web analytics

Tag Archives: film

Bok og Film

Hjorthen ser film: Til siste åndedrag

souffle

Til siste åndedrag slo ikke spesielt godt an i Filmklubben i kveld. Den ble for kjedelig for de fleste virket det som, men jeg syntes i hvert fall det var kjekt å se dette stykket med filmhistorie på kinolerretet. Selv om det kanskje er vanskelig i 2016 å forstå hvor revolusjonerende dette var i 1960.

Det var min tur til å holde innledning, og det betyr at dere som gidder får sjansen til å lese kladden min her på bloggen i etterkant. Værsågod:

Til siste åndedrag

Velkommen til filmklubb. Velkommen til Til siste åndedrag. Hva skal vi si om den? Den er regissert av Jean Luc Godard, som er 85 år og fortsatt aktiv. Han presenterte sin hittil siste film i 2014, men rapporter fra i fjor forteller at han er i arbeid med en ny en, så vi får se hvordan det går. Godard er en av filmhistoriens virkelig store regissører, men han er nok mest feiret og anerkjent for det han gjorde i starten av karrieren, nærmere bestemt i hans såkalt cinematiske periode. Årene fra 1960 til 1967 omtrent. Han lagde imponerende 15 filmer på disse sju-åtte årene, blant annet den som har gitt navn til Quentin Tarantinos produksjonsselskap, Bande a Parte. Men det var altså Til siste åndedrag som sparket det hele i gang.

Godard begynte egentlig som filmkritiker. Sammen med folk som François Truffaut, Éric Rohmer, Claude Chabrol, Jacques Rivette også de kritikere, gikk han til angrep på det bestående. Fransk mainstream filmindustri, blant andre folk som Henri Georges Clouzot, som dere kanskje husker regisserte Fryktens lønn, som vi vel viste sist høst. Kritikken gikk på at man var for opptatt av håndverk, fremfor av innovasjon. De gamle og rutinerte regissørene, som Clouzot, fikk lage film etter film, mens unge og fremadstormende regissører ikke slapp til. Disse kritikerne mente at de kunne gjøre det bedre selv, og de tok steget fra kritiker til regissør. Chabrol var først ut, med Min venn Serge, Truffaut fulgte på med På vei mot livet, og så smalt det virkelig med Godarts Til siste åndedrag. Disse folka, og etterhvert flere andre assosierte medlemmer skapte det som vi på norsk gjerne kaller den nye franske bølge. En løs bevegelse som røsket opp i filmkunsten, og forandret måten vi tenker om film, måten vi lager film på. Roger Ebert skrev i sin omtale av Til siste åndedrag at dette var den moderne filmens fødsel. Intet mindre.

Den franske nybølgen brakte med seg en rekke ting som var nytt for måten man lagde film på, og Til siste åndedrag har de fleste av elementene på plass. Et av de mest revolusjonerende var det håndholdte kameraet. Kameraene på den tiden var svære klumper, ikke ment for å håndtere med hendene. Det vanlige var å bruke tracking shoots, det gjør man jo fortsatt forresten, at man har kameraet på en vogn som går på skinner som et tog. Dette hadde ikke Godard råd til. Til siste åndedrag er laget på et temmelig knapt budsjett. Løsningen var å sette fotografen i en rullestol, og trille ham rundt i gatene i Paris. Senere kom det jo mindre kameraer ment for å være håndholdte, og gjorde dette mye enklere. Andre typiske kjennetegn ved nybølge-filmene var bruken av ukjente skuespillere, eller for den saks skyld gjerne amatører. Naturalistisk dialog, altså at man snakket på en realistisk måte, ikke som en karakter i en roman eller i et teaterstykke. Naturlig lys, og å filme “on location”, ikke i studio. Så har man elementer som “freeze frames”, eller “jump cuts”, der særlig “jump cuts” før Til siste åndedrag ble sett på som amatørmessig og noe som måtte unngås. Et “jump cut” er altså klipp i en scene som bryter med kontinuiteten. La oss si en karakter kjøper en avis i en scene, og så klipper man rett fra det til at man ser ham kaste avisa i søpla. Dette var fyfy før Til siste åndedrag, man trodde kanskje at publikum ville tro at karakteren var forrykt og bare kjøpte avisa for å kaste den, men publikum er jo ikke dumme. De forstår at karakteren har lest avisa, selv om vi ikke har sett det med vårt blotte øye.

Nå var ikke dette egentlig et bevisst valg fra Godarts side. Det viste seg at filmen egentlig ble 30 minutter for lang, så han måtte klippe. Men han ville ikke fjerne hele scener, så i stedet gikk han løs med saksa og klippet bort alt som var kjedelig og/eller unødvendig. Resultatet er at man får en helt annen rytme i filmen. Mer frenetisk, og filmen kan nok føles som uferdig? Ikke helt gjennomstekt? Men det er altså meningen. Dette skulle være et brudd med måten man var vant til å lage film på, og det viste seg å passe veldig godt til disse karakterene og storbyen de beveger seg rundt i.

Andre kjennetegn ved nybølgefilmer som vi kan se i kveld er karakterene, som ofte var misfornøyde eller fremmedgjorte, ungdom eller unge voksne, som befinner seg utenfor eller på kanten av samfunnet. Nytt var det også at man tok til seg filmhistorien, og begynte å referere til den. Til siste åndedrag er full av referanser til billige amerikanske gangsterfilmer som de færreste av oss i dag har sett, og som dermed vel stort sett går oss hus forbi. Dette var helt nytt. Man hadde selvfølgelig forholdt seg til filmhistorien før også, men da prøvde man å skjule det. Til siste åndedrag stjeler hele tiden, men uten å skjemmes for det, og dette har jo etterhvert blitt helt vanlig. Hele Tarantinos karriere f.eks er jo bygget opp på å stjele det aller beste fra filmene han elsker, og det er vel i praksis det samme Godard gjør her. Til siste åndedrag er i bunn og grunn et kjærlighetsbrev til amerikansk b-film.

Man kan si at nybølgefilmene tok Hollywood-tradisjonen, løftet den opp, snudde den på hodet, og ristet den for å se hva som falt ut. De tok det de kunne bruke, kasta det som var utdatert, og pustet frisk luft inn i en filmbransje som var i ferd med å bli temmelig støvete. Og Hollywood svarte. På slutten av sekstitallet, og særlig på syttitallet kom det en ny – og en foreløpig siste – Hollywood-gullalder. New Hollywood. Den var direkte inspirert av den franske nybølgen. Det som regnes som den første “New Hollywood”-filmen var Bonnie and Clyde, som er direkte inspirert av Til siste åndedrag. Godard hadde til og med tilbud om å regissere den, men takket til slutt nei.

Til siste åndedrag gjorde Jean Paul Belmondo til stjerne. Reddet karrieren til Jean Seberg, som hadde mislyktes totalt i Hollywood. Men ingen av dem hadde noen tro på denne filmen. Seberg stilte spørsmål ved om dette virkelig kunne være en film folk ville se. Belmondo bet det meste i seg, mest fordi han var sikker på at denne filmen uansett aldri ville bli vist. Så feil kan man ta, A Bout de Suffle, som den het på fransk ble en stor suksess.

Det finnes så mange filmer som er verdt å se at det er umulig å rekke over alt. Det finnes haugevis av filmer som er virkelig gode. Det finnes til og med en god del klassikere i filmhistorien, men filmer som er virkelig revolusjonerende. Som forandrer alt. De kommer ikke ofte. Du kan kanskje telle dem på en hånd, men Til siste åndedrag er en av dem. God fornøyelse.

Bok og Film

Hjorthen ser film: Class of 1984

1984
Det nye styret i Sogn og Fjordane Unge Høyre poserer for fotografen

Det er ikke alltid det er så lurt å oppsøke filmer man likte når man var ung. Særlig bør man være varsom med å gjenoppfriske vennskapet med filmer man ikke har sett på 30 år, og som åpenbart lar seg plassere i exploitation/sleaze billig rett på video-skit. Det går sjelden bra. Sånn sett var det kanskje ikke noe åpenbart sjakktrekk å trykke play når jeg oppdaget at gamle og i hvert fall en gang gode Class of 1984 befant seg på norsk Netflix. Vi snakker her om filmen som en eller annen posh anmelder i Ney York kalte for Class of 1982, with Herpes.

Men nostalgien er en hard nøtt å bekjempe. Jeg trykket play og lot det stå til.

Class of 1984 er fra Canada, i det herrens år 1982, men handling er vel lagt til USA. Den begynner med en tekstplakat som forteller at i fjor, i USA, var det 280 000 tilfeller av vold mot lærere eller studenter i “våre” high schools. Denne filmen er dessverre delvis basert på sanne hendelser. Og så understrekes det at de færreste skolene er så ille som den vi nå skal besøke…men det er nok bare snakk om et tidsspørsmål før dette er virkeligheten.

Vi som så filmen trygt i sofakroken hjemme tok dette som god fisk, og så med skrekkblandet fryd på den harde amerikanske virkeligheten amerikanske ungdommer måtte vokse opp i.

19841
Nei sier jeg, jeg er IKKE interessert i å kjøpe kaker for å finansiere klasseturen deres!

Andrew Norris er den nye musikklæreren på Lincoln High. Han er fersk i gamet. Har ikke undervist før, og blir lettere sjokkert når han oppdager at hans nye kollega har en gønner i stresskofferten sin. Den nye kollegaen himler tilsvarende megetsigende med øynene når han får vite at Norris verken kan boksing, karate, judo eller noen andre selvforsvarsteknikker. Han varer ikke lenge, ser man at han tenker, og tar vel forsåvidt ikke helt feil heller.

For det er knallharde forhold på Lincoln High. Det er metalldetektorer og uniformerte vakter, men det hjelper ikke så mye. Når Norris finner sin første klasse finner han også en håndfull med elever som ikke har noe der å gjøre. Unntaket er lederen deres, Stegman, som egentlig kan spille piano som en helt, men er mer opptatt av å selge dop og skremme folk. De er kledd som pønkere, har en utagerende adferd, og de havner umiddelbart i klinsj med Norris. En klinsj som selvfølgelig skal eskalere etterhvert som filmen trasker i vei mot sitt klimaks.

Nå må dere ikke tro at dette er en sånn film der den nye læreren kommer inn med nye tanker, utradisjonelle ideer, og med dedikert innsats vinner de tøffe men nederlagsdømte elevene over på sin side til slutt og utdanner dem til gode samfunnsborgere. Nope, dette er ikke en slik film. Dette er en sånn film der den nye læreren faen ikke vil ta noe dritt fra en jyplete tenåring, og prøver alle metoder for å sette ham på plass. Når trusler, hærverk eller hardt mot hardt ikke funker får man heller ta i bruk kappsag. Dette er altså en film som kan fungere som terapi, men neppe som inspirasjon, for slitne ungdomsskolelærere.

class2
Iversen, nå håper jeg du har øvd på sju-gangen slik det sto i lekseboka at du skulle? Sju ganger åtte er…?

Dette er selvfølgelig søppel. En skikkelig skitten B-film, men jeg elsker den. Den løftes over den gemene hop av søplete filmer av et knippe karismatiske og/eller dyktige skuespillere. Perry King er fin i hovedrollen, han prøvespilte forresten for rollen som Han Solo i sin tid, uten hell, men har uansett hatt en lang karriere i skyggene også etter dette. Malcolm Roddy McDowell er hans resignerte kollega som til slutt bryter sammen og prøver nye ekstreme metoder i klasserommet. Han har spilt i mye rart, men gjør stort sett en god jobb. Så også her. Timothy Van Patten er god som all american asshole-kid, er det forresten noen som husker ham i den fantastiske ninja-TV-serien der han spilte mot Lee Van Cleef? Var det The Master den het? Van Patten ble forøvrig regissør når han ble stor, og har utmerket seg som regissør av episoder av flere av HBO’s beste serier. Michael Fox er også med, før han la til seg den jålete J’en, og gjør også en fin figur. Så klart.

Denne filmen er i grunnen akkurat slik jeg liker søppelfilmene mine. Smarte nok til at de kan fungere på flere plan. Som tidsbilde. Som sosial kommentar. Som et innlegg i samfunnsdebatten. Men også smarte nok til at de ikke lar noe budskap komme i veien for blodsprut, nakenhet og underholdningsverdi.

Class of 1984 er sikkert ikke for alle, men jeg anbefaler den. Jammen gjør jeg det!

 

Bok og Film

Hjorthen ser film: Amerikaniseringen av Emily og hemmelige soldater i Benghazi

emily-posterJeg hadde ikke en gang hørt om The Americanization of Emily før inntil helt nylig, og det er sikkert noe jeg har til felles med de fleste. Av en eller annen grunn har den ikke blitt stående igjen som en bauta i filmhistorien. Synd, for den er solid. Ja, jeg tror vel faktisk jeg vil strekke meg til å si at den er strålende.

I hovedrollene finner vi James Garner, som hadde dette som sin favoritt av alle de filmene han selv var involvert i, samt Julie Andrews, som heldigvis ikke synger en eneste strofe. Garner spiller rollen som Charles Madison. Han er en såkalt “Dog robber” for en admiral i den amerikanske marinen. Det vil si at han er admiralens personlige ordnefiksetriksemann. En slags blanding av personlig trener og festarrangør. Det er hans oppgave å sørge for at biffen er mør, at kvinnene har rett hårfarge og at de sier ja når det trengs. Gjennom bestikkelser, sjarm og dyktighet sørger Madison for at hans admiral alltid har det beste av det beste. Vi møter ham i det admiralen og hans stab ankommer London, kort tid før “ballongen skal sendes opp”, altså i forkant av D-dagen.

Julie Andrews er sjåfør i motorpoolen som staben benytter seg av, og i hvert fall i starten er hun immun mot Madisons sjarm. Dette skal naturligvis endre seg i løpet av historiens gang.

Kjærlighetshistorien er imidlertid det minst interessante her. Det som får filmen til å føles så deilig frisk og fin er det faktum at Madison er intet mindre enn en feiging. Ikke bare en slik feiging som du og jeg, han har gjort feigheten til en gjennomført livsfilosofi. Han har forsøkt krigen, og funnet ut at det ikke er for ham. Han forakter glorifiseringen av krig. Hater heltedyrkelsen, særlig av dem som har falt i krigen. Kanskje er han mer pasifist enn egentlig feig, for han forteller mer enn gjerne om sitt syn på krig, selv når det oppleves ubehagelig for de som hører på. Som Julie Andrews karakter, som har mistet alle menn hun har vært glad i til krigen. Madison har avslørt farsen, og forteller det villig til alle som vil høre på. Han står for det han mener, ingen tvil om det. Og han gjør alt som må til for å holde seg selv unna fronten.

Nå skal jeg ikke røpe mer av handlingen enn at denne feigingen, eller eventuelt pasifisten, begge deler kanskje, faktisk ender opp som den første soldaten på Omaha Beach under invasjonen. Hvordan han havner der, og ikke minst hva som skjer etterpå, er stor satire, der militæret blir avkledd og latterliggjort, om ikke for all verden, men i hvert fall for oss som ser filmen.

Spørsmålet er om det i det hele tatt hadde vært mulig å lage denne filmen i dag. Jeg kan forestille meg ramaskriket. Tenk å gi de som falt i kampen mot fascismen en slik behandling. Den store generasjonen som nedkjempet nazi-Tyskland nesten på egen hånd latterliggjort? Det hadde blitt rabalder, det er i hvert fall sikkert.

Rabalder blir det ikke av Michael Bays nye film. 13 Hours: The Secret Soldiers of Benghazi er et makkverk slik bare Bay kan lage dem. Kontrasten til The Americanization of Emily kunne nesten ikke vært større. Det eneste de har felles er forakten for sjefene og byråkratene på toppen.

last ned

13 Hours hevder å fortelle den sanne historien om hva som skjedde i Banghazi den fatale kvelden og natten der ambassadør Chris Stevens mistet livet i et angrep på to forskjellige amerikanske utposter i Libya i 2012. Tre andre amerikanere mistet også livet i angrepene, og ti stykker ble skadd. Hvor mange svinepelser fra den andre siden som måtte bøte med livet står det ikke noe om på Wikipedia, men skal man dømme etter filmen, er det snakk om et betydelig antall.

Noe som forsåvidt bare var til pass for dem altså.

Hovedproblemet med filmen er at alle hovedpersonene, de hemmelige soldatene, er maskuline skjeggprydete muskelbunter som det er umulig å skille fra hverandre. Enn si bygge seg opp noe forhold til. De er påfallende glade i barn og familie. Leser Joseph Campbell, og ser på Tropic Thunder. I know who I am. I’m the dude playin’ the dude, disguised as another dude! Jeg håper jo at det er en slags ironi i disse valgene, men sannelig om jeg vet. Uansett, man gir i grunnen blaffen i hvordan det går med disse folkene. De er pappfigurer. De får superheltene i The Avengers til å fremstå som deltagere i en remake av Ordinary People.

Det andre problemet er fienden, som man strengt tatt knapt vet hvem er. I Benghazi er det umulig å se forskjell på venn og fiende. Filmen minner meg i grunnen en del om John Carpenters klassiske Assault og Precinct 13, bortsett fra at man der i hvert fall hadde noen å heie på, og dessuten faktisk skjønte hvorfor skurkene gikk til angrep på politistasjonen. i 13 Hours, som bare varer i 2 timer og 24 minutter, men det føles som 13 timer, sitter man og ser på folk man ikke bryr seg om, skyte på folk man ikke vet hvem er. Det sier seg selv at det ikke blir bra.

Ellers er det klassisk Michael Bay da, med stilisert videospillvold, skytevåpenfetsisjisme og ubehjelpelig dialog. Selv ikke Optimus Prime kunne reddet denne filmen.

Noe som er synd, for hendelsene i Benghazi hadde fortjent en bedre film enn dette.

Bok og Film

Hjorthen ser film: When I Saw You

when-i-saw-you-02

Jeg så at Folkemusikkfestivalen i Førde har valgt “På flukt” som tema i år, og når jeg leste det tenkte jeg at det hadde vært et kult tema også for Filmklubben å gjøre noe på. Ikke minst fordi det er så tidsaktuelt. Så jeg begynte å tenke på filmer som kunne passet til det temaet, og kikke litt rundt etter ting jeg ikke har sett, eller kjente til fra før. En av de jeg kom over var When I Saw You, av den palestinske regissøren Annemarie Jacir.

Det viste seg å være en veldig fin liten film.

Tarek på elleve år er filmens hovedperson. Vi er tilbake i 1967. Seksdagerskrigen har har drevet ham og moren avgårde til en litt stusselig flyktningeleir i Jordan. Far er savnet, vi vet ikke hvor han befinner seg, men vi vet at Tarek savner ham. Hver lastebil med påfyll av flyktninger som ankommer leiren blir møtt med håp og forventning. Og påfølgende skuffelse når det viser seg at faren ikke er med denne gangen heller.

Filmen er ganske konsekvent filmet fra Tareks synspunkt. Han er en smart gutt. Har et naturlig talent for tall og matematikk. Er frihetselskende og sta. I flyktningeleiren finner han seg ikke til rette. Til tross for sitt åpenbare intellekt, som får ham til å virke smartere enn alle andre vi møter, har han ikke lært å lese ennå. På skolen får hans evne til å ikke holde kjeft når læreren sier noe galt ham i trøbbel, og han blir kastet ut derfra. Uten skolen å gå til kjeder han seg i leiren. Krangler med moren. Prøver å få kontakt med ei av jentene på skolen, med lite hell. Lengter hjem til huset og hagen som de har flyktet fra. Er ikke i stand til å ta innover seg at det ikke lenger finnes noe hjem han kan vende tilbake til. En dag gidder han ikke mer. Han pakker sekken sin, og begir seg i vei ut på veien. Han skal hjem.

På veien støter han på en gruppe Fedayeen, under ledelse av marxisten Abu Akrbar. Frihetskjempere som trener for å kunne ta opp kampen. For å reise hjem igjen. Tarek får være hos dem, de lar seg sjarmere av den lille gutten, og han av dem. Noen vil sikkert kritisere Jacir for å gi et alt for lyst og positivt bilde av disse geriljasoldatene in spe, terrorister som noen sikkert vil kalle dem, men husk at vi ser dem gjennom Tareks uskyldige øyne. For ham er det en lek, når de poserer villig for fotografen i krigsmundur, når de skyter på blink, eller trener på nærkamp.

Det er en styrke ved filmen at den aldri gir plass for håpløsheten. Vold, blod og død holdes på en armlengdes avstand, det er der, men aldri i forgrunnen. Filmen er politisk, så klart er den det med dette temaet, men den vifter ikke med noen flagg. Den hamrer ikke inn poeng med hammer. Det er et varmt og fint portrett av et barn som holder fast ved frihetstrang og livsglede i en vanskelig situasjon.

Det er forsåvidt en bagatell av en film. Ikke noe stort episk drama. Men jeg liker den godt. Ikke minst er dette skuespilleren som spiller Tareks fortjeneste. Han har et ansikt som kameraet elsker. Moren hans er også en fin karakter som gir filmen noe ekstra. Når hun får vite at Tarek befinner seg hos Feyadeen drar hun for å hente ham tilbake, men ender opp med å bli værende hos geriljasoldatene. I hvert fall for en stund.

Flotte bilder, godt skuespill, det er i det hele tatt en veldig fin film dette.

Bok og Film

Hjorthen ser film: R

Still-from-R-Hit-First-Hi-007

R var et overraskende fint lite funn på Netflix en kjedelig onsdag kveld. Jeg hadde aldri hørt om den før, men satte den på uvisst av hvilken grunn, og lot meg imponere. I hvert fall litt.

R står vel antagelig for Rune, som vi møter i det han blir låst inn i fengselet i Horsens. Han skal sone to år for en voldsdom, han har visst stukket ned noen, og har blitt plassert blant de tøffe gutta. Der får han kjørt seg kraftig, i hvert fall i begynnelsen. Han er hakkekyllingen nederst på rangsstigen, som de andre kan herse med som de vil. Noen kjenner mannen Rune stakk ned, og gir ham valget om enten å banke opp en albaner, eller selv bli banket opp. Etterhvert finner Rune en måte å hevde seg på, og ting blir litt bedre en stund, men det er kanskje ikke varig?

R kan også stå for Rashid, Runes arabiske venn. Han får også kjørt seg, men jeg skal ikke røpe mer av handlingen. Filmen tråkker stort sett i kjente fengselsdramaspor, men tar en og annen uventet vending.

Regissørene Noer og Lindholm gjør her sin debut som spillefilmregissører. De har sin bakgrunn fra dokumentarsjangeren, og det kan man forsåvidt godt se. Filmen har et dokumentarisk preg, og regissørene har gjort sitt beste for å få det realistisk. Rune-karakteren er den eneste her som er proff skuespiller. Resten er amatører, stort sett tidligere innsatte og tidligere vakter. Filmen er spilt inn i Horsens fengsel, som ble lagt ned bare et halvt år før filminnspillingen startet.

Resultatet er et fengselsdrama ikke beveger seg veldig langt utenfor det som er normen for fengselsfilmer, men som likevel imponerer med sin klaustrofobiske stemning. Trusselen om vold er aldri langt unna, og når det smeller så smeller det. Filmen skal gi et godt inntrykk av hvordan det egentlig er i danske fengsel, og man kan mene mye om straffenivå og soningsforhold, men man skal være en bra solid person om man skal komme ut av denne typen soning med vegg og helse i behold. Rehabilitering er det ikke snakk om.

Et imponerende stykke arbeid er det i hvert fall. Anbefales!

%d bloggers like this: