web analytics

Tag Archives: film

Hummer og kanari

Dagbladet akkurat nå:

Dagbladet kårer filmhistoriens verste norske grøss. Oljeberget er vel ikke blant de nominerte?
Dagbladet kårer filmhistoriens verste norske grøss. Oljeberget er vel ikke blant de nominerte?
Hummer og kanari

Vil kveste ridderne av det frie ord

De som klager på at norsk film er tannløs, kjedelig, og alt for lite politisk, har kanskje ikke sett Elias og Kongeskipet? Der møter vi tre paparazzibåter som er fullstendig hensynsløse i sin jakt på nyheter. Kongeskipet har sneket seg inkognito til Rofoten for å lete etter datteren sin som angivelig skal være forlist, dette medfører at det begynner å ryktes at Kongeskipet er senil, og paparazziene, som snakker som Hans Wilhelm Steinfeldt, skyr ingenting når de tror at de står på kanten av scoopet.

Alle synes at paparazziene er en pest og en plage, muligens unntatt kapitalisten Rocke Gabrielsen II som bruker dem til å fremme sin egen sak, men paparazziene ser på seg selv som riddere av det frie ord. Med ytringsfriheten som skjold har de byttet ut Vær Varsom-plakaten med Vær Grusom-plakaten, og de tror sikkert de er i folkets, unnskyld, båtenes tjeneste.

Og som seer misliker vi selvsagt paparazziene i en slik grad at vi til og med jubler for den sværkjeftede og selvgode sunnmøringen Tråle, når han gir disse paparazzibåtene en skikkelig lærepenge. Ingen liker paparazzier, ingen liker kjendisjournalistikk. Selv om det ikke er lov å være så fin på det at man skryter av at man bruker maldonsalt i matlagingen, så er det fortsatt fullt tillatt å rakke ned på Se og Hør. (Og VG og Dagbladet)

Så bloggsfærens riddere av det frie ord har fortsatt ikke kommet Se og Hør til unnsetning i saken som nå verserer for Høyesterett, der bladet i to rettsinstanser har blitt dømt fordi de publiserte bilder av, og skrev om bryllupet til Lars Lillo Stenberg og Andrine Sæther på en privat holme på Tjøme. Til tross for at Generalsekretær i Norsk Redaktørforening Nils E. Øy mener at en dom mot Se og Hør vil innskrenke pressefriheten.

Og det er klart, Se og Hør oppførere seg omtrent som Eliasfilmens paparazzier i denne saken. All anstendighet tilsier at de burde spurt om lov, og respektert det avslaget de ville fått. Å ligge i båt med telelinse for å få bilder av de dyktige kunstnerene, men tross alt lite interessante offentlige personene Lillo Stenberg og Sæther er unødvendig. Det har liten offentlig interesse, og bidrar ikke til noen offentlig samtale.

Det vil si, i og med at resultatet har blitt rettssak så har det jo det allikevel, men det er vel en høyst utilsiktet bivirkning.

Men at det verken er offentlig interessant eller samfunnsnyttig betyr vel ikke nødvendigvis at det bør være forbudt?

En vielse er en offentlig handling, den foregår i friluft, selve reportasjen kan neppe sies å være verken krenkende eller spesielt sensitiv. Å gjøre det forbudt å skrive om dette er kanskje i overkant. Akkurat som det blir teit av Ole Gunnar Solskjær å kreve at pressen ikke skal ta bilder av barna hans når han tar dem med seg på en offentlig hendelse som en avskjedskamp jo er, og til og med løper æresrunde med dem på stadion, mens 70 000 mennesker har full anledning til å knipse løs med mobiltelefoner og digitalkameraer, og TV-kameraene ruller, så skulle man kanskje tro at Sæther og Lillo Stenberg ville lagt sin vielse innendørs hvis det var så om å gjøre å hindre medieomtale. Klart offentlige personer har krav på privatliv, men man bør vel også ta konsekvensen av at man er en offentlig person, og ikke legge arrangementer som det er grunn til å tro vil vekke oppmerksomhet til offentlige eller semi-offentlige rom?

Så er det noe greier med en dom fra Strasbourg og Prinsesse Caroline som gjør at det vel er gode muligheter for at Se og Hør ender opp med et nederlag til slutt, men det er i skrivende stund ikke avgjort om de får anken sin opp i Høyesterett.

Nå skal ikke jeg heller gråte så mange tårene for Se og Hør, man kan jo også argumentere slik at hvis pressens selvjustis ikke fungerer så må rettsvesenet inn og regulere på et eller annet vis. Det som plager meg mest med en eventuell dom til ukebladet er at det vil kunne gjøre det slik at det finnes en lov som gir kjente mennesker med god nok økonomi til å ta opp saken i rettsvesenet beskyttelse, mens det fortsatt vil være temmelig vanskelig for vanlige folk å beskytte seg mot hets på internett.

Jada, vi har snakket om dette før, selv om det har vært et par dommer, og noen saker har blit løst i forliksråd, så er det fortsatt ganske tilfeldig om du blir tatt på alvor om du kommer til politiet med en klage på mobbing og hets på internett. Der Se og Hør kan bli dømt, selv om deres reportasje er både positiv og sann, så vil en privatperson stå maktesløs mot omtale på nett fra en annen privatperson, hvis da ikke omtalen er beviselig usann.

Man kunne kanskje tro at dette var et tilfeldig utslag, men sannelig så ser man akkurat den samme tendensen i forslaget til ny injurielovgivning som er ute til høring i disse dager.

Norske medieorganisasjoner betegner forslaget som komplisert og kontroversielt, og klager på at departementet har gitt en kortere høringsfrist enn de lovpålagte tre måneder. Hvorfor de har gjort det skal ikke jeg spekulere over, men jeg synes det låter svært betenkelig hvis det er slik som advokat Anine Kierulf sier til Journalisten:

– Lovforslaget innebærer et klart brudd med den rettstenkningen som er kommet fra Strasbourg de siste 10-15 årene. Det som nå foreslås er et reaksjonært tilbakeskritt – det undergraver den helhetstenkning omkring liberale rettigheter som Strasbourg og ytringsfrihetskommisjonen mener er avgjørende for å opprettholde et demokratisk samfunn, sier Kierulf.

Spesifikt peker hun på at praksisen fra menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg er at mediene gis en videre ytringsfrihet når den fungerer som vaktbikkje.

– Stikk i strid med dette foreslås det at ytringer fremsatt i et massemedium skal bedømmes strengere enn andre. Dette er en tankegang vi finner i land vi helst ikke ønsker å sammenligne oss med, en tankegang land i Øst-Europa som nå er demokratisert jobber for å kvitte seg med.

Det er da fullstendig meningsløst at ytringer fremsatt i pressen skal være utsatt for en sterkere bedømmelse enn andre, er det ikke? Pressen har en oppgave som vaktbikkje, den har en redaktør, en redaksjon, og et faglig utvalg som man kan klage til når man mener at god presseskikk har blitt brutt. Og som i Se og Hør vs. Lillo Stenberg/Sæther, så kan man klage dem inn for retten om man mener de har gått over streken om man har penger til å tape.

Ja, man kan vel til og med gå til retten for å få erklært uttalelser for døde og maktesløse, men der skal det også komme en endring.

Ifølge Kierulf så vil dette forslaget til injurielovgivning nemlig også gi domstolene i oppdrag å avgjøre om noe er sant eller ikke, i motsetning til slik det er nå, der domstolene kun avgjør om noe er bevist eller ei. Dette høres meget merkelig ut. Hun skisserer følgende eksempel:

– Hvis forslagene går igjennom, kan vi tenke oss at noen hevder en bok om humanitære overgrep i Rwanda er injurierende, og hvis motparten ikke kan bevislegge forskningen tilfredsstillende kan domstolen ikke bare bestemme at den er krenkende og ikke bevist, men faktisk at den er usann og ulovlig å publisere. Hvis man senere så finner bevis for påstandene, skal man da godta at historien en gang for alle er revidert av en norsk domstol?

Jeg vet ikke om vi trenger en ny injurielovgivning, men hvis Kierulfs beskrivelse av dette forslaget er riktig så ser det ut til at vi vil få en ny lovgivning som virker å være designet for å gi de med makt og penger en sterkere beskyttelse enn de har i dag.

Og det kan da vel ikke være nødvendig?

Elias og Kongeskipet er forresten en ypperlig barnefilm!

Bok og Film

Hjorthen ser film: Feministisk blodbad?

Don\'t mess with my tutu!

Det handler om film i siste nummer av Fett, bladet som forøvrig nå ser ut til nærmest å være kuppet av dyktige bloggere fra Viken til Virrvarr, og i lederen skriver redaktør Siri Lindstad om en samtale mellom to venninner der den ene vil ha med den andre på kino, men den andre er tung å be siden hun har tre basale krav som må oppfylles før hun kan se en film. Filmen må nemlig inneholde:

  1. Inneholde minst to kvinnelige karakterer som
  2. snakker sammen
  3. om noe annet enn menn.

Hun konstaterer at hun ikke har kunnet se en film siden Alien, der to kvinnelige karakterer diskuterte hvordan de skulle kunne ta livet av et monster.

Vel, det er mulig Machine Girl oppfyller alle disse kriteriene, den har to kvinnelige karakterer, og de snakker ikke noe særlig om menn. Spørsmålet er om de oppfyller punkt to, for det er i det hele tatt ikke mye snakking i denne filmen. Ikke så mye historie heller, men desto mere blod. Jeg tror ikke jeg har sett mere blod og dårligere spesialeffekter siden Bentronic leide ut tvilsom importfilm i Rektor Ørns gate på tidlig åttitall. Dette er faktisk ment utelukkende positivt.

Ami er en ganske vanlig japansk jente som går på High School og prøver å ta seg av sin lillebror som best hun kan. Foreldrene deres har tatt livet av seg etter at de ble uriktig beskyldt for å stå bak et drap. Japan har nemlig ikke tilgang på Tore Sandberg, og da er det lett å ty til seppuku i stedet.

Lillebror roter seg opp i noe trøbbel med en klassekamerat som er av gammel, god og grusom ninja-slekt, vi snakker om selveste Hattori Hanza-klanen her, og faren er høyt på strå i den japanske mafiaen. Yakuza, som det jo heter hvis man snakker språket. Det ender med at lillebror blir drept sammen med en kompis, og dermed begynner Ami sin jakt på hevn.

Etter suksess i starten med kreativ bruk av tempura, så går det litt skeis etterhvert, og yakuzapappaen kapper like godt av henne den ene hånden. Hun klarer imidlertid å rømme, hun karrer seg til foreldrene til lillebrors kompis, som er mekanikere, og der får hun laget et maskingevær som hun kan feste på armen. Dessuten bestemmer moren til kompisen seg for å bli med på hevnkjøret, og ganske snart så er det på’an igjen.

Både regissøren, den ene av de to kvinnelige hovedrollene, og muligens flere av birollene har sin bakgrunn fra pornobransjen, så kanskje bør Lindstads venninne stå over denne filmen også? Det er jo en skikkelig drittfilm, den er en av disse filmene som klarer å være dårlig på de aller fleste områder, og allikevel klarer å underholde.

For all blodspruten, flygende lemmer og parterte kropper til tross, alt her er gjort så langt over toppen at det rett og slett ikke er mulig å ta det seriøst. Du trenger nødvendigvis ikke like det, men det er ingen ting å bli særlig opprørt av. Og hvis ikke du i det minste fniser litt når våre hotte hevnlystne kvinner blir angrepet av selveste Junior High Shuriken Gang, så er det kanskje også en fare for at du ikke synes det er det minste morsomt når foreldrene til de etterhvert avdøde medlemmene i forannevnte gjeng danner The Super Mourner Gang.

Selv så måtte jeg ty til både fnising og høylytt latter.

Okay, så er den overspilt så det holder, men det hører jo med. Litt verre er det at den i perioder er litt langtekkelig, men skitt au. Alt i alt var dette ganske morsomt. Traileren burde vel gi en ganske god pekepinn på om dette er noe for deg, eller om du heller burde stå over.

Lurer på om drill-bh’en dukker opp for salg på www.fett.no til høsten, jeg er overbevist om at det er et marked der ute.

Hummer og kanari

Hjorthen ser film: Sex and the City på 250 ord

Den mest gudsjammerlig kjedelige filmen jeg har sett på år og dag

Bla bla bla bla Hjelp, vi gifter oss! Bla bla bla bla bla bla bla bla bla bla bla bla bla bla bla Hvor er brudgommen? Bla bla bla bryllupet avlyst bla bla bla bla bla bla bla bla bla bla bla bla bla bla bla bla bla bla Mexicoma bla bla bla bæsj i buksa bla bla bla bla bla bla bla bla bla puling bla bla bla bla bla bla bla bla bla bla bla bla bla bla bla bla bla bla bla bla bla bla bla bla bla bla bla bla bla bla bla bla bla bla sex bla bla bla bla bla bla bla bla bla bla bla bla bla bla bla bla Godt nytt år! Bla bla bla bla bla bla bla bla bla bla bla byen bla bla bla bla bla bla bla bla bla bla bla bla bla bla bla bla bla bla bla bla louis vuitton bla bla bla bla bla bla bla bla bla bla bla bla bla sushi bla bla bla bla bla bla bla bla bla bla bla mer puling bla bla bla bla bla bla bla bla bla bla bla bla og det sier du nå! bla bla bla bla bla bla bla bla bla unnskyld da bla bla bla bla bla bla bla bla bla bla bla bla bla bla bla bla bla bla bla bla fødsel bla bla bla I’m sorry I screwed up, I still love you bla bla bla bla bryllup bla bla bla.

Bok og Film

Hjorthen ser film: Navnløs spansk horror, samt litt oppsamlingsrask

Når så du sist en spansk horrorfilm?

Tenkte meg det ja, hvis du har tenkt å starte nå så kan kanskje Los sin nombre være et brukbart alternativ? Jeg har sett dårligere horror i år, så mye er sikkert, selv om den roter seg litt bort etterhvert, og har en slutt som føles litt utilfredsstillende.

Men starten er overbevisende nok. Politiet finner ei seks år gammel jente i en vanntank på et fabrikkområde. Hun har blitt stukket med nåler, brent, og blitt utsatt for syrebehandling slik at hun er nærmest umulig å identifisere. Men når det viser seg at det ene benet hennes er noen centimeter kortere enn det andre, og de atpåtil finner et armbånd som lar seg identifisere på åsstedet konkluderer politiet med at det er datteren til vår heltinne Claudia de har funnet.

Fem år etterpå ringer telefonen hjemme hos Claudia, og en barnestemme sier at hun er den døde datteren. Men hun er ikke død allikevel, og nå vil hun at mamma skal komme og hente henne…

Claudia allierer seg med politimannen som hadde saken opprinnelig, selv om han har sluttet i jobben siden den gang, og etterhvert får de også hjelp av en journalist for et parapsykologisk magasin som endelig får ferten av en ordentlig historie. Og før du rekker å si rørleggerlauget så er våre venner på sporet av en kult som kaller seg for Los Sin nombre. De navnløse. De har en historie som strekker seg tilbake til Hitler og Thule-Gesellschaft, og det viser seg at foreningens formål har noe med jakten på den ultimate og rene ondskap å gjøre. I tillegg til å strikke grytekluter med okkulte motiver da naturligvis.

Filmen starter fint, og Emma Vilarasau spiller veldig godt i hovedrollen her. Kjekt med en horrorfilm der den kvinnelige hovedrollen ikke spilles av en bimbo med store pupper og lite klær, men derimot av en middelaldrende kvinne som klarer seg selv.

Siden blir imidlertid hullene i historien litt for store, og slutten blir et lite antiklimaks, selv om det er litt å bite i der også.

Filmen gir meg litt assosiasjoner til Silent Hill, (spillet altså, filmen har jeg ikke sett) guffen stemning, korte glimt av drømmeaktige scener som får deg til å hoppe litt i sofaen. Scener uten særlig poeng annet enn å sette tonen, det er billig, men ganske effektivt. Men storyen er altså såpass full av huller at det ikke kan bli fullstendig godkjent, selv om vi berømmer forsøket. Filmen er basert på en bok av Ramsey Campbell, men han har jeg aldri lest noe av, så om historiens mangler skyldes kildematerialet eller overføringen til film skal jeg ikke mene noe om.

Du bør kanskje være litt ekstra fan av horrorsjangeren for å ha glede av dette forsøket på å lage en spansk variant av Nattsvermeren.

Og så litt oppsamlingsrask til slutt her:

Rush Hour 3: Hvor lang tid tar det før du er så lei av breikjeften til Chris Tucker at du heller vil se Grevinnen og hovmesteren på video enn å se resten av makkverket du sitter og ser på? Jeg vet ikke svaret, men det tar ihvertfall langt mindre enn tre filmer. Jackie Chan hjelper dessverre ikke stort heller. Men bortsett fra det så er Rush Hour 3 nøyaktig hva du forventer deg. En ikke spesielt vellykket film for barn som tror de er større enn de egentlig er. I hodet.

Stor oppstandelse: En komedie om en begravelse. Ikke uten sine øyeblikk, men de er ikke mange nok til at dette blir noe mer enn en film man sitter og dupper med hodet til. Kjedelig!

Ratatouille: En fin retur til formen for Pixar etter den litt skuffende Biler. Ratatouille er sjarmerende animasjon med nok moro for hele storfamilien. Godt utført, og godt funnet på. Men rotter på kjøkkenet da gitt…huff og huff!

The Cynic, the Rat and the Fist: Denne ble behørig omtalt i en av Midnattstrailerene for litt siden, og sannelig synes jeg denne har holdt seg sånn nogenlunde. Historiefortellingen kunne med fordel vært strammet opp noen hakk, og dubbingen er hårreisende, men ellers et gledelig gjensyn med italiensk krimmelim.

Ja, også I Skorpionens Tegn da. En pussig blanding av Olsenbanden-humor, slapstick, og porno på dansk fra 1977 som strengt tatt er langt mer underholdende enn den burde være. Mye takket være Sitron-Børge og en hissig dverg med pistol og fiskestang.

%d bloggers like this: