web analytics

Tag Archives: film

Bok og Film

Hjorthen ser film: Say Anything…

sayanything
Ålreit, hvis du spiller den Peter Gabriel-låta EN GANG TIL, skal du få en penn i øyet!

 

Say Anything er forsåvidt en veldig typisk åttitalls romantisk komedie for High School-publikummet. Den sjangeren som John Hughes dominerte fullstendig på den tiden. Pretty in Pink, Some Kind of Wonderful. Og en hel haug med andre. Men Say Anything kom helt på tampen av perioden, og er ikke regissert av John Hughes. Det er debutfilmen til den nesten berømte Cameron Crowe. Og en riktig så fin film er det også.

Det er ingenting revolusjonerende eller spektakulært over plotet her. Lloyd er vår helt. Arbeiderklassefyr som slacker seg gjennom skolen. Mangler mål og mening. Har løse men urealistiske planer om å bli kickbokser. Han forelsker seg i den vakre jenta fra øvre middelklasse som er så målbevisst og skoleflink at hun har dratt i land et ekstremt attraktivt stipend og skal til England for å studere etter sommerferien. Vil disse to ungdommene overvinne alle problemer og få hverandre til slutt? I tillegg er det et underliggende plot her om ærlighet og tillit. Diane, som den vakre skoleflinke heter, bor sammen med sin far. De har et nært forhold, hun føler at hun kan si alt til ham, say anything, og hun tror at det er gjensidig. Faren, fint spilt av faren til Frasier Crane, har imidlertid en hemmelighet han ikke kan (eller vil) fortelle henne.

Jada, jeg ser at dette ikke nødvendigvis høres veldig spennende ut. Men det funker. Årsaken er at karakterene er gode. De fremstår som ordentlige mennesker. Det er et troverdig kjærlighetsforhold mellom to unge mennesker som finner sammen på et dypere plan. Favorittscenen er kanskje når Lloyd og Diane har debutert seksuelt i baksetet på bilen til Lloyd, og han sitter og skjelver. Det er så fint. Og man må lure på. Hvor ble det egentlig av disse ungdomsfilmene? Når så man sist en ny film som skildrer denne første unge kjærligheten på en realistisk måte? Er det virkelig ikke et marked for denne type filmer lenger? Må vi overlate alt til superheltene?

Det er rett og slett veldig hyggelig å tilbringe et par timer i selskap med Lloyd og Diane, og det handler ikke en gang om nostalgi, for jeg så den aldri den gang den var ny. Dette er rett og slett en fin liten film. I et eller annet kommentarfelt ble den omtalt som high school-filmenes Casablanca. Det er nok å overvurdere den en liten smule, men på en liste over de beste filmene fra denne sjangeren, i denne tidsperioden, bør den absolutt være på lista. Han ga henne sitt hjerte. Hun ga ham en penn. Hvilket i det minste er bedre enn en uleselig adresse og en button med trygg trafikk. Anbefales!

Bok og Film

Hjorthen ser film: Frances Ha

tumblr_mvq86mzItl1qcd94wo2_500

Frances Ha. Skal vi slenge ut noen merkelapper? Hipsterfilm? Filmklubbfilm? Girls i svart-hvitt? De har jo til og med fått med seg Adam Driver.

Eller skal vi si hva den handler om? Frances, som ikke heter Ha, vaser rundt i New York og prøver å finne fotfeste der i den vanskelige overgangen fra ung til voksen. Hun danser, men er ikke spesielt god til det. Har en kjæreste, men er ikke spesielt flink til det. Bor sammen med en vennine som hun har et nær symbiotisk forhold til, men det er ikke like gjensidig. Når venninnens venninne tilbyr venninnen å flytte sammen med henne på en kulere NY-adresse er hun ikke sen om å takke ja. Venninnen velger senere en mann foran Frances, og flytter til Japan. Frances blir alene igjen i leiligheten, men har ikke råd til å beholde den. Hun er konstant blakk. Konstant på etterskudd. Vimsete virrer hun rundt i tilværelsen uten helt å finne seg til rette.

Ja, det handler kanskje om kvartlivskrisa da? Eller er det sånn at vi er i konstant krise these days?

Sammenligningen med Girls og Lena Dunham er selvfølgelig uungåelig. Dette er den samme generasjonen. De samme retningsløse livene. De samme menneskene. Men uten den pinlige sexen da. Jeg koser meg nok mer med Girls, men Frances Ha er en søt film. En morsom film. Greta Gerwig er et funn i hovedrollen. Sjarmerende og irriterende i akkurat passe blanding.

Så er den en bagatell da, fort sett, ganske fort glemt, men helt ålreit mens det står på.

 

Bok og Film

Hjorthen ser film: Drinking Buddies

DBSlett
Øl skal du ha, men vaske føttene gidder du ikke? Er det rart det ikke blir noe på deg?

Drinking Buddies er visst en film fra det som har blitt hetende Mumblecore i USA. En liten og ganske ubetydelig del av amerikansk independent film, kjent for mikrobudsjetter, amatører i rollene, og stor grad av improvisasjon. Temaene handler gjerne  om mellommenneskelige forhold, hvis man da ikke gjør horror ut av det og kaller det for Mumblegore i stedet.

Selvfølgelig er det nok av unntak fra reglene til at dette blir en upresis beskrivelse, men samma det. Om dette er en sjanger du ikke har hørt om før trenger du ikke være veldig lei deg. Du har ikke gått glipp av veldig viktige ting.

Drinking Buddies utmerker seg ved å se ganske bra ut, og skuespillerne er slettes ikke amatører. Men dialogene er for en stor del improviserte. De har fått en ramme, men innenfor den har de hatt ganske frie tøyler. Den handler om Luke og Kate som er kolleger ved et bryggeri i Chicago. Hvilket betyr at her drikkes det øl fra morgen til kveld. Luke er i forhandlinger med sin kjæreste, Jill, om å gifte seg. Kate er i et litt løsere forhold med Chris. Men egentlig er det jo åpenbart at det er Luke og Kate som er sjelevenner her.

Alle fire drar på hyttetur, og Chris og Jill går på skogstur og ender opp med litt klinings. Luke og Kate ender opp på stranda med et bål, og Kate river av seg klærne for et nattbad. Luke blir liggende og varme seg ved bålet. De drar hjem igjen. Chris dumper Kate. Kate går enda mer på fylla og har seg med en annen kollega som jeg ikke husker navnet på. Luke blir sjalu. Jill stikker på ferie. Kate skal flytte. Luke hjelper til. Og hele tiden går man og venter på at Luke og Kate skal innse at det er dem som hører sammen.

Men det kommer aldri noen utløsning. Alt koker bort i kålen. Og det gjør i grunnen filmen også.

Egentlig liker jeg den litt. Skuespillerne klarer på et eller annet vis å få meg interessert i dem, jeg har sympati med dem, og det hele virker ganske ekte. Hjelpeløse dialoger til tross. Eller kanskje akkurat derfor. Vi kan jo ikke alle leve i et Sorkin-univers. Men det SKJER jo ingenting. Filmen vralter i vei, og når den er ferdig er både karakterene og vi som ser på nøyaktig like dumme som før, og Luke og Kate har ikke en gang pult. Hva er poenget?

Poenget er vel kanskje at det ikke er noe poeng, men ærlig talt. Det er ille nok at livet skal være poengløst, om ikke filmene også skal være det. Styr unna.

 

 

Hummer og kanari

Krig

Brannbomber regner over Kobe
Photo by Recuerdos de Pandora

Det er sigerherrane som skriv historia, blir det sagt. I dokumentarfilmen Fog of War, gir Robert S. McNamara oss 11 leksjonar om krig. McNamara var forsvarsminister under Cuba-krisa og Vietnamkrigen på sekstitalet, men i 1945 jobba han med statistikk og analyse i Army Air Force. Han analyserte kor effektive dei amerikanske bombeflya var, og ble såleis ein viktig hjelpar for general Curtis LeMay i planlegginga av brannbombinga av Japan. Det var ein kampanje utan sidestykke i historia. 67 japanske byar vart bomba. Dei materielle skaden var enorme. Over halve Tokyo vart øydelagt. Millionar vart heimlause. Ein halv million døydde. Atombombene over Hiroshima og Nagasaki ikkje medrekna.

I Fog of War fortel McNamara om dette. Han fortel at General LeMay sjølv sa at om dei hadde tapt krigen, hadde dei blitt tiltalt for krigsforbrytelsar heile gjengen. Dei oppførde seg som krigsforbrytarar, seier McNamara, og inkluderer seg sjølv. Det dei gjorde ville blitt sett på som høgst umoralsk om dei hadde tapt krigen. Men dei vann krigen, og blei aldri verken dømd eller fordømd for det dei gjorde. Sigerherrane skreiv historia den gongen.

Men uttrykket er ein klisje. Det rette er kanskje heller at dei som vinn krigen har eit forsprang i historieskrivinga, men på eit tidspunkt kjem også den andre sida til å fortelje sine historier. I 1988 kom filmen Ildfluenes grav. Den viser oss korleis brannbombinga såg ut frå bakken. Vi blir kjent med fjorten år gamle Seita, og hans fire år gamle syster Setsuko. Når dei amerikanske bombeflya droppar si last over Kobe misser dei mor si til flammane. Far deira er i marinen, og svarer ikkje på breva Seita skriv. Åleine må dei freiste å overleve på det dei klarar å skrape saman, i eit Japan på randa av samanbrot. Det er ikkje hjelp å få. Ikkje hos tanta deira, som byter bort mora deiras kimonoar for ris, og tek mesteparten sjølv. Ikkje hos bonden, som ikkje har meir mat enn han treng sjølv. Ikkje hos lækjaren som slår fast at Setsuko ikkje treng medisin, men mat, men ikkje har noko å gje. Det er ein av dei vakraste filmane eg veit om, men også ein av dei tristaste. Eg kjempar med klumpen i halsen kvar gong eg ser eit bilete av Seita og Setsuko. Eg gret når eg ser filmen. Eg såg den for tredje gong sist tysdag, og det blir berre verre og verre for kvar gong.

Det har blitt sagt at Ildfluenes grav kanskje er den beste anti-krigsfilmen som er laga. Eg er ikkje sikker. Det er ein film som viser krigens konsekvensar, utan å ty til melodrama eller sentimentalitet. Men den drøftar ikkje krig. Den rasar ikkje med hytta neve mot den onde fienden. Den fortel berre ei historie. Det er ei historie alle bør kjenne til, men det er ikkje heile historien. Det er mogleg å gråte over Seita og Setsukos skjebne, og likevel meine at det var naudsynt å bombe Japan i filler. For sanninga er også at Japan på den tida var eit brutalt og aggressivt militærstyre med fascistisk karakter. Det held å lese seg litt opp på kva dei gjorde med kinesarane i Nanking for å skjøne at Japan måtte stoppast. General Curtis LeMays strategi var å drepe så mange som skulle til for å tvinge fram kapitulasjon. Ein kan kritisere verkemiddelet. Ein kan meine, slik eg også gjer, at det var eit enorm krigsbrotsverk. Men han fekk jobben gjort.

No har regjeringa sagt ja til å sende 120 soldatar til Irak for å helpe til med å bekjempe IS. Eg veit ikkje kva eg synest om det. Eg er einig i at dei brutale jihadistane må knusast. Eg er sterkt i tvil om vi har ein strategi som gjer det mogleg. McNamaras leksjonar om krig er gyldige. Kva du trur og kva du ser, er ofte feil. Ha empati med fienden. For å gjere godt må ein kunne gjere vondt. Drep så mange som må til, men heller ikkje fleire. Ikkje tru at fornuft vil redde deg. Det er ikkje berre ein historietime, dette er dagsaktuelt. Eg grip meg i å tenke at dei som no sender våre soldatar ut i krig bør sjå Fog of War. Men dei bør sjå Ildfluenes grav først.

Bok og Film

Hjorthen ser film: Natural Born Tourists

Sightseers er på mange måter en veldig typisk engelsk film. Det handler om hverdagsmennesker, så langt fra mer glamorøse Hollywood som det er mulig å komme. Sympatiske, men med sine utfordringer på forskjellige plan. De har venner eller familemedlemmer som er forferdelige mennesker på en slik komisk og hjertevarm måte, slik at man ikke klarer helt å mislike dem. De forsøker å manøvrere i et samfunn som fortsatt er sterkt preget av klasseforskjeller. En blanding av humor og kjøkkenbenkrealisme som etterhvert har blitt ganske forutsigbar, mens som jeg ofte liker veldig godt.

Og jeg liker Sightseers ganske godt også.

Det er en film om Chris og Tina som drar på ferie i campingvogna til Chris. De har ikke vært sammen så lenge, og Chris vil gjerne vise Tina sin verden. Ut på veien drar de, for å utforske severdigheter som et trikkemuseum, en grotte, et blyantmuseum, og campingplasser i Yorkshire. Chris er campingentusiast med en forfatter i magen. Han er imidlertid ganske forstoppet, men han ser for seg at med Tina i vogna som sin muse skal nok ordene begynne å strømme ut. Tina er overlykkelig, hun har aldri vært noens muse før. Hun er nok også bra fornøyd med å komme seg ut av huset for en langhelg. Hun bor sammen med sin mor, og moren er ikke akkurat velsignet med en sunn personlighet. Hun bærer fortsatt nag til Tina for en tragisk strikkepinneulykke som tok livet av hunden deres Poppy.

Men Sightseers har en liten twist. Campingturen skal ganske kjapt utvikle seg til et blodbad. Chris og Tina er Mickey and Mallory på fish’n chips. På trikkemuseet prøver Chris å få en fyr til å plukke opp et iskrempapir som han har kastet på bakken. Når han bare blir ignorert rygger han i stedet over fyren med campingvogna. En ulykke? Kanskje? Men det er bare starten. På en campingplass møter de Janice og Ian. De har en nyere og finere campingvogn enn Chris har. De har også en hund som ligner på Poppy, og Ian er en publisert forfatter i gang med sin tredje bok. Chris blir sjalu, og neste morgen følger han etter Ian på heden, og slår inn skallen hans med en stein. Når de så rømmer fra campingplassen kommer de over hunden deres, og tar den med seg. Tina gir den selvfølgelig navnet Poppy, etter morens hund som døde så tragisk.

Tina vet ikke om dette mordet i begynnelsen, men hun avslører det etterhvert. Uten at det plager henne mer enn sånn ca middels. Senere tar de livet av en snobbete turist som ber dem plukke opp hundebæsjen til den kidnappede bikkja deres. Tina prøver å reflektere litt over dette, hun har aldri tenkt på å drepe uskyldige mennesker før, men blir avfeid av Chris.

– Han er ikke et menneske Tina, han er en Daily Mail-leser.

Og enda er det noen drap igjen før filmen er over.

Filmen er regissert av Ben Wheatley, som visstnok har gjort bra horror tidligere, det skal jeg sjekke ut senere. Den er skrevet av Alice Lowe og Steve Oram, som også spiller hovedrollene. De er egentlig stand-up komikere fra Midlands, og har brukt flere år på å observere og utvikle disse karakterene. De lagde en kortfilm, og prøvde å selge det inn som en langfilm, men ingen ville imidlertid la dem lage film av dette. Det var for mørkt og blodig. Til slutt la de filmen på nett, og sendte en link til Edgar Wright, regissøren av Shaun of the Dead. Han likte det han så, og da begynte snøballen å rulle.

Filmen fremstår da også som en blanding av Shaun of the Dead og Whitnail and I.

Jeg har gitt den seks av ti stjerner på IMDB. Kan hende er det en litt streng vurdering, jeg likte den ganske godt. Hvis dette høres ut som din greie er det uansett ingen grunn til å la være å se den. Det er en smart, mørk, og fullstendig amoralsk liten film fra det pastorale England. Klarer du å se forbi blodet på campingvogna har den også noe å fortelle om mellommenneskelige forhold, og de ting vi gjør for kjærlighet.

%d bloggers like this: