web analytics

Tag Archives: film

Bok og Film

Hjorthen ser MASSE film

518527026

Det ser ut som om den gamle trofaste plugin-saken jeg har brukt for å ha en slags filmdagbok her på bloggen har sluttet å fungere. Den vil ikke lenger hente info fra IMDB, og jeg er ikke i stand til å fikse det. Jeg er på leit etter alternative løsninger, men har ikke funnet noe jeg liker ennå. Nåvel. Det betyr kanskje at jeg må bli flinkere til å skrive om alt jeg ser? Her kommer i hvert fall en samlepost med en haug med filmer jeg ikke har rukket å skrive om ennå.

Big Bad Wolves

Dette er en hardbarka krim fra Israel. Den begynner aldeles fantastisk med barn som leker, og forsvinner, creepy stemning, og til slutt voldtekt og drap. Og så blir det etterforskning og tortur. En twist her. En overraskelse der. Og en del kølsvart humor.  Tarantino er visst fan. Når jeg tenker tilbake på den virker den å ha vært ganske bra. Haha, tenker jeg. Det der var litt morsomt. Hoho, jeg lo av han ridende palestineren. Men når jeg så den slet jeg med tonen i filmen. Jeg syntes ikke de fikk til blandingen av humor og alvor, og endte opp med å gi den fattige fem av ti mulige stjerner. Mulig jeg var litt for streng?

The Double

Dette er andre boller. En oppdatert og modernisert versjon av Dostojevskis fine roman Dobbeltgjengeren. Jesse Eisenberg gjør en fin figur i hovedrollen i dette som altså er en absurd komedie og en kommentar til vår samtid. Den gir meg litt assosiasjoner til Den brysomme mannen faktisk, og jeg liker den godt. Syv av ti stjerner og en anbefaling, men vær obs. Dette er en sånn film som filmkritikere generelt liker bedre enn publikum. Snobb mot bøg. Jeg heier på snobberiet.

Three Miles North of Molkom

Dette er rent gull. En dokumentarfilm som tar for seg new age-festivalen No Mind Festival, som foregår et eller annet sted i de svenske skoger. Jeg kjøpte den fordi noen delte dette klippet på Facebook.

Det er hysterisk morsomt. Men litt misvisende for filmen totalt sett, for om du er ute etter noe som virkelig latterliggjør disse hippiene og deres rare fakter, så er det ikke det man gjør her altså. Det vil si, folka klarer jo å latterliggjøre seg selv så det holder, men kameraet er som regel bare flue på veggen. Det er ingen fordømmelse her, og etterhvert vet du ikke helt hvordan du ville forholdt deg til disse folka om du skulle slumpe til å møte dem. Gi dem en klem, eller løpe som faen i andre retningen? Men altså…fantastisk film.

G.B.F

GBF står for Gay Best Friend, og det er en high school-komedie. Litt Clueless-aktig kanskje, og visst er det fremskritt at man nå kan lage en high school-film med en homofil hovedperson uten at noen hever noen øyelokk. Hva er greia? Skolens tre peneste jenter har lest i et eller annet idiotisk kvinnemagasin at årets heteste tilbehør er en bestevenn som er homo. Uheldigvis er utvalget på skolen deres begrenset til Tanner. La morsomhetene begynne. Filmen vil jeg karakterisere som midt på treet-pluss. Finnes absolutt verre ting å kaste bort tida på.

The Hunger Games Mockingjay Part 1

Katniss holder koken. Jeg er godt fornøyd, selv om jeg vel lurer på om ikke de kunne klart seg med en film på siste boka. Nåvel.

You’re Next

Av denne bolken med oppsamlingsfilmer er det kanskje denne jeg liker best. Men så er jeg jo veldig glad i horror da. Dette er i hvert fall en mørk og morsom sak, en vri på den derre home invasion-undersjangeren som vel fortsatt ikke har blitt gjort helt til døde. Ute på den engelske landsbygda samles en middels stor familie for å feire foreldrenes bryllupsdag. Stemningen er alt annet enn hjertelig, og det blir ikke så mye bedre av at huset plutselig angripes av skumle menn i dyremasker. Det er langt til nærmeste nabo, og ingen mobildekning. Ajajaj. Det vil bli blod!

Verdens beste film er det neppe, men den klarer det vanskelige kunststykket å følge konvensjonene akkurat passe, og vri akkurat nok på klisjeene, til at vi får en særs underholdende, skummel og morsom killerthriller som jeg koser meg glugg i hjel med. Et must for fans av sjangeren!

 

Bok og Film Prioritert

Hjorthen ser film: Hjelp vi raner Big Pharma

rp_RabidDogs-AB-01202.jpg
Fortvilelsen var stor når de så ferga Lavik-Oppedal legge fra kai akkurat i det de kjørte inn på fergeleiet. Heldigvis var det ikke søndagsruter

Jeg skal ikke påberope meg å være noen Mario Bava-ekspert. Jeg elsker Danger Diabolik uten forbehold. Jeg synes Black Sunday og flere av horrorfilmene hans er morsomme. Alt jeg har sett av ham har hatt noe ved seg. Selv den egentlig ganske dårlige viking-saken, Knives of the Avengers, som jeg ikke anbefaler på noen måte, hadde et eller annet som gjorde at jeg så den ferdig. For sin innflytelse på slasher-sjangeren vil han alltid ha en stjerne i min bok, selv om en del av katalogen sikkert vil føles noe datert i dag. Det fine med Bava var at han ikke var så veldig opptatt av penger. Når han lagde Danger Diabolik fikk han kastet penger etter seg, men brukte han dem? Neida. Bare det han trengte for å lage den filmen han ville lage. Resten sendte han tilbake.

Film er jo risikable greier sånn rent økonomisk. I 1974 lagde Bava en film som het Semaforo Rosso, altså Rødt lys. Før den fikk premiere døde imidlertid hovedinvestoren av filmen i en bilulykke. Produsenten gikk dermed konkurs, og filmen ble tatt i beslag av boet. Bava døde i 1980 uten at filmen hadde blitt sluppet, og enda skulle det gå atten år til før den dukket opp på VHS under navnet Cani arrabiati. Rabid Dogs på engelsk. Gærne hunder ville vi kanskje kalt den på norsk. Eller Hjelp vi raner Big Pharma. Dette var en røft klippet versjon av filmen, og Lamberto Bava, sønnen til Mario, mente at dette kunne bli en bedre film om han selv tok på seg klippejobben. Resultatet var en ny versjon av filmen, denne gangen kalt for Kidnapped, som kom på DVD i 2002. Jeg var litt usikker på hvilken av disse versjonene jeg egentlig så, men litt research har brakt på det rene at det er 2002-versjonen jeg har sett. Det er litt synd, for Bava-kjennere mener stort sett at 1998-versjonen er hakket kvassere. Noe jeg tror er riktig, basert på sammenligninger dere kan lete opp på YouTube om derer gidder. 98-versjonen er mørkere. Hvis dere skulle ta denne omtalen til følge, og faktisk bestille denne på DVD eller BluRay, kan det altså være greit å passe på at du bestiller en utgave der du får med begge versjonene. Uansett hvilken versjon du ser vil du få se en eksemplarisk film som viser hvor mye spenning det er mulig å få ut av ganske lite ressurser, bare man vet hva man driver med, og har en historie å fortelle.

Filmen begynner med et smell. Fire banditter i teite masker raner en bil som kommer med lønningene til de ansatte ved en farmasøytisk fabrikk et eller annet sted i Roma. Masse skyting, litt knivstikking. Bandittene får med seg pengene, men under flukten blir sjåføren deres skutt, og bilen får seg også en kule i tanken slik at de snart må dumpe fluktbilen og finne en annen utvei for å komme seg ut av byen. Løsningen er gisler. Først to kvinner, og så en middelaldrende kar med et sykt barn i bilen. Herfra og ut blir dette et slags sykt kammerspill der all handling foregår i, eller rundt, bilen mens de prøver å komme seg i sikkerhet.

Du går ikke ut av bilen uten solkrem Beate, du husker hvor solbrent du ble i fjor!

Mer spektakulært enn dette trenger jo ikke en film være. Om historien er god nok kan du lage filmen med mobilkameraet ditt. Nesten. Problemet med dagens filmer er ofte at man så sjelden føler at noe egentlig står på spill. Alt er spektakulært. Men det er bare CGI. Det er ingen som slår seg. Det var noe annet i 1974. I denne filmen er alt realistisk nok. Tenk den klaustrofobiske følelsen av å være innestengt i en liten italiensk bil sammen med tre skurker som allerede har bevist at de er rede til å drepe om det gavner dem selv. Eller om de bare har lyst. Det er disse tre som er de gærne hundene. Fæle folk. Å kalle dem karakterskuespillere vil nok være å overdrive her, det er ikke noe som helst subtilt over ondskapen, til tider overspiller de vel en smule. Men de har karisma, og funker fint i denne sammenhengen. Filmen er ellers spilt inn i 1974, og gir meg visse assosiasjoner til Wes Cravens Last House on the Left, og da vet dere kanskje hva slags film dere kan forvente dere. Det er skitne greier, men den holdt i hvert fall meg på kanten av stolen fra start til mål.

Konklusjonen må altså bli at Kidnapped, aka Rabid Dogs, er en skitten liten perle fra en svunnen tid. En brennfin svanesang for Italias master of horror. Jeg anbefaler den varmt.

Bok og Film

Hjorthen ser film: The Conspiracy

12278_pl

Det er mulig at Cannibal Holocaust var den første filmen som tok virkemiddelet Found Footage i bruk, tilbake i 1980, men det var med The Blair Witch Project, i 1999, som virkelig populariserte denne måten å fortelle en historie på. Found Footage altså, en fortellerteknikk der man presenterer hele eller deler av historien gjennom kameraopptak man har funnet i ettertid. Dem som har stått for filmingen er gjerne døde, eller i det minste savnet, og gjennom disse amatør slash hjemmevideofilmsnuttene får man vite hva som skjedde med dem. Det har etterhvert blitt så mange filmer som bruker denne teknikken at man godt kan kalle det for en egen sjanger.

Norges bidrag til sjangeren er vel foreløpig begrenset til Trolljegeren, og det er sannelig også et av de beste bidragene i en sjanger som inneholder langt mer skitt enn kanel. Chronicle er et annet eksempel der dette fungerer ganske bra, og vi kan godt sette The Conspiracy opp på lista også. En smart kanadisk liksom-dokumentar som jammen klarer å gjøre konspirasjonsteorier morsomt igjen. Og litt skummelt.

Filmen følger to dokumentarfilmskapere, som tilfeldigvis heter akkurat det samme som skuespillerne som spiller dem. Aaron Poole og James Gilbert. De er i ferd med å lage en film om konspirasjonsteorier, og de fargerike og fritenkende fyrene som tror på dem. Særlig følger de en kar som heter Terrance tett. Terrance har selvfølgelig en sliten leilighet der den ene veggen er dekket av avisutklipp, gule lapper, og piler hit og dit. Våre filmskapende venner er skeptikere, og synes nok at Terrance er en fascinerende raring. Med trykk på raring. Men når Terrance en dag bare forsvinner, uten spor, og leiligheten hans bærer tydelig preg av å ha blitt ransaket, får de seg en vekker. Ja, i hvert fall gjør Aaron det. Han bestemmer seg for å rekonstruere det han kan fra rotet i Terrances leilighet, for å finne ut hva som har skjedd. James er litt mer skeptisk, han har kone og barn å ta seg av, men han blir motvillig med. Av hensyn til filmen de lager, og sin journalistiske integritet, eller whatever. Det viser seg at alle sporene peker mot en mystisk gruppe kalt The Tarsus Club, og mer skal ikke jeg røpe av handlingen.

Jeg hopper rett på konklusjonen i stedet. The Conspiracy leker med både dokumentarfilmsjangeren, og konspi-folka, på en smart, morsom, og faktisk ganske spennende måte. Filmen er vel verdt å se, men den lider under det som i bunn og grunn er alle found footage-filmers svake punkt. Film som gir seg ut for å være mer eller mindre uredigert hjemmevideo, med mørke bilder, forvirring, løping i skogen, høy pusting, hva er det egentlig som skjer, og alt det der, blir egentlig ikke spesielt gøy å se på. Det trekker litt ned her også. særlig i filmens siste del, men det er jo en del av sjangeren, så man må vel bare svelge det ned. Uansett, The Conspiracy får en litt lunken anbefaling fra meg, men det er klart, synes du konspirasjonsteorier er skikkelig gøy er den jo et must.

 

Bok og Film

Hjorthen ser film: Man of Tai Chi

vamos
Vær forsiktig med meg, det er første gangen!

 

Jeg hadde en ambisjon om å begynne å skrive fortløpende omtaler av alt jeg så av film igjen, men jeg sa det ikke til noen, siden jeg regna  med at det kom til å skjære seg ganske fort. Nå er jeg allerede tre måneder på etterskudd, men jeg gir meg ikke!

Men det er en viss fare for at noen av omtalene blir ganske korte, sånn at jeg kommer ajour igjen på et eller annet tidspunkt. Vi får se.

Denne har jeg i hvert fall tenkt å gjøre kort. Det mest oppsiktsvekkende vi kan si om Man of Tai Chi er at det er debuten til Keanu Reeves i regissørstolen. Mulig han har gjort noe annet småtteri her og der som jeg ikke kjenner til, men dette er i hvert fall den første langfilmen han gjør. Det er en solid debut egentlig, Man of Tai Chi er helstøpt underholdning. Tro mot sjangeren. Aldri kjedelig, og med noen fine kampscener. Keanu Reeves har nok sett sin del av martial arts-filmer.

Tiger Chen spiller Tiger Chen. Han sysler med tai chi, og jobber ellers som visergutt. Durer rundt på  moped, leverer pakker, og flørter med resepsjonistene. Bor hjemme hos foreldrene. Lever livet. Til sin mesters store fortvilelse melder han seg på en kampsportkonkurranse. Tai chi-mesteren altså, budbilmesteren gir i grunnen blaffen. Der gjør han en så god figur at den mystiske Donaka Mark, spilt av Reeves selv, blir nysgjerrig. Han tilbyr Tiger Chen en jobb som vekter med opprykk. Det betyr at han egentlig vil ha Tiger til å slåss i hemmelige turneringer for spesielt inviterte. Chen nekter først, dere kjenner jo greia, det er ikke slikt man skal bruke tai chi til. Men Donaka Mark tar ikke et nei for et nei, og bruker alle metoder for å tvinge Chen med i Fightklubben sin.

I mellomtiden er politiet på jakt etter Donaka Mark.

Ingen grunn til å trekke handlingsreferatet i langdrag. Vi følger altså Tiger Chen inn i mørket her, for det er jo en kampsportfilm, han må jo sloss, det er ikke der spenningsmomentet ligger. Spørsmålet er vel heller om han vil komme ut på den andre siden av tunnelen med helsa i behold.

Fankern så vanskelig det er å fatte seg i korthet da. Vi må ta konklusjonen: De fleste som liker kampsportfilmer vil finne mye å glede seg over her. Alt er dødsens seriøst, Tiger Chen er fin i sin rolle. Mye god slåssing. Ingen dødpunkter. Til tider stor, om enn litt forutsigbar, underholdning.

De som ikke liker kampsportfilmer bør imidlertid finne noe annet å se på.

Bok og Film

Hjorthen ser film: Dredd

dredd
Ikke kil sier jeg. IKKE KIL!

Jeg så aldri Sylvester Stallones versjon av Judge Dredd. Basert på anmeldelser og IMDB-rating var det antagelig like greit. Når det plutselig dukket opp en ny Dredd-film for et par år siden var jeg ikke en gang måtelig interessert. Det var en liten tabbe. For nå har jeg sett den, og den viste seg å være en aldri så liten perle av en B-film.

Ålreit, det er kanskje ikke veldig originalt at det fremtidige USA er et dystopisk voldelig samfunn der de kriminelle kontrollerer gatene. De eneste som står i mot det kriminelle avskummet er noen få dommere. Ja, i fremtiden blir det altså så skralt med ressurser at man har sett seg nødt til å kutte de offentlige utgiftene. Dommerne er nå både politimenn, dommere, og bødler. Det forkorter unektelig den rettslige prosessen ganske mye. Vår helt er altså dommer Dredd, i Karl Urbans skikkelse. Han er en enmanns krigsmaskin som du helst ikke vil kødde med. I denne filmen får han med seg den ferske rekrutten Anderson, som egentlig ikke fyller kravene til å få bli med i dommerkorpset. Det er bare det at hun har sterke psykiske evner som gjør at de som bestemmer strekker seg langt for å skvise henne inn likevel. Det blir Dredd som får oppdraget med å ta henne med seg ut i det virkelige livet for å se om hun duger eller ei.

Det første oppdraget ser ut som et rutineoppdrag. Et dødsfall i en forslummet skyskraper på et par hundre etasjer. Selvfølgelig viser det seg å være seriøse greier. Skyskraperen styres med hård hånd av en tidligere prostituert, nå knallhard og småpsykotisk skurkedame. Ma-Ma, kaller hun seg, men her er det altså ingen kjære mor. Hun tar kontroll over skyskraperens teknologiske hjerte, lukker bygningen hermetisk, og plutselig er Dredd og Anderson i en fryktelig kattepine. Blod vil flyte

Det minner ikke så rent lite om The Raid fra året før, men med mindre kung fu fighting, og mer spesialeffekter. Begge to er fine filmer, men jeg tror jeg liker Dredd best. Dette har blitt en god gammeldags actionfilm, der det egentlig bare handler om at det skal skje et eller annet hele tiden. Her er ikke noen love story. Ikke noen helt med sjelekvaler. Ingen som skal finne seg selv. Ingen satire. Ikke noen forsøksvis raljering over vårt moderne samfunn. Ikke noe tull, bare gøy og nonstop action. Jeg liker den veldig godt.

Karl Urban spiller Dredd, og gjør en finfin innsats. Han tar aldri av seg hjelmen, så her er det ikke mye ansiktsmimikk ute å går, men han har en stemme full av grus, og en hake som stikker seg frem. Han får Batman til å fremstå som en lystig gladkristen. Anderson må ta av seg hjelmen for å bruke sine psykiske evner, så da får gutta noe pent å se på. Dessuten er Lena Headey formidabel som bandittdronning. Actionscenene føles stort sett freshe og kreative.

Dredd er kanskje ikke alles tekopp, men om du er ute etter et par timer med underholdende action der det ikke er nødvendig å tenke alt for mye, er den et svært så godt valg.

%d bloggers like this: