web analytics

Tag Archives: feminisme

Bok og Film

Jenter som kommer og backlash

Jeg har fått boka til Virrvarr og Grevinnen, ja i virkeligheten heter de Ida Jackson og Maren Kristiane Solli da,  i posten denne uken, helt gratis, og tanken er vel at jeg skal skrive noen ord om den til gjengjeld. Jeg driver jo på og skriver om bøker både titt og ofte her på bruket. Så det skal jeg selvfølgelig gjøre, men i stedet for å skrive en vanlig omtale etter at jeg har lest boka, så tenkte jeg at jeg skulle liveblogge mens jeg leser den. Altså komme med tanker fortløpende, og så får vi se om jeg kommer igjennom da. Faktabøker har en tendens til å ende opp halvleste i hylla, med en giro som bokmerke. En giro som jeg ikke har betalt, og som jeg ikke finner igjen, og som dermed koster meg noen hundrelapper i gebyr.

Det lønner seg å lese ut bøkene sine, gutter og jenter.

Nåvel, boka er lekker, smekker, og fin å se på. Jeg åpner den og leser på innsiden av omslaget om Marte som sammenligner sexlivet sitt med et symfoniorkester, der fingringen av klitten er strykerne, og penetreringen er bassen. Da må jeg jo le litt for meg selv, og lure på hvor messingblåserne passer inn. Hva om man har et homofilt samleie? Er det da fagotten og de andre treblåserene spiller opp?

Og så tenker jeg at noe sånt kunne nok aldri en gutt/mann ha skrevet.

Jau jau, jeg blar meg frem til forordet, og her må jeg innrømme at jeg verken låser døren, tar av meg buksene, eller slår av mobilen. Jeg er imidlertid helt på linje med forfatterene når de refererer til reaksjonene fra Andre Folk om at man ikke kan pule uten pikk. Det er nok sånn for mange at sex det er puling, og puling uten sex er forspill. Det er vel et av heteronormativets hoder som stikker hodet frem her, og det gjør ikke noe om man forsøker å kappe det av.

Første kapittel heter anatomi. Her kommer man litt inn på navnedebatten om hva man skal kalle det kvinnelige kjønnsorganet, men ellers så er det anatomi, og dette er ganske kjent stoff, så jeg skummer meg fort igjennom denne delen av boka mens jeg pønsker litt på hvem som er målgruppa her, og om denne boka vil nå frem til dem? Anatomikapittelet forekommer meg ihvertfall å være rettet mot unge jenter i 14-15-16 års alderen, og vil de kjøpe denne boka, eller gå på biblioteket og låne den?

Mitt tips ville være at de heller forsøkte å søke opp informasjonen på nettet, og jeg tenker at Virrvarr og Grevinnen kanskje burde lage en nettside i tillegg til boka, der mye av informasjonen er tilgjengelig. For språket deres er ungdommelig og friskt, og vil sikkert slå an hos kidsa. I tillegg kan de spe må med noen illustrasjoner, ha en spørsmål og svar-funksjon, og så kan de pushe boka si samtidig?

Og dette er omtrent så langt jeg har kommet, og litt om hvilke tanker jeg har tenkt mens jeg har lest. Det kommer flere deler av denne bokanmeldelsen etterhvert, så bare heng med.

Lenger ute i boka kommer vi til det såkalte pulepolitiske manifest, som Iskwew har sagt nei takk til på sin blogg. Jeg sier verken ja takk eller nei takk før jeg har kommet til det kapittelet, men i kommentarfeltet hos Iskwew diskuteres det et såkalt backlash, der tb mener at det har vært et backlash som vi som er nesten voksne sliter litt med å fatte.

Jeg sammenfatter litt av diskusjonen:

Blåstrømpe: Jeg er dobbelt så gammel som virrvarr og kan ikke annet enn å synes det er rart at det er nødvendig å utgi en slik bok. Antagelig følger jeg ikke godt nok med på hvordan det står til med unge kvinners (og menns) forhold til kropp og seksualitet. Jeg trodde at man var kommet en smule lenger, slik at det nå var en selvfølge at jenter visste om elementære anatomiske forhold og fysiologiske prosesser som kan føre dem frem til en orgasme eller flere. At jenters seksualitet er tabubelagt i den grad som man får inntrykk av er trist.

Iskwew: Ja, jeg tenkte de tankene jeg også, blåstrømpe. Og kan ikke helt forstå at vi skal ha kommet så kort siden jeg var på forfatternes alder. Det har i så fall vært en backlash. For vi hadde ganske god oversikt da jeg var på forfatternes alder, som jeg husker det.

tb: Det har vært et backlash, tro du meg, et gedigent backlash. Tror ikke folk på vår alder, som vokste opp og ble voksne da vi gjorde det, egentlig fatter hvor voldsomt det backlashet har vært.

Blåstrømpe: På hvilken måte er det backlash? (…) Nå har man jo på alle måter tilgang til informasjon og refleksjon bla, gjennom nettet.

Iskwew: Javisst, har man det, blåstrømpe. Og det er jo ikke mye som er tabu.

Jeg er jo et barn av kvinnefrigjøringen, og vi snakket leste og undersøkte. Krevde både plass og rom, og fikk det, i hvert fall har ikke jeg opplevd det annerledes.

Gakk for all del over og les hele diskusjonen, det er et av disse kommentarfeltene som gjør at man kan få tro på bloggsfæren som et demokratisk prosjekt tross alt.

Men altså, jeg tror også det har vært et backlash. På en måte. For noen. Tilfeldighetene ville det slik at samtidig med at jeg leste diskusjonen hos Iskwew kom jeg over en post på en svensk blogg som er ganske relevant i denne sammenhengen.

Jag har en van som lag dackad pa en madrass i en lagenhet ensam med en kille som var menad att ta hand om en alltfor berusad tjej. Snart hade hon hander och tvangshangel over hela sin kropp och valdigt lite formaga att gora nagonting at det. Jag har en van som lag med en kille av radsla for att bli valdtagen om hon hade sagt nej. Jag har nastan bara vanner som varit med om att vara ensamma med man som har dragit ner byxorna och som bett eller tjatat eller mer eller mindre beordrat dom vad dom ska gora. Jag har en van vars pojkvan var skitarg och skulle dra darifran om han inte fick ha analsex med henne nar hon hade mens. Jag har en van som lat en kille ta pa hennes kropp for att han tjatade om hur omogen och tontig hon var nar hon inte gick med pa det. Jag har vanner som otaliga ganger gatt hem med killar som har haft sex med dom som om dom vore foremal utan minsta varde, och praktiskt taget kastat dom efterat. Jag har vanner som gatt hem med samma killar och gatt med pa samma fornedring gang pa gang (pa gang pa gang). Jag har en van som var ensam i ett rum med tva man varav en drog ner sina byxor, och darefter hennes byxor och tog pa henne och skallde pa henne och kallade henne saker nar hon visade att hon ville och forsokte avbryta. Jag har, nastan uteslutande, vanner som har legat tysta och paralyserade med hander och munnar overallt mot sin vilja. Jag har en van som var hemma med tva killar som inte brydde sig om att hon sa nej och hade sex med henne vad fan hon an tyckte.

Jag har mer vanner. Jag har fler situationer, flera man och manga fler skrammande minnen. Dom har till och med blivit sa manga att jag inte minns dom allihop. Det har ar inte ett skrackexempel pa ett extremt eller extraordinart kompisgang. Det har ar inte pahittat eller forstorat eller overdrivet. Det har ar verkligheten. Det har ar hela tiden. Det har ar vardagsmat. Det har ar var javla varld.

Ja, dette er en virkelighet som jeg har vanskelig for å kjenne meg igjen i, men det betyr ikke at jeg ikke tror på den. Det er bare ikke min virkelighet. Kvinnekongen er inne på det samme i sin fine post om voldtekt her:

Antakelig har mange av venninnene dine blitt voldtatt. Likevel er det på grensen å spørre om dette. Et åpent spørsmål om en venninnes erfaringer av denne typen er høyst personlig og høyst privat. Så privat at vi ikke forholder oss til det. Hvorfor det? Det handler jo ikke om sex, det handler jo om makt? Å knytte maktbegrepet opp til voldtekt er så riktig, så progressivt, men det favner ikke om hvordan dette kroppsranet er høyst problematisk. Å eksludere andre dimensjoner av seksuelle overgrep hindrer oss i å gripe hele fenomenet. Vi vet nærmest ikke hva vi kan si om temaet og hvor vi bør stoppe. Kanskje vi i stedet kan begynne med å telle? Et sted må man jo begynne. “Hvor mange ganger har du blitt voldtatt?” Kanskje svarer venninnen “aldri” med det samme. Spør igjen etter noen dager om du tør.

Nå tenker dere kanskje at jeg er i ferd med å trekke dette langt ut på viddene, og kanskje lurer jeg litt selv også, for voldtekt og sex er da ikke det samme?

Ja og nei må jeg nesten si da, i historiene som den svenske jenta skriver om så er vi vel godt inne i gråsonene og famler, og vel så det også. Og det handler om sex? Makt og sex?

Vi har snakket om dette før, i forbindelse med en Aftenposten-artikkel om hvordan kvinnekampens døtre kaster klærne på nett og drømmer om å bli glamourmodeller. Min påstand var at dette var feil, at det ikke var kvinnekampens døtre som drømte om dette, men barna med forankring i miljøer hvor tradisjonelle kjønnsroller fortsatt holder stand som drømmer mest om glamour og berømmelse.

Klasse rett og slett.

Og sånn tror jeg det er i denne saken også. Barna til Iskwew og Blåstrømpe vil etter alt og dømme vokse opp til opplyste individer med kunnskap og kontroll på egen seksualitet. De vil være trygge på seg selv, stort sett klare å unngå å havne i situasjoner som det som blir beskrevet på denne svenske bloggen, og være sterke nok til å komme seg ut av dem igjen om de nå en gang eller to skulle være så uheldige.

Men så er det ganske mange unge jenter – og gutter også – som ikke vil vokse opp med den samme ballasten. Kan vi snakke om et backlash her tro? At seksualiseringen av det offentlige rom, objektiviseringen av kvinnene, – og guttene også etterhvert- og alt mulig rart vi kan kaste opp i gryta gjør at det er veldig tøft å være ung kvinne i dag? Antagelig atskillig tøffere enn det var for min generasjon unge jenter?

Aftonbladet skrev om unge svenske jenter tidligere i høst. Der den svenske befolkningen jevnt over får det stadig bedre så gjelder ikke dette for jenter mellom 15 og 24. Resten av befolkningen har fått en bedre psykisk helse, de unge jentene har fått den forverret. Av de som har forsøkt å begå selvmord så er hele 35 prosent av dem kvinner i alderen 15-24.

Dessuten blir de stadig magrere. Undervekt er et større problem enn fedme i denne aldersgruppen, og undervekt øker risikoen for urofølelse, engstelse og angst med hele 50 prosent.

Jeg vet ikke om det finnes tilsvarende undersøkelser på norske forhold, men det er vel ingen grunn til å tro at det stiller seg så veldig annerledes? I så fall er det vel betimelig å snakke om et backlash ja?

Om Jenter som kommer, eller det pulepolitiske manifest vil kunne ha noen effekt på dette er naturligvis et annet spørsmål.

Ja, nå har jeg blandet masse hummer og kanari i dette innlegget, jeg gidder ikke korrekturlese over, for nå må jeg legge meg, men jeg håper det henger sånn nogenlunde sammen. Vi får snakke mer om Jenter som kommer senere.

Virrvarr svarer forresten på Iskwews neitakk til det pulepolitiske manifest her.

Klipp

Kvinnor är mer än kollektiv

Vissa feminister hävdar att våldtäkt är värre än mord. Andra, som sångerskan Annika Norlin, uttrycker sig i termer av att den våldtagna blivit bestulen på “allt”. Ytterligare några pratar om hur kvinnans “jag” gått förlorat. Som om kvinnor inte vore mer än sina underliv.

Det är som om vissa av feministerna utgår från den hederskultur vi annars brukar vara så snabba att fördöma. En kultur där kvinnans hela värde vilar mellan låren. Och där den kvinna som befläckas på detta oskuldens fält inte bara är förbrukad och utan värde, utan rent av besudlad och för evigt smutsig. Hur mycket hon än skrubbar sig i duschen.

Hanne Kjöller skriver i avisen, og det er klart at både kvinner, menn og mennesker er mer enn bare kollektiv. Men kan det kanskje bli litt mye individ av og til også?

Hummer og kanari

Hjorthen leser og gir bort bok: Voldtekt og romantikk

Katrine Kielos har lagt ned bloggen sin til fordel for å være vikarierende sjefsredaktør i Dagens Arena og frilansskribent for Expressens kultursider, og det kan man kanskje ikke klandre henne for, selv om det i utgangspunktet var hennes feministiske og allmenpolitiske analyser i bloggform som var springbrettet for hennes karriere. Nå har hun dessuten gitt ut bok.

voldtekt og romantikkVåldtäkt & Romantik heter den, og handler da, ikke helt overraskende, om voldtekt. Og kanskje litt om romantikk. Og kvinnelig seksualitet. Og dermed er jeg kanskje litt på tynn is når jeg skal forsøke å mene noe om den?

Det får stå sin prøve. I Sverige har boka fått litt blandede kritikker, noe som skyldes at boka er todelt. Den veksler mellom å være en gjennomgang av feministiske teorier omkring voldtekt i essayform, og en skjønnlitterær fortelling om en voldtekt i jeg-form, der fortelleren har blitt voldtatt. Svenskene hadde lite å utsette på den teoretiske delen, mens det altså var delte meninger om hvor godt det fungerte å blande inn denne skjønnlitterære voldtektshistorien.

Selv syntes jeg i grunnen det fungerte riktig så bra å bryte opp den litt tørre essayformen, og jeg-formen funker fint den, den bringer voldtekten litt nærmere inn på meg som leser, og det er fint at Kielos har valgt å la sin forteller bli voldtatt på et vis som sannsynligvis aldri ville ført til noen dom i norsk (eller svensk?) rett, men som allikevel er en udiskutabel voldtekt. Det er hennes egen skyld når hun er så dum.Hvorfor flørtet hun med ham, hvorfor ble hun med ham dit, hun måtte jo forstå hva han ønsket. Hvorfor var hun så dum. Hvorfor sa hun ikke nei? Hvorfor gjorde hun ikke mere motstand? De vanlige spørsmålene som vel aldri burde blitt stilt, ikke bare av bøgen i Dagbladets kommentarfelt, men også av fornuftige og velmenende folk, og ikke minst av den voldtatte selv.

Så jeg har ikke noe i mot det skjønnlitterære sidespranget, selv om det nok er teoridelen som har mest å by på her når det kommer til stykket.

Man går jo rundt med en del “sannheter” oppe i hodet sitt, som man kanskje ikke alltid vet hvordan har havnet der, og som det av og til kan være lurt å plukke ned og kikke litt nærmere på innimellom. En av disse, ihvertfall i mitt hode, har vært påstanden om at voldtekt ikke har noe med sex å gjøre. Det har på en måte vært opplest og vedtatt at sånn er det. Voldtekt handler om makt, vold og undertrykking, ikke om sex. Jeg har trodd på det, uten å vite hvor det kommer fra, hvorfor dette har blitt en slags sannhet, og om det i det hele tatt har hold i virkeligheten. I denne lille tynne boka plukker Katrine Kielos ned denne påstanden, gir oss bakgrunnen for hvor den kommer fra, og plukker den i grunnen ganske godt i fra hverandre.

Klart at voldtekt handler om makt, vold og undertrykking, men det betyr ikke at det ikke handler om sex også? Det trenger ihvertfall ikke bety det, og tenker man etter så er det vel egentlig ganske åpenbart at det vel også handler om sex, er det ikke?

Kielos er ihvertfall helt klar på at det gjør det.

“Han attackerar med sin sexualitet och sitt kön, mot hennes sexualitet och hennes kön”

Hun mener dessuten at voldtekt ikke er noe som begynner ved et overfall, men heller er en del av et større system, som verken mannen eller kvinnen går upåvirket av. Enhver kvinne er voldtagbar og må leve med risikoen. Menn har, selv om de fleste velger å la være, muligheten til å voldta, og dermed blir det vanskelig å oppnå en fullstendig likestilling. Her er det selvfølgelig gode muligheter for å kjøre debatt.

Malin Ullgren anmelder boken i DN, og starter anmeldelsen med en selvopplevd historie:

“Nu har du haft tur, vi är snälla killar, men hädanefter kanske du borde tänka dig för och inte utgå från att det är ofarligt att låna husrum av tre män som du bara har känt i några dagar?”

Her setter Ullgren fingeren på hvorfor man kan argumentere med at Mads Larsen m.fl. er ute på viddene og suller når de hevder at det er kvinnene som sitter med makten i kjønnshierarkiet. Jada, det er nok så at det er kvinnene som bestemmer om det skal bli pulings eller ikke, men det er bare fordi mannen har valgt å avstå fra voldtektsmuligheten. Som Ullgren skriver:

Den makt jag hade över honom genom mitt traditionellt kvinnliga privilegium att välja “om det skulle bli nåt” balanserade han genom att påpeka att jag helt självklart också var möjlig att våldta. Han gav mig fritt spelrum inom romantikens hägn, genom att han valde att avstå en aspekt av sin könstillhörighet. Mitt kön var absolut i sin utsatthet, själv kunde han definiera vilkens sorts manlighet han ville utöva.

Her er det igjen mulig å kjøre debatt så klart.

Det som er soleklart, og som gjør denne boka til en viktig bok, er at vi nok bør snakke mer om voldtekt. Og ikke minst bør vi snakke bedre om voldtekt. Mer nyansert. Selv om vi har hatt noen runder om temaet både i de store mediene og i bloggsfæren, så har debattene en tendens til å dreie seg om overfallsvoldtekter og ikke minst våre skumle nye landsmenn. Det er en innsnevring av voldtektsbegrepet all den tid det vel fortsatt er slik at de fleste som blir voldtatt blir det av noen de kjenner fra før?

Våldtäkt & Romantik byr ihvertfall på noen perspektiver som var nye for meg, og jeg gir den dermed trygt en anbefaling.

Ja, faktisk så skal jeg gjøre mer enn som så. Jeg gir gjerne bort denne boka hvis noen vil ha den, så fremt vedkommende lover å oppfylle to betingelser:

  1. Lese boka, og blogge om den etterpå
  2. Gi samme tilbudet videre etterpå, altså tilby å gi bort boka til en ny blogger, i bytte mot en bloggpost om den etter at den har blitt lest.

Jeg kan tenke meg flere gode kandidater der ute, Mihoe, Virvarr, Drusilla, Lotten, Anathema, m.fl. Send meg en mail eller legg igjen en kommentar så er boka snart i posten. Den er på 125 sider og dermed tar det omtrent like lang tid å lese den som det tar å skrive om den etterpå.

Bok og Film

Hjorthen ser film: Feministisk blodbad?

Don\'t mess with my tutu!

Det handler om film i siste nummer av Fett, bladet som forøvrig nå ser ut til nærmest å være kuppet av dyktige bloggere fra Viken til Virrvarr, og i lederen skriver redaktør Siri Lindstad om en samtale mellom to venninner der den ene vil ha med den andre på kino, men den andre er tung å be siden hun har tre basale krav som må oppfylles før hun kan se en film. Filmen må nemlig inneholde:

  1. Inneholde minst to kvinnelige karakterer som
  2. snakker sammen
  3. om noe annet enn menn.

Hun konstaterer at hun ikke har kunnet se en film siden Alien, der to kvinnelige karakterer diskuterte hvordan de skulle kunne ta livet av et monster.

Vel, det er mulig Machine Girl oppfyller alle disse kriteriene, den har to kvinnelige karakterer, og de snakker ikke noe særlig om menn. Spørsmålet er om de oppfyller punkt to, for det er i det hele tatt ikke mye snakking i denne filmen. Ikke så mye historie heller, men desto mere blod. Jeg tror ikke jeg har sett mere blod og dårligere spesialeffekter siden Bentronic leide ut tvilsom importfilm i Rektor Ørns gate på tidlig åttitall. Dette er faktisk ment utelukkende positivt.

Ami er en ganske vanlig japansk jente som går på High School og prøver å ta seg av sin lillebror som best hun kan. Foreldrene deres har tatt livet av seg etter at de ble uriktig beskyldt for å stå bak et drap. Japan har nemlig ikke tilgang på Tore Sandberg, og da er det lett å ty til seppuku i stedet.

Lillebror roter seg opp i noe trøbbel med en klassekamerat som er av gammel, god og grusom ninja-slekt, vi snakker om selveste Hattori Hanza-klanen her, og faren er høyt på strå i den japanske mafiaen. Yakuza, som det jo heter hvis man snakker språket. Det ender med at lillebror blir drept sammen med en kompis, og dermed begynner Ami sin jakt på hevn.

Etter suksess i starten med kreativ bruk av tempura, så går det litt skeis etterhvert, og yakuzapappaen kapper like godt av henne den ene hånden. Hun klarer imidlertid å rømme, hun karrer seg til foreldrene til lillebrors kompis, som er mekanikere, og der får hun laget et maskingevær som hun kan feste på armen. Dessuten bestemmer moren til kompisen seg for å bli med på hevnkjøret, og ganske snart så er det på’an igjen.

Både regissøren, den ene av de to kvinnelige hovedrollene, og muligens flere av birollene har sin bakgrunn fra pornobransjen, så kanskje bør Lindstads venninne stå over denne filmen også? Det er jo en skikkelig drittfilm, den er en av disse filmene som klarer å være dårlig på de aller fleste områder, og allikevel klarer å underholde.

For all blodspruten, flygende lemmer og parterte kropper til tross, alt her er gjort så langt over toppen at det rett og slett ikke er mulig å ta det seriøst. Du trenger nødvendigvis ikke like det, men det er ingen ting å bli særlig opprørt av. Og hvis ikke du i det minste fniser litt når våre hotte hevnlystne kvinner blir angrepet av selveste Junior High Shuriken Gang, så er det kanskje også en fare for at du ikke synes det er det minste morsomt når foreldrene til de etterhvert avdøde medlemmene i forannevnte gjeng danner The Super Mourner Gang.

Selv så måtte jeg ty til både fnising og høylytt latter.

Okay, så er den overspilt så det holder, men det hører jo med. Litt verre er det at den i perioder er litt langtekkelig, men skitt au. Alt i alt var dette ganske morsomt. Traileren burde vel gi en ganske god pekepinn på om dette er noe for deg, eller om du heller burde stå over.

Lurer på om drill-bh’en dukker opp for salg på www.fett.no til høsten, jeg er overbevist om at det er et marked der ute.

Hummer og kanari

Årsaken til feministenes bloggtørke

Avil påpeker inne hos min bedre halvdel at det er bloggtørke hos feministene for tiden. Det er jo en riktig observasjon, men hva kan grunnen være?

Vel, jeg har drevet litt undersøkende journalistikk, og kan i dag avsløre hvorfor det er så stille hos favoritter som Drusilla, Flopsy, Fjordfitte m.fl.

De glade feministene har nemlig kommet opp med en genial forretningside som både kan bringe penger i kassa, samtidig som man redder miljøet, og gjør noe med samfunnets sykelige fiksering på det mannlige kjønnsorgan.

I samarbeid med den finske kunstneren og gründeren Mimosa Pale skal bloggekjendisfeministene våre opprette et sykkeldrosjeselskap der man tar sikte på å frakte mennesker fra a til å i Oslos gater med spesialkonstruerte sykkeldrosjer laget kun til dette formålet.

Jeg har fått fatt på et par bilder av en prototype:

Ja, hvem kunne ikke tenke seg å bli fraktet rundt i hovedstaden i en slik en dere?

Hjortheblogg ønsker lykke til med prosjektet, og håper at det snart blir litt tid til overs til å blogge litt ved siden av også.

Kilde: Jalopnik

%d bloggers like this: