web analytics

Tag Archives: feminisme

Hummer og kanari

Sirkus Berge?

 

Det er lett å kritisere media. Som når professor Jill Walker Retteberg kritiserer media for dekningen av bloggkollega Eivind Berge. – Eivind Berge seier han vil ha oppmerksomheit, og media har gitt han ein talarstol, sier hun til NRK.  – Media har gløymt debatten ein tok i samband med 22. juli-rettssaka om kor mykje ein skulle la Breivik sleppa til. Faren er at ekstreme meiningar kan framstå som normale. Hun viser til at Bergens Tidende har gitt saken mye omtale, blant annet gjennom et stort intervju med Berges kjæreste i BT-Magasinet sist lørdag.

Nå syntes jeg i grunnen at intervjuet med Berges kjæreste var interessant lesning. Hun fremstår der som et reflektert og tenkende menneske, selv om hun riktignok tenker annerledes, eller i det minste har kommet til noen andre konklusjoner enn folk flest. Da tenker jeg på de folk flest som finner det fullstendig uforståelig at noen kvinne skulle kunne finne Eivind Berge attraktiv, eller ønske å ha et forhold til ham.  Hun gir oss også et litt annet syn på Berge enn det fordømmende og samtidig sensasjonshungrige blikket selve nyhetsdekningen gir oss av fyren. Jeg innbiller meg at det kan være positivt.

Allikevel er det vel riktig at dekningen av denne saken har vært et sirkus. Men hvordan skulle man i så fall gjort det annerledes? Det er det kanskje ikke fullt så lett å svare på?

Eivind Berge var allerede et kjent navn etter at han ble hentet frem som Breivik-sympatisør i kjølvannet av 22.juli. Det ble ikke noe bedre av at han etterpå ble invitert til å debattere kjønn i terrorens tidsalder på universitetet i Bergen, det ble selvfølgelig mer debatt om Berge enn om kjønn, slik alle vel kunne forutsett på forhånd. Uansett var Berge, med sine noget outrerte meninger, vel etablert som en offentlig person. Når han så blir arrestert og varetektsfengslet for drapstrusler mot politifolk på bloggen sin er det klart dette er noe media må rapportere om. Utfordringen for media er da hvordan man kan gjøre dette uten å gi mannen en talerstol. Det er lettere sagt enn gjort all den tid meningene hans ligger til grunn for årsaken til at han ble fengslet. Hadde det for eksempel vært godt nok om man bare omtalte varetektsfengslingen i en liten notis? Skulle man droppet navnet? Skulle man ikke skrevet noe om hvorfor Berge har, eller eventuelt ikke har, truet med å drepe politimenn?

Det er godt mulig media kunne gjort en bedre jobb, men jeg er neimen ikke sikker på hvordan? (Her må jeg legge til at jeg på langt nær har lest alt som har vært skrevet om denne saken, jeg synser jo som vanlig uten belegg for noe som helst)

Men nok om det. Utviklingsredaktør Tor Olav Mørseth forsvarer seg mot Jill Walker Rettebergs angrep med den vanlig reaksjonen fra media. Vi må få trollet frem i lyset slik at vi kan diskutere det i hjel. Eller noe sånt. – Vi meiner det er viktig å få desse haldningane fram i lyset, så vi kan debattera dei, sier Mørseth til NRK. Gjesp, sier jeg. Drep meg herre konge, men ikke med debatt!

Vi kan godt ta en diskusjon på mannsrollen. Hvilke mekanismer som tilsynelatende får så mange menn til å føle seg sinte og fremmedgjort. Hvorfor færre menn blir fedre, og antallet øker. Vi kan godt snakke om feminisme, antifeminisme, menn som blir skviset i barnefordelingssaker, sexkjøpsloven og mannlig seksualitet. (eller dere da, det er ikke sikkert jeg gidder å være med) Men den debatten skal vi ikke ta med basis i Eivind Berges forskrudde meninger. Omtaler du voldtekt som en legitim strategi for å utjevne den «omvendte diskrimineringen» kjønnskvotering fører med seg, har du diskvalifisert deg selv fra debatten og bør bortvises til ett av internetts aller mørkeste hjørner. Er du så far out er det ikke noen mening i å diskutere med deg. Din bizarroverden er rett og slett ikke kompatibel med Norge anno 2012. Ett sted må vi sette grensa. De eneste jeg håper er interessert i de meningene er PST. BT kan godt la dem være i fred.

Paradoksalt nok synes jeg egentlig mennesket Eivind Berge, og hans sinte meningsfeller, er ganske interessante. Selv om meningene deres ikke er det?

Hummer og kanari

Think Pink

image

Det er jo fint at Lego skjønner at jenter også kan ha lyst til å leke og tøffe seg med sverd.  Men trenger man virkelig å lage både gutte og jentesverd?  Har jenter mer lyst til å leke med sverd som er rosa?

Jeg tror verken Eowyn eller Arya Stark ville satt noe større pris på dette?

Bok og Film

Hjorthen ser film: Fastfood for fjortiser

Jeg juger ikke, så stor var kveita, og jeg hadde den halvveis oppe i båten da snøret røyk.

Mellom to forestillinger på kinoen på søndag overhørte jeg en fyr som spurte kompisene sine om hvordan noen kunne velge å se Varg Veum – Dødens drabanter, i stedet for den femte installasjonen av Fast and Furious. Kompisene hans ble svar skyldige. De kunne ikke fatte det. Hadde de spurt meg kunne jeg sikkert sagt noe om hvordan folk som leser og liker bøker gjerne vil se de samme historiene på film, og veldig mange er jo glade i den litt slitne privatdetektiven fra Bergen. Dessuten er filmen delvis spilt inn i nabolaget, og mange Høljeværinger ser på seg selv som liksombergensere.

Allikevel kom det altså to ganger så mange på Fast Five, og jeg kan godt forstå det. Hjelpeløs dialog blir litt mindre plagsom på engelsk enn på norsk, og man kan si hva man vil om Trond Espen Seim, men sammenlignet med Vin Diesel og The Rock er og blir han en pusekatt.

Men det mest interessante med Fast Five er egentlig det faktum at også Vin Diesel og de andre gærningene også har blitt noen skikkelige pusekatter etterhvert.

For innimellom all fleksingen av muskler og hestekrefter er det plenty med kos, klem og gode sunne famileverdier her. Der helten i gamle dager forlot jenta og red ensom inn i solnedgangen etter at støvet hadde lagt seg,  tar den moderne helten ansvar for seg og sine. Selv ikke når jenta varsler at det er familieforøkelse på gang får han kalde føtter. Her skal det bygges rede. Det kan faktisk virke som om statsfeminismen har fått strukket klørne sine inn i Hollywood her. Vi har hørt til det kjedsommelige hvordan feministene har tvunget frem den myke mannen, men når det kommer til stykket så er det ikke ham de vil ha. Her viser imidlertid Vin Diesel og Paul Walker at det ikke trenger å være noen motsetning mellom å være myk og hard. At man tar ansvar på hjemmebane betyr ikke at man ikke kan banke opp slemminger og kjøre fra purken når det trengs. Sytepavene kan bare klappe igjen.

Men selv om det er innslag av både romance og bromance her, så er det ingen grunn til å la seg skremme. Det er aller mest av action og halloi her, det meste av det kompetent nok utført. Det har blitt en sånn kuppfilm der våre venner skal gjøre en siste jobb for å sikre fremtiden. De skal robbe den mektigste skurken i Rio, og det blir det mye action ut av. Plottet er vel bare så som så, skurken er ganske slapp, og dør dessuten forbausende lett, men det gjør i grunnen ikke så mye. Det er ingen som ser denne filmen for å bruke hjernen, eller komme med dyptpløyende analyser etterpå uansett. Dette er rein underholdning, og det funker faktisk bra. Langt bedre enn man skulle tro at en Fast og Furious film kunne gjøre etter den temmelig slakke tredje filmen i hvert fall.

Fjortisene var i hvert fall svært så godt fornøyd med fastfoodfilmen sin.

Denne er også publsert på Fusblogg, der Jacob også har skrevet om denne filmen

Hummer og kanari

Tøytemarsj

Det er ikke bare i Norge det sies dumme ting. I Toronto uttalte en politimann at kvinner burde slutte å kle seg som tøyter for å unngå å bli voldtatt. Tøytene var ikke imponert, og dermed ble det arrangert en tøytemarsj der over 1000 stykker møtte opp med plakater og slagord. Slut Pride, Slut Power, etc. Hadde jeg vært der hadde jeg antagelig også gått i det toget, og på min plakat ville det stått Slutt Opp! Eventuelt ville jeg kanskje tatt til orde for at politimannen måtte få sparken.

Uten sluttpakke.

Hummer og kanari

Et likestilt brøl?

Jeg hadde tenkt å skrive en parodi på denne teksten til Kjetil S.Østli, hans likestilte brøl i Aftenposten, men jeg kommer liksom ikke i skrivemodus for tiden. Det er sånn det blir når man ikke får skrevet regelmessig, hver eneste setning er som å skvise blod fra en stein, og det er ikke en gang noe særlig morsomt. Oftest når jeg setter meg ned foran bloggen min nå til dags med planer om å skrive et eller annet, så ender jeg i stedet opp med å klikke meg på måfå bakover i arkivet og lese gamle poster. Mange av dem slikt som jeg har glemt at jeg har skrevet, og så sitter jeg og lurer på om det virkelig er meg som har skrevet det.

Ja altså, jeg vet jo at det er meg, men er jeg fortsatt den samme personen om dere skjønner hva jeg mener. Er nattevaktbloggeren Hjorthen og mobiltelefonpusheren og sporadisk spaltist-Hjorthen egentlig den samme personen? Det hender jeg lurer på det.

Men det er bare tull selvfølgelig, det handler bare om at den siden av meg som skrev mye, og også mye bra, har blitt skjøvet i bakgrunnen. Det er ikke lenger så mye tid til at den siden får slippe til, og det synes jeg egentlig er litt dumt. Jeg liker den siden av meg, tenker stadig at jeg må la den få slippe til litt oftere, men det er jo så mye man skulle hatt bedre tid til. Man skulle begynt å trene igjen, fullført det derre årsstudiet i historie, lest flere bøker, sett neste episode i The Wire sammen med Flopsy, reist på kjæresteferie til Cadaques igjen. I det hele tatt. Men når Hagbarth og Loretta endelig har sovnet på kvelden orker man som regel ikke noe annet enn å legge hodet på puta og slukne selv.

Så det blir ingen parodi på Østlis likestilte brøl. Jeg setter heller på noe politisk korrekt visesang og okker meg til Flopsy over at Aftenposten ikke betaler bedre for seg slik at Østli kunne spart opp penger til et sabbatsår der han tok med seg frustrasjonene sine ut på ekspedisjon og forsvant.

Fr.Martinsen har også skrevet om brølet

%d bloggers like this: