web analytics

Tag Archives: feminisme

Hummer og kanari

Kvinnedagen

feminism photo
Photo by thisgeekredes

I si vise «Hello in there» syng den amerikanske poeten og visesongaren John Prine om korleis det er å bli gammal. I andre verset har han ei linje om korleis avisene og Dagsrevyen berre gjentek seg sjølv. Som i ein gammal og gløymd draum. Den linja kjem ofte til meg når eg av og til gjer ein innsats for å orientere meg i nyheitsbiletet. Ein har på ein måte sett alt saman før. Det er ein evig syklus der dei same sakane går på repeat. Kvar høgtid må vi minnast om at det kanskje er ekstra tungt for dei som er åleine. Dagbladet gir oss åtvaringar om flåtten når det dreg seg mot sommar. Ikkje før er statsbudsjettet presentert, før journalistane står i kø for å fortelje kva som blir billegare og kva som blir dyrare. Som om ikkje alle veit at det vi får i den eine lomma, har staten allereie fiska ut av den andre, slik at balansen uansett blir mykje den same. Men aldri er kjensla av å ha lese, sett, høyrt alt saman før, sterkare enn i dagane rundt 8. mars. Den internasjonale kvinnedagen. Plutseleg liknar medieflata mest på eit omreisande freakshow som kjem på sin årlege visitt. Dette skjer:

Kvart år er det nokre jyplingar frå den norske liberalistiske ungdomsfløyen, gjerne frå Unge Venstre, som freistar å få vere med på parolemøte i forkant av dagen. Dei vil ha med parolar som dei veit vil stryke dei raudare feministane mothårs. «Hurra for prostitusjon», til dømes. Krangel bryt ut. Nokon vil klage til ei eller anna avis. Kari Jacquesson vil seie noko dumt.

Andre vil påpeike det urettferdige i at dei forbanna sosialistane har kuppa kvinnekampen.

Ei eller anna priviligiert, kvit og velståande kvinne vil seie noko dumt om korleis ho ikkje ønskar å bli kalla for feminist, for det er visst eit ord med eit forferdeleg negativt stigma, og kanskje er det ikkje nokon som vil ligge med ho om ho kaller seg for det. I allfall ingen frå høgresida, og det er dei som har pengane. Og det er jo dette alt handlar om. Penger og puling.

Ein fyr vil skrike ut noko skit om at likestillinga har gått for langt, og norske kvinner bør lære eit og anna om det å være kvinne frå sine søstre i Thailand.

Bergens Tidende vil skrive noko om ein strippeklubb.

Nokon vil kritisere feministane for å vere navlebeskuande og bortskjemte kvinnfolk som berre snakkar om sitt eige kjønnshår, medan kvinner frå andre plassar i verda blir banka opp, brende på bål, omskorne og valdtekne kvar einaste dag. Dette trass i at kvinner har gått med paroler mot omskjering i førti år. Denne nokon har som regel ikke gjort noko særleg sjølv for å bedre situasjonen for kvinner nokon plass i verda, men tek seg likevel tid til å kritisere dei norske feministane. Litt sånn som dei folka som helst vil hjelpe flyktningane der dei er, i staden for å hjelpe dei her, og difor stemmer på eit parti som helst vil kutte i bistandsmidlane i statsbudsjettet.

Ja, og så er det alltid nokon som må spørje om kvifor vi ikkje har ein mannedag også. Denne gongen måtte eg riktignok leite litt for å finne vedkommande, men til slutt fann eg varaordfører Ingvill Dalseg i Oppdal kommune som sa til avisa at vi ikkje trengde kvinnedagen for å vise at samfunnet var likestilt, og om vi skulle ha det, måtte vi ha mannedagen også. Dalsegg representerar Høgre, og den internasjonale mannedagen er forøvrig den 19. november.

Dei same oppslaga. Dei same oppgulpa i ein evig loop. Som i ein gammal og halvvegs gløymd draum gjentek det seg. Igjen og igjen. Det er akkurat som far min, som fortalde dei same vitsane om igjen og om igjen. Og lo høgt av dei sjølv. Noko som kanskje var bra, for dei siste åra han levde var det ingen andre som lo. Han lo åleine.

13 prosent av leiarar i privat sektor er kvinner.

Under 20 prosent av styremedlemmene i aksjeselskap.

Gjennomsnittleg bruttoinntekt for ein mann er 503 600 og for ei kvinne 338 900.

I Bangladesh blir meir enn kvar fjerde kvinne tvungen til å gifte seg før ho fyller 15.

Kvinnedagen er ikkje irrelevant, og lite tyder på at den blir det med det første. Dekninga av den er ei heilt anna sak.

Hummer og kanari

Ta natta tilbake

feminism photo
Photo by juliejordanscott

Kor mange feministar trengs det for å skifte ei lyspære? Svaret pleidde å vere tolv: Ei til å skifte pæra, og elleve til ta natta tilbake. Men i år kan det hende det trengs fleire enn som så for å få tent lys og gjort natta trygg for alle. Det starta på nyttårsafta i Köln. I folkemengda rundt sentralbanestasjonen vart kvinner i hopetal utsette for tafsing, grafsing, vald, seksuelle overgrep, ran og tjuveri. Gjerningsmennene skal ha vore asylsøkarar eller ulovlege immigrantar med arabisk og nord-afrikansk bakgrunn. Politiet har fått 516 anmeldelsar i skrivande stund. 237 av dei gjeld overgrep, minst ei valdtekt, og det er vel all grunn til å tru at her finnest det mørketal. Det er i det heile tatt mykje som er mørkt her.

Politiet skildra først kvelden som “stort sett fredeleg”, og det tok tid før rapportar om kva som hadde skjedd dukka opp i media. Mange har vorte sinte av det, og meinar at dei prøver å feie problema med masseinnvandringa og den auka straumen av asylsøkarar under teppet. Kanskje har dei rett. Men kanskje er det også slik at det å late vere å ta seksuelle overgrep på alvor fortsatt er regelen, heller enn unntaket i store deler av verda. Også i Europa. I Tyskland. I Norge. I Sogn og Fjordane. I Tyskland har i det minste regjeringa tatt grep og førtidspensjonert politimesteren i Köln med umiddelbar verknad. Vi veit alle at dette aldri hadde skjedd i Norge. Då politiet i Florø for ein ti års tid sidan gjorde omtrent alle feil det er mogleg å gjere i ei valdtektsetterforsking, og la på eit par det ikkje skulle vere mogleg å gjere, fekk dei rett nok massiv kritikk frå retten. Det vart intern oppvask, men utover det? Eg kan ikkje hugse at nokon tok offentleg sjølvkritikk. Ingen ba om orsaking. Ingen måtte gå.

Etter nyttårsafta i Köln har debatten rasa. Plutseleg er “alle” opptekne av seksuelle overgrep. Det er ein menneskerett å gå trygt i byens gater. Her må grep takast. Klypa må bli hard, slik at dette ikkje blir ein forsmak på ei ugrei framtid for våre kvinner i det offentlege rom. Eg skjønar at det for nokre kan låte litt holt. Norske kvinner har trass alt i ei årrekke måtta finne seg i å bære deler av ansvaret sjølv om dei skulle bli valdtekne. Var skjørtet for kort? Hadde eg drukke for mykje? Sa eg ikkje nei tydeleg nok? Har haldningane som får juryar i lagmannsretten til å frikjenne dei som vert dømde i tingretten annankvar gong, endeleg blitt borte? Eller er årsaka til at alle har blitt feministar rett og slett at gjerningsmennene denne gongen var innvandrarar. Flyktningar. Ja, kanskje til og med muslimar?

Men la tvilen komme dei til gode. Nyfeministane. La oss ta dei vel i mot i kampen mot kvinnediskriminerande patriarkalske gudar og seksuell trakassering. Kanskje kan vi bruke den nye og auka interessa for kvinners ve og vel til eit aldri så lite opprør mot det som ser ut til å bli det nye årets første store skandale. Overgrepsmottaket ved Førde sjukehus blir lagt ned. Årsaka er at kommunane ikkje har klart å bli einige om finansieringa, trass i at fagfolk, politi, og den førre regjeringas valdtektsutval meinar at eit velfungerande overgrepsmottak er heilt avgjerande for om ein får oppklart ein valdtektssak. Alternativet er at bevisinnsamling, traumehandtering, og alt som høyrer til, no blir ei sak for ein tilfeldig turnuskandidat eller ein litt sliten vikarlege frå Tyskland på legevakta. Det seier seg sjølv at ein ikkje kan bygge opp god nok kompetanse der. Det er eit stort tilbakesteg for rettstryggleiken til overgrepsutsette menn og kvinner i fylket. Nokon må ta ansvar, og dei har ikkje meir enn tida og vegen. NRK Sogn og Fjordane melder at oppseiingsbreva blir sende ut denne veka.

Slik debattklimaet har blitt er det nesten naudsynt å skrive det: Det som hende i Köln var ufyseleg. Sjølvsagt skal vi vere klar over at det kan by på problem når det brått kjem mange asylsøkarar til landet, der eit stort fleirtall er unge menn. Men kampen for trygge gater, mot seksuell trakassering, for større rettstryggleik for overgrepsutsatte – den har pågått lenge, og uavhengig av flyktningestraum. Den kampen er langt frå over. I den kampen er eit nedlagt overgrepsmottak eit stort tilbakesteg. Det bør ikkje gå upåakta hen. Få skifta den lyspæra. No.

Hummer og kanari

Når går toget?

Downing StreetCreative Commons License Leonard Bentley via Compfight

Det er den internasjonale kvinnedagen i dag. Åttande mars altså, og det gjer meg atter ein gong sjansen til å ta på meg rolla som sur og grinete feminist. Eg gjer det med glede. Eg er jo mann, og sur og grinete til vanleg, eg slepp unna med det. Kvinna derimot, det er ein heilt anna sak. Kvinna skal helst vere sprudlande blid og smilande. Særleg er dette viktig om dei erklærar seg som feministar. Ingenting øydelegg stemninga som ein bitter og humørlaus feminist.

Eg synest dette er noko tull. Det må vere lov å vere litt sinna i stemmen om ein snakkar om ting ein ikkje er heilt nøgd med. I kvart fall treng ein ikkje vere lattermild med glimt i auget heile forbanna tida. Kvifor er det berre feministane som har dette kravet på seg om ikkje å vere sur? Anti-rasistar kan vere så sure dei berre vil utan at nokon reagerer. Det var ingen som kritiserte dei som var ueinige i vedtaket om å la basen få bygge vestover for å mangle humør. Når rikfolka er ute og klagar på formuesskatten får dei lov til det, utan å kle seg i blomstrete kjole, servere cupcakes med eit flørtande smil rundt munnen, og forsikre om at dei brukar stringtruse og barberar leggene. Det er berre dei som er opptatt av noko som på eit eller anna vis kan karakteriserast som kvinnekamp som har dette kravet på seg om å vere blide. Helst bør dei vere pene og velstelte også. Aller best hadde det sjølvsagt vore om dei berre haldt kjeften sin lukka.

Men eg som er mann, og ikkje tar meg bra ut uansett kva eg gjer, kan vere så grinete eg berre vil. I dag er eg faktisk litt sur på kvinna også. For her i Florø trur eg ikkje det er nokon markering av kvinnedagen i det heile tatt. Eg har i kvart fall ikkje funne noko om det, utover at Jan Thomas kjem til Quality Hotel for å lære Florø-kvinna å gløyme jantelova. Med mingling og goodiebag. Kvifor går det ikkje noko tog? Finnest det ikkje feministar att i Florø? Eller er dei berre nøgd med ståa? Er vi ferdig med likestillinga no? Er det ikkje fleire kampar verdt å kjempe for? Eg skulle meine at det fortsatt er nok å ta av. Ja, faktisk er det så mykje å ta av at i år hadde eg lyst til å gå i tog sjølv for å markere det. Men eg blir altså ståande på perrongen og vente på noko som ikkje kjem. Kvifor ikkje? Har kvinnefronten overlata drifta til NSB? Er det ein signalfeil nokon plass?

Kanskje er det ikkje så rart om ein tenker etter? Tal i frå ein Norstat-unndersøkelse viser at det berre er 11 prosent av oss nordmenn som definerar oss sjølv som feministar. 19 prosent av kvinnene gjer det, medan eg er i ein faretruande liten minoritet blant dei 4 prosentane med menn som gjer det same. Det er hårreisande lave tal. Caitlin Moran refererar til lignande undersøkelser i USA og Storbritannia. 29 prosent av dei amerikanske kvinnene, og 42 prosent av dei britiske kallar seg gladeleg feministar. Og ho er overraska over kor låge dei tala er. Ho lurar på om fleirtalet av dei intervjua var fulle og medvitslause når dei svarte på spørsmålet. Kva skal vi da seie om dei norske tala? Vi lever i ein tid der regjeringa setter ein håndfull lækjarars samvite høgare enn kvinnas lovfesta rett til å velge abort, og dei er villige til å bruke den same lovfesta retten til abort som eit forhandlingskort i regjeringsforhandlingar. Ein av tre kvinner i EU har opplevd seksuell eller fysisk vold. Ofte frå ein partner, eller tidlegare partner. Og skal vi tru på tala er det verst i Skandinavia. Kanskje av di vi tross alt er fri nok til å svare ærleg på ein slik undersøkelse? Ein av ti norske kvinner har vorte valdtatt. Kvinner som stikker hovudet frem i samfunnsdebatten risikerar ein skittstorm utan like i mailboksen. Ein kompis av meg såg Unni Rustad på TV ein gong på åttitalet, og ropte ut: Ho der skulle hatt seg eit pressluftbor opp i…ja, eg tør ikkje skrive det, men dykk skjønar vel kor det skulle. Han hadde sikkert høyrt det av far sin. I dag hadde han kanskje leita opp ein mailadresse eller eit telefonnummer og overlevert meldinga personleg. Sånn har det blitt. Menn er livredde for at kvinner skal le av dei og dei rare penisane deira. Kvinner er redde for at menn skal slå dei i hjel eller skyte dei med hagle. Men feministar skal dei ikkje vere. Eg skjønar det ikkje.

Eller kanskje skjønar eg det likevel, men eg likar det ikkje. Karikaturfeministen har fått for stor plass. Vi må ta ordet tilbake og gjere det til noko positivt. Feminismen er større enn Ottars 500 medlemmar. Vi må gjere det no, føyr Jan Thomas og Bent Høie tek heilt over. Eg vil gå i tog på kvinnedagen!

Hvis Jan Garbarek var en revolvermann...

Av alle dystopiske fremtidsscenarioer….

feminists

They rule the world, and top dog is a bitch! A small band of men and their women go underground to fight the final battle of the sexes! Kom igjen, dere fikk lyst til å lese dette, sant?

Hummer og kanari

Bladibla om kultur og kvinnekamp

Hva har dette bildet med denne bloggposten spør du kanskje? Vetta faen svarer jeg.

Det er altså 100 år siden kvinner fikk stemmerett her i landet i år. Det var i 1913 Norge ga alle over myndighetsalder stemmerett, uavhengig av kjønn, formue, eiendom eller hudfarge. 1913 kan kanskje høres sent ut, men Norge var bare det fjerde landet i verden som gjorde dette. Det er noe å feire i dag, men det skjedde selvfølgelig ikke  uten debatt. Mange mente at dette ville føre til all slags elendighet, og særlig ville det gå hardt utover familien. En ting er sikkert. Innføringen av stemmerett for kvinner, feminismen, og kvinners marsj ut fra hjemmet og inn i arbeidsliv og stortingssal forandret samfunnet for alltid. Det forandret, og forandrer fortsatt, norsk kultur. Slik store og små hendelser fra det siste hundreåret har forandret norsk kultur. Menstadslaget, Quisling, niende april, Gerhardsen, Kråkerøytalen, innmeldelsen i NATO, opprettelsen av Husbanken og Lånekassen for utdanning. Oljen i nordsjøen. Nei og atter nei til EU, Gro og Kåre, håndballjentene, Rekdals straffe mot Brasil og den aller svarteste julidagen noensinne. Vi vet ikke alltid hvordan, eller hvor vi havner, men kulturen vår er i evig forandring. Mine barn vokser opp i en annen kultur enn den jeg vokste opp i, akkurat som min oppvekst foregikk i en annen kultur enn den som var gjeldende når mine foreldre vokste opp.

Etter den siste runden med “kulturkamp” er vi alle enige om dette. Norsk kultur er i evig endring. Slik den alltid har vært. Nå for tiden kommer det flere innvandrere til riket enn det fødes barn her. Selvfølgelig kommer det til å endre norsk kultur. Hvordan vet vi ikke helt. Er det grunn til bekymring? Javisst, det er alltid grunn til bekymring. Særlig om fremtiden. Fremtiden er alltid en kilde til bekymring.

Kvinnene fikk altså sin stemmerett i 1913. De hadde fått den før eller siden uansett så klart, det ville presset seg frem før eller siden. Vi valgte heldigvis å komme fremtiden i møte her i landet. Frankrike derimot holdt igjen til 1945 (eller var det 44?). Sveits helt til 1971. Jeg vet ikke hvorfor vi var så kjappe til å omfavne endringen her i landet, det har vel en sammenheng med den rollen kvinnene har hatt her i landet historisk sett antar jeg. Kvinner har jobbet hardt på gården. Hatt ansvar for hus og hjem mens mannen har vært på sjøen. Den norske kulturen var vel rett og slik at det lå bra til rette for kvinnefrigjøringen da. Eller var det typisk norsk å være Gro allerede da?

En annen ting vi har lært av den siste tidens kulturkamp er at det er uhyre vanskelig å definere hva norsk kultur egentlig er for noe. Det er noe udefinerbart, som riktignok fungerer godt, en blanding av kongen, syttende mai, landslaget, valutaen, pølse i brød og Marit Bjørgen. Ja, noen er vel forresten litt usikker på kongen etter nyttårstalen hans, men han får stå på lista inntil videre. Dugnad er det noen som har nevnt som noe typisk norsk. Det er selvfølgelig ikke umulig å definere norsk kultur, men skal det gjøres skikkelig kreves det litt mer plass enn en kronikk i Aftenposten eller en litt lang bloggpost på Hjorthebloggen. Uansett er det snakk om en oppskrift der ingrediensene slettes ikke er unike for Norge på noe som helst vis, men blandet sammen på riktig måte får vi allikevel noe som er unikt norsk. Noe som er merkbart forskjellig fra Sverige og Danmark, og mer og mer forskjellig jo lenger bort fra Svinesund vi kommer.

Jeg prøver å innprente i Hagbarth at selv om det er forskjell på gutter og jenter, så er det forskjell på gutter og gutter og jenter og jenter også. Jeg drar den leksa hver gang han forteller meg at jenter sånn og gutter er slik, men noen ganger er det han som må lære meg en lekse. En kveld i høsten som gikk var vi ute og gikk tur. Vi gikk forbi stadion, og der var det kamp, så vi gikk inn og så slutten av den. Jeg tror det var to guttelag som spilte, Florø mot Førde, og Hagbarth heiet entusiastisk på Florø. På topp på laget til Florø var det ei jente som spilte, og hun var god. Florø vant kampen, og jenta putta minst to av målene. Når vi gikk hjem snakket Hagbarth om at det var morsomt at Florø vant. Jeg var enig i det, og så sa jeg at det var morsomt at det var jenta som scorte målene vi så. Hagbarth skjønte overhodet ikke hva jeg snakket om. Jeg prøvde å forklare at det var fordi hun var jente, som spilte på guttelaget, og fotball er liksom guttenes domene og alt det der, men han så bare på meg som et spørsmålstegn. Han skjønte ikke hva som var spesielt med at jenta spilte på guttelaget, og var en av de beste på banen. Og jeg tenker, håper, at det er fordi at hans generasjon kommer til å vokse opp i et Norge der jentene kler seg i rosa, har langt hår og liker søte ting, samtidig som de hevder seg med glans på alle samfunets arenaer. Og uten at noen stusser noe særlig over det.

Selv om det har gått hundre år siden kvinnene fikk lov til å stemme er vi slettes ikke ferdige med å snakke om likestilling altså. Og lite tyder på at vi kommer til å bli ferdig med å snakke om innvandring med det første heller. Jeg tenker jo at det er litt med innvandrere som det er med kvinner og menn. Klart det er forskjell på innvandrere og nordmenn, men forskjellene er enda større mellom innvandrere og innvandrere og nordmenn og nordmenn. Og når vi hiver innvandrerene opp i gryta så kommer vi selvfølgelig til å endre den norske kulturen, men vi kommer samtidig til å endre innvandrerenes kultur. Det blir et skikkelig crossover-kjøkken. For meg som ikke er så glad i pinnekjøtt høres det forsåvidt lovende ut, men andre liker jo den norske trad-maten bedre enn meg. De må jo få lov til å komme med innspill de også, alle ønsker vi jo bare at maten skal bli best mulig.

Men jeg roter meg ut på viddene. Og jeg er ikke født med ski på beina. La oss prøve å finne tilbake til hytta igjen. Det er ingen skam å snu. Eller grave seg ned. Men nå er jeg i gang igjen…

Okay. Her er vi. Vi er alle enige om at kulturen ikke er statisk, og at den endrer seg over tid. Vi er alle enige om at innvandrere til riket kommer til å endre kulturen, men hvordan vet vi ikke helt. Hvor mye vi skal bekymre oss er nok diskutabelt, og skal vi egentlig gjøre noe for å bevare den norske kulturen? I så fall hva?

La oss ta dugnaden for eksempel. En viktig verdi i det norske samfunnet, i hvert fall i følge mange. Hva skal staten gjøre om den er i ferd med å forsvinne? Skal staten gå inn og si at dugnaden ikke lenger er frivillig, den er en plikt som ingen skal snike seg unna uten legeerklæring godkjent av NAV? Det kan den selvfølgelig gjøre, men da er det ikke dugnad lenger, da er det tvang, og plutselig er ikke dugnad en del av norsk kultur lenger, vi har fått tvang i stedet. Og det var jo ikke det vi ville ha. Nei, hvis vi tenker oss om er vi kanskje enige om at statens påvirkningskraft på den norske kulturen ikke er så forbanna stor når det kommer til stykket? Eller…selvfølgelig er den stor, men den er allikvel ganske begrenset, i hvert fall så lenge den ikke blir for autoritær og diktatorisk av seg. Og det er vi i hvert fall enige om at vi ikke vil ha. Nei, staten skal legge til rette for oss innbyggere, den skal lage ordninger som gjør oss trygge, beskytte våre rettigheter, samtidig som den ikke innskrenker vår personlige frihet for mye. Til gjengjeld skal vi gi den en god slump av pengene våre i skatt. Utover det synes jeg staten for en stor del skal la oss være i fred til å fortsette å forme den norske kulturen i fred. Selvfølgelig vil politikerene og byråkratene fortsette slik de stevner, og finne på lover og regler som unektelig er med på å bidra å forme den norske kulturen, og det må de gjerne fortsette med for meg altså, så lenge målsettingen er å løse konkrete problemer som bør løses. Jeg vil derimot betakke meg flerfoldige ganger for en stat som finner på tiltak kun for å bevare den særegne norske kulturen. Takk.

Men dette er vel egentlig et ganske meningsløst innlegg i en runde av kulturkampen som vel forlengst er ferdigsnakka. Vi snakker om kultur, men egentlig handler det vel om at noen mener vi slipper inn for mange innvandrere. Kunne de kanskje vært litt mer konkrete og spart oss alle for en hel masse utenomsnakk? Det er helt greit å mene at vi tar inn for mange innvandrere, men da må vi også få vite hvordan vi skal unngå å gjøre det i fremtiden. Skal vi si opp internasjonale avtaler og melde oss ut av Schengen? Stramme inn på familiegjenforening? Bygge en mur langs svenskegrensa? Eller skal vi bare innse at innvandring på et eller annet nivå har kommet for og bli, omfavne fremtiden, og prøve å gjøre det beste ut av det.

Jeg tar meg en pølse med brød og gratulerer kvinnene med sine hundre år med stemmerett mens jeg venter på svaret.

Page 1 of 812345...Last »
%d bloggers like this: