web analytics

Tag Archives: distriktspolitikk

Hummer og kanari

Fjord1 Baby!

fjord1 photo
Photo by Sogn og Fjordane fylkeskommune

Jenny Følling er ikkje ei populær kvinne i Florø. Eg trur det må være lov å seie. Og denne veka har det verkeleg toppa seg. Ja, eg snakkar sjølvsagt om salet av Fjord1. Det feiande flotte bandet Fjorden Baby! hadde ein gong ein mikroskopisk liten hit som heitte «Karoline». Eit stykke uhøvla rockepoesi frå frå Bergen og Loddefjord. Sjølv om songen altså har ein tittel som tyder på noko anna, likar eg å tenke at den handlar om fylkesordførar Jenny Følling. Det første verset går slik:

Hon e super skadelig, som nikotin og all slags medisin
Vi har ingen flere grunner til å se oss mer om
I morges når vi sovnet var vi tom, tom

Etter at det vart klart at fylkestinget ville selje gamle, ærverdige Fylkesbaatane sende Metrologisk Institutt ut varsel om nedbør på opp mot 70 millimeter i Florø, men det er uvisst om det var inkludert alle ukvemsorda som har hagla rundt øyra i kystbyen denne veka. Mange har tatt vedtaket i fylkestinget som ei personleg fornærming. Eit bevis på den pågåande konspirasjonen mot Florø og kysten. Senterpartiet og jævlane i indre som la ned sjukehuset vårt. Kystvegen gjer dei blaffen i, og om arbeidsplassane til Fjord1 forsvinn herifrå, kjem dei til å gni seg i hendene og glise som katta gjer når ho kjem dragande med ei feit mus om natta. Dei lurar på om nokon har sett Jenny Følling utan tørkle rundt halsen, og om årsaka til at det alltid er på plass, er for å skjule merka etter bitet som forvandla henne til ein vampyr. Ein vampyr som får næring av å suge livskrafta ut av kystsamfunna i Sogn og Fjordane. Å, kor deilig det er å ha nokon å skulde på for alt som er gale! Følling er ei klassisk femme fatale frå filmhistoriens film noir. Ei farleg og umoralsk kvinne som er ute etter å øydelegge helten i historia:

Og hon e super voldelig
Det e bare en time siden at eg måte sy ti sting
For eg føler meg så fucking fri
Når hon får utløp for sin sorg og raseri på meg

Men er det verkeleg slik at Jenny Følling, Senterpartiet og innavla kortskaller frå dalstroka innafor har selt Fjord1 berre for å lage krøll for Florø? Sjølvsagt ikkje. Eg har ofte nytte av å bruke Hanlon’s Razor når eg lurer på kva som eigentleg skjer. Hanlon’s Razor, eller Hanlons Barberkniv, er ein aforisme. Eit filosofisk verkty. Det let slik: «Tilskriv aldri noe som ondskap når det er tilstrekkelig å forklare det med dumhet». I dette tilfellet trur eg vi kjem langt nok med dumskap. Det kan ikkje vere noko anna forklaring. Disse folka er ikkje smarte nok til å konspirere vonde planar.

For det heng ikkje på greip, det her. Kvifor skal fylket på død og liv selje til Torghatten, sjølv om verken styre, leiar, eller minoritetseigar vil det? Kvifor ikkje selje til Havilafjord som allereie eig ein god slump med aksjar, og har forkjøpsrett? Kvifor risikere at konkurransetilsynet blandar seg inn? Kvifor risikere år med rettssaker og løpande advokatutgifter for å selje til akkurat Torghatten? Den einaste forklaringa som rimar nokonlunde, er at dei faktisk trur på Torghatten sine forsikringar om at dei vil behalde hovudkontor og arbeidsplassar i Florø. Alle andre skjønar at det er ein lovnad som berre gjeld til konjunkturane svingar feil veg, men ikkje majoriteten i fylkestinget. Dei trur faktisk at dei handlar til Florø og fylkets beste. Dei hatar ikkje Florø, dei er berre naive, godtruande og inkompetente idiotar.

Det kan hende det er rett at sagaen om Fjord1 hadde vore ein annan om hovudkontoret var plassert på Breim. Kanskje er det rett at Florø er fylkets stebarn. Men kanskje skal vi snu blikket mot oss sjølve av og til? Hvis det er så opplagt som vi meinar at det er eit feilsteg å selje Fjord1- kvifor klarar vi ikkje å overbevise dei andre om vårt syn? Kanskje er det oss det er noko gale med? Det er ikkje deg, Jenny, det er oss?

Men det er nok best vi gjer det slutt likevel.

Tro meg når eg sier hon e den beste for meg
Bare tro meg når eg sier hon e det verste som har skjedd meg

Hummer og kanari

Guten som ikkje ville rope ulv

werewolf photo
Photo by mooglet

Det var ein gong ein gut som fekk eit viktig oppdrag. Dra til Oslo, sa dei, der skal du vere vår mann på Stortinget. Kvar dag skal du gje deg ned på Løvebakken, saman med dei andre sauene. Gjere det dei seier du skal gjere. Mesteparten av tida kan du gjere som du vil der nede, men hugs! Du er vår mann. Sogn og Fjordanes gjetergut. Om du ser ulv, eller andre rovdyrkapitalistar på veg vestover for å rasere, sentralisere, byggje ned, eller snikfilialisere oss, då må du rope ut. Høgt. Det er alt vi ber om. Det og kanskje nokre kroner til ein Kystveg. Skjønar du? Og guten forsto. Han dro til Oslo. Kvar morgen dro han saman med dei andre sauane ut i hovudstadens gater, og inn på Stortinget. Kvar kveld gjekk han saman med dei same sauane ut i byen, og heim til sitt lille krypinn. Det var ikkje fritt for at han lengta heim av og til, men han holdt hovudet høgt. Kvar dag jobba han for Sogn og Fjordane.

Somme dager kunne det være fint der nede i hovudstaden, og tida gjekk fort. Andre dager kjeda han seg, og tida falt lang, av di han ikkje hadde anna å gjere enn å sjå på sauene som gjekk der og susa frå morgon til kveld. Det var nok av tid til å tenke, og ofte mens han satt der og stirra ut av vindauget kom han til å tenke på ei historie mora pleide å fortelle ham når han var mindre. Det var ein av Æsops fabler, om ein gjetargut som kjeda seg så mykje når han passa på sauene til landsbyen, at han ga seg til å rope “Ulv Ulv”, sjølv om det ikkje var noko ulv å sjå. Berre for å sjå landsbyfolka komme stormande med greip og børse, heilt ville i blikket. Dette gjorde han så mange gonger at til slutt var det ingen som gadd å høyre på ham lenger. Til slutt kom ulven, og før guten hadde fått henta hjelp hadde ulven spist opp alle sauene. Guten syntes det var mykje visdom i den fortellinga, og ein dag fortalde han den høgt i kantina på Stortinget. Dermed gjorde dei ham til rovdyrpolitisk talsmann.

Heime i Sogn og Fjordane var dei nøgd med at guten hadde skapa seg bra. Dei tok ham til side, og sa at han skulle få lov til å sitte i ein periode til, om han berre hugsa på hva dei sa til ham sist. Gjer kva du vil der nede i syndas pøl, men om du ser noko som trugar Sogn og Fjordane, då må du skrike ut. Jau, ikkje noko problem. Guten skulle no seie i frå om han såg noko skummelt sa han, og dermed bar det i veg til hovudstaden igjen. Men noko hadde festa seg i tankene til guten. Han tenkte på historia om ulven og gjeterguten igjen. Var det eigentleg nokon grunn til å vere så redd for den ulven? Som rovdyrpolitisk talsmann hadde han lært at Norge var forplikta av internasjonale avtaler, og at det dermed skulle kunne finnes ulv i Noreg. Det var ikkje det at han ønska seg ulv til Sogn og Fjordane, men var det eigentleg so farleg? Var det noko å skrike for? Gjaldt det ikkje heller å sjå moglegheitane? Ingen likte vel ein gut som ropte “Ulv Ulv” heile tida?

Guten dro tilbake til hovudstaden, men det var ikkje like god stemning denne gongen. Landet hadde fått nye sjefar. Folk var urolege. Nokon meinte dei hadde sett ein ulv i Naustdal, og på Stortinget var det ein del snakk i krokane. Dette her fylket, Sogn og Fjordane. Fantes det verkeleg? Budde det folk der? Kvifor blei det overført penger dit? Her måtte det være noko som kunne kuttast? Noko som kunne sentraliserast? Noko som kunne fileteres og filialiseres? Guten høyrde alt snakket, men han sa ikkje noko. Han ville ikkje vere den som skremte folk unødig. Det var berre preik. Ikkje noko å bry seg om. Det gjaldt å sjå moglegheitane. Gripe dei sjansane man fekk. Selge huset mens det fortsatt var nokon som var villege til å kjøpe. Kome seg til byen. Ikkje svartmale situasjonen. Ikkje rope på ulven. Det var sikkert berre ein jerv. Eller ein litt stor hund. Kanskje var det berre Bengt Solheim-Olsen som skulle sove i friluft?.

Men så, seint ein vinterkveld, nettopp som guten skulle til å reise heim på vinterferie kom ulven verkeleg. Han merka det fyrst på sauene i kommunal og forvaltningskomiteen, som med eit blei urolege og ga seg til å breke. Like etter kunne han skimte ein lang grå skygge som satte kursen mot trivselsfylket gjennom halvmørket. Nå var guten ordentleg redd, for ulven så stor og farleg ut, og han hadde berre ein attachekoffert å slåss med. Han ropte så høgt han kunne. “Ulven kjem! Ulven kjem”. Det er ein ulv her som vil øydelegge fylket vårt! Men det var ingen som kom for å hjelpe. Det var for seint. Han skulle ropt før. Alle i arbeidsfør alder hadde reist frå Sogn og Fjordane for lenge sida. Alt som var att var gamleheim og asylmottak.

Og når ulven var ferdig var det også borte.

Hummer og kanari

Monstermaster i Hardanger


Sånn rent instinktivt så er jeg den typen som er mot miljøvernere, dyrevernere, treklemmere og den slags naive idealister. Jeg er på storsamfunnets side. Legg elva i rør, og pump gjerne grisen full av kraftfor så lenge den smaker godt og ikke koster for mye. Genmanipulering? Sjå kor æ bryr mæ! Så når regjeringen nå har besluttet å bygge monstermaster i Hardanger av hensyn til sikker strømforsyning til Bergensområdet, så burde jeg egentlig være for den, og le rått av Sara Bell som nå truer med å legge seg i lenker i Hardanger.

Men selv om jeg er ganske sikker på at Sara Bell er hot i lenker, så er jeg allikevel ikke på regjeringens side i denne saken.

Bergens Tidende har dekket denne saken grundig, og jeg har fulgt med sånn med et halvt øye. Det har vært nok til å få meg til å se at her er det noe som skurrer.

Prosessen i forkant har vært uheldig. Det er ingen tvil om at linjen kommer til å gå i gjennom et verdifullt, internasjonalt anerkjent fjordlandskap. Innbyggerene i Hardanger vil ikke ha den, og kravet var i utgangspunktet at linjen måtte kables. Det mente Statnett ble for dyrt, og det har de altså nå fått gjennomslag for.

Problemet er at det er Statnett, som altså skal bygge ut, som selv har stått for utredningen. BT har avdekket at NVE ikke har gjort noen selvstendig utredning, men ansett Statnetts redegjørelse som god nok. Etter å ha lest det BT har skrevet om dette så er det all grunn til å tvile på om dette er tilfelle.

Kan vi stole på at alternative og mindre ødeleggende traseer har blitt ordentlig vurdert? Er kostnadsanslagene på luftlinje kontra sjøkabel godt nok utredet? Er virkelig kraftsituasjonen for Bergen så prekær som Stanett hevder? Terje Riis-Johansen snakker om situasjonen forrige vinter, men det var på mange måter en ekstremvinter, er det sikkert at det samme vil gjelde for en normalvinter? Tre uavhengige rapporter, bestilt av DNT, konkluderer med at kraftlinjeplanene ikke er samfunnsøkonomisk lønnsomme, og at det ikke lenger er behov for den storstilte utbyggingen Statnett nå skal igjennom.

I tillegg forteller BT at både Statkraft og NVE har opptrådt arrogant, holdt hardt på informasjon, og vært uvillige til å svare på spørsmål fra kritiske journalister og andre miljøer.

Et annet spørsmål er hvor smart det er av regjeringen å trumfe dette gjennom nå. Her på vestlandet er man generelt ganske skeptisk til hva man bedriver der nede i Oslo, og mange sitter med en følelse av at Vestlandet er underprioritert. Bergensbanen er neglisjert, regjeringen bidro lite til Bybanen i Bergen, Haukeland har mindre penger pr. innbygger enn sykehusene på østlandet, ubåten i Fedje etc. Når man nå går inn og overkjører lokalmiljøene på denne måten skal det bli vanskelig for rød-grønne politikere å samle stemmer i Hordaland i en god del år fremover.

Vel, ikke er jeg valgforsker, og ikke har jeg peiling på strøm og monstermaster heller, men takket være at Bergens Tidende faktisk har gitt denne saken den oppmerksomheten den fortjener, så synes jeg det er nok av ting som skurrer her.

Regjeringen burde gitt saken en ekstra runde med utredninger uavhengige av Statkraft før de fattet en avgjørelse. Når Sara Bell og co finner frem lenkene så er det dem jeg kommer til å heie på denne gangen.

Creative Commons License photo credit: maxw

Hummer og kanari

Hjorthen tar valget: Senterpartiet

Må vi tvinges til å flytte til Distrikts-Norge spør Bergens Tidende på forsiden i dag, torsdag. Jeg vet ikke helt hvem de spør, men om det er Senterpartiet skulle man tro svaret var et høyt og rungende ja. Før valget for fire år siden snakket de om at de skulle flytte 6000 statlige arbeidsplasser ut av Oslo. Ifølge Dagens Næringsliv her om dagen klarte de å flytte 30-40 stykker på fire år i regjering. Det kan man selvfølgelig harselere over, men det gjelder å sette seg hårete mål. Sikter du mot stjernene så treffer du kanskje tretoppene. Problemet med denne visjonen var at Senterpartiet ikke siktet mot stjernene, de siktet mot tretoppene, og endte opp i en grøft full av brennesler. Senterpartiet burde legge lista mye høyere. Hvorfor ikke flytte ALLE statlige arbeidsplasser ut av hovedstaden? Da hadde man kanskje klart å flytte flere titalls arbeidsplasser til?

Med hensyn til å flytte arbeidsplasser ut av Oslogryta så mente Dagens Nærlingsliv at Senterpartiet burde gå foran med et godt eksempel og flytte både seg selv og partiorganet Nationen ut av Oslo før de maste mer om å flytte på de statlige arbeidsplassene. Dette vil jeg på det sterkeste ta avstand fra. Jeg bor selv ute i Distrikts-Norge, og er det noe vi har nok av her ute så er det senterpartister. Vi vil ikke ha flere. Orker dem ikke rett og slett. Jeg vil faktisk hevde at den beste grunnen til å stemme på Senterpartiet for oss i distriktene er at vi dermed får sendt enda noen flere av dem inn til Oslo.

Jeg synes det høres ut som en god deal. Vi sender senterpartistene inn til Latte-bygda, og til gjengjeld sender de mere penger ut til oss i distriktene. Vinn-vinn!

Men de statlige arbeidsplassene kan de bare beholde i Oslo, send oss heller noen barristaer, og kanskje noen kinesere som kan lage ordentlig kinamat, i stedet for bare grønnsaker i buljong.  Kanskje litt sushi?

Jeg må innrømme at jeg har gruet meg til å mene noe om Senterpartiet. Finnes det egentilig noe mindre sexy enn Senterpartiet? Assosiasjonene løper umiddelbart til kjeledresser fra Felleskjøpet, traktor, gjødselepredning, Magnhild Meltveit Kleppa, Anne Enger Lahnstein, Borten i underbuksa og Vidkun Quisling. Riktignok het de Bondepartiet når Quisling var forsvarsminister, men de lurer ingen. Same shit, new wrapping?

En liten avsporing siden vi nå allerede har Quislet debatten? På Wikipedia kan man lese at Quisling var den første som tok arbeiderene på alvor, med henvisning til Menstadslaget, der Quisling sendte et helt gardekompani og fire marinefartøyer for å holde de kampglade arbeiderene fra Norsk Hydro og Union på plass.

Og dermed ser vi jo at tidene har forandret seg. Der Bondepartiet sendte militæret mot arbeidere på 30-tallet, så sitter Senterpartiet i dag i regjering med sosialister og sosialdemokrater. Selv om det ikke er arbeidere i Arbeiderpartiet lenger, så vil nok noen sikkert mene at dette er flere skritt i riktig retning. Uansett så lar vi nå Quisling være Quisling, og Bondeparti være Senterparti. Hva står Senterpartiet for i dag?

Nettsidene deres gir oss fire hovedsaker, og aller øverst står et grønt og fornybart næringsliv. Senterpartiet vil skape titusenvis av nye arbeidsplasser innenfor fornybar energi i en ny, grønn tidsalder! Bioenergi, vindkraft og småkraftverk må prioriteres i omleggingen av energipolitikken. I tillegg vil de ha en storstilt satsning på vei, kollektivtransport og jernbane der DU bor. De vil ha en trygg og nær omsorg med utbygging av omsorgsboliger, sykehjem og dagtilbud. Der DU bor. Og så vil de bruke store penger på å styrke innholdet i skolen. Der DU bor.

Vel og bra det, men har de levert varene i de fire årene med rød-grønt samarbeid?

Det får du nesten vurdere selv.

Senterpartiet driver med realpolitikk, de har lang erfaring med å samarbeide med andre partier for å få resultater for egne hjertesaker, dette kan de. De har troverdighet på distriktspolitikken, og er naturligvis det partiet man bør stemme på om man for enhver pris vil holde Norge utenfor EU. De er bedre enn sitt gjødselstinkende rykte, men først og fremst er de vel bare dørgende kjedelige. Er det nok til å stemme på dem?

Nei det tviler jeg på.

Hummer og kanari

Distriktspolitikk og trygd

Høyanger
Creative Commons License photo credit: suseravgårde

Selv med Senterpartiet i regjering så fortsetter sentraliseringen av landet med stor kraft. 16 000 flere innbyggere i Oslo i 2008, og veksten er like stor i områdene rundt Oslo. SSB regner med at befolkningen i Oslo vil øke med 200 000 de neste tyve årene, noen mener det er et for forsiktig anslag.

Her i Sogn og Fjordane synker befolkningen jevnt og trutt år etter år.

Men gjør det noe?

Nei, skriver Dagens Næringsliv på lederplass på fredag. De viser til en NIBR-rapport som nylig ble overlevert kommunalminister Magnhild Meltveit Kleppa, der konklusjonen er at man nok kan dokumentere negative effekter av sentraliseringen, men at det ikke er grunnlag for å hevde at sentraliseringen byr på betydelige kostnader, verken på individ, eller på samfunnsnivå.

Ja, skriver Victor Normann og Karen Helene Ulltveit-Moe, i sin artikkel Globalisering og omstilling. Holder den norske modellen mål? i Samfunnsøkonomen nr.6 2008

Jeg holder en knapp på Normann og Ulltveit-Moe.

Det er ikke mye som er så lite sexy som distriktspolitikk. Jeg kjenner jeg blir trøttere og trøttere mens jeg skriver dette, det er jo bare Senterpartiet som bryr seg noe særlig om distriktspolitikk, og jeg bryr meg ikke filla om Senterpartiet. Jeg tror vi trenger en ingrediens til skal jeg orke å skrive ferdig denne posten. Hva med…trygd?

Ja, trygd blir bra. Alle er opptatt av de mange som står utenfor arbeidslivet av forskjellige årsaker. Jeg tror det er akkurat det denne bloggposten trenger! Ja, la oss snakke litt om trygd dere!

Man kan si mye om den norske modellen. I globaliseringenes tidsalder har den bidratt til at det norske næringslivet har vært omstillingsdyktig. Nedbemanninger og flytting av arbeidsplasser har gått greit fordi bedriftene har hatt muligheten til å dumpe overflødig arbeidskraft over på staten gjennom AFP, uføretrygd og andre trygdeordninger. Dette har vært med på å gjøre norske bedrifter konkurransedyktige, og det har sørget for at globaliseringen ikke har ført til de helt store inntektsforskjellene her i landet.

Det har også ført til at antallet personer på attføring, uføretrygd, rehabilitering, sykepenger og AFP har økt med 200 000 personer de siste ti årene. Svært mange av dem fra bedrifter som nedbemanner på grunn av avregulering, ny industri, internasjonal konkurranse. Primær og sekundærnæringene bygges ned, mens man i stedet får nye høykompetansearbeidsplasser, fortrinnsvis i Oslo-området. En tredjedel av landets arbeidsplasser befinner seg nå i dagpendlingsavstand til Oslo.

Siden det ikke finnes politisk interesse for å gjøre noe med dette andre steder enn muligens i Senterpartiet, så vil nedbyggingen av tradisjonelle arbeidsplasser komme til å fortsette. Norske bedrifter vil øke investeringene i utlandet. Oslo-området vil fortsette å lokke til seg den kompetente arbeidskraften, mens de som blir overflødige i distriktene i stor grad kommer til å havne på uføretrygd eller førtidspensjon.

En bedre distriktspolitikk ville kanskje holdt flere i arbeid, og gitt færre på trygd?

Det vi har fått nå er en sirkel der den velutdannede arbeidskraften flytter til Oslo, siden det er der de interessante og utfordrende jobbene er. Samtidig vil bedriftene med behov for velutdannet arbeidskraft etablere seg i Oslo-området, siden det er der den høykompetente arbeidskraften befinner seg. Selv i landets vakreste og nest største by merker man Oslo-suget.

Samtidig vil distriktene, i innlandet og langs kysten, bli stadig mer proletarisert, med stadig større andel av befolkningen på trygd. Norman og Ulltveit-Moe skriver at dette er en utvikling som vil være økonomisk kostbar, sosialt uheldig, og føre til en politisk farlig todeling av landet.

I den sammenhengen er jeg ikke sikker på om Michael Tetzshners forslag om å avvikle vektingen av utkantstemmer ved stortingsvalg er veien å gå?

Men hva kan man gjøre for å motvirke Oslo-suget?

Når Victor Normann og Karen Helene Ulltveit-Moe snakker om for lite offentlig engasjement så kan det hende man bør spisse ørene. De ønsker seg større fokus og flere insentiver for å resysselsette frigjort arbeidskraft. De mener at lokale arbeidsmarkeder bygges sammen til store regionale markeder. Hordaland, Rogaland, Agder-fylkene som et eksempel. Trøndelag og Møre og Romsdal somet annet. Noe som vil kreve store investeringer i infrastruktur. Offentlige kompetansearbeidsplasser må plasseres utenfor oslofjord-området, og man må satse på å bygge opp faglig sterke forsknings og utdanningsmiljøer også andre steder i landet.

Det blir en tøff jobb, og ingen kommer til å ta den på seg.

…og hvis ikke lesertallet synker etter denne posten så vet ikke jeg hva som skal til. Distriktspolitikk! Jesus! 

%d bloggers like this: