web analytics

Tag Archives: film

Hvis Jan Garbarek var en revolvermann...

Slik ser en feminist ut #6

Ida Lupino
Ida Lupino

Om skuespilleren, filmstjernen, og pionerregissør Ida Lupino selv erklærte seg som feminist noen gang vet jeg ikke, men om hun ikke var blant de selverklærte feministene, så var hun i hvert fall feminist i praksis. Som skuespiller var hun kjent for sine roller i hardkokte noirfilmer, som They Drive By Night og High Sierra, der hun spilte mot Humphrey Bogart. Etter High Sierra nektet hun å jobbe med Bogart igjen, visstnok fordi han ikke respekterte henne verken som menneske eller som skuespiller. Hun var en etterspurt skuespillerinne, men ble aldri en megastjerne. En fattigmanns-Bette Davis kalte hun seg.

Hun ble etterhvert lei av å være foran kamera, og midt på førtitallet dannet hun et uavhengig produksjonsselskap sammen med ektemannen Collier Young. Lupino ble dermed produsent, regissør og manusforfatter for flere lavbudsjettsprosjekter. I Village Voice skrev Carrie Rickey at hun var en rollemodell for feministisk filmskaping:

Not only did Lupino take control of production, direction and screenplay, but each of her movies addresses the brutal repercussions of sexuality, independence, and dependence.

I 1953 ble Lupino den første kvinnen til å regissere en film noir,The Hich-Hiker,

Her films display the obsessions and consistencies of a true auteur … In her films The Bigamist and The Hitch-Hiker Lupino was able to reduce the male to the same sort of dangerous, irrational force that women represented in most male-directed examples of Hollywood film noir.

Sa Richard Koszarski.

På 20-30-tallet var det flere kvinnelige regissører i Hollywood, men på førtitallet var Ida Lupino den eneste. Dessverre ble det ikke flere enn ni filmer på henne som regissør, og typisk nok er de fleste av dem umulige å få tak i på DVD. Hun jobbet imidlertid med TV gjennom 50-60 og 70-tallet, med serier som Batman, Bonanza, GIlligans Island mm. Hun forsatte også som skuespiller helt frem til 1978 da hun pensjonerte seg, 60 år gammel.

Hun har fått to stjerner på Hollywoods Walk of Fame, for sine bidrag til film og TV-industrien. Hun døde i 1995, 77 år gammel.

Hummer og kanari

The Comedian

Jeg visste jeg hadde sett The Comedian før et eller annet sted!
Jeg visste jeg hadde sett The Comedian før et eller annet sted!
Bok og Film

Hjorthen ser film: Eden Lake

eden_lake

Jeg har nok skrevet det før, og jeg kommer sikkert til å skrive det igjen. Man kan finne ut en god del om den tiden vi lever i gjennom et blikk på hvilke skrekkfilmer som til enhver tid er populære. Det er ikke tilfeldig at Wes Craven lagde The Last House on the Left på det tidspunktet han gjorde det, ei heller at den ble slik den ble. Like lite som det er tilfeldig at han senere lagde Scream-trilogien for ironigenerasjonen, eller at det siste skrekkfilm-tiåret har vært preget av torturscener gjennom filmer som Wolf Creek og Hostel.

Det er slettes ikke sikkert at filmskaperene selv lager skrekkfilmene sine som en kommentar til sosiale forhold, som oftest ikke vil jeg tro, men ingen er upåvirket av sin samtid. Men når det gjelder den britiske horrorlosuksessen Eden Lake så tror jeg nok regissør og manusforfatter James Watkins har en høne eller to å plukke med det samfunnet han lever i.  

Våre helter i filmen er det unge urbane jappeparet Jenny og Steve. Hun er lærer, han kjører SUV. De skal på weekendtur til Midlands, til et naturområde som er i ferd med å bygges ut til en såkalt gated community. Et lite samfunn der velstående mennesker kan boltre seg bak høye gjerder, uten å bli plaget av trams fra arbeiderklassen. Eden Lake er det nye navnet på området, og for å komme seg til innsjøen må Jenny og Steve kjøre et stykke unna allfarvei. GPS’en, med stemmen til Kylie Minogue, gir dem beskjed om at de ved første mulighet må snu og kjøre tilbake igjen. Men hvem hører vel på Kylie?

Skål'a guttær godt humør!
Skål'a guttær godt humør!

Dette lukkede samfunnet, Eden Lake, gir meg assoiasjoner til JG.Ballards Running Wild, eller Pangbourne-massakren som den vel het på norsk. Der Pangbourne er nettopp et slikt sted som Eden Lake skal bli. Hos Ballard ender det med at barna på stedet tar livet av alle de voksne og forsvinner sporløst. 

Også i filmen Eden Lake er det barn som er morderene, men der Ballards barn tar livet av sine foreldre fordi de blir elsket, forstått, sett og sydd puter under armene på i en slik grad at drap blir den eneste måten for dem å komme seg unna, (Pangbourne-massakren er vel egentlig mer interessant enn egentlig bra?)   så er det nok heller det motsatte som får arbeiderklassebarna ved Eden Lake til å gå berserk.

For når Jenny og Steve har installert seg på stranden av innsjøen, godt i gang med å nyte skogens ro, blir de forstyrret av en gjeng med ungdommer som slår seg ned like bortenfor dem med en bærbar cd-spiller, kikkert og en illsint rottweiler. Steve ber dem skru ned musikken og holde bikkja under kontroll, den første av flere konfrontasjoner, og ganske snart eskalerer det til knivstikking, blodsutgytelser, tortur og menneskejakt.

eden_lake_pic2
White trash kan du selv være!

Men før vi kommer så langt har vi fått flere scener som understreker forskjellen på Jenny og Steves jappete middelklasse, og arbeiderklassen som omgir dem på stedene de besøker i Midlands. Små hint til den britiske skjerpede lovgivningen omkring det man har kalt for Anti-sosial oppførsel, og Jenny og Steve kommer ikke alltid så godt ut av disse scenene.

Eden Lake er altså en grøsserjævel som trekker inn klasseproblematikk, skremmer oss med ungdom ute av kontroll og et samfunn i oppløsning, og trekker veksler på gamle sjangerfavoritter som Deliverance, Children of the Corn, kanskje til og med A Clockwork Orange, men da er vi veldig snille altså.

For filmen har sine huller i plottet, sine logiske brister, og den går ikke lenger enn til å skrape litt på overflaten av de samfunnsmessige elementer som den bruker for å skape historien. Den har fine anslag til å bli både en god grøsser, og en sosial kommentar, men lar etterhvert sistnevnte fare til fordel for action og grøss.

Men som et adrenalinpumpende grøsserlokomotiv som holder deg på stolkanten med hjertet i halsen fra start til mål holder Eden Lake hele veien til mål og enda litt lenger. Jeg var ihvertfall veldig godt fornøyd. Den er til tider ordentlig ubehagelig, men på en god måte. Men noen vil sikkert mislike slutten intenst?

Klipp

The Last House on the Left

The semester went pretty well went pretty well until the day we screened The Last House on the Left. The prof — a fine teacher and an expert in film in his own right — stood in front of the class afterward and declared that he had always considered himself a First Amendment absolutist. Until that day. Screening Last House for the first time, he said, had convinced him that there was a good case to be made for censorship. His argument was essentially that the film was sadistic and utterly worthless, the product of very small minds, a debasement of not just its cast and crew but of the audience members as well.

 Bryant Frazer anmelder nyinnspillingen av The Last House on the Left, men snakker vel så mye om originalen.

Bok og Film

Hjorthen ser film: Skikkelig underbitt!

Når jeg var i puberteten verserte det historier i venneflokken om noe som het skjedekrampe. Det var skumle greier som artet seg slik at skjeden rett og slett gikk i lås, noe som i enkelte tilfeller skulle ha gitt seg ekstretmt pinlige utslag. Det kunne nemlig hende at skjedekrampen inntraff mens det tilfeldigvis befant seg en penis i umiddelbar nærhet. Resultatet var da at man rett og slett satt som låst, og måtte ringe legevakt og ambulanse for å bli hjulpet fra hverandre igjen.

Merkelig nok har jeg ikke hørt ett eneste ord om skjedekrampe etter puberteten, så jeg funderer litt på om hele greia er noe en eller annen engstelig foresatt fant på for å skremme oss fra å gjøre slike ting som foreldre gjerne er redd for at man skal gjøre for tidlig.

200px-teeth_posterJeg kom til å tenke på dette her forleden når jeg så filmen Teeth, som er en moderne vri på myten om vagina dentata, som altså ikke er det latinske navnet på Fjordfitte, men som handler om historier man finner i mange kulturer om kvinner med tenner i vaginaen. Ikke at jeg tror det er noen forbindelse mellom myten om vagina dentata, og den mytiske skjedekrampen, det er vel bare sånne sprang hjernen tar av og til.

Men altså Teeth, og la oss begynne med det negative slik at vi får det ut av veien.

Filmen mangler bitt(!)elitt på å være perfekt. Den er litt for karikert. Med unntak av Jess Weixlers hovedrolle er ingen av de andre karakterene i nærheten av å være hele mennesker. Transformasjonen av heltinnen fra ung søt og uskyldig, til dødelig supervixen som  uten skrupler bruker kjønnet sitt som våpen går kanskje litt for glatt. Og muligens hadde filmen stått seg på å la ihvertfall en av de mannlige karakterene beholde et lite snev av sympatiske egenskaper.

Men alt dette er strengt tatt bagateller, for Teeth er rett og slett en perle av en film. 

teeth0112407

Dawn O’Keefe vokser opp i en sånn typisk amerikansk småby, der det eneste som forstyrrer idyllen er de to enorme kjøletårnene på atomreaktoren som stadig dukker opp i bakgrunnen av bildene. Hun er ung og uskyldig, men seksualiteten er i ferd med å våkne. Det vil verken hun eller samfunnet ha noe av, hun engasjerer seg i skolens pro-abstinensgruppe og holder engasjerte taler om hvordan man må spare på “gaven sin” helt til bryllupsnatta. Skolen er helt på linje, i anatomiboka får man se detaljerte tegninger av hvordan penis er bygget opp, mens vagina har fått et enormt klistremerke over seg.

Når hun skal på kino med vennene sine må de se barnefilm, for selv i filmene med 13-års grense forekommer det relativt heftig klining, og hun passer iherdig på at hun aldri er alene med gutten som hun nærer en gryende forelskelse for. Når hun en natt har syndefulle drømmer om denne gutten ringer hun ham og sier at det nok er best at de ikke treffes mer.

photo_05_hires2

Men når hormonene bruser er det ikke så lett å la fornuften styre, og snart er de to unge forelskede alene på et idyllisk sted, det ene leder til det andre, og det andre leder til det tredje, og når Dawn ikke vil være med på at på det fjerde skal det skje så er hun uheldig og slår hodet i en stein slik at hun svimer av. Dette synes gutten er beleilig, for da er det fritt frem, men han angrer seg nok når Dawn våkner og demonstrerer knipeøvelsene sine.

Og derfra har vi det gående, jeg skal ikke røpe så mye mer enn at dette er fantastisk underholdende. Det er lenge siden jeg koste meg like mye med en film som jeg gjorde med denne.

Å nei, ikke enda en kronikk av Mads Larsen!
Å nei, ikke enda en kronikk av Mads Larsen!

Jeg trodde dette var en trashy b-horror-film, men det er det altså ikke. Det er en mørk og smart komedie om en ung jentes seksuelle oppvåkning. Om hvordan man i USA blir fortalt at sex er noe man må vente til ekteskapet med, samtidig som den gjennomseksualiserte offentligheten forteller deg det stikk motsatte. Om de forskjellige forventningene til mannlig og kvinnelig seksualitet. Hvorvidt Dawns mutasjon skyldes atomreaktoren i bakgrunnen, eller om det er en naturlig tilpasning for å overleve i et miljø fullt av predatorer får vi aldri noe svar på, det er åpent for debatt.

Først og fremst er det imidlertid veldig underholdende, og Jess Weixler er rett og slitt brillefin med masser av sjarm i hovedrollen. 

Men dette er neppe en film for Mads Larsen?

Dessuten har jeg sett Revolutionary Road, men siden en gjeng med kids som var litt for unge til å sette pris på såpass voksen og pratsom film, så ble det mitt lodd å være barnepike for dem, og fikk ikke fulgt så altfor godt med. Så jeg skal ikke ha sterke meninger om denne filmen, men så vidt jeg har skjønt skulle premisset være at familien Wheeler er spesielle, og at de derfor drømmer om et annet liv enn forstadslivet. Selv om DiCaprio og Winslet gjør en fin jobb, så blir det umulig for meg å se hva det eventuelt er som gjør dem spesielle. Jeg ser ikke en gang hvorfor de skulle ha noen grunn til å tro det selv.

Og hvor var barna deres?

%d bloggers like this: