web analytics

Tag Archives: film

Hummer og kanari

Den gang da #2

null

Den gang norsk film nærmet seg nullpunktet

Hummer og kanari

Krafta vaknar til liv

darth

Den første gongen eg opplevde publikum i ein kinosal klappe når filmen var ferdig, var etter den originale Karate Kid-filmen, den med Ralph Macchio i hovudrolla, tilbake i 1984. Sjølv var eg så gira at eg gjorde eit forsøk på å springe heile vegen heim. Fem kilometer var litt for langt, sjølv den gongen, men eg kom eit godt stykke før eg slengde ut tommelen og haika resten av vegen. Denne veka klappa folk før filmen i det heile tatt var kommen i gong. Onsdag, i kinosalen på Samfunnshuset, braut applausen laus med ein gong den velkjende Star Wars-logoen dukka opp på lerretet. Eg trur det er rett å seie at forventningane til «The Force Awakens» var skyhøge.

Eg har aldri vore den største Star Wars-fantasten. Eg var ti år når den første filmen kom ut. Eg las den som teikneserie, men eg trur aldri eg såg den på kino. Eg var blitt 13 år i 1980 når Imperiet slo tilbake. Då tok eg bussen til byen for å sjå den, og det var ei storarta filmoppleving. Når Jediridderen vende tilbake nokre år seinare såg eg den så klart, men utan å bli heilt overvelda. «The Phantom Menace» kom i 1999, og eg var på plass på midnattspremieren. Eg klarte å kjenne eit snev av sitring og gåsehud når lyssablane for første gong gnistra til som eit anna lysstoffrøyr, men elles er det i grunnen greitt å liste seg forbi episode ein, to og tre utan å seie så mykje om dei.

Skal ein vere objektiv må det vel seiast at Star Wars-filmane, sjølv på sitt beste, ikkje er stor filmkunst. Historia er ei samanraska blanding av Tolkien, Kurosawa, Lyn Gordon, Trollmannen frå Oz, Ben Hur og gamle westernfilmar. Likevel klarte George Lucas å skape ei verd som har tatt fleire generasjonar med storm. Ei verd som er større enn summen av dei kunstnarlege produkta. Det er som om vi har fått Star Wars-mytologien koda inn i DNA’et. Sonen min på ganske snart ni har vel knapt sett filmane, men han har stålkontroll på universet, og kunne tidlegare i veka gje meg ei leksjon i kven som har vore lærling hos kven blant jedi-riddarane. Han kan skilje mellom Boba og Jango Fett, og veit at det var Mace Windu som hogg hovudet av sistnemnde. Kunnskap eg sjølv aldri har hatt, og eg anar ikkje korleis han har skaffa seg den kunnskapen.

Star Wars i 77 var først og fremst rett film til rett tid, men det er djupareliggande årsaker til suksessen her. George Lucas oppdaga Joseph Campbell og hans bok, «Helten med tusen ansikt». Campbell var religionshistorikar, og forska på komparative mytologiar. I denne boka viste han korleis den arketypiske heltens reise kan gjenfinnast i verdas store mytologiar. Monomyte, kalla han det. At historia om Jesus, Buddha, Promotheus, Osiris, Frodo Baggins, Harry Potter og Luke Skywalker alle saman har den same strukturen. Campbell var ikkje den første som såg dette. Sjølvaste Carl Jung meinte at vi alle er fødde med ei felles forståing av desse tinga. At vi menneske, sjølv om vi har vakse opp på forskjellige kantar av verda og ikkje ein gong snakkar same språk, har den same oppfatninga om korleis ei heltehistorie skal vere. Difor er det også mogleg for oss å sette pris på dei same historiene. Dei snakkar til underbevisstheita vår. Det er koda inn i vårt DNA. Kanskje.

Historier. Eventyr. Forteljingar er viktige for oss menneske. Dei er som GPS-signal vi kan følgje for å finne fram i tilværets evige kaos. Men dei blir utdaterte. Asbjørnsen og Moe er uleseleg i dag. Sjølv om strukturen, slik Campbell viste George Lucas, er lik, gjeld det for kvar generasjon å gjenfortelje dei gode historiene på ein måte som gjer meining i vår tid. Det var akkurat det George Lucas gjorde, og kanskje har Luke Skywalkers kamp mot Darth Vader og den mørke sida gjort oss alle til betre menneskje som eit resultat?

Om ein skal innvende noko mot «The Force Awakens», må det vere at den er for opptatt av nostalgien og det som ein gong var til å få den same posisjonen for nye generasjonar. Det er Katniss Everdeen og «Hunger Games» som treff tidsånda i dag, ikkje ein aldrande Harrison Ford og hans trufaste ven Chewbacca. Men det er ikkje nokon avbefaling. Kom deg på kino og kjenn krafta vakne på nytt. Kanskje orkar du å springe heile vegen heim etterpå.

Bok og Film

Hjorthen ser film: La Salarie de la peur

extrait_le-salaire-de-la-peur_0
I vår, eller det var vel kanskje helst i vinter, var vi to utskremte medarbeidere på årsmøte i Filmklubbforbundet. Der viste de oss den restaurerte versjonen av William Friedkins Sorcerer.  Absolutt en glemt klassiker, og vi bestemte oss for at den ville vi vise i Filmklubben hjemme i Florø. Men når høsten kom viste det seg at lisensen til å vise den ville koste oss alt for mye til at det var et realistisk alternativ. Som plan B konkluderte vi kjapt med at vi heller skulle vise La Salarie de la peur. Fryktens lønn på norsk. Fransk spenningsfilm av aller ypperste kvalitet fra 1953, basert på samme bok som Sorcerer. Kommersielt var det kanskje ikke helt innertier, men det kom nå femten stykker for å se film denne fine høstdagen. Kunstnerisk var det imidlertid full klaff. Fy skitt så bra den er!

Jeg så den først på PC-skjermen, bare for å kvalitetssikre, og så ble det et gjensyn på kinolerretet, og dette er en film som bare blir bedre ved gjensyn. Den er gammeldags på den måten at den bruker lang tid i oppbygningen, men det plager ikke meg. Man kan sikkert si både det ene og det andre om fellesskapet mellom disse barske menn som har forvillet seg inn i en blindgate i et eller annet land i mellom-amerika, og ikke minst om måten de behandler den eneste kvinnen i dette dramaet. Ikke minst kan man gjøre seg morsom på det faktum at to av karakterene heter Mario og Luigi. Men når de først klatrer inn i lastebilene fulle av nitroglyserin er det umulig å se vekk. Intenst spennende. Fantastisk dyktig gjort. Jeg kan ikke få anbefalt denne filmen nok!

Nå er det mulig jeg må se Sorcerer en gang til, for å se om den når opp til denne franske versjonen da. Men den er absolutt verdt å se  den altså.

Her er notatene mine til innledningen. Jeg hoppet vel over noe av det tror jeg.

Velkommen til høstsesongen i filmklubben. Veldig kjekt å se dere igjen! Dette blir første gangen vi ikke åpner sesongen med en western. Og det blir første gangen vi viser en fransk film. Akkurat det er på høy tid, spør du meg. La Salarie de la peur, Fryktens lønn, er en actionthriller fra 1953, som virkelig er noe utenom det vanlige.

Jeg leste et intervju med Bølgen-regissøren, Roar Uthaug, i Dagens Næringsliv for noen uker siden. Der sier han følgende:

Jeg er ikke så begeistret for fransk film og sånt. Jeg kan synes de er pretensiøse og intellektuelle. Jeg vil gråte og le når jeg går på kino, ikke nødvendigvis tenke så mye, men bli tatt med på en berg-og-dal-bane.

Noe sier meg at Uthaug ikke har sett Fryktens lønn. Den er verken pretensiøs eller intellektuell. Den er dessuten fryktelig spennende. Han sier mer også:

– Det subtile og tilbakeholdne er jo ansett som litt finere, men for meg kan du like gjerne bruke ordene uengasjerende og underfortalt.

Og dette er litt interessant. Jeg vet ikke om dere har sett Bølgen. Eller Uthaugs andre store voksenfilm, slasheren Fritt vilt. Fine filmer begge to, men ingen kan beskylde dem for å være subtile. Hvis dere har sett Bølgen, eller hvis dere skal se den senere, så kan dere ha akkurat dette sitatet i bakhodet og sammenligne de to filmene. Fryktens lønn er en actionthriller. Det er begrenset hvor subtil den kan være, og likevel få oss frem på kanten av kinosetet. Men karaktertegningene, de er ganske subtile. Her males det ikke med bred pensel. Hvem er de. Hvor kommer de fra. Hva får dem til å sette seg i en lastebil full av nitroglyserin og gi seg ut på en kjøretur som nærmest er et selvmordsoppdrag? Det får vi ikke vite. Vi må finne det ut selv, basert på måten de oppfører seg. Hva de sier. Hvordan de handler. Og det er jo akkurat det som gjør oss nysgjerrige på dem. Gir dem dybde, og gjør at vi tenker på dem lenge etter at filmen er ferdig. Uthaug er flink til å gi oss sympatiske karakterer som vi bryr oss om akkurat nok til at vi vil de skal overleve. Men det er ikke noe mer der. De er bare vogner i en berg og dalbane, skapt for å få oss til å hyle. Men når filmen er ferdig forlater vi dem og tenker ikke mer på dem.

Og i disse to sitatene ligger forklaringen på hvorfor Uthaug aldri blir noen stor regissør, i en kunstnerisk sammenheng, selv om han er god på sjangere. Regissøren av Fryktens lønn derimot, det er en helt annen skål.

Henri-Georges Clouzot het han, og han lagde film på 30-40-50 og 60-tallet. Han opererte hovedsaklig i thrillersjangeren, og er vel ansett som den eneste som på sitt beste kunne matche Alfred Hitchcock på sitt beste i denne perioden. Clouzot begynte som manusforfatter. Han var såpass god til dette at han ble hentet til Tyskland for å jobbe i Studio Babelsburg. Men etterhvert som klimaet ble giftigere utover tredvetallet fikk han sparken derfra, fordi han hadde for mange jødiske venner. Clouzot dro hjem til Frankrike, pådrå seg tuberkolose, ble sengeliggende i fem år, og når han kom tilbake til Paris, klar for å lage film, var andre verdenskrig brutt ut. De fleste Clouzot kjente i filmindustrien var rømt landet. Han hadde ikke jobb. Ikke penger. Og helsa var skral. Tyskland invaderte Frankrike, og et tysk selskap etablerte seg i Paris for å lage film. De tilbød Clouzot en jobb, og han hadde ikke råd til å si nei. Selv om han følte seg lite komfortabel med å jobbe for tyskerne. I 1943 lagde han en film som het Ravnen, som klarte kunststykket å hisse på seg absolutt ALLE. Fra høyre til venstre. Filmen var anti-alt. Anti-Frankrike, anti-nazistisk, anti-religiøs, junaimit. Vichy-regjeringen, den katolske kirke, nazistene og motstandsbevegelsen. Alle fordømte den, og Clouzot fikk sparken, men folket strømmet til kinosalene for å se den. Etter krigen ble det oppgjør, og Clouzot ble dømt for å ha laget denne filmen, og for å ha samarbeidet med tyskerne. Han ble dømt til å holde seg unna alle filmsett. Ikke lage film. Ikke en gang holde et filmkamera hadde han lov til. Og det på livstid. Relativt streng straff vil jeg si.

Senere ble den forkortet til to år, og Clouzot vendte tilbake til filmen på slutten av førtitallet. Heldigvis for oss, for i 1953 lagde han Fryktens lønn som vi nå ganske snart skal rulle i gang. Jeg skal egentlig ikke si så mye mer om det enn at det er en film som Time Magazine karakteriserte som den ondeste filmen noen sinne, dette fordi Clouzot kritiserer USAs rolle som imperialist i Mellom-Amerika. Filmen ble karakterisert som anti-amerikansk, og det amerikanske publikumet fikk se en sterk klippet film, der dette er tonet kraftig ned.

Clouzot var ellers en vanskelig mann å jobbe med. Han gjorde alt for å få skuespillerne til å gjøre slik han ville. Han fiket opp Suzy Delair under en filminnspilling i 1947.Brigitte Bardot kalte han for en negativ eksistens, kanskje forståelig etter at han lurte henne skikkelig under innspillingen av Sannheten i 1960. I en scene skulle Bardot sove, være søvndrukken, og sikle på puta. For å få dette til å bli mest mulig realistisk ga Clouzot henne noen piller, som han sa var smertestillende, men som egentlig var sovepiller. Det gikk ikke helt etter planen, Bardot måtte på sykehuset og pumpes. Og man kan vel ane en viss misogynisme i behandlingen av den eneste kvinnelige rollen i dagens film. Så må vi si til hans forsvar da, at han var knallhard under innspillingene, men tok det visstnok ikke med seg hjem fra jobb. Han skal ha vært vennlig og mild så lenge han ikke var i regissørstolen og skulle ha noen til å yte.

Så godt som alle filmene hans handler om paranoia, misantropi, hevn. De er som regel veldig pessimistiske. Og det er vanskelig å la være å tenke at dette hadde noe med hans eget indre å gjøre. Clouzot var altså en kødd å jobbe med, men det ble noen fantatstiske filmer av det. Fryktens lønn er kanskje den beste av dem alle. Vi snurrer den i gang.

Bok og Film

Porno og nevekamp

dawgfight

Seems like the land of opportunity for me is just a curse, sang John Hiatt tilbake i 1988. Sida har det berre blitt verre. Skilnaden mellom dei fattige og dei rike har vorte større og større. Middelklassa skrumpar inn, og for dei fattige som vil opp og fram i verda blir mogleheitane færre og færre. Dei siste vekene har det kommet eit par dokumentarfilmar på Netflix som skildrar dette på eit ganske interessant vis. Dawg Fight var først ut. Der får vi møte ein karismatisk kar ved namn Dafhir “Dada 5000” Harris. Han har slått seg opp som ein slags bakgårdboksingens Don King. I hagen til bestemora si arrangerar han boksekampar mellom unge menn som ikkje har all verdas mykje å se frem til i livet. Dada 5000 er arrangør, promotør, og dømmer kampane. Kampane blir filma og lagt ut på YouTube, og håpet for dei unge mennene er at nokon skal sjå dei, oppdage dei, og gje dei ei karriere i kampsporten Mixed Martial Arts. Dada 5000 sjøl har ei liknande karriere, der han fekk jobb som livvakt hos ein av stjernene frå MMA-sirkuset, etter at nokon fekk sjå ei YouTube-video der han banka livsskiten ut av ein eller annen stakkar.

fightDawg Fight er ei særs underholdande film, ikkje minst takket vere at regissøren har latt tre middelaldrende lokale damer frå nabolaget til Dada 5000 vere ekspertkommentatorer. Dei spår kven som kjem til å vinne kampane, og treffer bra. Er det for tamt, eller nokon ser ut som dei har mest lyst til å gje seg, er dei på beina og hissar til kamp. Disse damene vil sjå blod!

Samtidig er det ein film som er vond å sjå på. Kampane i bakgården til bestemor Harris går utan verneutstyr, utan plagsomme reglar, valden er ekte, og det er ikkje godt å sjå på. Dette gjer dei altså for ein liten neve dollar, og eit ofte fåfengt håp om einvegsbillett ut av ghettoen. Ein av dei klarar det. Alle er ikkje like heldige.

hotgirlswanted

Medan gutta freistar å slå seg til eit betre tilvære, har jentene andre metoder. I filmen Hot Girls Wanted får vi vere med eit lite knippe unge jenter på deira reise gjennom den sydende pølen av nedverdigelse, spy, sperm og selvbedrag som er amatørporno. Fire unge jenter kastar seg avgårde til Miami for å spille inn billege pornofilmar mot penger, ikkje av di dei treng penger til dop, eller på noko anna vis verkar å ha store mentale problemer. Dei lar seg lokke av spenning, lettjente penger, og ein diffus draum om å bli pornostjerne. Røynda visar seg å vere noko annleis. Dei som produserar den so kalla amatørpornoen brukar nye jenter i to-tre filmar. Etter det er dei ikkje ferskt kjøtt lenger, og må ta stadig meir nedverdigande oppdrag om dei vil fortsette i bransjen.

Både Dawg Fight og Hot Girls Wanted er spekulative filmar, der dei veltar seg i vald og sex. Eg likte begge to, men skal eg velge ein må det bli Dawg Fight. Vi veit at pornobransjen er nasty. Hot Girls Wanted gjer oss ikkje ny innsikt utover det. Eg skulle gjerne vært tettare på jentene, for å skjøne meir av kor dei kjem i frå. Dawg Fight er mindre forutsigbar, i det at den visar ei verd eg ikkje visste så mykje om frå før. Den tek oss også nærmare menneskene enn det Hot Girls Wanted gjer. Eg har meir forståelse for korleis Tree og dei andre brusehovudene kan gå inn i ein ring og denge kvarandre vitlause, enn eg har for jentenes eventyr i pornoindustrien. Men om du vil dyrke misantropien og menneskeforakten som ligg latent inne i deg ein plass skal du sjølvsagt sjå begge.

Hummer og kanari

Mørkt på kino

Foto: Andreas S (CC BY-".0) - At the abandoned cinema)
Foto: Andreas S (CC BY-“.0) – At the abandoned cinema)

For nokre veker sida var eg, i eigenskap av å vere nestleiar i vår lokale filmklubb, på årsmøte i Noregs Filmklubbforbund. For å vere nøyaktig var det snakk om både årsmøte OG seminar. Vi såg tung og trist film frå Ukraina der dialogar gjekk føre seg på teiknspråk. Utan undertekstar. Vi fekk eit føredrag om tysk ekspresjonisme. Vi fekk ein kviss der svara var slikt som Agnes Varda.

Har du høyrd om Agnes Varda før? Ikkje eg heller. Eg må tilstå at Florøs delegasjon fall totalt gjennom. Sjølv klarte eg berre å svare på eit einaste spørsmål, nemleg namnet på kona til Peter Jackson. Eg burde sjølvsagt også ha hugsa at det var Rupert Grint som spelte rolla som Harry Potters sidekick, Ronny Wiltersen. Men eg tilgjer meg sjølv for å ikkje «kome på» at nemnte Varda var gift med Jaques Demy, kjend som regissør av filmen «Paraplyene i Cherbourg». Lat meg legge til at spørsmåla om Jacksons kone, og Rupert Grint var dei einaste i ein relativt omfattande kviss som eg ville plassert i kategorien «populærkultur». Oss som aldri har sett ein einaste film av Pasolini burde eigentleg blitt avviste i døra. Filmklubbforbundets nye motto av året er Film for alle, men filmkvissene deira er framleis meint for nerdar, filmstudenter og intellektuelle.

Ikkje at det er noko gale i det. Tvert i mot. Eg elskar desse folka. Deira utrøyttelege kamp for filmformidling, mot historieløyse. I ei tid der korttidsminnet blir kortare og kortare. Ein film er gamal og gløymd fjorten dagar etter premieren, og ikkje så lenge etter kjem det kanskje ein remake. Vi treng desse håplaust utrendy hipsterbrille-Jesusane. Eldsjelane. Dei som brenn for god film, kva no det er for noko. Kven skal ta seg av å formidle filmarven om ikkje dei gjer det?

Det er mørkt på kino, bruka vi å seie då vi var små. Og så trekte vi lua til kompisen ned over trynet hans slik at han ikkje såg nokon ting. No trugar mørke skyer i horisonten. Om ikkje staten kjem med lovnad om pengar til drift, i filmmeldinga som skal presenterast før ferien, kan Filmklubbforbundet bli tvinga til å legge ned. Det kjem til å få konsekvensar for alle landets filmklubbar. 12.000 medlemmer rundt om i landet held difor pusten i desse dagar. Siste skanse i kampen mot einsretting av filmtilbod og full Hollywoodifisering står for fall. Nokon må tenke på filmformidling også, alt kan ikkje vere popcorn.

Sjølv ser eg gjerne dei store Hollywood-lokomotiva om det passar seg slik. Eg held nok ein knapp på John Carpenters gullrekke frå åttitalet, heller enn ein gamal nybølgefilm frå Claude Chabrol. Aller helst ser eg ein skitten og mørk B-film. Meir enn noko anna er eg oppteken av at film kan vere så mykje rart. Om ein ser etter langs bakken rundt dei enorme furufilmane som alle ser, kan ein finne ein underskog av vakker, vidunderleg, sjuk, spesiell og ikkje minst deilig merkelege filmar. Dei finaste filmopplevingane har eg hatt når eg har dumpa innom ein film som eg ikkje visst noko om på førehand. Noko annleis. Noko ukjent. Noko eg ikkje har sett gjort akkurat på den måten før. Noko som dreg tankane ut av sine vande mønster, og får meg til å sjå ting med nye auge. Eg trur dette er noko eg har felles med dei fleste andre som engasjerer seg i filmklubbar rundt om i landet. Det, og eit ønske om å formidle desse sjeldne augeblikka vidare til andre når vi kjem over dei. For i den fragmenterte røyndomen vi lever i, der det er algoritmane til Netflix som styrer kva vi skal sjå på, og gjer at vi ender opp med å sjå same typen film heile tida, blir disse augneblinkane vanskelegare å finne på eiga hand. Vi treng vegvisarar i den mangfaldige filmjungelen. Vi treng ein ven med god smak og overblikk. Filmklubbane vil gjerne vere den venen!

Ikkje lenge etter at eg kom heim igjen frå årsmøtet oppdaga eg at ein av filmane til denne hersens Agnes Varda var tilgjengeleg på ei av dei tenestane for klikkefilm som eg abonnerer på til dagleg. «Sans toit li noi» var namnet, Vagabond på engelsk, og eg sette meg til for å sjå filmen. Den handla om ei ung kvinne utan nokon plass å bu, som vandra rundt på den franske landsbygda om vinteren, berre for å ende opp daud i ei grøft ein kald morgon. Ein av desse filmane som av og til opplevest gudsjammerleg kjedeleg medan du sit og ser på, men som blir sittande fast i hovudet ditt i lang tid etterpå. Eg vil kanskje ikkje tilrå den til alle, men eg er glad eg så filmen.

Det er ein skitten jobb, men nokon må hugse på Agnes Varda også i framtida. Ellers blir det verkeleg mørkt på kino.

%d bloggers like this: