web analytics

Tag Archives: film

Bok og Film

Film er best på kino

Eg hugsar ikkje nøyaktig kva for eit år det var eg såg Alien på kino. Filmen hadde premiere i 1979, men skal eg gjette kom den nok ikkje til Skotfoss, kor eg vaks opp, før året etter. Omlag 1980 altså. Då var eg 13 år, og hadde ikkje noko å gjere på ein av filmhistorias aller skumlaste filmar. Men han som stod i døra på Skotfoss kino våga aldri å stoppe nokon. Han kjefta og bar seg til køa, ga beskjed om at dei som ikkje var gamle nok berre hadde å pelle seg heim att, for inn på kino slapp dei ikkje. Kvar gong. Men inn slapp dei. Alle saman. Eg også, så der sat eg på første rad og lot meg rive med i alle utfordringane mannskapet på lasteskipet Nostromo vart utsette for i møtet med ein morderisk og dritskummel alien. Eg hugsar ikkje lenger kva som gjorde størst inntrykk, romvesenet som kjempar seg ut gjennom brystet til John Hurt, eller Sigourney Weaver i berre undertøyet. Men at filmen sette djupe spor i ein ung mann er det ikkje noko grunn til å tvile på.

Forrige fredag hadde filmen Prometheus norgespremiere. Den er regissør Ridley Scotts retur til universet han skapte med nettopp Alien i 1979. Forventningane blant fansen var høge, og enkelte snakka om at dette var den største hendinga på filmfronten sidan premieren på Ringenes Herre. Kritikken av filmen var stort sett positiv. Femmarar og seksarar på terningen lova godt, og det norske folk lot seg lokke på kino. Over 44 000 mennesker såg filmen første helga. På landsbasis altså. I Florø kom det 18 stykk på premieren.

Kva er det som er gale med folk i denne byen?, spurde eg då på Twitter. Og fekk som svar at 140 teikn neppe var nok til å gje noko utfyllande svar på det spørsmålet. Så kom det 100 stykk på neste forestilling og retta opp litt av inntrykket, men eg let spørsmålet stå der. Kva er gale med folka i denne byen? Eg trur eg har svaret. Folk i Florø manglar kinokultur. Jau då, dei likar kinounderhaldning, og kan godt gå mann av huse for å sjå Harry Potter og Ringenes Herre. Eller kvinne av huse for å sjå Mamma Mia. Barna tek ein med seg for å sjå Istid 4 (snart klar for premiere) eller siste film frå Disney. Men det er liten eller ingen interesse for å sjå film som ikkje befinn seg midt på den gode gamle motorvegen Hollywood. Film som ein sjølvstendig kunstnerisk uttrykksform, film som freistar å fortelle oss noko, film som vil noko anna enn berre å selge billettar og popcorn, det er det ikkje mange som bryr seg særleg om. Det er synd, men eg kan vel ikke klandre dei.

Når det kjem til kulturkonsum er filmen overlegen det meste i Norge. Det er fleire som går på kino enn det er som brukar biblioteka våre, og i tillegg kjem all den filmen vi ikkje ser på kino, men på TV og DVD, eller ulovleg lasta ned på PC’en. Staten har auka bevillingane til norsk filmproduksjon dei siste åra, og etter at Wam & Vennerød og Vibeke Løkkeberg ga norsk film eit fortent dårleg rykte på åttitalet, har publikum returnert. Det er bra. Filmen har eit potensiale utan sidestykke når det kjem til å nå fram til folk. Det som ikkje er bra er at det gjerast så alt for lite for å løfte dei smalare filmane ut av skuggen til dei amerikanske (eller amerikaniserte) publikumsmagnetane. På skulen får elevane ein gjennomgong av norsk litteraturhistorie, dei lærer å analysere dikt og å sette ein roman inn i ein samanheng. I kvar kommune fins det folkebibliotek der det arbeider folk som kan hjelpe deg i å finne frem i bokjungelen. Lurar du på kven Gunnar Staalesen er inspirert av, kan dei hjelpe deg å finne svar på det, og desse bøkene kan du låne med deg heim med ein gong. I Alien finn vi spor av Mario Bavas Planet of the Vampires, og Scott var også inspirert av The Texas Chainsaw Massacre. Filmen heng saman med tidlegare filmar, og den har inspirert seinare filmar. Men akkurat korleis er ikkje noko den gjengse kinoarbeidar kan fortelle deg på ståande fot når du kjem for å sjå film. Om ikkje det er eg som er på jobb då, men eg har nok uansett ikkje tid til å snakke film med deg, sidan du alltid kjem hastande rett før filmen skal starte.

For å sette det heile på spissen, så er det slik at om biblioteka våre skulle ha drive kulturformidling etter modell av kinoane i landet, hadde dei berre hatt Jo Nesbø i hyllene sine.

Hadde det vore opp til meg, så skulle kinoen vår hatt ein klar visjon om å bidra til ei vidare forståing av filmen som kunstnerisk uttrykk. Med regelmessige visingar av gamle klassikarar, smale kultfilmar og ikkje minst film frå andre delar av verda enn USA og Norge. Gjerne med eit lite foredrag i forkant av filmen. Eg innser jo at eg for det meste hadde blitt sittande aleine i salen, og at dette hadde vore eit bomsikkert underskotsforetak. Men kanskje kunne det ha auka filminteressa til enkelte Florø-sjeler av mottakeleg art? Og kanskje klarer vi å få besøkstalet heilt opp til 30 når oppfølgaren til Promotheus ein gong skal ha premiere i kystbyen vår?

Det gjeld å ha ambisjonane i orden om ein skal drive med kulturformidling i skugga av MGP her i byen.

Bok og Film

Hjorthen leser bok: The Hunger Games

På plakaten til filmen The Hunger Games, filmatiseringen av Suzanne Collins bestselger ved samme navn, står det at dette er The Next Big Thing. Og med det mener de vel å sette historien inn i en sammenheng, der de forrige store tingene er Harry Potter og Twilight? Jeg ser i så fall ikke bort i fra at de kan ha sine ord i behold, bøkene var allerede fine bestselgere når markedsføringen av filmen startet opp for et år eller så siden, siden har de solgt unna i bøtter og spann. Og på fredag er det altså klart for filmpremiere. Den gleder jeg meg til, for jeg har akkurat pløyd gjennom første bok av dette som selvfølgelig er en trilogi, og latt meg rive med.

Vi befinner oss et stykke inn i fremtiden. I Nord-Amerika. Hvor langt fremme i tid vi er vites ikke, men USA eksisterer ikke lenger. Endringer i klimaet har endret geografien noe, landet heter nå Panem. Det styres fra The Capitol, der folket lever i sus og dus i et høyteknologisk samfunn. Resten av landet er delt opp i tretten distrikter der man ikke har den samme materielle velstanden. Det er altså rom for fordeling av velstand i Panem, men det gikk ikke så bra når distriktene gikk til opprør mot The Capitol for å få en mer rettferdig verden. Det endte med at ett av distriktene ble tilintetgjort, de resterende tolv måtte heretter ofre to barn, en gutt og en jente, hvert år, til noe som kalles for The Hunger Games. Barna velges ut ved loddtrekning. Alle distriktets barn, fra og med fylte tolv, til og med fylte atten, havner i bollen. Og for hvert år de blir eldre får de en ekstra lapp i bollen. I tillegg er det en ordning som gjør at man kan kjøpe seg livsnødvendige forsyninger i bytte mot ekstra lapper i bollen.

For det er ingen som ønsker å bli trukket ut til The Hunger Games. Det er nemlig en ganske råtten konkurranse der deltagerene, som altså er 24 barn i alderen 12 til 18, blir sluppet ut i en enorm arena i en kamp på liv og død. Det kan bare være en vinner, og man vinner ikke før alle de andre er døde. Hvert eneste sekund av konkurransen sendes selvfølgelig på TV, og det er obligatorisk å se på. Vel er det mer underholdende enn Holmenkollen, og konseptet ville vært et friskt pust på Paradise Hotel, men Reidar Hjermann ville ikke satt pris på dette!

Vår heltinne er seksten år gamle Katniss Everdeen. Hun er ei smart og ressurssterk jente, bedriver tiden i distrikt 12 med tjuvjakt sammen med kompisen Gale. Når hennes 12 år gamle søster mot alle odds blir trukket ut til å delta i lekene melder Katniss seg frivillig til å ta hennes plass. Dette er det åpent for, og hun er dermed snart på vei til The Capitol sammen med sønnen til bakeren, Peeta. Katniss og Peeta kjenner forsåvidt hvarandre fra før, jevngamle som de er, selv om Peeta kommer fra et høyere sosialt lag. En gang tok Peeta en omang med juling for at en sultende Katniss skulle få brød til seg og familien. Katniss bærer på en stor takknemlighet for det, hun mener der reddet livet hennes. Det har hun aldri sagt til ham. Peeta har vært forelsket i Katniss i ti år, men han har selvfølgelig heller aldri sagt noe om det. Før han slipper nyheten på direktesendt TV kvelden før de skal inn i arenaen.

Og så skal jeg kanskje ikke røpe så fryktelig mye mer om handlingen her.

Dette er ikke så fryktelig originalt, vi har sett lignende konsepter i andre bøker. The Hunger Games fremstår som en mix av de to Stephen King/Richard Bachman-bøkene The Running Man og The Long Walk. Ikke bare i plot, men også i leseglede. Suzann Collins holder dampen oppe fra start til mål, actionfylt, men ikke for heseblesende, er det fritt for dødpunkter. Man rekker aldri å kjede seg. Hun bruker heller ikke mer tid enn det som er nødvendig på å etablere fremtidsscenariet, men peiser på for å komme i gang med handlingen.

Siden vi snakker om plot som ligner, kommer vi forresten ikke utenom å nevne Battle Royale, og nå har vi gjort det. Begge bruker bølgen av reality-tv i et dystopisk samfunn for alt det er verdt. Battle Royale er antagelig noen hakk vassere, men det skal vi ikke bry oss så mye om. The Hunger Games scorer stort på underholdningsverdien.

Ellers blir det spennende å se hvordan historien gjør seg på lerrettet. Jeg tipper det blir knall. Jennifer Lawrence, som var så glimrende i Winter’s Bone, kan fort vise seg å være som skapt for rollen som Katniss. Fansen vil kanskje mene hun er for gammel, men det bryr ikke jeg meg noe om. Spennende blir det også å se om VG orker å gi terningkast denne gangen, for det kan ikke nektes for. Assosiasjonene til Utøya er langt mer fremtredende her enn de var i Arme Riddere, som Jon Selås ikke klarte å forholde seg profesjonelt til. Er han skeptisk på forhånd bør han nok vurdere å sende noen andre?

Bok og Film

Hjorthen ser film: Safe House

Vi tar det fort og gæli, siden det er akkurat det denne filmen er, på sitt vis. Safe House handler om den avhoppede CIA-agenten Frost, spilt av Denzel Washington, og den ferske CIA-agenten Weston, spilt av Ryan Reynolds. Frost er nær ved å bli knertet av et team med leiesoldater, og søker flukt i det amerikanske konsulatet i Sør Afrika. CIA kobles inn, og Frost forflyttes til et såkalt Safe House. Der er det Weston som er husfar, og det skal fort vise seg at huset ikke er så forbanna safe når det kommer til stykket. Huset blir angrepet, alle blir drept, selvfølgelig unntatt Frost og Weston, som i stedet befinner seg på flukt i Sør Afrika.

Dette blir det action av, og ganske lenge er dette faktisk ganske bra. Washington er som vanlig god, ot Reynolds klarer seg bra han også. Det er ganske intenst, og uten dødpunkter, men dessverre faller det sammen på slutten.

Jeg skal ikke røpe så mye, men nøye meg med å si at selve bakhistorien er totalt uengasjerende. Vi får ikke egentlig noen følelse av at den filen som Frost har, og alle andre vil ha tak i, egentlig er så forbanna viktig. Altså, vi skjønner jo at noen synes det, de prøver jo å ødelegge halve byen for å få tak i den, men hvorfor? Vi får en forklaring, men den er sånn blah. Dessuten er det åpenbart allerede fra starten hvem som kommer til å være forræderen her. Ikke minst er det utilgivelig å kaste bort Vera Farmiga på en så liten drittrolle som det hun har fått her.

Men allikevel: I lange tider er dette helt grei underholdning og vel så det. Jeg ga den syv av ti på imdb i et svakt øyeblikk, men det er i så fall en meget svak syver altså!

Bok og Film

Hjorthen ser film: Uschi, hol’ den Wagen!

Jeg har sett noen referere til Rote Sonne, eller Rød sol som den vel hadde blitt hetende på norsk, som en slags science fiction-film. Jeg vet ikke hvor den misforståelsen kommer fra, for det er ingenting som helst som tyder på at filmen verken er ment, eller kan tolkes som å være noe som helst annet enn en historie trygt plassert i Vest Tyskland ca 1970. Studentopprør, feminisme, sosialisme, kald krig og Baader Meinhof ligger i lufta.

Og bakom synger Derrick.

Vi møter vår helt, Thomas heter han, i det han haiker seg inn i Munchen. Han virker strengt tatt å være en slik slask som jeg bare uvillig hadde gitt servering om det var jeg som sto i baren, og bare om han betalte på forskudd, men i en nattklubb treffer han nå i hvert fall på en gammel flamme. Peggy jobber i baren, og etter å ha bomma en drink eller to, lurt henne med på kjøretur, der han av en eller annen grunn kjører en boble ut i en innsjø, og så rygger den opp på land igjen, får han være med henne hjem til leiligheten som hun deler med Sylvie, Isolde og Christine. Dette høres kanskje ut som opptakten til en tysk pornofilm, men fullt så vel er det ikke.

Det viser seg at våre, det må sies temmelig hotte, venninner har et slags terrorfellesskap gående. I tillegg til å sysle med planer om å sprenge en bombe her, en bombe der, og plaffe ned intetanende folk på en togstasjon, har de en pakt gående der kvinnenes mange beilere går en uviss fremtid i møte. Jentene har nemlig en regel. Det er koselig med menn som kommer og byr seg frem, men det er ikke lov å ha seg med mannen i mer enn fem dager. Er fyren dum nok til å komme tilbake den sjette dagen må han dø. Dette er det altså slabbedasken Thomas vikler seg inn i, og han skjønner etterhvert at noe ikke er helt som det skal her.

Dette høres ut som et artig premiss for en film kanskje? I hvert fall artig nok til at jeg kjøpte den, men noen stor film kan dette neppe kalles. Interessant som tidsbilde, absolutt, og visst er den mildt underholdende. Men hva er poenget?

Våre hotte men dødelige terrorister er ganske snodige må jeg si. Vi får aldri vite hva som driver dem. De vil sprenge bomber for publisitetens skyld, men publisitet for hva? De virker i grunnen også å ha glede av sinne femdagers-affærer, hatet mot menn er ikke akkurat rødglødende. Kanskje er regissør Rudolf  Thomes tanke at venstreradikalismen, eller radikalisme i det hele tatt, er meningsløst? Kanskje er grunnen til at disse jentenes feminisme nærmest virker som en parodi, nettopp den at dette er Thomes mening? Jeg bare gjetter, jeg aner ikke.

Problemet med filmen er at vi ikke egentlig har noen å holde med. Thomas er en slask man ikke kan bry seg særlig om. Jentene er karikaturer som vi aldri helt skjønner hvor kommer fra, eller hvor de skal hen. Filmen holder seg oftest i en slags weird Derrick-stil, bortsett fra at Stephan Derrick selvfølgelig hadde hatt jentene bak lås og slå lenge før det hele ender med filmhistoriens minst engasjerende shoot-out ved innsjøen der Thomas i starten kjørte bobla ut i vannet.

Men Peggy, i Uschi Obermeiers skikkelse, løfter nå filmen et poeng eller to da. Alt i alt likte jeg den faktisk godt, mangler til tross.

Bok og Film

Hjorthen ser film: Arme riddere

Ville du vært med i dette tippelaget?

Arme riddere er filmen som Jon Selås i VG ikke klarte å filmanmelde. I stedet skrev han en filmanmeldelse der han slår fast at han ikke klarer å filmanmelde denne filmen. Fordi filmen gir ham assosiasjoner til Utøya og 22.7. Han får massiv pepper for dette i kommentarfeltet, og det er i grunnen vel fortjent. Jeg er enig med Selås i at det er anmelderiets grunnstruktur at anmelderen bruker seg selv og sitt sanseapparat i møte med en film, når jeg skriver en filmanmeldelse skriver jeg som regel først og fremst om meg selv. Men i tilfellet Arme riddere burde Selås heller spart seg for å skrive. Filmen har ikke noe med 22.7 å gjøre, det er urettferdig overfor filmen å knytte den til massakren, og til og med trøkke det utover forsiden at filmen gir Utøya-assosiasjoner.  De færreste vil antagelig få disse assosiasjonene. Selås burde latt noen andre anmelde filmen, eller i det minste valgt å la være å skrive noe om den selv.

Filmen handler om et tippelag bestående av tre småkriminelle, og en relativt straight slubbert, som vinner 1.7 millioner kroner. Alle vil ha penga for seg selv, mer eller mindre, og det ender opp med et blodbad i ei strippebule på svenskegrensa. Det er litt blodig før dette også forresten.

Mer gidder jeg ikke si om handlingen.

Filmen er et friskt pust den. Jeg kunne godt tenkt meg et noe sprekere soundtrack, hadde det ikke vært knall om man dro Tarantino-inspirasjonen enda litt lenger, og putta på noen norske 60-talls hits kanskje? Twisten med penga og bytte av bag mot slutten er ganske lett å forutse, men det gjør ikke så mye. Om ikke det er så fryktelig spennende, så er det i hvert fall stort sett morsomt hele veien.

Jeg tar meg litt i å ønske meg en annen film noen ganger. Jeg er litt lei av norsk films uutholdelige letthet, og skulle gjerne sett at man lagde en film om et tippelag med småkriminelle der personene ikke var så fryktelig karikerte. En thriller, for all del, gjerne med humor også, men en film som hadde noe på hjertet utover å underholde. Noe i likhet med fine A Simple Plan kanskje?

Men det er ikke den filmen de har valgt å lage, og det får man bare ta til etteretning. Den er ikke så gæren denne heller. Særlig synes jeg Henrik Mestad er kul som karikert politietterforsker som ser ut som om han kommer rett fra åttitallet. Litt sånn Ola Thune-hotshot.

Så konklusjonen blir vel at jeg anbefaler den da?

%d bloggers like this: