web analytics

Tag Archives: eagles

Hummer og kanari

Hjorthens julekalender: Luke 1 – Cass County

Øyvind Berekvam har presentert sin liste over de beste platene i 2015. 70 plater faktisk. Årsbestelistene til Øyvind er blant årets høydepunkt, og all ære til jobben han har gjort. Selv har jeg vel knapt hørt 70 nye plater i hele år, så jeg kan ikke matche den. Likevel. Siden årets beste plate ikke kom på første plass på den lista er jeg rett og slett nødt til å lage min egen liste.

Så, som julekalender på bloggen, her kommer de 24 beste platene i 2015.

enley

Luke 1: Don Henley – Cass County

Nå er ikke jeg musikkjournalist. Jeg er ikke en gang så brennende opptatt av musikk som jeg en gang var, så det er meningsløst at jeg skal lage en liste over de beste platene i 2015. Egentlig blir dette jo en liste over de 24 platene jeg har hørt litt på i løpet av året, der det kanskje har festet seg en sang eller to for evigheten. I beste fall. Men hvem bryr seg om en slik liste? Vi må jo gå litt høyt ut her og hevde at med en viss autoritet at joda. Den gamle ringreven Don Henley HAR faktisk laget den 24 beste plata i år 2015. That’s my story, and I’m sticking to it!

Henley er fortsatt mest kjent som trommeslager, vokalist, og en av grunnleggerne av The Eagles, hvilket vel ikke er noe kvalitetstegn i alle kretser. Vi husker alle The Dude i The Big Lebowski og hans hat mot nettopp dette bandet. Men hva er egentlig galt med The Eagles? Vel, som Chuck Klosterman skriver:

“They were rich hippies. They were virtuosos in an idiom that did not require virtuosity. They were self-absorbed Hollywood liberals. They were not-so-secretly shallow. They were uncaring womanizers and the worst kind of cokehead. They wanted to be seen as cowboys, but not the ones who actually road horses. They never rocked, even after adding Joe Walsh for that express purpose (the first forty-five seconds of ‘Life in the Fast Lane’ are a push). They lectured college kids about their environmental footprint while flying around in private jets. They literally called themselves ‘The Eagles.’”

Klosterman hatet The Eagles, helt til han hørte på Greatest Hits-plata deres fra 2003 og oppdaget at han rett og slett ikke hadde det å hate et band i seg lenger. Sånn er det jo å bli gammel. Selv klarer jeg ikke en gang å hate DDE og Vassendgutane lenger. Det er litt kjedelig, men sånn er det. Selv har jeg aldri vært noen stor fan av The Eagles, men det hender de dukker opp på radioen eller i andre sammenhenger, og da kan jeg godt sette pris på det de gjør. Jeg har sikkert slengt en og annen sang fra dem på en og annen Spotify-spilleliste når vi skal kjøre langt. I konflikten fra The Big Lebowski, der man enten er Creedence-fan, eller man er Eagles-fan, faller jeg tydelig ned på Creedence-sida, men jeg hater ikke The Eagles. Har aldri gjort det heller.

Men nå skriver jeg meg ut på viddene. Vi må tøyle gampen litt. Saken er at The Eagles, på sine to første album, mer enn leflet med countrymusikken. Den gangen var de et band som turte eksperimentere. De kjippet ut mesteparten av country-røttene, og lekenheten også, for å selge plater, og den strategien tjente de jo mye penger på. At de tapte en god del kred driter de sikkert i, men når Don Henley nå lager sitt første soloalbum på 15 år har han tatt det tilbake til røttene. Han har kalt plata for Cass County, etter stedet på slettene i Texas der han vokste opp. Han gjør Louvin’ brothers fine When I Stop Dreaming, fra 1955. Han pøser på med dobro og pedal steel. Han henter inn gullstruper som Dolly Parton, Martina McBride og Miranda Lambert til fine duetter. Allison Krauss, Lucinda Williams og Lee Ann Womack er med, men må holde seg i bakgrunnen. Merle Haggard dukker opp på en gjestevisitt. Selv Mick Jagger gjør sin entre, og roer den langt mer ned enn han pleier. Ex-Heartbreaker Stan Lynch produserer, og det blir, kanskje som forventet, en fantastisk fin plate. Mye vellyd. Mange flotte prestasjoner. Fine låter. Kos foran peisen.

Det er en plate det er lett å like, men vanskelig å virkelig elske? I hvert fall er det slik jeg opplever den. Det er ingen ting å utsette på den. Det er kvalitet i alle ledd. Jeg spiller den noen ganger når jeg ble obs på den. Men kommer jeg til å spille den igjen i 2016?

Det tviler jeg vel egentlig på.

%d bloggers like this: