web analytics

Tag Archives: film

Bok og Film

Hjorthen ser film: Tomme tønner og It’s Complicated

Ta to deler Guy Ritchie, en del Cheech and Chong, en litt for stor del Jenny Skavlan, og en litt for liten del Bjørn Sundquist. Rist det sammen og hell det over en sliten Kristoffer Joner. Pynt det med en liten dash pakxploitation og resultatet er Tomme Tønner.

Tomme Tønner har ikke så mye innhold, det ligger jo i navnet, men de ramler til gjengjeld mest. Noen synes jo det er kult også, jeg må innrømme at til tross for at Tomme Tønner er ganske dårlige greier, så var det ganske gøy allikevel. Jau jau!

It’s Complicated er ikke så veldig komplisert. Den handler om Jane Adler som innleder et forhold til sin eks-mann Jake, selv om Jake er gift på ny, med de komplikasjoner det nå måtte medføre. Det vi får er en slags dramedie som jeg ikke hadde det minste lyst til å se, som er alt for lang, og har en dønn irriterende Meryl Streep i hovedrollen, men som allikevel er forbløffende lett å like. Jeg er ikke helt sikker på hvorfor.

Streep er som sagt en pest i denne filmen, med noen idiotiske fjollete fakter som ikke kler karakteren her, en godt voksen kvinne som gjør det godt i bakeri/restaurantbransjen. Alec Baldwin har masser av sjarm, men man blir lei av karakteren hans også, tusseladd som han er, mest opptatt av at noen skal ta seg av ham, enda han er en suksessrik advokat som har blitt partner i firmaet han jobber i. Og hva skjedde egentlig med Steve Martin? Verdens morsomste mann en gang for lenge siden, her er han en fraskilt arkitekt som svermer for plagsomme Meryl Streep uten å gjøre så mye ut av seg. Til gjengjeld så gjør John Krasinski en fin rolle, men til tross for flere morsomme scener så er det et mysterium for meg hvorfor jeg egentlig likte denne filmen ganske godt.

Det kan være fordi den er en lettvekter som aldri tar seg selv så veldig høytidelig, at dialogen er noen hakk bedre enn det vi er vant med fra standard Hollywood RomComs. Kanskje er det fordi det er befriende at de romantiske svermere (Streep, Baldwin, Martin) for en gangs skyld får lov til å være over femti, og til og med sverme romantisk med noen på samme alder (Streep er jo til og med ni år eldre enn Baldwin).

Kanskje er det bare det at jeg begynner å bli gammel selv?

Bok og Film

Restart av filmbloggingen

Med ny jobb  ble hele livssituasjonen endret, og tiden til å blogge plutselig mye mindre. Det har gått ut over filmbloggingen i en slik grad at det nå er så mange filmer jeg har “glemt” å skrive noe om at selv en oppsamlingspost virker uoverkommelig. Sånn kan vi ikke ha det.

Så vi gjør det veldig kort, siden sist har jeg sett at Avatar var en veldig underholdende film om den hvite manns behandling av indianerene, fullt av noble savages her, men hvorforvar rødhudene blå? Og hvorfor så naturen ut som om man gikk inne i en av disse dekorasjonene som var så populære på syttitallet, og nå bare finnes igjen i Selectkatalogen?

Da likte jeg District 9 et par hakk bedre, en nær perfekt skitten liten b-film, og ikke helt uten brodd heller, om aliens i Johannesburg. Anbefales varmt.

Litt mer skeptisk til Su excelencia, som jeg kjøpte fordi Tom Waits snakket varmt om hovedrolleinnehaveren Cantinflas, mye av Waits-personaen skulle være basert på denne mexicaneren påsto han i et intervju. Men jeg syntes dette var kjedelige greier, og slo den av igjen før den var halvveis. Stop-Loss var heller ikke noe høydepunkt i filmhistorien, en film  om en fyr som kommer hjem fra Irak, tror han har gjort nok for fedrelandet i denne omgangen, men blir beordret tilbake igjen. Han drar på rømmen i stedet. Typisk sånn tv-film som man bare ser fordi man har rundet internett og ikke har noe bedre å ta seg til. Finding Neverland så jeg også på TV, hadde jo sett den før, men den var finere enn jeg husket.

Keoma fant jeg derimot på videosjappa, og det er en fin spaghetti-western med Franco Nero i storform. Musikken er dessuten uforglemmelig. Likte denne godt. Looking for Eric likte jeg også, Eric Cantona i rollen som seg selv, i historien om en lett psykotisk postmann i Manchester som sliter med å få livet tilbake på skinner. En ganske lystig sak egentlig, som man for all del ikke må ta for seriøst. Hip Hip Hora var derimot temmelig dårlig og full av klisjeer.

Man kan vel vanskelig hevde at 2012 var så veldig bra heller, men jeg lærte i hvert fall at ingenting er som verdens undergang om du ønsker å få tilbake eks-kona, og få datteren din til å slutte å tisse i senga om natten. Zombieland var derimot stor underholdning, mens Duplicity var så uforglemmelig at jeg ikke engang husker hva den handler om lenger, uten å ta en kvikk kikk på resymeet til imdb.

The Ugly Truth med Kathrine Heigl og Gerard Butler var ikke uforglemmelig, men den var provoserende dårlig, og kan man nå slutte å caste Heigl, som jeg egentlig liker, i disse rollene som romantisk utfordret kvinne? Hun er da alt for blond,  pen og vellykket til å være så mislykket på sjekkemarkedet at hun blir gravid med Seth Rogen, eller trenger hjelp fra Butler for å dra i land en date? Love Actually er et hakk bedre enn som så, men allikevel en stor skuffelse. Alt for mange folk, og jeg klarer ikke å engasjere meg i noen av dem.

Absolute Power, eller All makt, som boka het, er en helt straight thriller med en gren inn i det hvite hus, en gren presidenten selv sitter på mens han sager for harde livet. Jeg syntes boka var ganske spennende i sin tid, men filmen er ikke mer enn nesten midt på treet. Selv om det vel alltid er verdt å se på Clint Eastwood forsåvidt. The Sound of Fury er mer interessant da, selv om tiden ikke har vært helt snill med dette noir-dramaet om en arbeidsløs stakkar som havner i dårlig selskap. Lloyd Bridges er fin som det dårlige selskap, og budskapet her er fint, om enn litt overtydelig. Bedre enn Chuck Norris i Hero and the Terror var den uansett. Hero and the Terror er ganske dårlig, selv til å være en Chuck Norris-film, for lite slossing, og for mye dill med forholdet mellom Norris’ karakter og hans gravide kone. Sjelden ser man filmpar med så dårlig kjemi, og sjelden ser man skuespillere som minner mer om fisk på land enn Norris i de scenene der han skal spille dedikert/bekymret ektemann.

Og da begynner vi å nærme oss slutten, fire filmer igjen som alle sammen har vært utvalgte filmer i Hjortheheimens nyeste konsept, Filmkveld. Hver torsdag har Flopsy og jeg bestemt at vi skal ha filmkveld, vi velger film annenhver gang, og den som har ansvar for filmvalget har også ansvaret for maten. Så langt har dette vært en enorm suksess, med mye god mat, god vin, og også god film. Flopsy er westernbuff og begynte filmkveldkjøret med High Noon. En tett og fin western uten noe dilldall, dette er en klassiker som nok bør sees, den holder seg veldig godt. Gary Cooper har hovedrollen som avtroppende sheriff som må ta seg av en bande med skurker som han tidligere har satt i fengsel. De kommer med toget klokka 12.00, og filmen dreier seg mest om hvordan Cooper prøver å få hjelp av sivilbefolkningen, men ender opp med å måtte ta seg av skurkepakket på egen hånd.

Uka etter svarte jeg med Near Dark, interessant som Kathryn Bigelows lille gjennombrudd, interessant i ly av nåtidens vampyrbølge, en remake har vært planlagt, men lagt på is på grunn av suksessen til Twilight, og interessant som en relativt typisk åttitalls b-film, med filmmusikk av Tangerine Dream og Bill Paxton og Lance Henriksen på rollelista.  Filmen virker mer datert enn High Noon, men er ganske morsom allikevel.

Så ble det western fra Flopsy igjen, denne gangen Fort Apache, med Henry Fonda og John Wayne i de bærende rollene. Flops liker nok denne bedre enn meg, jeg synes den blir litt lang og gammeldags, men Fonda er fin, og den er slettes ikke dårlig.

Og torsdag som var slo jeg til med Grave of the Fireflies, som jeg har sett og skrevet om før. Jeg angret nesten med en gang, for jeg var på gråten før det var gått fem minutter, men dette er allmennkunskap. Alle som interesserer seg for film bør selvfølgelig se denne.

Hvis Jan Garbarek var en revolvermann...

Synd og nymfomani

Det hender man undrer seg over oversettelsen av tittelen på utenlandske filmer her i hjortheheimen, men det er ikke noe som er typisk norsk altså. Ta nå bare denne filmen, Days of Sin and Nights of Nymphomania.

Den danske tittelen er Mellem venner.

Hvis Jan Garbarek var en revolvermann...

Da menn var menn #10

I motsetning til dem som gikk i fotsporene hans, Brando, Dean, Montgomery Clift, så er John Garfield nesten glemt i dag? Det kan skyldes at han ble svartelistet under jakten på kommunister i Hollywood rundt 1950. Det kan også skyldes at han døde ung, bare 39 år gammel.

Men han rakk å spille hovedrollen i Postmannen ringer alltid to ganger i 1946, og fikk med seg to Oscar-nominasjoner (Four Daughters, Body and Soul) før det var slutt.

Hvis Jan Garbarek var en revolvermann...

Monty & Liz

De unge skuespillerene Montgomery Clift og Elizabeth Taylor tar en pause under innspillingen av A Place in the Sun i 1950. Kjærlighetsscenene mellom disse to i akkurat denne filmen skal ha satt en ny standard for Hollywood hevder Wikipedia.

%d bloggers like this: