web analytics

Tag Archives: Forskning

Hummer og kanari

Du er ikkje særleg smart

stupid photo
Photo by araña702

Om du er som meg, er du møkk lei av å lese om kommunesamanslåing. Dei siste vekene har eg nådd maks dose og må seponere. Eg orkar ikkje lese eit einaste argument til. Det er det same om det er ja eller nei, eg vil ikkje ha det. Du kan stappe alle argumenta i eit par svarte søppelsekkar og kaste dei på storbosset om eit par veker. Hei, kva skjer forresten med storbosset om vi går inn for samanslåing med indre? Har nokon tenkt på det? Hæ? Frank Willy? Jacob? Har de tenkt på det? Må vi køyre storbosset til Førde heretter? Alt skal jo til Førde, seier dei. Gjeld det storbosset også? I så fall skal eg fakerten døtte meg køyre all skiten eg har i kjellaren inn i lyskrysset og sette det frå meg på trappa til Olve Grotle. Dei kan ta flyplassen og kystvegen for alt eg bryr meg, men storbosset skal dei halde seg langt unna. Jævlane!

Sorry. Der glapp det for meg igjen. Eg hadde verkeleg ikkje tenkt å skrive meir om denne saka. Det siste nokon trenger er fire tusen teikn til med bla-bla om kvifor eg seier ja eller nei til kommunesamanslåing. Kven høyrer på ein innflyttar uansett? Kva veit vel eg om tidlegare tapte slag og bitre gamle historier? Ikkje ein døyt, eg kan berre dra meg tilbake dit eg kom frå og slå saman nokre kommunar der i staden. Tinn og Hjartdal til dømes, men det er det vel ingen som veit kor er. Nei, eg hadde verkeleg ikkje tenkt å skrive om kommunesamanslåing i dag. Eg gjekk faktisk til det skritt at eg kjøpte meg ei bok som eg håpa skulle gje meg inspirasjon til å skrive om noko anna denne gongen. Eg kjøpte boka You are not so smart, og håpa at den skulle få dytta Stor-Førde inn i gløymsla, saman med det steindaude kystalternativet. Det gjekk ikkje heilt etter planen.

Boka handlar om korleis det er å vere menneske. Gjennom å vise til eit stadig aukande berg av forsking fortel forfattaren David McRaney oss at vi går rundt og trur at vi er rasjonelle, logiske og intelligente menneske som ser verda slik ho verkeleg er, men eigentleg har vi stort sett ikkje peiling. Vi lurer oss sjølve. Vi handlar først, og etterpå diktar vi opp ei historie om kvifor vi handlar som vi gjer. Men sanninga er at vi størsteparten av tida ikkje har peiling på kvifor vi handlar som vi gjer, tek dei vala vi tek, eller tenker dei tankane vi tenker. Vi er lette å manipulere, og stort sett dumme som brød. Alle saman. Eller, som eg tenkte då eg las dei første kapitla i boka: Dette forklarar mykje, dette gjeld jo særleg dei tullebukkane som vel å seie nei til ei stor Sunnfjord-kommune. Haha, dei er korka, og dei veit det ikkje ein gong! For sjølv er eg sjølvsagt godt over middels intelligent, ser verda akkurat slik som ho er, og har dei skarpaste argumenta i debatten. Eg er smart. Det er dei andre som er idiotar. Alltid.

Sanninga er at vi er like blinde for motstandarens argument, alle saman. Både vi som har rett, og dei som tek feil. Det er difor ein stadig ser at folk skriv at dei verkeleg ikkje har sett nokon gode argument for det standpunktet om kommunesamanslåinga dei ikkje er einige i, sjølv om lokalavisa og Facebook har vore fulle av argument frå begge sider i vekevis. Nokon av dei gode, nokon av dei ganske dårlege, sant nok, men vi tek berre omsyn til dei som passar vårt eiga syn. Folk som driv og forskar på dette, kallar det for kognitiv bias. Vi har alle eit predisponert perspektiv, ei innarbeidd oppfatning av korleis ting heng saman. Eit bias. Alt som ikkje stemmer med vår oppfatning av røynda, vil virke negativt. Kanskje til og med truande. Det kognitive biaset oppstår når vi ikkje klarar å ta eit steg tilbake, ta til oss ny informasjon og sjå på våre eigne oppfatningar i eit rasjonelt lys.Vi trur som regel at vi er gode på det, men i røynda har dei fleste av oss ein god del å gå på.

Nei, boka hjelpte meg ikkje til å skrive om noko anna enn kommunesamanslåing, men den fekk meg til å innsjå at argument ikkje er så viktig. Eg kan skrive kva eg vil. Dei fleste har no ei aning om kva side av gjerdet dei kjem til å falle ned på når dei går til urnene. Det finst ikkje argument igjen som kan endre på noko særleg nå. Eg kan like gjerne berre skrive at eg kjem til å stemme JA på måndag, og det bør du også gjere. Ikkje lytt til ditt kognitive bias, berre gjer som eg seier. For eg veit trass alt best, og du veit det er sant. Om du berre tenker etter. Godt val.

Hummer og kanari

Ny forskning viser

Masaje manual
Creative Commons License photo credit: calafellvalo

Everyone knows that it can feel really good to get a massage.

Now scientists may have figured out why, by identifying how massage switches genes on and off, thus reducinginflammation and coaxing muscle adaptation to exercise.

Dette er både interessant, og litt skummelt. Massasje slår genene av og på. Tenk om man glemmer å slå dem på når man ferdig, hva vil det bety om man samme kvelden f.eks går hen og pådrar seg en graviditet. Hva vil det bety for avkommet? Får den bare gener fra den personen med genene påslått?

Jeg føler at vi bare så vidt skraper på overflaten her?

Hvis Jan Garbarek var en revolvermann...

Den gale professor

Vi noterer oss at av alle kjente folk med bursdag på samme dag som Flopsy, Jerry Lee Lewis, Silvio Berlusconi, Anita Ekberg, så er det Stalins favorittbiolog som er den aller kuleste. Trofim Lysenko forkastet både Mendel og Darwin, hevdet at egget ikke ble befruktet av en enkel sædcelle, men av en hel gjeng, og jo flere sædceller som fikk være med på moroa, jo bedre var det. Blant annet. Tenke ut av boksen kunne han i hvert fall, Lysenko. Gratulerer med dagen, både til Lysenko og Flops.

Hummer og kanari

Mer mobbing

bullying-739607
Creative Commons License photo credit: Chesi – Fotos CC

Dagblad-Magasinets sak fra sist lørdag om fjorten år gamle Kai-Arne som ikke hadde vært på skolen på ni måneder var en sterk historie. Slik mobbehistorier gjerne er. Dagbladets journalister velger å stille seg helt og holdent på familiens side, den lilles kamp mot det store onde systemet, en sak der det kreves at noen må se til å ordne opp, og det er et forståelig valg. Jeg håper den får akkurat den effekten, at noen faktisk klarer å løfte saken opp, og finne akkurat den nødvendige oppskriften som skal til for å ordne opp i akkurat denne saken.

Samtidig synes jeg at Dagblad-Magasinet her understreker litt av poenget mitt med innlegget jeg publiserte her den 15.mai. Det er alltid plass til en sterk mobbehistorie i mediene, men det er ikke alltid de klarer å formidle den på en måte som kan gi leserene økt innsikt i mobbing, utover det å skildre den vonde situasjonen til den som er rammet.

Ikke sånn å forstå at ikke det er viktig i seg selv da, men bringer det oss egentlig noe videre mot målet som selvfølgelig må være å redusere forekomsten av mobbing?

Det var det jeg tvilte litt på i nevnte innlegg, og jeg tviler vel fortsatt. Kommentarfeltet under saken om Kai Arne på db.no skal man kanskje ikke legge for mye vekt på, men jeg synes ikke akkurat det er fullt av innsikt da, for å si det mildt. Der finner man dem som mener at mobbing nærmest er en naturtilstand, og det er hans egen skyld når han kler seg på den måten. Dessuten mobber han selv, for det har jeg sett, så det er ikke egentlig synd på ham. Og man finner dem som mener at mobbere bør kjølhales, og dra dit pepperen gror.

Og selvfølgelig er det en som mener at sosialistene har skylda.

Det som slo meg etterhvert som kommentarene strømmet på til mitt forrige innlegg var for det første at mobbing kanskje ikke er noe særlig presist begrep, og at det kan være greit å bli enige om en definisjon før man begynner å diskutere. Ta nå for eksempel posten Når ingen vil leke med deg hos Livet leker. Snakker vi om mobbing her? Nei vil jeg si, mens andre kanskje vil snakke om jentemobbing, utfrysing, og kanskje kreve at noen må ordne opp? Vi må også passe på å skille mellom erting og mobbing, der det ene er helt naturlig, og kanskje til og med godt for barnas sosiale utvikling, mens det andre i verste fall kan ødelegge en barndom, ja kanskje et helt liv. Er det alltid like lett å se forskjellen på erting og mobbing om man står utenfor og ser på?

For det andre slo det meg selvfølgelig at jeg egentlig ikke vet så fryktelig mye om mobbing jeg heller.

Ja, det ligger jo i denne bloggens natur det siste der, så det er greit, men jeg har forsøkt å lese meg litt opp de siste par ukene, og her er noen svar jeg har funnet som det kanskje kan være nyttig å ha på ett sted.

  • Mobbing kan ramme hvem som helst, men det finnes noen karakteristikker som går igjen og gjør at noen barn har en høyere risiko for å bli et mobbeoffer. Annerledeshet i en eller annen form er naturlig nok en faktor, men i mindre grad en man skulle tro. Viktigst er personlighet og sosiale ferdigheter. Følsomme og forsiktige barn utgjør flesteparten av mobbeofrene, en mindre gruppe ofre er mer utagerende, provoserende, klossete og urolige barn.
  • Flere undersøkelser finner en del sammenfallende karakteristikker hos barn som mobber andre. Lavere terskel for voldsbruk, mangel på empati. Aggressivitet. Man har ikke funnet noe som tyder på at det er riktig at man har lav selvtillit eller en lav selvfølelse, og at man mobber for å kompensere for dette. Mobberen kommer ofte fra hjem preget av mindre varme, der fysisk avstraffing er en del av oppdragelsen.
  • Det er foreløpig få undersøkelser som ser på om den som mobber vokser opp til for eksempel voldskriminalitet og rusmisbruk, men de som har vært gjort antyder at det er en link der. I en svensk undersøkelse fra 93 fant Dan Olweus at 60 prosent av gutter beskrevet som mobbere i 6-9 klasse hadde minst en dom for kriminalitet på rullebladet ved midten av 20-årene. 35-40 prosent hadde tre eller fler.
  • I Skandinavia viser undersøkelser at mobbere gjerne er omtrent like populære som gjennomsnittet, mens mobbeofferet ikke er populært i det hele tatt. Det er kanskje en fattig trøst at mobberens popularitet har det med å synke med alderen.
  • Litt interessant er det kanskje at undersøkelser fra UK og fra Nederland viser at mobberen der er vesentlig mindre populær enn det h*n ser ut til å være i Skandinavia. Er det de jævla sosialistene allikevel?
  • Gutters mobbing har oftere innslag av slag, spark og andre fysiske utskeielser, mens jentenes mobbing kanskje er mer psykologisk. Men både for gutter og jenter er verbal mobbing den mest vanlige formen.
  • Mobbing blir mindre vanlig etterhvert som man vokser til, og en engelsk undersøkelse peker på fire grunner til det. Viktigst er disse. 1: Mange mobbes av eldre barn, og etterhvert som man blir eldre blir det jo også færre potensielle mobbere. 2: De sosiale ferdighetene blir bedre med alderen, slik at man lærer seg å unngå mobbing, eller finner måter å takle det på.  I tillegg er det slik at yngre barn ikke skjønner at mobbing er galt, og dessuten har yngre barn både en videre definisjon av mobbing, og også en større skala av aggressiv oppførsel.

Og sånn kunne man vel fortsatt, f.eks med kuriosa fra skotske undersøkelser som viser at barn som bor sammen med bare far, eller eventuelt bor hos andre enn foreldrene, har en større risiko for å bli mobbet. At enebarn, eller barn med to søsken, blir mobbet sjeldnere, slik at man altså bør ha ett eller tre barn, ikke to. Klasse spiller liten eller ingen rolle, selv om barn av akademikere både mobber og blir mobbet sjeldnere enn barn av håndverkere. Men ta det med en klype salt eller fler, det er små variasjoner, og skotske forhold trenger ikke gjenspeile den norske virkeligheten.

Så vil det selvfølgelig finnes unntak til alle regler. Hvis jeg nå til slutt skal driste meg til å si noe generelt om mobbing tror jeg det må bli at man i grunnen ikke kan si så mye generelt om mobbing. At den som mobber er alene, med en eller to støttespillere er like vanlig som at det er en større gruppe som står bak. Mobberen kan selv være et offer som også har behov for å bli tatt vare på, eller det kan være en hvilken som helst elev. Å gjøre mobberene oppmerksomme på konsekvensene av mobbing vil kunne ha en god effekt på mange, mens det på enkelte snarere vil virke motsatt. Det finnes ingen enkle løsninger, det som vil virke i en situasjon vil ikke nødvendigvis virke i en annen.

Kanskje er det en trøst at forskningen på mobbing fortsatt er relativt ung, ikke veldig omfattende kanskje, og den kunnskapen vi har er spredd rimelig tynt utover? Det kan med andre ord bare bli bedre?

Noen som vet i hvilken grad dagens lærerstudenter får noen innføring i mobbeproblematikk forresten?

Klipp

Savner forståelse for «usynlig» smertesykdom

– Det er en del leger innenfor helsevesenet som faktisk velger å si at fibromyalgi ikke eksisterer. Enkelte sier at det bare er noe som foregår i pasientens hode.

Ifølge VG er det overlege Karin Øien Forseth ved Rikshospitalet i Oslo som sier dette

Men jeg velger å tro at det er journalisten som legger ord i munnen på Forseth her, for det er ikke slik at det å tro at en sykdom er psykosomatisk, altså “foregår i pasientens hode”, er det samme som å mene at sykdommen ikke eksisterer.

Faktisk vil jeg vel påstå at det er vel så drøyt å hevde, slik Forseth indirekte og angivelig gjør her, at psykosomatisk sykdom ikke er ORDENTLIG sykdom, som å kritisere allmenleger rundt i det ganske land for å ikke være oppdatert på det nyeste nye innen forskning rundt fibromyalgi.

Vi må slutte å være så innmari redde for all sykdom som kan “sitte i hodet”?

Page 1 of 712345...Last »
%d bloggers like this: