web analytics

Tag Archives: eldkvarn

Hummer og kanari

I ly av mørket – 20 beste Eldkvarn

eldkvarn

Rent objektivt finnes det sikkert bedre band enn Eldkvarn her i verden. Men musikk har aldri vært objektivt. For meg er Eldkvarn det eneste bandet jeg ikke kan klare meg uten. De er kodet inn i mitt DNA. Jeg kommer alltid tilbake til dem, blir aldri ordentlig lei. Objektivt sett finnes det sikkert bedre låtskrivere enn Plura Jonsson, men det er ingen som snakker mer direkte til meg. Siden jeg fikk låne Kungarna från Broadway av Habben i 1988 har tekstene hans vært en del av meg. Men allerede i 88 hadde gutta holdt det gående i 17 år. De starta opp kverna i 1971, men kalte seg for Piska mig hårt den gangen. Eldkvarn-navnet tok de i 1976, og Kungarna var deres tolvte plate. De holder fortsatt på, er vel opp i 30 plater nå, inkludert live-plater, unntatt samleplater, og fortsatt er de i stand til å levere perler som yngre og sultnere musikere ville gitt sin høyre hånd for.

Tror jeg da. Det er tre år siden siste plate, unormalt lenge for denne gjengen, og sikkert et resultat av at låtskriver og frontmann Plura Jonsson har fått seg en ny karriere som programleder for småkule matprogram på TV. Men de turnerer fortsatt heftig, og de spiller på John Dee sent i august i år. Her er det med andre ord bare å lytte seg opp, og gå ut i mørket for å få med seg det ypperste som finnes av gubbrock i verden. Du kan f.eks begynne med denne lista med de 20 beste Eldkvarn-låtene.

1: I skydd av mörkret

Vi begynner med denne, for det var her det begynte for meg. Første sporet på Kungarna från Broadway. Arbeidsdagen er slutt, og det faller ett regn. Byen ligger i tåket på min vei hjem. I blant kjennes det som om jeg aldri skal komme frem, og at verden har gjort meg til en mørkets mann. Det er nattskift på papirfabrikken. Det er den fryktede og elskede ensomheten. Den man både omfavner, og hater. Det er tre på natten og jeg ligger i sengen, snart står sola opp, men jeg orker ikke lenger. Jeg kommer ingen vei, og ingenting blir bedre. Jeg er solgt allerede etter pianointroen, og så blir det bare bedre og bedre.

2: 3:ans spårvagn genom ljuva livet

Dette er en livefavoritt, og det eneste sporet som har fått være med fra den tidlige Eldkvarn-perioden. Vi kan nemlig dele karrieren deres i epoker. For eksempel kan vi snakke om før og etter Utanför lagen. Du trenger strengt tatt ikke forholde deg til den tidlige perioden. Det er kuriosa. Klart, ett og annet gullkorn kan vi sikkert finne, som Ljuva livet her altså, men alt ble så mye bedre etter at Plura fant ut at skulle det være noe vits i å fortsette med det her måtte han synge det slik som det var. Hvis ikke kunne han like gjerne begynne å jobbe på posten igjen.

3: Alice

Dette er så bra som det blir. Kort sagt. Dette var, tror jeg, den første av disse lange episke låtene Plura gjorde. Sterkt influert av Dylans Brownsville Girl, som Plura hørte og ble slått i bakken av i 1986. Hvorfor kan ikke jeg, når han kan, tenkte han. Og så viste det seg at han kunne han også. En av de absolutt fineste låtene jeg vet om, uansett artist.

4: Fulla för kärlekens skull

Dette er også en av disse episke låtene som det viste seg at Plura og Eldkvarn hadde ett svært så godt grep om. Fra nyere tid, Svart Blogg som kom i 2007. Her er det reisen ut, ut i nostalgien, og hjem igjen det handler om. Og kjærligheten. Og rusen. Det er sommer i et sekund, og jeg husker hver eneste stund.

5: Man över bord

Atlantis kom i 2005, til strålende kritikker. Og det var forsåvidt fortjent nok. Etter en litt daff periode på nittitallet fikk de en ny giv på 2000-tallet, som startet med Limbo i 1999. Atlantis har en haug med fantastiske låter, men jeg er ikke så begeistret for lyden på plata. Godt mulig jeg fortrekker live-versjonen av denne egentlig, men den får dere lete opp selv.

6: Största skvallret i stan

Tilbake til Kungarna från Broadway igjen. I følge Plura skrev han denne en dag han hadde skrevet hele dagen, tatt noen glass vin, og skulle til å legge seg da telefonen ringer. Det er en av eks-konene som ringer for å fortelle ham hva slags dust han er. Det tok en times tid. Etterpå satt Plura oppe til klokka fire på natten og skrev denne. Typisk nok. Plura skriver jo dypt personlig om sitt eget liv, hele jævla tida. Det er jo lettere å ta ut frustrasjonene på rim, uten at noen får svare tilbake. Sikkert kjipt for eks-konene hans, men bra for alle oss andre.

7: Ta min hand

Enda et episk høydepunkt dette her. Plura strekker ut hånden til alle alt han har fått være med på, alle han har møtt. Jimmy og Jazzgossen. Sigøyner-Jacko. Mamma og pappa. Og selvfølgelig en kvinne. Annie, født av Carmen denne gangen. Både denne og Alice er fra Himmelska dagar. For en himmelsk plate det er!

8: Inget bra för mig själv 

Plura har en fortid som innbygger i kokainjungelen. Den tiden er vel stort sett forbi, men han er fortsatt glad i det sterke. Dette handler vel om denne følelsen som av og til dukker opp. Lengselen etter rusen, som er så fin og forlokkende etter de første glassene, men som ender opp som noe helt annet. Tungt og tregt. Når man ikke lenger er bra for seg selv.

9: Miljoner mil bort

Et spor til fra Atlantis. Plura spiller piano på plate for første gang. Som vanlig er det kjærlighet og oppbrudd. Lengsel og ensomhet. Vakkert.

11: Söder om midnatt, c/o Himmelen

Eneste sporet fra Hunger Hotell som har fått være med på lista. Mest har jeg den med for å vise at Eldkvarn ikke bare er et redskap for at Plura skal få synge ut sitt liv. Når det passer seg sånn kan de også være et kick-ass rockeband. Her får broder Carla lov til å bråke litt med gitaren, og det liker jeg.

12: 7:e våningen

Broder Carla er altså Carla Jonsson, broren til Plura. Han får være med med en låt eller to innimellom han også. Ofte fine, litt skeive, avbrekk fra Pluras mer personlige epistler. Dette er en Carla-låt. Hans aller beste. Opprinnelig var den spilt inn og utgitt på Carlas første soloplate, men Eldkvarn har etterpå gjort den til sin, og ga den ut her på den nydelige live-plata Tempel av Alkohol.

13: Blues för Bodil Malmsten

De beste Eldkvarn-platene? Utanför lagen, Himmelska dagar, Kungarna från Broadway, fra åttitallet. Limbo fra 1999, og Svart Blogg fra 2007. Blues for Bodil Malmsten er fra sistnevnte. En sang om alle disse menneskene som dukker opp i livene våre, og så forsvinner igjen.

14: Som om du var här

Åpningssporet på Limbo. Det er delte meninger innad i bandet, men Limbo er en fantastisk plate. Ikke bare fordi låtmaterialet er sterkt, det er ikke så uvanlig, men produksjonen er gull. Lyden er så fin. Den er nedstrippa, stemmen til Plura er skjøvet lengre frem i lydbildet enn den ofte er. Peter LeMarc produserer, og han burde fått den oppgaven igjen spør du meg. Dette er plata som revitaliserer bandet. Fra å være gamle og loslitte gubber som bare holder på av gammel vane blir de plutselig litt hippe og kule igjen. Det tar ikke helt av før litt senere på 2000-tallet, når Plura får være med på den svenske utgaven av Hver gang vi møtes, men dette er en vitamininnsprøyting av en plate. Som om du var här er den første låta Plura lager på piano. Han har forlatt byen. Går med ryggen mot lyset. Han hører stemmer i vinden. Er det døden som sniker seg rundt?

15: Vill inte förlora igen

Her er vi tilbake i de himmelske dagene. Plura har allerede to havarerte ekteskap bak seg. Vil det tredje vare? Vil han tape igjen? Ja, det gikk jo åt skogen den gangen også.

16: Ett hus på stranden

Som sagt, vi kan dele Eldkvarns lange karriere opp i et før og etter. Før og etter Utanför lagen. Bandet var vel på randen av oppløsning omkring 1984. De hadde spilt inn Ny Klubb i London i 1984. Plura var på kokainkjøret. Ingen var happy. Suksessen var i beste fall middels. Plata er ikke mye å skrive hjem om. Dette er et veiskille. Plura gjør heldigvis det eneste rette. Han gjør det som senere har blitt kjent som å Ta en Plura. Han stikker av fra Stockholm, fest, fjas og videreverdigheter. Han slår seg ned på en eller annen øy i den svenske skjærgården og skriver låter. Låter som kommer ut av ham selv, om hvem han er, om livet han har levd. Samtidig får også bandet et nytt uttrykk. De hiver ut synthen, og kjører på med en mer organisk lyd. Inn med hammondorgel, trekkspill, og det er med en gang åpenbart at dette er rette veien å gå. Selv har jeg ikke noe veldig sterkt forhold til Utanför lagen, jeg oppdaget låtene på den via andre innspillinger. Ett hus på stranden er en av disse.

17: Söders kors

Nok en låt fra mesterverket Himmelska dager. En svært så romantisk liten perle. Et hull i min sko er mitt vindu mot verden, kom vi klatrer ut i kveld. Elsker den linja der.

18: In från regnet

Denne er fra Sånger från Nedergården. Muligens er det en enda sterkere versjon han gjør på den første av de tre platene med kirkekonserter. Denne hadde sklidd rett inn på Limbo. Eller hvilken som helst annen av de aller beste Eldkvarn-skivene. Sånger från Nedergården er forøvrig en ganske undervurdert skive, den hører med i knippet der rett under de aller beste.

19: Nerför floden

Denne lista er egentlig et eneste langt slakt. Her drepes det darling på darling. Det er kanskje ti sanger som er bankers, mens de andre ti kjemper mot ti-femten-tjue andre låter som like gjerne kunne fått være med her. Litt sånn dagsform som avgjør. Men denne låta vil alltid være der. Sammen med Alice og et par andre er dette min ultimate Eldkvarn-favoritt. Jeg får klump i halsen hver eneste gang Plura synger at vi er alle på elva, og det er lang vei hjem.

20: Nånting Måste Gå Sönder

Nånting måste gå sönder, nånting inom mig gå isär. Det finns inga under, ingen går hel ur det här. Jeg aner ikke hvor mange runder rundt Høljebyen jeg kjørte, med denne på stereoanlegget i den gamle fæle Sierraen, sensommeren og høsten 2006.Thomas var død, alt var tungt og trist, men denne låta ga en slags trøst. Et håp om at man en gang skulle kunne dra kniven ut av hjertet. Denne låta har spart det norske samfunnet for flerfoldige kroner i sykepenger og terapiutgifter tror jeg nesten jeg vil påstå. Takk Plura. Takk Eldkvarn.

Lista finner du i Spotify her, og i Wimp her.

Bok og Film

Hjorthen leser bok, snakker om Eldkvarn, og sammenligner med blogging. Vrøvl med andre ord?

Det er ikke noen grunn til å skrive store analyser om Texter och historier från Den stora Landsvägen, selv om jeg hadde vært i stand til det. Det er en praktbok med en gjennomgang av Eldkvarn, Plura og Carla Jonssons lange karriere, helt fra starten av, da de het Piska mig hårdt, og opp til og med den forrige platen deres, Svart blogg. De viktigste tekstene har fått plass, med akkorder, og noen få ord fra Plura, eller Carla da, i de tilfellene hvor det er han som har skrevet dem, om hvor sangene kommer fra. Inspirasjon, hvor de er skrevet, etc.

Mest for fansen med andre ord. Men i tillegg til dette så har man fått folk i kretsen rundt Eldkvarn til å skrive noen ord her og der, mellom hvert album er det en tekst, og der dukker Håkon Hellstrøm opp, Sophie Zelmani, og to av Pluras ekser har også fått slippe til. Wenche Arnesen, som en kort periode faktisk sang i Eldkvarn, og den ikke helt ukjente Kajsa Grytt. Særlig Kajsas tekst er fin, men mer om den litt senere.

For når jeg leser om Plura, og hører tekstene hans, så hender det ofte at jeg blir sittende og trekke litt paraleller til både denne bloggen, og til blogging sånn generelt. Plura blogger jo på en måte til akkompagnement, alt han skriver kan tilbakeføres til hans eget liv, og det legger han ikke det minste skjul på. Og i den forbindelse er det to ting som sitter igjen etter å ha lest denne boka:

Det første er fra Leif Nylens tekst i boka, der han forteller fra en musikkfest på Konstfack i 1973. Plutselig, og utenfor programmet, dukker det opp en fyr på scenen. Han har en konsumkasse (Hva er det egentlig? En plastpose?) over hodet, og han fremfører noe seom fremstår som en blanding av fylleskrål og poesi. Det er Plura Jonsson, og Nylen lurer på om ikke Plura aldri egentlig har tatt av seg denne kassen igjen.

Men er det ikke et nydelig bilde på blogging egentlig?

Som om vi sitter rundt kafebordet med hver vår pose over hodet og snakker om våre liv? Posene skjuler kanskje i varierende grad? Noen ser hvem som sitter under posen, andre ser bare posen? Og resultatet fremstår ofte som en blanding av fylleskrål og poesi ja?

I forhold til Pluras tekster, mine og andres bloggposter, så er det jo et godt spørsmål hvor mye vi egentlig viser frem fra under posen. Hvor ærlige er vi egentlig? Hvor mye holder vi igjen? Hvor mye forandrer vi? Hvor mye er egentlig sant?

Hvilket leder oss over på det andre poenget som jeg tenkte jeg måtte trekke frem når jeg leste det, og da er vi kommet frem til Kajsa Grytts tekst:

Det er virkelig slik. At kunsten kan bli i stedet for livet. Man kan føre over alvoret og gjøre en sensasjonell rockelåt av det og på den måten slippe å ta hånd om den lidelsen et menneske skaper når hun følger sitt eget besatte ego. Det er noe skremmende med det romantiserende sviket og forfallet. Den som ventilerer og gjør sitt liv til en historie blir den som klarer seg. Han kommer til å reise seg og gjøre en historie ut av det. Men han går videre uten konfrontasjon. Han konfronterer og skrifter for publikum. Han blir helten. Så får de som “helten” har sveket eller forlatt nøye seg, eller holde ut med, bildet helten tegner opp for skriftefaderen/tilhørerene.

Her er det også fristende å sammenligne litt med blogging. For det er kanskje slik at også blogging kan komme i stedet for livet? At man kan føre over alvoret og skrive en sensasjonell bloggpost, og på den måten slippe å gjøre noe aktivt?

Jeg følte litt på det nå nylig, i forbindelse med det som skjer på Gaza. Avisene er fulle av det, det opptar meg, vanligvis ville jeg skrevet om det, og så vært mer eller mindre ferdig med det. Men denne gangen føltes det meningsløst. Jeg følte for å gjøre noe annet, men hva kan man gjøre? Jeg gikk i byens fakkeltog, og overtalte Flopsy til å gjøre det samme. Ikke for å støtte palestinerene mot Israel, men for å vise den håndfullen med palestinske flyktninger her i byen at vi føler med dem. Og det føltes viktig og riktig å gjøre noe i real life, i stedet for foran skjermen.

Men her ser dere hvordan jeg tegner et fordelaktig bilde av meg selv, for i den store sammenhengen gjør det vel liten forskjell, enten jeg gjør det ene eller det andre. Det ene er ikke noe særlig mer meningsfyllt enn det andre, uansett gjør jeg alt for lite. Når det kommer til stykket er jeg mest opptat av meg selv og mitt eget forgodtbefinnende. Jeg som de fleste andre.

Men Kajsa Grytts ord er allikevel litt viktige. Det kan være greit å huske på at Pluras tekster bare er en side av saken. At en personlig bloggpost aldri kan ta på seg å fortelle den hele og fulle sannheten. At en sak alltid har flere sider. Vi er som regel helten i våre egne liv. Vår egen protagonist. Det samme er antagelig sant for skurkene i våre liv. De har også sine historier.

Det tredje jeg biter meg fast i er Mikael Ringlanders ord om Eldkvarns kirkekonserter og de to platene de så langt har resultert i. Han skriver at Plura er en sjelesørger uten at han vet det selv. At Eldkvarn setter ord og toner på våre følelser. De viser at noen har gått foran oss. At vi ikke er alene. At andre har gått igjennom det samme som vi har. At det funker som en måte å bearbeide følelsene på. Han sammenligner sangtekster med bibelord, sier at de fungerer omtrent på samme måten. Ord man har med seg som hjelp til å tolke livet.

Og her tror jeg bare jeg skal la blogg være blogg og si ja, akkurat sånn er det.

[audio:sonder.mp3]
Hummer og kanari

Bloggen er en gave

chocolate box xmas
Creative Commons License photo credit: yushan c

Jeg ser på dokumentarfilmen om Eldkvarn, 27+, og der snakker bassisten Tony Thorèn om hvordan han oppfatter tekstene til Plura som en slags gave. De gir et lite gløtt inn bak teppet, lenger inn, et glimt av en annen Plura. For det han synger om er jo ikke slikt som han snakker om. Han snakker ikke slik som han synger. Der Plura er utadvendt er tekstene hans innadvendte, og Tony Thorèn synes altså at det er en skikkelig presang at han får dette gløttet inn i sin venn og kollegas indre liv.

Og da tenker jeg at det jo er dette som er mye av cluet med blogging også. Man får ta del i andre menneskers liv, tanker og følelser, på en litt annen måte enn man får sånn til daglig. Og ikke minst så får man dele sider av seg selv som man kanskje ikke så lett får utløp for sånn til hverdags. Jeg mener, selv Flopsy blir vel av og til litt lei av de dårlige vitsene mine, så da er det greit å ha et sted å gjøre av dem.

Og blogging er jo en fin måte å holde familie, kolleger og kjente oppdatert på, samtidig som man på en måte også blir bedre kjent. Eller kjent på en annne måte enn man ellers ville blitt. Som Pluras datter sa etter at han hadde blogget en stund i forbindelse med Svart Blogg-skiva: Kult å bli kjent med faren sin etter alle disse årene.

Samtidig så ligger det jo en potensiell sperre der, i at man vet at kolleger, kjente og familie leser, eller kan komme til å lese. Det er lett å begynne å filtrere strengere hva man skriver, eventuelt ikke skriver.

Jeg har blitt spurt om jeg kunne legge ut en link til en spørreundersøkelse fra to  masterstudenter på BI, det handler om blogg og tillit, og hvis dere ikke allerede har svart på den så hadde det vært hyggelig om dere kunne hjelpe til med dette. Det er ganske fort gjort, og dere finner den her:

Blogg og tillit

Det er en slik spørreundersøkelse der man får en påstand, og så skal gradere hvor enig man er. Litt vanskelig å vite hvor man skal legge seg på noen av spørsmålene, men vi får tro at utvalget og kunnskapen er god nok til at man får tatt høyde for de tilfeldighetene som dette måtte medføre.

Og så er det jo sånn da, at det er med bloggere som med mennesker ellers. Tillit må på en måte bygges opp. Det er mange bloggere jeg har stor tillit til, men det er også noen som befinner seg i den andre enden av skalaen. De fleste befinner seg kanskje et eller annet sted midt i mellom.  Jeg har ikke automatisk tillit til Hvermansen bare fordi han tilfeldigvis har en blogg.

Og hvis inntrykket av Hvermansen er at han primært bruker bloggen sin til å prøve å selge meg noe så blir det straks litt vanskeligere å bygge opp den tilliten.

Bloggen er en gave, det finnes både harde og bløte pakker, noen av dem er skikkelig fine og morsomme å pakke opp. Andre igjen er kjøpt på Nille.

Bok og Film

Enten skriver du det sånn som det er, ellers så begynner du å jobbe på posten igjen

Om jeg ikke husker feil så var det Habben som oppdaget dem først, kungarna från Broadway, det må vel ha vært sånn ca 1988. Bruket var lagt ned, og jeg hadde vel akkurat flyttet fra Skotfoss for godt. Habben lånte bort vinylen med en varm anbefaling, og jeg satte den på.

När arbetsdan är slut faller ett regn
Stan ligger i dimma på min väg hem
Ibland känns det som jag aldrig skulle komma fram
Och att världen har gjort mig
till en mörkrets man

Den är tre på morgon och jag ligger i sängen
Snart går solen upp men jag orkar inte längre
Jag har jobbat hårdt sett dagar bli nätter
Jag kommer ingenstans och ingenting blir bättre

Sånn lød åpningslinjene, og mer skulle det vel ikke til før jeg var solgt, hvem har vel ikke en eller annen gang ligget våken klokka tre om natten og følt det akkurat slik. Man kommer ingen vei. Ingen ting blir bedre? Eldkvarn og Plura Jonsson har på en måte levd under huden på meg helt siden da. Det var et eller annet med tekstene til Plura som traff meg, som om det var mitt liv han sang om.

Men det var jo ikke det, Plura synger om sitt eget liv, og derav tittelen på denne posten. Enten skriver du det sånn som det er, ellers begynner du å jobbe på posten igjen. Etter åtte plater med varierende suksess, den siste av dem den dårligste Eldkvarn har gjort både før og siden der Plura hadde vært i kokainrus under mesteparten av innspillingen, var man i grunnen tilbake igjen på scratch. Det var på tide å ta skjeen i en annen hånd, og da var det altså at Plura fikk sin åpenbaring. Han “tok en Plura”, trakk seg tilbake til en øde øy for å skrive låter, og kom frem til at om det skulle være noen vits i å fortsette med dette her så måtte han begynne å fortelle det slik det var.

Smart trekk, Utanför Lagen, Eldkvarns neste skive, ble en suksess både kunstnerisk og kommersielt, og siden har Plura fortsatt med å fortelle det som det er, til glede for oss som aldri kom frem til andre siden av drømmen, men måtte fortsette å jobbe på posten. Nå har han gitt ut bok, og den har jeg selvfølgelig lest.

Plura Jonsson har skrevet blogg. Eller bok. Eller begge deler.Boka er Pluras memoarer, i den grad han husker noe særlig da, stadig minner han seg selv om han “måste hitta reda på det der”, eller han må spørre sin broder Carla om hvordan det egentlig var det foregikk. Fra oppveksten rundt fabrikkene i Norrkøping, via bohem og kollektivliv i Stockholm, dop og rus i London, Eldkvarns mange opp og nedturer, til kjærlighet og knulling i New York. Alt sammen tilsynelatende fortalt i en slags bevissthetsstrøm der minnenes trikkespor krysser hverandre på uante plasser, Plura går på en trikk her, hopper av på en holdeplass der, men klarer allikevel å holde trådene nogenlunde samlet.

Og fremfor alt så handler det om mat her. Plura spiser hele tiden, og forteller villig vekk om matlagning, råvarer og tilberedning, og det er svensk husmannskost det stort sett går i. Man blir til tider rett så sulten av å lese, og plutselig forstår jeg hvorfor det ryktes at mannens neste bok kommer til å bli en kokebok.

Det føles i grunnen som å lese en blogg i bokform dette, og det er slettes ikke så rart, siden en stor del av boka består nettopp av Pluras svarte blogg fra tiden rundt lanseringen av bandets forrige ordinære utgivelse, Svart Blogg. Tekstene fra bloggen har fått selskap av en innledning, og en avslutning som trekker trådene sammen.

Og slik det gjerne er med blogger så varierer kvaliteten på tekstene en del. Særlig kan nok noen av passasjene i den biten som er fra den opprinnelige bloggen oppleves som litt vel pludrete?

Jeg vil nok tro at man bør ha et visst kjennskap til Eldkvarn for å få et voldsomt utbytte av denne boka. Jeg for min del koste meg glugg med den, mange av tekstene som man har nynnet med på i årevis får mer kjøtt på beina, historiene blir fyllt ut, og personen Plura står, ihvertfall tilsynelatende klarere frem.

Imidlertid så kan det godt være at også bloggere vil ha glede av å lese dette. Innimellom får vi betraktninger om hvordan andre mennesker reagerer på det Plura skriver. Datteren hans syntes det var kult å endelig lære sin far å kjenne etter alle disse årene, sønnen hans hilser Plura over dataen en morgen og spør om han er noe kåt i dag, mens andre synes det er både pinlig, privat og selvutleverende. Til Dagens Nyheter sa Plura dette om bloggen sin i april 2007:

– Jag har väl känt det själv i­bland när jag sitter vid datorn, att det här är lite dumt att skriva. Men jag har egentligen aldrig fattat det där med att ha ett privatliv. Jag har alltid haft svårt att förstå artister som säger att de “månar om sitt privatliv”. Det är ju vad det handlar om, att komma ut och visa sig, att berätta saker.

– Och vad är egentligen “privatlivet”? Man knullar, skiter, är otrogen, alla gör ju precis samma sak. Jag tycker helt enkelt inte att det är nån stor grej att berätta om sånt. Men jag kanske är skadad av mitt jobb, det är ju inte lika kul för dem jag skriver om, för folk i min omgivning. Och för barnen. Vissa blir så jävla indignerade, dom kan knappt ta ordet blogg i sin mun. Men jag tänker att det här är ett sätt för mig att komma vidare. Med mitt liv, eller & ja, kanske med mitt skrivande i alla fall.

Og så blir han oppgitt over alle som blir så jævlig indignert, og at de ikke kan forstå at det han skriver bare er hans egen virkelighet, ikke nødvendigvis den hele og fulle sannhet. Han skriver at de får skylde seg selv, har de valgt å stå ved hans side så må de tåle at Plura er Plura, men så tar han seg i det og kommer på at det jo ikke er alle som har valgt å være i hans omkrets.

Han vil heller ikke være med på at han er spesielt selvutleverende, han ser mer på det som en slags fiksjon skriver han et sted, og det er også min oppfatning. Tvert om så synes jeg han holder en del tilbake. Man blir ikke nødvendigvis noe klokere på hvem denne Per Lennart Malte Jonsson egentlig er der inne i skallet sitt. Akkurat som det vel er med oss andre bloggere så velger han ut en del av livet sitt, av seg selv, som han vil vise frem, men samtidig så holder han også mye tilbake.

Han nevner flere ganger at han er en egoist, en som gjør mennesker vondt, men akkurat på hvilken måte får vi ikke egentlig noe større innblikk i. Kvinnene kommer og går, det er vel sin femte kone han holder på å slite ut nå, man aner at det har vært noen vonde brudd der, men dette får ikke noen plass i Pluras historie. Den forrige kvinnen i Pluras liv er vel ikke nevnt i det hele tatt tror jeg, og de som er nevnt er kun omtalt med forbokstav.

Litt pussig er det også at ikke den trofaste Donky Shot, broder Carla, ikke har fått større plass her.

Så man kan nok ikke si at man har ham nu, og av og til ønsker man seg at man kunne fått en stemme til inn i bildet her, noen som kunne sett det hele litt utenfra kanskje, for å komplementere bildet?

Men som sagt, jeg koste meg altså veldig med denne boka. Er du fan av Eldkvarn så er den et must.

%d bloggers like this: