web analytics

Tag Archives: derrick

Bok og Film

Hjorthen ser film: Uschi, hol’ den Wagen!

Jeg har sett noen referere til Rote Sonne, eller Rød sol som den vel hadde blitt hetende på norsk, som en slags science fiction-film. Jeg vet ikke hvor den misforståelsen kommer fra, for det er ingenting som helst som tyder på at filmen verken er ment, eller kan tolkes som å være noe som helst annet enn en historie trygt plassert i Vest Tyskland ca 1970. Studentopprør, feminisme, sosialisme, kald krig og Baader Meinhof ligger i lufta.

Og bakom synger Derrick.

Vi møter vår helt, Thomas heter han, i det han haiker seg inn i Munchen. Han virker strengt tatt å være en slik slask som jeg bare uvillig hadde gitt servering om det var jeg som sto i baren, og bare om han betalte på forskudd, men i en nattklubb treffer han nå i hvert fall på en gammel flamme. Peggy jobber i baren, og etter å ha bomma en drink eller to, lurt henne med på kjøretur, der han av en eller annen grunn kjører en boble ut i en innsjø, og så rygger den opp på land igjen, får han være med henne hjem til leiligheten som hun deler med Sylvie, Isolde og Christine. Dette høres kanskje ut som opptakten til en tysk pornofilm, men fullt så vel er det ikke.

Det viser seg at våre, det må sies temmelig hotte, venninner har et slags terrorfellesskap gående. I tillegg til å sysle med planer om å sprenge en bombe her, en bombe der, og plaffe ned intetanende folk på en togstasjon, har de en pakt gående der kvinnenes mange beilere går en uviss fremtid i møte. Jentene har nemlig en regel. Det er koselig med menn som kommer og byr seg frem, men det er ikke lov å ha seg med mannen i mer enn fem dager. Er fyren dum nok til å komme tilbake den sjette dagen må han dø. Dette er det altså slabbedasken Thomas vikler seg inn i, og han skjønner etterhvert at noe ikke er helt som det skal her.

Dette høres ut som et artig premiss for en film kanskje? I hvert fall artig nok til at jeg kjøpte den, men noen stor film kan dette neppe kalles. Interessant som tidsbilde, absolutt, og visst er den mildt underholdende. Men hva er poenget?

Våre hotte men dødelige terrorister er ganske snodige må jeg si. Vi får aldri vite hva som driver dem. De vil sprenge bomber for publisitetens skyld, men publisitet for hva? De virker i grunnen også å ha glede av sinne femdagers-affærer, hatet mot menn er ikke akkurat rødglødende. Kanskje er regissør Rudolf  Thomes tanke at venstreradikalismen, eller radikalisme i det hele tatt, er meningsløst? Kanskje er grunnen til at disse jentenes feminisme nærmest virker som en parodi, nettopp den at dette er Thomes mening? Jeg bare gjetter, jeg aner ikke.

Problemet med filmen er at vi ikke egentlig har noen å holde med. Thomas er en slask man ikke kan bry seg særlig om. Jentene er karikaturer som vi aldri helt skjønner hvor kommer fra, eller hvor de skal hen. Filmen holder seg oftest i en slags weird Derrick-stil, bortsett fra at Stephan Derrick selvfølgelig hadde hatt jentene bak lås og slå lenge før det hele ender med filmhistoriens minst engasjerende shoot-out ved innsjøen der Thomas i starten kjørte bobla ut i vannet.

Men Peggy, i Uschi Obermeiers skikkelse, løfter nå filmen et poeng eller to da. Alt i alt likte jeg den faktisk godt, mangler til tross.

Hvis Jan Garbarek var en revolvermann...

I Just Want To See the Elephants

Her henger elefanten Mary, morderelefanten fra Sparksbrødrenes sirkus. Hengt etter halsen til hun døde etter å ha tatt livet av sin nye elefantpasser Red Eldridge.

Stedet er Erwin, Tennessee, sirkuset hadde holdt sin forestilling, etterpå tok man elefantene med seg til en dam, der de kunne drikke og sprute vann med snablene sine. På vei tilbake igjen skal Mary, som Sparks hevdet var det største dyret som gikk på jorden, hele tre tommer høyere enn P.T.Barnums Jumbo, ha strukket seg etter en vannmelon. Eldridge ga henne et rapp med staven, og dermed ble Mary sint. Hun løftet Eldridge i været med snabelen, og kastet ham i bakken. Deretter satte hun foten på hodet hans, og tråkket til så blod og hjernemasse skvatt.

Dermed var det klart at tiden var omme for Mary som sirkusattraksjon. Charlie Sparks, sjefen for sirkuset skjønte det, hvem ville vel la et sirkus med en mannevond morderelefant holde forestillinger i sin by. Og rettferdigheten måtte skje fyldest. Folkemengden ropte på elefantblod, og smeden Hench Cox prøvde å skyte henne med sin 32-20. Den var ikke kraftig nok til å skade elefanten. Sheriffen forsøkte med sin 45, men heller ikke den gjorde nytten. De måtte finne på noe annet.

I 1903, ved hjelp av Thomas Edison, hadde de tatt livet av elefanten Topsy med strøm. Dette skjedde på Coney Island, men i Erwin Tennessee hadde de ikke nok elektrisk kraft til at det var en mulighet. Man diskuterte muligheten for å binde henne til to lokomotiver, og så la dem kjøre hver sin vei, og dermed rive elefanten i filler, men konkluderte med at det fikk være måte på dyreplageri. De bestemte seg for å henge dyret i stedet, ved hjelp av en såkalt derrick, dagen etter.

En derrick er en løfteanordning, (wikipedia oversetter det til boretårn på norsk, men det er vel ikke helt dekkende tror jeg? som er oppkalt etter en type galge, som igjen er oppkalt etter den kjente bøddelen Thomas Derrick. Dette er en avsporing, men den får vi bare ta, Thomas Derrick var nemlig en slaskete slask, en dømt voldtektsmann, og langt i fra mors beste barn. Men han hadde litt teknisk innsikt. Og han hadde flaks. Jarlen av Essex trengte en ny bøddel, men det var dårlig med søkere til jobben. Derfor fant han ut at han like godt kunne gi jobben til en av fangene i fangehullet sitt. Thomas Derrick ble benådet, under forutsetning av at han tok jobben, og han gikk til arbeidet med glød og lyst. Og initiativ. I stedet for bare å slenge repet rundt en grein og henge folk på den måten, konstruerte Derrick et komplisert system av tau og trinser som gjorde jobben mye enklere.

Litt senere fikk han forresten også æren av å henge Jarlen av Essex, og man må jo beundre elsabethianerene for sitt reformprogram. Derricks oppfinnelse er fortsatt i bruk, om enn ikke så mye til henrettelser lenger?

Uansett var det altså på sett og vis passende at det ble en derrick som skulle få jobben med å henrette elefanten, det var jo det som var dens opprinnelige funksjon. At de fisefine folke på østkysten besluttet at det var dyreplageri å henge Topsy får gå for deres regning, i sørstatene var de ikke nøye på det.

Dagen etter skulle man altså henge Mary, men først var det matineforestilling. Uten Mary naturlig nok, hun var tjoret fast utenfor sirkusteltet, og skal ha svaiet nervøst under hele forestillingen. Publikum var litt skuffet over at de ikke fikk se dyret under forestillingen, men misnøyen ble snudd til entusiasme når det ble opplyst om at Mary skulle henges ved jernbanen senere på dagen, og alle var velkomne til å bivåne dette, uten å måtte betale noe ekstra!

Etter forestillingen ble Mary drevet ned til jernbanen. De lenket henne fast til sporet, fikk etter litt strev lagt en kjetting rundt halsen på henne, og så begynte de å løfte. Det gikk ikke så bra. De hadde nemlig glemt å løsne lenken rundt foten. De fikk til slutt gjort det, men når de så løftet igjen, røyk kjettingen. Hun deiset i bakken med et brak, og ble sittende på rumpa ute av stand til å røre seg, etter at de antagelig hadde ødelagt hofta hennes i det første forsøket på å løfte henne.

Dette visste ikke tilskuerene, så panikken bredde seg når de så den stakkars morderelefanten sitte der uten å være bundet på noe vis.De løp i alle retninger. Men en fyr løp opp ryggen på elefanten og fikk slengt en ny kjetting rundt halsen på henne. De løftet igjen, og denne gangen døde hun. De lot henne henge en halv time før de tok henne ned igjen og begravde henne langs jernbanen.

La det ellers være sagt at det er noe mystisk med dette bildet. Mary skal ha hatt støttenner når hun drepte Eldridge, men elefanten på bildet har på et eller annet tidspunkt fått dem fjernet. Enten må de altså ha fjernet dem før de henrettet henne, eller de må ha hengt henne opp på nytt senere, etter at de var blitt fjernet, og tatt bildet da.

Eller bildet kan være falsk naturligvis, det vet jeg ikke. Men det er en god historie.

Noen hevder forøvrig at de skal ha hengt to negere samtidig med at de hang Mary, mens andre hevder at Mary ikke ble begravet, men derimot brent på et bål av jernbanesviller. Det er nok ikke sant. Sannsynligvis blander de sammen med et annet tilfelle av henrettelse i Erwin, Tennessee. Ei femten år gammel jente og hennes yngre bror skal ha spasert langs jernbanelinja da en farget mann ved navn Tom Devert skal ha kidnappet jenta. Han prøvde å svømme over elva med henne, men ble skutt i hodet av en fyr som spilte poker med vennene sine i nærheten. En av karene skal deretter ha slept liket opp av vannet, bundet det til lokomotivet, og slept det avgårde noen kilometer, opp til jernbanens hovedkvarter. Der samlet det seg en mobb, og stemningen var ganske dårlig. Byens fargede befolkning ble tvunget til å se på mens mennene slang jernbanesviller og annen ved over den døde kroppen, helte olje på, og fyrte opp.

Når det var gjort beveget mobben seg over mot skurene til den fargede befolkningen, med planer om å brenne alt ned til grunnen, men da grep sjefen for Clinchfield Railroad Company inn. Husene ble ikke brent, men de som bodde der fikk beskjed om å forlate Erwin og Unicoi County. 

Men Mary hadde ingenting med det å gjøre.

 

 

Hvis Jan Garbarek var en revolvermann...

Hvil i fred #3

 

Horst Tappert i ung utgave
Horst Tappert i ung utgave

Jeg husker den aller første Derrick-episoden som gikk i detektimen. Ikke hva den handlet om, men det kan jeg gjette meg til, men jeg husker vi snakket om den i skolegården mandagen etter. Om hvor bra den hadde vært. Hvordan musikken hadde passet så godt. Hvorfor har ingen tenkt på å gi ut Derrick på Dvd? Eller har de det?

Nå har Derrick for lengst løst sin siste sak, og i dag døde Horst Tappert. Hvil i fred.

Hummer og kanari

Opp i rompa di

Etter flere uker med uvant bloggeglød møtte jeg veggen i går kveld. Det har sikkert en sammenheng med at permisjonen er over, nå er det tilbake til søvnproblemer, tungsinn, og blogging bare fordi man ikke har så mye annet å ta seg til. Tilbake til normalen med andre ord. Trygt og godt.

Det som er viktig er å minne seg selv på at ting alltid kunne vært verre. Man kunne for eksempel bodd i Tyskland.

Ikke misforstå, det er mye godt å si om Tyskland. Tyskere flest er både høflige og vennlige mennesker som liker øl og spiser pølse med begge hender. Derrick fikk sakene unna, og Harry Klein var usedvanlig flink til å kjøre frem bilen. Sånn er tyskerne. Ordentlige mennesker. De får jobben gjort. De lager ikke unødig støy. Kanskje ikke de hippeste og kuleste menneskene i Europa, sist jeg hørte noen hevde at en tysker var attraktiv på noe vis var når min søster  Dumbo hadde en crush på Harry Klein mens han fortsatt spilte i Kommisar Keller.

Og det er helt greit. Jeg synes hipp og kul er oppskrytte greier. Det eneste jeg har i mot Tyskland, bortsett fra fotballandslaget deres og Jens Weissflog, er den grusomme musikksmaken deres. DDE og Halvdan Sivertsen blir som rent gull å regne sammenlignet med Die Flippers og hva de nå heter alle sammen. Tenk å måtte bo i landet og ikke kunne slå på en radio eller sette på TV uten å få ørene fulle av denne kloakken. For å parafrasere en mindre heldig filmanmelder i NRK: Musikksmaken i Tyskland viser at landet ikke ble bombet hardt nok under krigen.

Dette er ikke tanker jeg er alene om. Mexicos ambassadør i Tyskland er heller ikke glad i den tyske musikken. Han liker den faktisk så dårlig at han nå har sendt en offisiell klage til den tyske delen av plateselskapet EMI, og mannen som fikk begeret til å renne over er en kar ved navn Mickie Krause. Han har en hit ute som har ligget på de tyske hitllistene i ti uker, og den heter rett og slett Finger im po, Mexiko. Noe som oversatt til norsk blir til Finger i rompa, Mexico. Dere finner den på YouTube hvis dere liker å plage dere selv.

Ifølge Bild skriver ambassadøren i brevet til EMI følgende:

“As I’m sure you can understand, the lyric has aroused great outrage among the members of the Mexican community living in Germany, who have a right to be angry that Mexico’s name is being used in this kind of disrespectful and disgusting way.”

Det kan synes som om ambassadøren overreagerer på bruken av  Mexico her, men det er rimelig åpenbart at dette egentlig er en reaksjon på all tysk musikk, og at bruken av Mexico i refrenget bare er åpningen meksikanerene trengte for å fyre av en salve. All tysk musikk er respektløs og avskyelig, og det er på tide at noen sier i fra. Stor takk til ambassadør Jorge Castro-Valle Kuehne, ihvertfall fra denne nordmannen.

Så får vi se om vi kan venne de tyske bussturistene av med å sitte i bussen og drikke øl, heller enn å bruke sine sårt opptjente euro i lobbybaren ved neste anledning.

Krause er imidlertid ikke direkte rystet av kritikken. Til Bild sier han at ambassadøren må ha for lite å gjøre når han kan bruke så mye tid på å bekymre seg over en finger i rompa.  Han legger til at teksten må tas humoristisk, og at han på scenen også pleier å synge Fingern i vagina, Bosnia-Herzegovina uten at noen har latt seg opprøre over det.

Krause slo igjennom med sanger som Gå hjem din gamle dritt, og 10 nakne frisører, og Wenche Myhre er fortsatt stor i Tyskland.

Via Der Spiegel. 

%d bloggers like this: