web analytics

Tag Archives: ensomhet

Hummer og kanari

Årlig samvittighet

Mark

Jula kommer tidligere og tidligere hvert år. Marsipanpølsene kan man være så heldig å finne midt i oktober, og i år kom avisenes glansnummer om alle de stakkarene som sitter ensomme på julekvelden, allerede sent i november. Reidun Orest på 88 ville ikke være alene på julaften, hun rykket inn en annonse i Aftenposten der hun tilbød seg å betale godt om det fantes en familie som ville ha henne på besøk. Selv ventet hun ikke svar i det hele tatt, men responsen var overveldende. Og i beste juleånd var det ingen som ville ha penger for det. En fin historie som rørte mange, og et godt tillegg til de vanlige julefortellingene. Om alle barna som gruer seg til jul fordi foreldrene drikker, eller kanskje ikke har like mange penger som naboen å kjøpe julegaver for. Om alle som sliter psykisk og opplever høytidene som enda verre enn hverdagen. Det er et ritual like inngrodd som grevinnen og hovmesteren. Julen er en tung tid, ikke bare for oss som har flyttet fra Østlandet til Vestlandet og tvinges til å spise pinnekjøtt for å passe inn på julaften, og det skal vi minnes på opptil flere ganger før julen ringes inn.

Men hvor store er egentlig problemene mediene resirkulerer hvert år? Hvor mange barn gruer seg til julaften? Hvor mange er det som ikke har noen å feire jul sammen med? Det er det vanskelig å si noe sikkert om. TV 2 forsøkte seg i fjor med at 85.000 barn gruet seg til julaften. Det virket som om tallet var tatt ut av tynn luft, basert på en antagelse om at alle fattige barn gruet seg til julen. Det er neppe riktig. Statens institutt for rusforskning mente for ti år siden at 200.000 barn gruet seg til jul basert på foreldrenes rusmisbruk. Men barn av alkoholikere kan faktisk også glede seg til jul. VG har fått gjennomført en undersøkelse som anslår at 112.000 mennesker over 18 skal feire julen alene. Vi må lese helt til bunns i artikkelen for å finne opplysningen om at 40 prosent av dem faktisk synes det er helt greit.

Jeg skjønner dem godt. Familerelasjoner er ikke alltid så enkelt. Noen av de siste årene før min gamle alkoholiserte far døde, tilbrakte vi julaften sammen, og det tror jeg mest av alt var en slitsom opplevelse for oss begge. Vi var ikke i stand til å snakke sammen, det ble bare rart det hele. Jeg vet jo ikke, men jeg antar det var en like stor lettelse for ham da han lukket døra til leiligheten sin og slapp å stavre seg ut på toalettet for å ta en støyt av lommelerka, som det var for meg når vi hadde sagt våre stive og klomsete takk for laget, og jeg så taxiens røde baklys forsvinne inn i julenatten. Det ville ikke forundret meg om han, innerst inne, helst hadde holdt seg hjemme med sølvguttene, bøkene og svineknoke disse julekveldene. Hvorfor utsatte vi oss allikevel for dette? Det var vel forestillingen om julen som familiens høytid antar jeg. Og kanskje kunne det være kjekt for barna med bestefaren på besøk?

Mitt inntrykk er at folk er flinke til å ta seg av sine egne. Man strekker seg langt for at alle som kan inkluderes i julefeiringen, blir det. Alle skal med. Fattige foreldre skjermer barna for de økonomiske problemene så godt de kan. Min far holdt seg stort sett edru på julaften da jeg var barn. Jeg har fått sutra meg til en kalkun på nyttårsaften som kompensasjon for det oppskrytte pinnekjøttet på julaften. Jeg tror omfanget av folk som gruer seg til julen er betydelig overkommunisert, selv om det selvfølgelig er mange som skulle ønske seg en annerledes julefeiring. Lite tyder imidlertid på at VG og Redd Barnas tiltak for å sette ensomme i kontakt med vertsfamilier via Julesentralen, er det disse menneskene etterlyser. I skrivende stund er det under 200 stykker som har meldt seg som trengende. Over tre ganger så mange har meldt seg som frivillige til å dele sin jul med en vilt fremmed person. Det burde ikke overraske noen. Ingen vil vel motta almisser om man kan unngå det. Vi er for stolte til det. Reidun Orest ordnet opp selv. Og ved å tilby seg å betale godt for seg, gjorde hun maktforholdet litt mer jevnbyrdig. Slik blir det ikke om man melder seg på Julesentralen.

Hva hjelper det egentlig på ensomheten å slippe en vilt fremmed person inn i stua noen skarve timer den 24. desember? Fint lite. Det der med ensomhet i jula er det litt  det samme som det er med kaloriinntaket. Det er hva du gjør de andre 364 dagene i året som er viktig. På julaften er det lov til å kose seg. Uten dårlig samvittighet.

Hummer og kanari

Offentlig vs. privat, dagbokblogging, blondineblogging og blogging mot ensomhet.

Jeg leste to lengre saker om blogging i går, den ene er den som en del av dere sikkert har fått med dere, Veslemøy Agas dykk ned i blondinebloggsfæren i fredagens D2, Intim bakrus. Den andre var Elin Grelssons essay Det offentlige terapirummet, i det svenske tidsskriftet Ord&Bild, Utgave #4:2008. To artikler som behandler det samme, men fra helt forskjellig utgangspunkt.

Skjermdump fra Linnea Myhres blogg
Skjermdump fra Linnea Myhres blogg

I D2 har Aga snakket med våre norske superbloggere, eller ex-superblogere i noen tilfeller, Ida Wulff, Ulrikke Lund, Agathe Molvik, og Linnea Myhre, og det handler mest om alle farene ved å legge ut om sitt personlige liv på nettet. Ulrikke Lund la ned sin blogg etter at kommentarene ble stadig mer ufine. Agathe Molvik kom hjem fra Stockholm og oppdaget at kjæresten hadde flyttet ut mens hun var borte. Aga skriver om Blondinbella:

Hun har rukket å grunnlegge to selskaper, være deltager i svenskenes versjon av Skal vi danse og få sitt eget TV-show. Men hun har også rukket å bli utbrent, voldtatt og å skaffe seg livvakter.

Den er vel litt tabloid, ingen av delene skyldes bloggen hennes. Marianne Aulie har også livvakter oppfattet jeg, etter den saken med Ari Behn, Per Heimly, og Aune Sand i håndgemeng på byen. Voldtatt har hun blitt også, men det er ingen som påstår at det er fordi hun maler klovnebilder. Og sånn er D2-artikkelen. Så tabloid i formen at den nesten blir verdiløs. Aga har snakket med forskere, men gir oss bare det negative de har å bidra med. Medieviter Marika Lüders sier:

– Nettbrukerne er i utgangspunktet bevisste på risikoen som følger med å legge ut privat informasjon på internett, men så bryter de kanskje grenser litt sånn skrittvis.

Og det er riktig det, men noen går også andre veien. Er ganske åpne og personlige i begynnelsen, mens man etterhvert oppdager at det ikke er alt man er helt komfortabel med å ha liggende på nett. Så man sletter kanskje noe, og trekker grensene litt tettere til seg. Mitt inntrykk, som bare er basert på egen synsing og egne opplevelser, er at det er oftere slik, enn at grensene gradvis brytes ned?

Og så får vi også den klassiske advarselen om at når noe først er på nett, så er det umulig å fjerne det igjen. Anders Fagerjord sier at det å blogge kan føles som å rope ut i natten på en fjelltopp, men at veldig få tenker på at det er nesten umulig å få fjernet noe fra nettet. Han får støtte av VamPus, Heidi Nordbye Lunde, som sier at alt som legges opp ligger på servere rundt omkring, tilgjengelig for mor, far, fremtidig arbeidsgiver og kjæreste. Det finnes i det offentlige rom, og det forsvinner ikke.

d2Dette er jo forsåvidt riktig, men allikevel betydelig overdrevet. I det øyeblikk du sletter bloggen din så vil eventuelt kompromitterende materiale være forsvunnet. For dem som av en eller annen grunn skulle google navnet ditt så er bloggen borte. Noe kan antagelig hentes opp igjen, men hva, eller hvor mye, er vel litt tilfeldig. Den gjengse google-søker er ikke Lisbeth Salander, og du kan trygt regne med at en slettet blogg er borte for godt. Det finnes en risiko for at noen har lastet ned hele bloggen din, og har den liggende på harddisken sin, joda, jeg har faktisk gjort det selv et par ganger med blogger jeg har funnet interessante, og man skal selvfølgelig være klar over at det er en risiko der. Men det er ingen grunn til å krisemaksimere den.

Fra Universitetet i Alabama sier professor Rosanna Guadagno at forklaringen på at så mange åpner seg og forteller alt på internett er at folk blir mer selvsentrerte av å skrive, enn det de blir av kommunisere i virkeligheten. I en samtale tenker vi på den andres reaksjon også, sier hun.

Dette er også riktig, forsåvidt, men vi tenker da på den andres reaksjon når vi skriver også?

Blogging er jo enveiskommunikasjon, sier Guadagno, og tar feil. Blogging er kommunikasjon, og den går begge veier. De færreste av oss blogger i en boble, blogging regnes jo for å være en del av det nye motebegrepet social media. Visst gir det oss gode muligheter for å iscenesette virkeligheten vi lever i, visst kan vi bli selvsentrerte av det, og visst ligger det en risiko i det for noe som kanskje ikke er helt bra. Men er det ikke også mye positivt som kan være med i pakka også? Kanskje blir vi heller selvbevisste enn selvsentrerte? Kanskje får vi innblikk i andre miljøer, hvordan andre mennesker tenker. Kanskje kan bloggen være en mulighet for å få venner med interesser som du har, men som ingen i nærmiljøet har. Kanskje gjør bloggen oss flinkere til å formulere oss for andre, kanskje gjør bloggen oss rett og slett flinkere til å tenke? Nye impulser?

Og kanskje kan bloggen være til hjelp i tunge tider?

Guadagno sier at kvinnelige bloggere er mer nevrotiske enn gjennomsnittet, at de oftere bruker nettet til å motvirke ensomhet, men siden det jo er enveiskommunikasjon så virker det ofte mot sin hensikt. Og det er omtrent her det begynner å bli interessant, dette er noe jeg har fundert litt på. Hvor velegnet er egentlig bloggen som terapi? At den kan være til fantastisk hjelp når det kommer til akutte ting har jeg jo egne erfaringer for, men at det ligger en fare der for at den også kan virke mot sin hensikt er noe jeg har tenkt på å forsøke å skrive noe om lenge. At den positive oppmerksomheten man får på å være åpen om problemene sine kan føre en inn i et mønster der man ikke egentlig vil løse problemene sine, av frykt for å miste den samme positive oppmerksomheten er en fare jeg tror man bør være klar over før man bestemmer seg for å være hur åpen som helst.

Men jeg er ikke noen fagperson, og har latt emnet ligge, og håpet noen andre ville ta litt tak i det en gang.

elinJeg hadde derfor store forventninger når jeg så at min kjære gjesteblogger, Elin,  hadde sluppet til med en lengre sak i Ord&Bild, med tittelen Det offentlige terapirummet. Dessverre kommer ikke Elin inn på de potensielle farene som ligger der. Synd, for jeg vet at hun er klar over dem.

Ord&Bild har satt seg fore å utforske hvorvidt det faktum at den økte muligheten til egenpublisering som blogging gir, som jo unektelig gjør at en uhorvelig mengde tekster møter offentligheten uten å passere noen redaktør, forandrer forventningen vi har til de tekstene vi leser, skriver og publiserer. Flere essay vil komme, men Elin er først ute, og hun tar for seg dagbokbloggingen.

For oss som lever og puster i denne sfæren, og spiser blogger både til frokost, middag og til kvelds, så er mesteparten av Det offentlige terapirummet kjent stoff. Dette er nok mest myntet på dem som ikke er så kjent med blogging fra før, og det er jo greit nok det, Elin er ihvertfall langt fra så tabloid som D2s artikkel.

Stort sett enige er vi også. Hun skriver at bloggverdenens største styrke er mangfoldet. At det er like meningsløst å snakke i generaliserende termer om “bloggsfæren”, som det er å bunte sammen all trykket tekst i begrepet “avisjounalistikk”. Samtidig så er det kanskje også dette som er grunnen til at mange uttrykker seg negativt om bloggsfæren, for hvordan finner man frem i dette organiserte kaoset?

For å hjelpe oss med dette deler hun bloggende opp i tre kategorier, det er betalbloggeren, interessebloggeren, og så er det dagbokbloggeren.

Betalbloggere har vi ikke så mange av her i landet ennå, men Erlend Loe er vel en av dem, der hans bloggpost om Ari Behn jo fikk litt for mye oppmerksomhet denne uken. Det er altså bloggere som har peiling på et eller annet fag, og er betalt av en arbeidsgiver for å blogge.

Interessebloggeren får ikke lønn, men skriver ut fra interesse og uttrykksbehov. Mens Dagokbloggerens primære interesse er å fortelle om sitt liv.

Som alle som noen gang har forsøkt å kategorisere blogger vet, så går disse kategoriene inn i hverandre i ganske stor grad. Den bloggen du leser nå f.eks er vel i all hovedsak en interesseblogg da, selv om temaene spriker en del, men av og til så er jo jeg også dagboksblogger. Det samme gjelder for Elins blogg tror jeg, og vel for de aller fleste bloggene jeg leser rimelig fast. Og hvor passer blondinebloggsfæren inn? De er jo interessebloggere, i og med at de skriver mye om klær og sminke, men samtidig er de dagbokbloggere, og befinner seg vel dermed omtrent midt i mellom? Og betalbloggerne er vel også interessebloggere, der den største forskjellen er at de får betalt? Et litt kunstig skille kanskje?

Men som en grovinndeling av bloggsfæren så er det vel en helt grei inndeling, og det handler altså om dagbokblogging i dette essayet.

Dagbokbloggerne kjennetegnes ved en større nærhet mellom bloggens jeg-person og leseren. Man skal skape størst mulig nærhet kanskje, og et nøkkelbegrep for å forstå bloggskrivingen, og blogglesningen er autensitet. Noe som er helt klart. I det øyeblikk en dagbokkblogg avsløres som et falsum, så er den ikke lenger interessant for lesere flest.

framsida42008Men det er også forskjell på dagbokblogger. Noen er av den typen som gjerne kritiseres så hånlig av bloggskeptikere, blogger der postene består av relativt korte og hverdagslige tekster, slik som denne tilfeldig utvalgte fra Bloggrevyens forside akkurat nå:

Var forresten hos jordmor i går. Alt var finfint, og jeg var der ikke så veldig lenge. Jeg har gått tom for ting å spørre om, og jeg er egentlig bare klar til å føde. Så klar som man kan bli i alle fall. Jeg tenker nesten ikke på annet nå. Ikke på natta engang. Jeg drømmer om fødsel og baby og amming hver natt, og ei natt drømte jeg at babyen vår lærte seg å snakke i løpet av den første uka. “Ånei, vi har fått et genibarn!” var det første som slo meg. Godt å vite at jeg ikke forventer for mye i alle fall. Hihi. Men nå skal jeg komme meg opp av sofaen igjen (jeg har jo faktisk vært ute og gått litt i dag). Jeg skal smårydde litt på kjøkkenet. Det trengs det også, og dessuten er det gratis.

Håper fødselen går bra Drea!

Dette er jo koslig og greit, og helt friksjonsfritt, ingen grunn til å kritisere denne typen blogging, selv om det kanskje ikke er så mye substans å hente for dem som befinner seg utenfor den allerede eksisterende vennekretsen. Skriver Elin. Det er lite her som ikke kunne blitt fortalt til hvem som helst, hvor som helst.

Den andre typen dagbokblogging er den som går på innsiden. Som befatter seg med tanker og følelser, og gjerne tanker og følelser man ikke nødvendigvis kan dele med den vanlige omgangskretsen i “real life”. Det handler, som =Anja sier det, om å gi av seg selv. Mange, men ikke alle, velger å være anonyme når de skriver denne typen dagbokblogg, forståelig nok. Og Elin peker på at det skjer noe med identiteten når man skriver på denne måten. Man får et ytre “jeg”, som er den virkelige personen, og men får et  “blogge-jeg”, som består av det selvutleverende materialet som bloggeren velger å vise frem. Til forskjell fra den mer hverdagslige dagbokbloggen så er forholdet mellom blogger og leser litt mer ambivalent for disse bloggene. På den ene siden kommer man veldig nær det jeg’et som bloggematerialet består av, men samtidig så er bloggeren en anonym stemme, uten navn eller ansikt. En ukjent, men allikevel dypt privat forteller.

Det er mulig denne dagboksjangeren står sterkere i Sverige enn i Norge, av de bloggene jeg leser er det ikke mange jeg oppfatter som voldomt selvutleverende, men vi har noen vi også. Aller best, i mine øyne, er denne, men hun er jo bare semi-anonym.

Skjermdump fra en av våre aller beste dagbokforfattere
Skjermdump fra en av våre aller beste dagbokforfattere

Elin kommer også inn på netthat og stygge kommentarer, men slår fast at dette tross alt, for de fleste, utgjør en forsvinnende liten del av interaksjonen mellom bloggere og lesere. Sannsynligvis er dette et fenomen som gjør mest av seg i den såkalte blondinebloggsfæren?

Så siteres den fine bloggen Akuhujan, som nå dessverre ikke har vært oppdatert siden oktober:

Uppdelningen av livet i en offentlig och en privat sfär kan ha varit bland det sämsta mänskligheten tagit sig för. (…) Inte minst för att vi blir politiskt frikopplade i samma stund som vi stänger ytterdörren om oss och därefter kan göra lite vad som helst utan att någon annan känner att den har rätt att ifrågasätta.

Den privata sfären och de rosa små elefanterna i taket.

Og da begynner det å bli interessant. D2s artikkel diskuterer ikke hvorvidt det er problematisk at skillet mellom offentlig og privat viskes ut i stadig større grad, den tar det for gitt at dette ikke er noe bra. At dette fører med seg all verdens problemer. Men det trenger da slettes ikke være tilfelle så lenge man vet hva man gjør? (At det ikke er alle som gjør det er forsåvidt en helt annen sak)

Elin siterer språkforsker og skrivepedagog Annette Kronholm-Cederberg på at blogging og sosiale medier er i ferd med å fjerne grensene mellom offentlig og privat skriving, husk at vi jo har skrevet dagbok for skrivebordsskuffen i hundrevis av år før bloggen kom og forandret alt, men Elin vil dra det litt lenger. Hun hevder at dette ikke bare gjelder skriving, men at skillet mellom offentlig og privat blir vanskeligere å se, også utenfor bloggingen.

At den selvutleverende bloggingen blir sett ned på av mange forklarer hun med at den selvutlevernde tonen bryter så totalt med det som har vært tradisjonen i det offentlige rommet. Rasjonelle og distanserte tekster, gjerne forfattet av menn. Og det er da også et ganske stort skille på menn og kvinner i bloggsfæren. De selvutleverende dagbokbloggene er for en stor del forbeholdt jenter/kvinner, mens vi menn fortsatt gjerne tviholder på det rasjonelle og lett distanserte, noen ganger i en slik grad at vi blir gørrkjedelige kanskje? Er det derfor 16 av de 20 øverste i Tordenbloggen 2008 var kvinner?

Den selvutleverende, private, skrivingen, og det fellesskapet den skaper, utfordrer tradisjonelle forestillinger omkring den offentlige samtalen, og i en forlengelse av det, også den offentlige identiteten. Den plasserer seg et sted i mellom den intellektuelle samtalen, og den private samtalen, og visker ut skiller mellom ofentlig og privat. Kanskje kan den også bidra til å viske ut skillet mellom mannlig og kvinnelig?

bloggrevyenSom nevnt så går ikke Elins essay inn på de potensielle farene ved å bruke bloggen som terapi, men hun forsøker å gi et svar på hvorfor voksne mennesker deler og bearbeider sine problemer med hverandre, uten å kjenne hverandre, i et offentlig rom. Og svaret er vel så enkelt som at vi har et behov for det. I en verden der det offentlige rommet, utenom i bloggsfæren (men det er nok ikke helt fritt der heller) er et rom der identiteten vår i stadig økende grad knyttes til prestasjoner, selvhevdelse og ytelse. Identiteten er på en måte blitt vårt største livsprosjekt, og det er viktig å vise frem et så vellykket prosjekt som mulig.

I denne virkeligheten blir den selvutleverende og private dagboklboggen en annen side av individualiseringen. Et rom hvor man får lov til å gi uttrykk for det behovet for bekreftelse også for våre svakere sider. Våre sorger. Tvilen på oss selv. Alt det som vi ikke kan vise frem i det offentlige “real life”. Det betyr ikke at blogging er traurige saker:

Blogging kan sammenlignes med gruppeterapi.
Det betyr ikke at blogging er trvielt.
Det forhindrer ikke at det skrives lesverdige, tenksomme, stilistisk interessante tekster.
Tekster som skaper identifikasjon, tekster som gjør oss mindre ensomme kan også være tekster med litterære kvaliteter, tekster som skjerper tanken.

Så der har vi det. En alt for lang bloggpost om to lange saker i gammelmedia om blogging, og ble vi egentlig noe klokere? Elin Grelsson anerkjenner at blogging kan gjøre oss mindre ensomme. Rosanna Guadagno er skeptisk, og tror den ofte kan virke mot sin hensikt. Min egen erfaring er vel et sted midt i mellom, at de har rett begge to?

Litt snodig forresten, at ingen av disse sakene ser ut til å være tilgjengelig på nett. Jaja, de solgte ihvertfall et tidsskrift til meg ved å holde det eksklusivt på papir, men allikevel?

Oppdatert: Astrid Meland tar D2-artikkelen. Hardt.

%d bloggers like this: