsomhet, men når jeg nå ser den på trykk kan j eg godt vere enig i at den er litt klein.

Joda, det er deileg å være norsk i Danmark, så lenge du lar dusjen være, og holder deg til karbad.

Hummer og kanari

Danske aviser prøver igjen

Danske aviser sliter i motbakke. Kampanje kunne sist høst melde at opplagsutviklingen ser svart ut for både Ekstra Bladet, Berlingske Tidene, Politiken og Jyllands-Posten. Avisene ser nå etter muligheter for å kutte i utgiftene uten å gå til oppsigelser.

Tirsdag ble tre personer arrestert i Danmark, for å ha planlagt drap på Jyllandspostens karikaturtegner Kurt Westergaard – etter hans tegning av profeten Muhammed.

Da får man prøve igjen. Flere danske aviser, deriblant Politiken og Berlingske Tidende, vil i morgen trykke karikaturtegningen av Muhammed på nytt – for å «forsvare ytringsfriheten»

Samt kanskje bli kvitt noen lønnsutgifter ved naturlig avgang i samme slengen.

Bok og Film

Hjorthen ser film: Kunsten å gråte i kor

Jeg måtte tygge en stund på inntrykkene etter den danske filmen Kunsten å gråte i kor før jeg klarte å komme frem til en konklusjon. Okay, det er ingen tvil om at skuespillerene leverer gode prestasjoner, det er en sterk historie, og den er flott fotografert av norske Harald Paalgard. Men likte jeg den? Det kunne jeg ikke svare et klart ja eller nei på umiddelbart etter filmen.

Det er en i utgangspunktet ganske standard nordisk film dette. Tilsynelatende. Det handler om oppvekst i en dysfunksjonell familie, fortalt med varme, kjærlighet og litt lun, svart humor.

11 år gamle Allan vokser opp på den danske landsbygda på det glade 70-tall. Faren hans er melkemann med en liten landhandel, moren hjelper til i butikken. Broren hans har flyttet hjemmefra, men søsteren hans på 14 bor fortsatt hjemme. Problemet med familien er at faren er en manipulativ slask som tyranniserer familien med kjefting, tårer og trusler om å ta livet av seg når livet går ham i mot.

…og det gjør det ofte.

Faren har imidlertid ett stort talent: Han er en jævel på å holde taler, og da særlig i begravelser. Da gråter alle de tilstedeværende, og i en tid etterpå tar melkesalget seg kraftig opp. Far er også glad igjen en stund etter det, og som Allan sier, når far er glad glemmer han å ta livet av seg.

Men det er ikke så mange begravelser ute på den danske landsbygda. Allan synes godt det kunne vært flere, og hvorfor ikke da prøve å hjelpe døden litt, sånn i det stille?

Det er denne biten av historien som filmbyrået fokuserer på i sin omtale av filmen. Det er også denne som er dominerende i filmens første del. Her vektlegges det humoristiske og varme. Vi får oppfylt våre forventninger til en typisk nordisk film, der folk nok kan være dumme og dysfunksjonelle, men de mener det stort sett godt. Og i hvertfall kan vi være trygge på at det går bra til slutt.

Det er bare det at vi blir holdt for narr.

Vi blir rett og slett grundig lurt, vi forestiller oss ikke helt hvor dysfunksjonell denne familien faktisk er.

Når far legger seg på sofaen og gråter om kveldene, og mor har dopet seg på sovepiller for å slippe unna oppdager Allan at den eneste som kan trøste far er Allans søster. Da blir det stille.

Og fordi vi forventer nettopp en lun og varm film så slår det oss ikke at grunnen til at det blir stille er at far misbruker datter.

Når det kommer frem blir vi kanskje sittende med en vond smak i munnen fordi vi bare litt før dro på smilebåndet over sekvensen der søsteren skal på dans på hotellet, og faren trumfer igjennom at hvis hun skal gå så må Allan være med. Dette for at faren vil at han skal spionere, og når de kommer tilbake blir Allan kryssforhørt om hvorvidt søsteren og hennes kavaler har kysset, om han har hatt hånden mellom bena hennes, om han har hatt sin tissemann fremme.

Vi tror det handler om vanlig stereotyp beskyttelsestrang for far over datter, men plutselig skjønner vi at grunnen til nysgjerrigheten ikke har så mye med beskyttelse å gjøre som med sjalusi.

Faren i filmen er rett og slett et monster, en av de mest ufyselige karakterene jeg har sett på film på lenge, men det tar tid før vi oppdager det. For filmen forteller fra Allans perspektiv, alt tolkes gjennom hans øyne, og filmen bruker også Allans stemme som voiceover her og der. Allan er glad i faren sin. Han vil at faren skal være glad, og han tar på seg et enormt ansvar for å få det til. Slik barn gjerne gjør, og det gjør denne filmen etterhvert til en hjerteskjærende opplevelse.

Så det som gjør at jeg måtte tygge litt på denne før jeg klarte å felle en dom er altså at filmen bygger opp forventninger, men så gir den oss en twist som ryster ihvertfall meg ut av den lallende tryggheten i kinosalen, og man blir rett og slett litt forvirret. Det hjelper ikke at monster-faren ikke behandles med den forakt og fordømmelse som han vitterlig hadde fortjent. For det er Allan som forteller, og Allan er glad i faren sin tross alt.

Men nå har filmen fått synke litt, og da er det bare å ta av seg hatten. Filmen klarer å ryste meg våken, få meg til å tenke, og det er et strålende glimt inn i en ødelagt familie og dens dynamikk.

Filmen minner meg forøvrig om en episode fra min egen barndom. Jeg kan ha vært 13-14 eller noe sånt, kanskje enda litt eldre, og en natt sitter jeg nede i spisestua og holder på med et eller annet. Da hører jeg faren min stå opp, komme ned trappa og gå inn i stua og sette seg. Stua og spisestua var forsåvidt samme rommet, men det var adskilt av en vegg som gikk gjennom halve rommet, så han så meg ikke, og visste ikke at jeg satt der.

Jeg sitter stille og vet ikke helt om jeg skal kremte, eller hva jeg skal gjøre, men da hører jeg gamlingen begynne å hulke for seg selv, alene i stua.

Jeg vet ikke hva Allan ville gjort, et eller annet for å hjelpe antagelig, men selv satt jeg musestille og håpet det skulle by seg en sjanse til å komme meg umerkelig opp på rommet mitt.

Og det gjorde det.

%d bloggers like this: