web analytics

Tag Archives: filmklubb

Bok og Film

The Road Warrior

I vår viste vi Mad Max: The Road Warrior i filmklubben, som et slags vorspiel til Fury Road som hadde premiere samme uka. Det var skikkelig gøy. Om jeg skulle lage en topp 5-liste over hvilke filmer det har vært morsomst å se igjen på stort lerret ville denne vært høyt oppe. Men jeg har visst glemt å publisere hva jeg sa i introduksjonen av den. Her er notatene mine for spesielt interesserte.

mad-max-2-poster-art-by-chris-weston

Velkommen til dette vorspielet. Selve festen blir jo på fredag når Mad Max: Fury Road har premiere, og de første anmeldelsene har vært veldig positive, så det blir gøy. Men jeg tror det blir litt fest, litt gøy, her i kveld også. En kompis av meg mener at denne filmen vi nå skal se, Mad Max 2 – The Road Warrior, på en måte er den perfekte actionfilm. Kanskje har han rett, filmen har i hvert fall en 100 prosent rating på Rotten Tomatoes, og 7,6 på IMDB.

Jeg skal ikke si noe om handlingen her. Den er uvesentlig. Dette handler bare om action, halsbrekkende stunts, og hvor mange måter det er mulig å kræsje en bil på. Det var i hvert fall der det startet, tilbake på syttitallet. Mad Max er skapt av George Miller, som har regissert alle filmene til nå, også den nye. Miller er utdannet lege, og praktiserte også, helt til han tok et filmkurs på Melbourne University og lagde en kortfilm som het Vold på kino, del 1. Etter det var det klart at det var film han ville drive med.

Miller har en gang sammenlignet australias bilkultur med amerikanernes våpenkultur, og som lege på et akuttmottak var det en stadig strøm av mer eller mindre bisarre skader fra folk som hadde vært i bilulykker. Mye av dette er inspirasjonen til den første Mad Max-filmen. Dessuten er den skrevet midt på syttitallet, mens verden befant seg i en oljekrise. Miller skrev manuset til den første Mad Max-filmen på syttitallet. Han finansierte den, i hvert fall delvis, med jobben sin på akuttmottaket, og han ofret bilen sin i et av filmens mange stunts. Det var selvsagt ikke penger til å hente inn noen skuespillerkanoner. Myten vil ha det til at en viss Mel Gibson en dag kjørte kompisen sin til en audition for en rolle i filmen. Gibson hadde vært på puben kvelden før, havna i slåsskamp, og det bar ansiktet tydelig preg av. Folka som hadde ansvaret for castingen ble nysgjerrige. Og så endte det med at han fikk hovedrollen da. Noen har senere sådd tvil om hvor sann denne historien egentlig er, kanskje er det Gibson som prøvde å bygge sin egen myte. Men vi sjekker aldri en god historie. Rollen fikk han i hvert fall, og en karriere var skapt.

Filmen er ellers laget nesten på dugnad. Denne første Mad Max-filmen kostet 375 000 dollar å lage, og en ikke uvesentlig del av det beløpet gikk nok til kasser med øl. De spilte inn filmen ute i den australske periferien, der de fikk lokalbefolkningen og en lokal underavdeling av Hells Angels til å stille opp når det var nødvendig. De fikk da betalt i øl. Men filmen ble en massiv suksess, stort sett overalt hvoir den ble vist. Ganske snart var Mad Max den filmen i historien som hadde spilt inn mest penger, sett i forhold til hva den kostet å lage. En rekord den skulle beholde helt til The Blair Witch Project skremte vannet av ungdommen rundt år 2000.

Mad Max er veldig fin. Jeg anbefaler den gjerne, men man ser jo at det er en billig produksjon. Kanskje har den ikke tålt tidens tann like godt som man kunne ønske? Vi har derfor i stedet valgt å vise den andre Mad Max-filmen. The Road Warrior, som hadde et helt annet budsjett. Mye høyere produksjonsverdi, og når jeg så den igjen nå for et par måneder siden syntes jeg fortsatt den satt som en kule. Vi får dessuten nok backstory til at man ikke trenger å ha sett den første filmen for å få fullt utbytte av den. Dette er en actionfest uten sidestykke. Og husk på at dette er laget før man begynte med dataanimasjon, CGI og den slags juks. Her er det virkelige mennesker, i virkelige biler, som kræsjer og flyr gjennom lufta. Stuntarbeidet i Mad Max The Road Warrior er så imponerende at det sies at amerikanerne ble så misunnelige at de satte ut rykter om at noen skulle ha dødd under innspillingen. Men det er altså ikke sant. Noen skader var det nok, blant annet fikk en av stuntmennene brukket en ankel, men det var på en dag han hadde fri, og han ble sparket av en kamel. Noe han syntes var så pinlig at han fortalte alle at han hadde gjort det i et bilstunt. En annen kar ble skadd under filmingen, det kan man se om man vet når det skjer, og har slow motion-knappen klar. Han faller av motorsykkel, og dunker beina borti en bil. Han hadde akkurat kommet seg etter en tidligere beinskade, og hadde en stålpinne i beinet. Denne ble bøyd to grader i feil retning under ulykken. Man kan se beinet har en unaturlig vinkel i filmen, om man er observant og ikke blunker.

Under filmens klimaks kommer filmens farligste stunt, der man skal rulle en tankbil. Stuntmannen som skulle utføre stuntet fikk da ikke lov til å spise noe dagen før stuntet skulle utføres. Dette da for å hindre potensielle komplikasjoner om det skulle gå galt og han måtte hasteopereres. De hadde ambulanse og helikopter stående klart, og flere av produksjonteamet nektet å se på stuntet. Som var et stunt denne stuntmannen aldri hadde utført før, og det er skutt i ett take, det var ikke rom for å gjøre feil. Heldigvis gikk det smertefritt.

Liten funfact til slutt: Bikkja til Max, som har det oppfinnsomme navnet “Dog”, ble plukket opp fra hundegården dagen før han skulle vært tatt livet av. De trengte en hund til filmen, og Miller dro til hundegården. Der plukket Dog opp en stein og la den ved føttene til Miller, og reddet dermed livet. Det var imidlertid et dårlig valg, for Dog var livredd for biler. De måtte stappe ørene hans fulle av bomull under de mest bråkete scenene.

Så hvis det er noen av dere som er redde for biler er dette et godt tidspunkt å stappe ørene fulle av bomull på. For dette BLIR bråkete. La oss fyre opp motoren!

Bok og Film

Hjorthen ser film: La Salarie de la peur

extrait_le-salaire-de-la-peur_0
I vår, eller det var vel kanskje helst i vinter, var vi to utskremte medarbeidere på årsmøte i Filmklubbforbundet. Der viste de oss den restaurerte versjonen av William Friedkins Sorcerer.  Absolutt en glemt klassiker, og vi bestemte oss for at den ville vi vise i Filmklubben hjemme i Florø. Men når høsten kom viste det seg at lisensen til å vise den ville koste oss alt for mye til at det var et realistisk alternativ. Som plan B konkluderte vi kjapt med at vi heller skulle vise La Salarie de la peur. Fryktens lønn på norsk. Fransk spenningsfilm av aller ypperste kvalitet fra 1953, basert på samme bok som Sorcerer. Kommersielt var det kanskje ikke helt innertier, men det kom nå femten stykker for å se film denne fine høstdagen. Kunstnerisk var det imidlertid full klaff. Fy skitt så bra den er!

Jeg så den først på PC-skjermen, bare for å kvalitetssikre, og så ble det et gjensyn på kinolerretet, og dette er en film som bare blir bedre ved gjensyn. Den er gammeldags på den måten at den bruker lang tid i oppbygningen, men det plager ikke meg. Man kan sikkert si både det ene og det andre om fellesskapet mellom disse barske menn som har forvillet seg inn i en blindgate i et eller annet land i mellom-amerika, og ikke minst om måten de behandler den eneste kvinnen i dette dramaet. Ikke minst kan man gjøre seg morsom på det faktum at to av karakterene heter Mario og Luigi. Men når de først klatrer inn i lastebilene fulle av nitroglyserin er det umulig å se vekk. Intenst spennende. Fantastisk dyktig gjort. Jeg kan ikke få anbefalt denne filmen nok!

Nå er det mulig jeg må se Sorcerer en gang til, for å se om den når opp til denne franske versjonen da. Men den er absolutt verdt å se  den altså.

Her er notatene mine til innledningen. Jeg hoppet vel over noe av det tror jeg.

Velkommen til høstsesongen i filmklubben. Veldig kjekt å se dere igjen! Dette blir første gangen vi ikke åpner sesongen med en western. Og det blir første gangen vi viser en fransk film. Akkurat det er på høy tid, spør du meg. La Salarie de la peur, Fryktens lønn, er en actionthriller fra 1953, som virkelig er noe utenom det vanlige.

Jeg leste et intervju med Bølgen-regissøren, Roar Uthaug, i Dagens Næringsliv for noen uker siden. Der sier han følgende:

Jeg er ikke så begeistret for fransk film og sånt. Jeg kan synes de er pretensiøse og intellektuelle. Jeg vil gråte og le når jeg går på kino, ikke nødvendigvis tenke så mye, men bli tatt med på en berg-og-dal-bane.

Noe sier meg at Uthaug ikke har sett Fryktens lønn. Den er verken pretensiøs eller intellektuell. Den er dessuten fryktelig spennende. Han sier mer også:

– Det subtile og tilbakeholdne er jo ansett som litt finere, men for meg kan du like gjerne bruke ordene uengasjerende og underfortalt.

Og dette er litt interessant. Jeg vet ikke om dere har sett Bølgen. Eller Uthaugs andre store voksenfilm, slasheren Fritt vilt. Fine filmer begge to, men ingen kan beskylde dem for å være subtile. Hvis dere har sett Bølgen, eller hvis dere skal se den senere, så kan dere ha akkurat dette sitatet i bakhodet og sammenligne de to filmene. Fryktens lønn er en actionthriller. Det er begrenset hvor subtil den kan være, og likevel få oss frem på kanten av kinosetet. Men karaktertegningene, de er ganske subtile. Her males det ikke med bred pensel. Hvem er de. Hvor kommer de fra. Hva får dem til å sette seg i en lastebil full av nitroglyserin og gi seg ut på en kjøretur som nærmest er et selvmordsoppdrag? Det får vi ikke vite. Vi må finne det ut selv, basert på måten de oppfører seg. Hva de sier. Hvordan de handler. Og det er jo akkurat det som gjør oss nysgjerrige på dem. Gir dem dybde, og gjør at vi tenker på dem lenge etter at filmen er ferdig. Uthaug er flink til å gi oss sympatiske karakterer som vi bryr oss om akkurat nok til at vi vil de skal overleve. Men det er ikke noe mer der. De er bare vogner i en berg og dalbane, skapt for å få oss til å hyle. Men når filmen er ferdig forlater vi dem og tenker ikke mer på dem.

Og i disse to sitatene ligger forklaringen på hvorfor Uthaug aldri blir noen stor regissør, i en kunstnerisk sammenheng, selv om han er god på sjangere. Regissøren av Fryktens lønn derimot, det er en helt annen skål.

Henri-Georges Clouzot het han, og han lagde film på 30-40-50 og 60-tallet. Han opererte hovedsaklig i thrillersjangeren, og er vel ansett som den eneste som på sitt beste kunne matche Alfred Hitchcock på sitt beste i denne perioden. Clouzot begynte som manusforfatter. Han var såpass god til dette at han ble hentet til Tyskland for å jobbe i Studio Babelsburg. Men etterhvert som klimaet ble giftigere utover tredvetallet fikk han sparken derfra, fordi han hadde for mange jødiske venner. Clouzot dro hjem til Frankrike, pådrå seg tuberkolose, ble sengeliggende i fem år, og når han kom tilbake til Paris, klar for å lage film, var andre verdenskrig brutt ut. De fleste Clouzot kjente i filmindustrien var rømt landet. Han hadde ikke jobb. Ikke penger. Og helsa var skral. Tyskland invaderte Frankrike, og et tysk selskap etablerte seg i Paris for å lage film. De tilbød Clouzot en jobb, og han hadde ikke råd til å si nei. Selv om han følte seg lite komfortabel med å jobbe for tyskerne. I 1943 lagde han en film som het Ravnen, som klarte kunststykket å hisse på seg absolutt ALLE. Fra høyre til venstre. Filmen var anti-alt. Anti-Frankrike, anti-nazistisk, anti-religiøs, junaimit. Vichy-regjeringen, den katolske kirke, nazistene og motstandsbevegelsen. Alle fordømte den, og Clouzot fikk sparken, men folket strømmet til kinosalene for å se den. Etter krigen ble det oppgjør, og Clouzot ble dømt for å ha laget denne filmen, og for å ha samarbeidet med tyskerne. Han ble dømt til å holde seg unna alle filmsett. Ikke lage film. Ikke en gang holde et filmkamera hadde han lov til. Og det på livstid. Relativt streng straff vil jeg si.

Senere ble den forkortet til to år, og Clouzot vendte tilbake til filmen på slutten av førtitallet. Heldigvis for oss, for i 1953 lagde han Fryktens lønn som vi nå ganske snart skal rulle i gang. Jeg skal egentlig ikke si så mye mer om det enn at det er en film som Time Magazine karakteriserte som den ondeste filmen noen sinne, dette fordi Clouzot kritiserer USAs rolle som imperialist i Mellom-Amerika. Filmen ble karakterisert som anti-amerikansk, og det amerikanske publikumet fikk se en sterk klippet film, der dette er tonet kraftig ned.

Clouzot var ellers en vanskelig mann å jobbe med. Han gjorde alt for å få skuespillerne til å gjøre slik han ville. Han fiket opp Suzy Delair under en filminnspilling i 1947.Brigitte Bardot kalte han for en negativ eksistens, kanskje forståelig etter at han lurte henne skikkelig under innspillingen av Sannheten i 1960. I en scene skulle Bardot sove, være søvndrukken, og sikle på puta. For å få dette til å bli mest mulig realistisk ga Clouzot henne noen piller, som han sa var smertestillende, men som egentlig var sovepiller. Det gikk ikke helt etter planen, Bardot måtte på sykehuset og pumpes. Og man kan vel ane en viss misogynisme i behandlingen av den eneste kvinnelige rollen i dagens film. Så må vi si til hans forsvar da, at han var knallhard under innspillingene, men tok det visstnok ikke med seg hjem fra jobb. Han skal ha vært vennlig og mild så lenge han ikke var i regissørstolen og skulle ha noen til å yte.

Så godt som alle filmene hans handler om paranoia, misantropi, hevn. De er som regel veldig pessimistiske. Og det er vanskelig å la være å tenke at dette hadde noe med hans eget indre å gjøre. Clouzot var altså en kødd å jobbe med, men det ble noen fantatstiske filmer av det. Fryktens lønn er kanskje den beste av dem alle. Vi snurrer den i gang.

Hummer og kanari

Mørkt på kino

Foto: Andreas S (CC BY-".0) - At the abandoned cinema)
Foto: Andreas S (CC BY-“.0) – At the abandoned cinema)

For nokre veker sida var eg, i eigenskap av å vere nestleiar i vår lokale filmklubb, på årsmøte i Noregs Filmklubbforbund. For å vere nøyaktig var det snakk om både årsmøte OG seminar. Vi såg tung og trist film frå Ukraina der dialogar gjekk føre seg på teiknspråk. Utan undertekstar. Vi fekk eit føredrag om tysk ekspresjonisme. Vi fekk ein kviss der svara var slikt som Agnes Varda.

Har du høyrd om Agnes Varda før? Ikkje eg heller. Eg må tilstå at Florøs delegasjon fall totalt gjennom. Sjølv klarte eg berre å svare på eit einaste spørsmål, nemleg namnet på kona til Peter Jackson. Eg burde sjølvsagt også ha hugsa at det var Rupert Grint som spelte rolla som Harry Potters sidekick, Ronny Wiltersen. Men eg tilgjer meg sjølv for å ikkje «kome på» at nemnte Varda var gift med Jaques Demy, kjend som regissør av filmen «Paraplyene i Cherbourg». Lat meg legge til at spørsmåla om Jacksons kone, og Rupert Grint var dei einaste i ein relativt omfattande kviss som eg ville plassert i kategorien «populærkultur». Oss som aldri har sett ein einaste film av Pasolini burde eigentleg blitt avviste i døra. Filmklubbforbundets nye motto av året er Film for alle, men filmkvissene deira er framleis meint for nerdar, filmstudenter og intellektuelle.

Ikkje at det er noko gale i det. Tvert i mot. Eg elskar desse folka. Deira utrøyttelege kamp for filmformidling, mot historieløyse. I ei tid der korttidsminnet blir kortare og kortare. Ein film er gamal og gløymd fjorten dagar etter premieren, og ikkje så lenge etter kjem det kanskje ein remake. Vi treng desse håplaust utrendy hipsterbrille-Jesusane. Eldsjelane. Dei som brenn for god film, kva no det er for noko. Kven skal ta seg av å formidle filmarven om ikkje dei gjer det?

Det er mørkt på kino, bruka vi å seie då vi var små. Og så trekte vi lua til kompisen ned over trynet hans slik at han ikkje såg nokon ting. No trugar mørke skyer i horisonten. Om ikkje staten kjem med lovnad om pengar til drift, i filmmeldinga som skal presenterast før ferien, kan Filmklubbforbundet bli tvinga til å legge ned. Det kjem til å få konsekvensar for alle landets filmklubbar. 12.000 medlemmer rundt om i landet held difor pusten i desse dagar. Siste skanse i kampen mot einsretting av filmtilbod og full Hollywoodifisering står for fall. Nokon må tenke på filmformidling også, alt kan ikkje vere popcorn.

Sjølv ser eg gjerne dei store Hollywood-lokomotiva om det passar seg slik. Eg held nok ein knapp på John Carpenters gullrekke frå åttitalet, heller enn ein gamal nybølgefilm frå Claude Chabrol. Aller helst ser eg ein skitten og mørk B-film. Meir enn noko anna er eg oppteken av at film kan vere så mykje rart. Om ein ser etter langs bakken rundt dei enorme furufilmane som alle ser, kan ein finne ein underskog av vakker, vidunderleg, sjuk, spesiell og ikkje minst deilig merkelege filmar. Dei finaste filmopplevingane har eg hatt når eg har dumpa innom ein film som eg ikkje visst noko om på førehand. Noko annleis. Noko ukjent. Noko eg ikkje har sett gjort akkurat på den måten før. Noko som dreg tankane ut av sine vande mønster, og får meg til å sjå ting med nye auge. Eg trur dette er noko eg har felles med dei fleste andre som engasjerer seg i filmklubbar rundt om i landet. Det, og eit ønske om å formidle desse sjeldne augeblikka vidare til andre når vi kjem over dei. For i den fragmenterte røyndomen vi lever i, der det er algoritmane til Netflix som styrer kva vi skal sjå på, og gjer at vi ender opp med å sjå same typen film heile tida, blir disse augneblinkane vanskelegare å finne på eiga hand. Vi treng vegvisarar i den mangfaldige filmjungelen. Vi treng ein ven med god smak og overblikk. Filmklubbane vil gjerne vere den venen!

Ikkje lenge etter at eg kom heim igjen frå årsmøtet oppdaga eg at ein av filmane til denne hersens Agnes Varda var tilgjengeleg på ei av dei tenestane for klikkefilm som eg abonnerer på til dagleg. «Sans toit li noi» var namnet, Vagabond på engelsk, og eg sette meg til for å sjå filmen. Den handla om ei ung kvinne utan nokon plass å bu, som vandra rundt på den franske landsbygda om vinteren, berre for å ende opp daud i ei grøft ein kald morgon. Ein av desse filmane som av og til opplevest gudsjammerleg kjedeleg medan du sit og ser på, men som blir sittande fast i hovudet ditt i lang tid etterpå. Eg vil kanskje ikkje tilrå den til alle, men eg er glad eg så filmen.

Det er ein skitten jobb, men nokon må hugse på Agnes Varda også i framtida. Ellers blir det verkeleg mørkt på kino.

%d bloggers like this: