web analytics

Tag Archives: eldre

Hummer og kanari

Eldreomsorga berre sorga?

ELDRE_5662250a

Korleis målar ein eldreomsorga? Korleis veit ein om den er god nok, eller om den har blitt betre i ein gitt periode? For media er svaret på det enkelt. Kor mange sjukeheimsplassar har vi? Er det fleire enn før? Eldreomsorg er lik sjukeheimsplassar. Som når Aftenposten for ei veke sida kom med fasiten på åtte år med raudgrønt styre. Den store satsinga frå Stoltenberg og hans kumpanar, som skulle gje 12000 nye sjukeheimsplassar fisla ut med ein auke på berre 567 institusjonsplassar. Ser ein litt større på det, tek med omsorgsbustader, og set talet opp mot mengda eldre, er situasjonen den at vi har 29 plassar pr. 100 menneske over 80 år. Når dei raudgrøne inntok regjeringskontora i 2005 var tilsvarande tal 28 plassar. Konklusjonen synest å vere klar. Arbeiderpartiet, SV og Sp kunne ikkje halde det dei lova. Hadde dei ikkje gått av allereie, hadde dei vore i hardt vær nå.

Det er media som styrer showet, så når dei presenterer det dårlege utbyttet av storsatsinga på ei skinnande eldreomsorg må politikarane ta på seg det alvorlege andletet. Nå er det sjølvransaking på gong i Arbeiderpartiet. Aftenposten siterar partiets helsepolitiske talsmann, Torgeir Micaelsen, på at dette må føre til ein refleksjon om dei verkeleg har dei rette svara. Men dei er på villspor, både media og Micaelsen. Dei har ikkje dei rette svara, dei har ikkje ein gong stilt dei rette spørsmåla. Spørsmålet er ikkje om dei har dei rette svara. Å telje sjukeheimsplassar for å finne ut om eldreomsorga har blitt noko betre er kunnskapslaust. Eller i beste fall gammaldags. Eldreomsorg er så mykje meir enn sjukeheim. Målsettinga er at dei eldre skal kunne bu heime så lenge som mogleg, og det får ein ganske bra til med hjelp av heimesjukepleie, korttidsplassar, og rehabilitering. Det er ikkje sikkert at ein storstilt utbygging av sjukeheimsplassar er det rette staden å pøse på med pengar.

No må det seiast at Arbeidarpartiet kan skylde seg sjølv for at dei blir sett til veggs for at dei ikkje har gjort det dei lova. Når Stoltenberg gjekk Siv Jensen i næringa og lova full sjukeheimsdekning innan 2015 hausten 2009, burde han visst betre. For kva er eigentleg full sjukeheimsdekning for noko? Det er eit tal det er umogleg å definere. Umogleg å oppnå. Sama kor mange sjukeheimsplassar vi får på plass kjem TV2-Nyheitene alltid til å finne ein halvdøv, blind og sjuk gamling som ikkje har fått plass ennå, og nokon må stillast til ansvar. Alle er einige om at alle som treng det skal få ein sjukeheimsplass, og kvar einaste dag jobbast det med å få det til. Som oftast klarar dei det vel også. Når ein politikar er ute og snakkar om full sjukeheimsdekning er det eit ganske sikkert teikn på at fyren ikkje veit kva han snakkar om, eller at han er ute for å fiske etter stemmer. Ja, det eine ser bort frå for så vidt ikkje det andre. Uansett er det ikkje synd på Arbeiderpartiet, dei får berre som fortent. Det dumme er at ingen blir noko klokare av prosessen.

Så korleis måler vi eldreomsorga? Heller enn å telje sjukeheimsplassar kan man telje det dei litt sånn nedlatande kallar for «dei varme hendene». Hugs å dele på to. Enda betre er det om man kan dele hendene opp i faglærde og ufaglærde. Har dei klart å få fleire legar til å jobbe fast med sjukeheimane nå? Man kan også sjå på kor mange av dei hendene som faktisk kjem i kontakt med dei eldre, målt opp mot kor mange som berre kjem i kontakt med tastatur og kaffikopp i løpet av arbeidsdagen. Korleis brukar vi pengane?

Eldreomsorga er i endring. Velferdsteknologien er for full fart inn. Vi er friske lenger. Vi lever lenger. Og vi lever lenger med kompliserte sjukdomsbilete. Dei fleste ønsker å bu heime lengst mogleg, og det får dei som regel lov til. Sjølv når du passerer 90 år er det berre om lag femti prosent sjanse for at du hamnar på sjukeheim, og om du må inn er det sannsynleg av di du er i ferd med å bli skikkeleg dement. Jau då, sjukeheim er framleis ein viktig del av eldreomsorga, men det er langt frå den einaste, og neppe heller den viktigaste. Det hadde vore fint om journalistane og politikarane kunne bli einige om å slutte å late som om det er det.

Hummer og kanari

Mot fremtiden, uten vettet i behold

Tørk av deg det fliret, herfra blir det bare nedoverbakke.

Joacim Lund er ultrapessimisstisk i Aftenposten i dag. Alle med vettet i behold må skjelve av redsel med tanke på fremtiden skriver han, for kloden er i ferd med å bukke under, og det samme er leddene våre, så feite som vi har blitt.

I det nokså løst definerte «gamle dager» gikk ikke store deler av befolkningen med diabetes type 2 og leddskader som en direkte følge av sykelig overvekt. Ungdomstyranniet var ikke innført. Eller skjønnhetstyranniet. Ikke tidsklemma heller. Mor tok seg av hjemmet og familien. Det gjør hun for så vidt fortsatt, men nå har hun full jobb i tillegg. Folk var ikke like rastløse. Ikke like engstelige for å kjede seg. Ikke like plaget av depresjoner og andre mentale sykdommer. Narkotika fantes ikke, i alle fall ikke for de fleste av oss. Ikke terror heller. Ikke innvandring, for dere som måtte frykte det. Ingen AIDS. Og kanskje viktigst av alt, kloden var ikke i ferd med å bukke under.

I dag er jo alle med vettet i behold simpelthen nødt til å være livredde for hva fremtiden vil bringe. Dette kan være grunnene til at den opplevde lykkefølelsen i de fleste vestlige land ikke er blitt større de siste 50 årene, og dessuten at moderniseringen ikke fører til økt lykkefølelse, men at selvmordsraten tvert imot øker ved dens inntog. Hvorfor? Kanskje de som har levd lenge kan svare på det?

Jeg har ikke levd SÅ lenge, så jeg vet ikke om jeg gidder å svare. Det er imidlertid godt å få konstatert at jeg ikke har vettet i behold. Jeg er nemlig ikke så veldig bekymret for hva fremtiden vil bringe. Det er nåtiden jeg sliter med, på litt lengre sikt kommer nok det meste til å ordne seg. Sånn er det i hvert fall med denne dumsauen, og jeg har en mistanke om at vestens manglende lykkefølelse har fint lite med klodens varslede undergang å gjøre heller. Det blir for abstrakt, for uvirkelig, for langt unna til at vi helt klarer å ta det innover oss at kloden muligens er i trøbbel. Det er nok mer sannsynlig at lykken lar vente på seg fordi mobildekningen til Netcom er nede igjen, Dorthe Skappel fortsatt er på TV, og fankern jeg må skynde meg avgårde for å hente småtten i barnehagen.

Sant og si bidrar vel teksten til Lund også litt med å hindre lykkefølelsen i å bre seg innover i hjertet mitt i dag, for makan til svartmaling på de eldres vegne er det lenge siden jeg har sett.

En gammel venn av meg foreslo en gang i en debatt rutinemessig å skyte de eldre når de blir pleietrengende – fordi alternativet er så uverdig.

Et hårreisende forslag, selvfølgelig, men hvor hårreisende er det ikke at eldre blir overlatt til å vansmekte i sin egen avføring bak et forheng i en korridor?

Vi får aldri noe svar på om alt var bedre før, i den forstand at folk var lykkeligere før. Sånt går jo ikke an å måle, særlig siden de som kanskje, kanskje ikke, var lykkeligere før, har vært døde noen år. Jeg tror allikevel jeg tør våge meg på en påstand: Selv om det av og til dukker opp fæle historier i avisene om eldre som vansmekter i sin egen avføring, uten annet å lese på enn Aftenposten,er jeg ganske sikker på at de eldre aldri har hatt det bedre enn de har det i dag. De kan gå av med pensjon før de blir skikkelig gamle, kombinasjonen av en tilnærmet utslettelse av reell fattigdom og medisinske fremskritt gjør at de lever lenge. Eldre flest har penger i banken og råd til å kose seg med en flaske amarone om det så skulle være. Eldre flest er ikke på sykehjem. Eldre flest har det bra, i hvert fall så lenge de slipper å lese i avisa hvor fælt de har det.

Alt er forandret. Ingenting er som før. Var folk lykkeligere før? Jeg tror ikke det. Kunne vi egentlig forvente at lykkefølelsen i vesten skulle skyte i været når vi fikk filmene våre på BlueRay og integrert internett i bilene våre? Neppe? Er mennesket skapt for å være lykkelig liksom? Tvilsomt spør du meg. Annet enn i korte øyeblikk så klart. Kanskje er det her problemet ligger? I gamle dager var man forberedet på at livet var et jævla slit, nå til dags innbiller man seg at man skal leve lykkelig alle sine dager til ende?

Men jeg har ikke noe svar, jeg overlater heller til Hans Børli å forsøke.

Det er med lykka som
med ville dyr i skogen:
Den blir tillitsfull
og nærmer seg leirplassen din når
du ikke lenger jager etter den

Hummer og kanari

På tide å tenke nytt

Siv Jensen mener det er på tide å tenke nytt i eldreomsorgen. På landsmøtet i helgen legges det frem en resolusjon med 26 punkter, og Dagbladet har hengt seg opp i at Jensen nå vil innføre bøter til kommunene om de ikke klarer å skaffe nok sykehjemsplasser. Om man nå befinner seg i en sykehjemskø, så skal kommunen heretter være nødt til å betale deg 1000 kroner dagen, så lenge de ikke skaffer deg en sykehjemsplass.

I så fall: Sett meg opp i den køen umiddelbart, 1000 kroner dagen gir en årslønn på 365 ooo kroner, så om Frp nå kommer i regjering så kan jeg i hvert fall slutte på kinoen.

Men ikke hold pusten folkens, dette er selvfølgelig bare kødd. Stemmefiske. Ingen med vettet i behold kan vel finne på å faktisk vedta og gjennomføre en slik ordning i praksis. Beregnet ut fra TV2s feilaktige påstand om at 3000 nordmenn står i sykehjemskø, så vil forslaget koste vel 1.1 milliard. Og med den potensielle gevinsten her, så tror jeg vi kan plusse på både køen og kostnadene med en god slump. Dette er ikke gjennomførbart.

Dette maset om sykehjemsplasser begynner å bli ganske kjedelig etterhvert. Det er på tide at noen prøver å vri fokuset litt. Sykehjem er vel og bra, det vil alltid være et behov for det, men det beste hadde jo vært om folk ikke trengte å havne der. Større fokus, bredere satsing, og mere penger til rehabilitering og forebygging hadde antagelig vært langt billigere enn lovfesting av sykehjemsplass, og storstilt utbygging.

Og la oss nå huske at 8 av 10 eldre ønsker å bo hjemme, og det er bare rundt 25 prosent av de eldre som faktisk havner på sykehjem.

Ja, det er på tide å tenke nytt om eldreomsorgen, kanskje på tide å innse at eldreomsorg ikke bare handler om sykehjem (og stemmefiske)?

Ja, jeg har vel forresten skrevet bedre og mer seriøst om dette før, men man blir jo så lei av å gjenta seg selv. Kan dere ikke bare høre første gangen da!

Hummer og kanari

Håndbok for eldre

Jeg kom over en liten lefse av en bok som Forbrukerrådet og Rådet for eldreomsorgen ga ut i 1975. Håndbok for eldre heter den, og den har som formål å forberede de eldre på tilværelsen som gamle mennesker, med de praktiske, økonomiske, og helsemessige forhold som den innebærer. Som det står i forordet: Håndbok for eldre tar sikte på å gi praktisk hjelp så den eldre kan fortsette sitt daglige liv og ha glede av dagene, selv om visse problemer etter hvert kan oppstå.

1975 er ikke forbannet lenge siden, jeg gikk i andre klasse, Manchester United var tilbake i det gode selskap etter en sesong nede i andre divisjon. Forbudet mot tobakk og alkoholreklame ble innført. Haile Selassi dør i fangenskap, Drew Barrymore, Jamie Oliver, Lise Myhre, Bertine Zetlitz og David Toska blir født. Juan Carlos blir konge av Spania, og Flåklypa Grand Prix går for fulle hus landet over.

Okay, så er det en god stund siden da. Men det er ikke ordentlig gamle dager liksom.

Det morsomme med dette heftet er at det blir så tydelig hvilken rivende utvikling eldreomsorgen, og samfunnet forøvrig, egentlig har vært i gjennom. Jeg har så langt bare skummet litt i heftet, men la oss ta en liten gjennomgang av første kapittel. Det handler om helse og velferd.

Husmorvikarvirksomheten
tar i første rekke sikte på å gi hjelp når husmoren på grunn av sykdom eller andre årsaker blir ute av stand til å klare sitt arbeid for familien. Husmorvikarer kan en vanligvis bare få for kortere tid.

Jeg husker jo selv at vi hadde husmorvikar på 70-tallet. De bakte rundstykker og sto på. Flora Kommune holder seg faktisk fortsatt med husmorvikar, vi fikk tilbudet etter fødslene til Hagbarth og Loretta siden begge to var keisersnitt og Flopsy var noe redusert, men jeg tror ordningen for en stor del er avviklet i resten av landet. Men så er det vel ikke så mange som kaller seg husmor lenger heller?

Hvis man i 1975 trengte sykepleie og et visst medisinsk tilsyn hadde man en mulighet for å få hjelp av en hjemmesykepleier. Heftet kan fortelle oss at de fleste kommuner har knyttet til seg hjemmesykepleier som tilvises etter anmodning av lege. Var det ikke innført hjemmesykepleie i din kommune var det en mulighet for at man kunne få pleiestønad. Eldre som ble pleiet hjemme av slektninger eller andre, ektefelle unntatt, kunne få bevilget et månedlig økonomisk bidrag fra kommunen. Dette var imidlertid behovsprøvet, og det ser ikke ut som om alle kommuner opererte med denne ordningen.

Man kunne få låne sykeutstyr og materiell gratis. Dette skjedde gjennom hjemmesykepleievirksomheten, og i kommuner som ikke hadde hjemmesykepleie kunne sosialkontoret være behjelpelige med å fortelle hvor nærmeste utlånssentral lå. Disse sentralene var for en stor del drevet av frivillige organisasjoner. Ordningen med en hjelpemiddelsentral i hvert fylke var fortsatt noen år unna. Er det noen som vet når dette ble innført?

Utgiftene til lege, medisiner etc kunne, da som nå, være tunge å bære. Men frikortordningen og blå resept kan det virke som om også var noen år unna: I noen kommuner kan imidlertid pensjonister få fri lege og medisin etter behovsprøving, og i noen kommuner får pensjonistene også økonomisk hjelp til anskaffelse av hjelpemidler. Lurer du på om din kommune har slike særytelser må du kontakte sosialkontoret og spørre. Hadde man usedvanlig store utlegg på grunn av sykdom kunne man imidlertid legge frem kvitteringer for utlegg og søke skattelette.

I 1975 var det fortsatt vanlig at mor var hjemmeværende, hvilket vil si at vi hadde en stor arbeidskraftreserve i kvinnene. Dette benyttet man seg av i eldreomsorgen. Praktisk talt alle kommuner hadde hjemmehjelp-ordninger, men det var også vanlig med mangel på hjemmehjelpere. Dette løste man med at hjemmehjelpkontorene ofte gjorde avtaler med naboer eller pårørende som på noen vilkår kunne få betaling som hjemmehjelpere. Denne muligheten burde man være oppmerksom på.

Videre kunne alderpensjonister som ikke tjente mer enn 10 000 kr ut over grunnpensjonen slippe å betale abonnementslånet på 2000 kroner ved innleggelse av telefon, og noen kommuner tilbød til og med eldre gratis telefon, om de bodde alene og hadde særlig behov for det. Året dette heftet kom ut vedtok Stortinget at kommunene skulle få et statstilskudd på 20 millioner kroner som støtte til innmeldings og abonnementsavgift slik at man skulle få like forhold over hele landet.

Ubemidlede med vanskelig for bevege seg utenfor hjemme kunne få låne et radioapparat gratis gjennom Radiogavefondet. Sterkt uføre med dårlig økonomi kunne søke om frilisens for å slippe å betale NRK-lisensen. Og enkelte kommuner betalte etter behovsprøving lisensen for pensjonister.

Noen kommuner gir også pensjonister gratis eller rimelig bad, og enkelte steder kan en badehjelper gi en håndsrekning.

Noen få steder i landet fantes det dagsentra eller daghjem for eldre. Her kunne eldre som ønsket kontakt med andre, eller var så skrøpelige at de ikke burde være alene hjemme, oppholde seg om dagen. For å komme seg dit så drev særlig Norsk Folkehjelp med transportvirksomhet, med økonomisk støtte fra kommunene.

En rekke organisasjoner arrangerte såkalt husmorferie, med tilskudd fra staten, for å gi kvinner et rimelig ferietilbud.

Og det var omtrent så langt som vi kom i denne runden, men kanskje kommer det mer senere?

Mens frivillige organisasjoner, naboer og pårørende, hadde mer enn bare en finger med i eldreomsorgen i 1975, så har det jo vært en rivende utvikling frem til 2011. Det har vært en profesjonalisering, og ikke minst har staten kommet mye sterkere inn med føringer til kommunene. På godt og vondt kanskje? Dere vet antagelig hva jeg synes, men for å avslutte denne bloggposten på rosabloggvis:

Hva synes dere om eldreomsorgen i 2011 kontra 1975? Var alt bedre før?

Hummer og kanari

TV2 avslører…hva da?


Creative Commons License photo credit: gaspi *yg

Hovedoppslaget på TV2-nyhetene i kveld var at det står 3086 mennesker i sykehjemskø. Dette var basert på kanalens egne undersøkelser, og ble presentert som en sensasjon, en fallitterklæring for velferds-Norge. Men hva er det egentlig de avslører?

Først og fremst så må det sies at 3086 mennesker ikke er fryktelig mange mennesker, ei heller sier tallet noe særlig om hvor bra eller dårlig situasjonen er. Det som teller er jo hvor lenge man eventuelt står i kø. TV2 skriver at ventettiden varierer fra en uke til ti år.

Og dermed kommer vi inn på det som er hovedinnvendingen min. Hva er det egentlig TV2 har målt her?

Jeg mener, har man stått i sykehjemskø i ti år, så skyldes det sannsynligvis at behovet for sykehjemsplass ikke har vært spesielt stort. Og det er viktig å huske på dette i all krisemaksimeringen. Sykehjemmene fungerer ikke som et borettslag, der den som har vært medlem lengst har forkjørsrett. Sykehjemsplasser fordeles etter behov, ikke nødvendigvis etter ønske.

Spørsmålet blir da: Måler undersøkelsen til TV2 hvor mange som ønsker seg en sykehjemsplass, og ikke har fått det? Eller måler den hvor mange som har søkt, og faktisk fått kommunen med på at behovet for sykehjemsplass er til stede, men man har enda ikke klart å skaffe en plass? Det er en ganske vesentlig forskjell.

Det er nemlig rimelig uinteressant om det er 3000 mennesker som ønsker seg en sykehjemsplass, så lenge de ikke har et medisinsk behov for å få det. Eller om det er 3000 mennesker som har et behov, men må vente fjorten dager før det er på plass.  Langt mer interessant er det om det er 3000 mennesker som er skikkelig skrøpelige, og har fått innvilget en plass, men har ventet i 10 år på at noe skal bli ledig.

Ut i fra TV2s reportasjer er det ikke mulig å få tak i om det faktisk er noen grunn til å komme trekkende med krigstypene og TV2 avslører.

Det er nemlig ganske uklart hva de egentlig har avslørt?

Page 1 of 3123
%d bloggers like this: