web analytics

Tag Archives: Forskning

Klipp

Banjo brukt i hjernekirurgi

En musiker som undergikk hjernekirurgi for å behandle en skjelvende hånd spilte banjoen sin under operasjonen for å teste at alt fungerte som det skulle.

Dette er ikke noe alle burde prøve. Banjo-Kari Svendsen f.eks, hadde sannsynligvis blitt slått av en gang for alle etter fem minutter i operasjonssalen.

Klipp

Sciencedebate 2008

Beginning with these 3,400 questions, Science Debate 2008 worked with the leading organizations listed to craft the top 14 questions the candidates should answer. These questions are broad enough to allow for wide variations in response, but they are specific enough to help guide the discussion toward many of the largest and most important unresolved challenges currently facing the United States

Sciencedebate 2008

McCain og Obama svarer på spørsmål om forskning, og du kan lese svarene deres ved siden av hverandre. Bra tiltak for dem som gidder å lese. (Ikke meg med andre ord…)

Hummer og kanari

VG akkurat nå

Neida, den går vel ikke under, men etter å ha slått av RedaksjonEN i drittsinne etter ca 2 minutter sist mandag så er jeg fristet til å legge til et “dessverre” der gitt. 

I want to believe in the mercy of the world again. Make it rain, make it rain!

Hummer og kanari

Barnehager for de aller minste, bra eller dårlig?

HPIM1413.JPG
Creative Commons License photo credit: Trenton Schulz

Responsen i bloggsfæren etter at Simen Tveitereid skrev sitt innlegg om små barn i barnehager har på en måte vist frem både det beste med den norske bloggsfæren, samtidig som den viser, ihvertfall en av grunnene, til at bloggere her i landet ikke har fått den helt store gjennomslagskraften utenfor bloggmiljøet, i motsetning til det som synes å være situasjonen i f.eks Sverige.

Marcus can't beat Mommy off with a stick.Tveitereids innlegg har avstedkommet en hel haug med poster og kommentarer der hans påstander blir, enten hyllet, eller imøtegått, på bakgrunn av den enkelte bloggers egne erfaringer med barnehager. Krydret med anekdoter og personlige betraktninger så har det blitt mange gode bloggposter ut av dette. Her er bloggsfæren god.

Og jeg er glad i bloggsfæren, men av og til skulle jeg kunne ønske meg litt større ambisjoner.

Tveitereid refererer f.eks til den anerkjente tyske professoren i utviklingspsykologi, Liselotte Ahnert, og hennes deltagelse på en konferanse her ilandet for en tid tilbake:

Lieselotte Ahnert, en internasjonalt anerkjent tysk professor i utviklingspsykologi, kom til en konferanse i Oslo for å presentere 20 års forskning på småbarn og barnehager. Blant annet undersøkelser av 15 måneder gamle barns tilvenning i 37 barnehager i Berlin. Ahnert fortalte at barnas nivå av stresshormonet kortisol var dobbelt så høyt i barnehagen som det hadde vært hjemme. Og det var like høyt den niende dagen ungene var alene, som den første.

Nå er riktignok Tveitereids hensikt med å trekke inn Ahnert bare å fortelle en anekdote for å bygge opp under sin absurde påstand om at norske forskere og politikere ikke vil vite hvordan småbarn har det i barnehagen, og det må han jo få lov til, anekdotene er ikke bare forbeholdt oss bloggere. Men hadde det ikke vært kjekt om noen av oss faktisk tok seg bryet med å forsøke å finne ut hvilke funn Ahnert egentlig har gjort? Er hun i mot å ha små barn i barnehager f.eks? Vil hun anbefale eller fraråde det?

Jeg sendte henne en mail og spurte, men anerkjente tyske utviklingspsykologer har sannsynligvis andre ting å gjøre enn å svare på dumme spørsmål fra ubetydelige norske bloggere. Jeg har i hvertfall ikke fått noe svar enda. Så da måtte jeg ta den litt tyngre veien, og skumme igjennom noe av det hun har liggende på websiden sin. Her er noe av det jeg fant:

Forskning på familier i den tyske middelklassen viser at foreldrerollen forandrer seg betydelig når barnet begynner i barnehage, men ikke nødvendigvis til det negative:

Most important, mothers of children in out-of-home care compensated for the time they spent away from their children by interacting at increased intensity when they were with their children in the early morning and evening hours. As a result, the total amount of attention the children received from adults was the same, wether or not they were enrolled in out-of-home care. These parents, confident about their choice of child care, also remained central figures in their children’s lives, providing the types and amounts of care that the children might have missed while at the centers.

Sarah and her sextupletsTveitereid skriver at hun på denne konferansen uttalte at barnas nivå av stresshormonet kortisol var dobbelt så høyt i barnehagen som det hadde vært hjemme. Etter hva jeg kan se så er dette ganske unyansert fremstilt, ihvertfall i følge dette:

(…) home reared toddlers were periodically and minimally distressed throughout the day, the toddlers in child care showed heigthened levels of behavioral distress around the time they were picked up from child care but not during the hours they were in the centers. (Mn uthevning)

Ja, her er jo ikke kortisol nevnt da, bare observert stressnivå, og det trenger ikke nødvendigvis bety at man er stresset selv om man oppfører seg som en hamster i løpehjulet like etter en god dose speed, så derfor har man brukt kortisolnivå for å få en noe sikrere indikator. Og det er vel ikke så overraskende at stressnivå og kortisolnivå øker når man blir introdusert for noe så vesentlig nytt som barnehage jo er. Men nøkkelen til at dette skal gå bra er ifølge Ahnert mor-barn relasjonen:

Although infant-mother attachment security was unrelated to cortisol-levels at home while children were becoming familiarized with child care, securely attached toddlers had markedly lower cortisol levels than insecurely attached infants, suggesting that secure infant-mother relationships buffered the stressfulness og entry into child care.

Tveiteried er altså bekymret for at det skal være negativt for barnet å begynne tidlig i barnehage. Svaret Ahnert gir er så vidt jeg kan forstå at dette kommer helt og holdent an på barnets tilknytning til foreldrene, og foreldrenes evne til å hjelpe til å dempe det stresset som barnet måtte oppleve i barnehagen.

Nå begynner dette allerede å bli ganske langt, så jeg skal ikke plage dere med flere sitater fra Ahnerts artikler. De ligger på nett, så hvis dere finner dette interessant så kan dere jo lese dem selv. Kort vil jeg allikevel nevne at Ahnert kommer inn på kjønn, og at dette påvirker kvaliteten i forholdet mellom barna og de som jobber i barnehagen. Det er en stor overvekt av kvinner i jobb i barnehagen, og de utvikler oftere trygge relasjoner til jenter enn til gutter. Dette har en viss effekt på aggresjonsnivået, ihvertfall hos de guttene som ikke klarer å få et trygt forhold til barnehagepersonalet.

Flere menn inn i barnehagen altså, det er viktig.

Ahnert er altså så vidt jeg kan forstå ikke motstander av barnehager, men hun påpeker at overgangen fra å være hjemme med mams eller paps hele dagen vil være stressende, og at det derfor er veldig viktig å bruke god tid på tilvenningen.

Det mest overraskende jeg fant mens jeg skummet var i forhold til de barna som kommer fra familier der foreldre-barn relasjonen er ustabil, utrygg, eller hva man nå vil kalle det. Det er vanlig å tro, ihvertfall har jeg gjort det, at det er disse barna som vil ha mest utbytte av å gå i barnehage, og gjerne fra tidlig alder, men Ahnerts funn ser ut til å peke mot det motsatte. At den ustabile hjemmesituasjonen gjør det vanskeligere å knytte seg til barnehagen, at barnehagen øker stressnivået hos barnet, og at det daglige oppholdet i barnehagen bidrar til å svekke det allerede ustabile eller utrygge foreldre-barn forholdet.

Om det betyr at disse barna ikke bør inn i barnehagen før senere, om de ikke bør i barnehage overhodet, eller om de trenger et mer tilpasset tilbud, se det vet jeg ingenting om.

I just caught a soap bubbleMange har påpekt at man ikke kan overføre funn fra barnehager i Tyskland og USA direkte til norske forhold, noe Tveitereid synes å være litt bitter over i sin andre kronikk der han svarer sine kritikere:

Da skrev redaktør Madeleine Bunting i The Guardian: Når forskere fortsetter å finne at gruppeomsorg i barnas tidlige år gjør dem mer aggressive, er det på tide med en grundig debatt. I Norge har verken politikere, forskere eller medier interessert seg for slike studier. De avvises som irrelevante, fordi de er gjort i barnehager i andre land. For en vågal arroganse!

Men det må sies at kritikerene nok har rett i at man skal være forsiktig med å direkte overføre funn i andre land til våre forhold. Leser man hva nevnte Bunting skriver her f.eks, så vil man se at Storbritannia har noe i nærheten av den verste forekomsten av barnefattigdom i den utviklede delen av verden. Hvert år fødes 200 000 barn inn i fattigdom, ett av tre barn altså.

Og uten å ha studert den forskningen det refereres til som hevder at tidlig barnehage skaper aggressive barn, så ringer det en liten bjelle i bakhodet som vil ha meg til å spørre: Er det barnehagen, eller er det fattigdommen som er årsaken?

Leser vi helt til enden av Buntings stykke så ser vi også at de som jobber i de engelske barnehagene er dårlig betalt, dårlig kvalifisert, og at arbeidsstokken har en turnover på 30 prosent. Noe som indikerer at dette er jobber som er omtrent like populære som telefonsalg. Det er klart at slike ting må tas med i regnestykket, norske barnehager er etter alt å dømme langt bedre enn de britiske på de fleste områder.

Så bør det naturligvis forskes mer på norske barn i norske barnehager, særlig for ett og toåringene. At vi henger litt etter her skyldes kanskje at andelen av så små barn i barnehage har vært temmelig lav her i landet sammenlignet med våre naboland. For bare fire år siden var forskjellen slik:

Andelen som har plass i barnehage er som følger:

 

  • Danmark: 73 prosent av ettåringene og 84 prosent av toåringene.
  • Sverige: 45 prosent av ettåringene og 85 prosent av toåringene.
  • Norge: 28 prosent av ettåringene og 48 prosent av toåringene.
  • Vi har vel tatt dem igjen nå, så da er det bare å vente på forskningen.

    Men det finnes altså norsk forskning på barns oppvekstr, her f.eks, og selv om denne omhandler barn fra fire år og oppover så er det kanskje verdt å merke seg at den mener at barnehage i all hovedsak er positiv?

    – Barnehagetilbud med høy kvalitet viste altså sammenheng med forbedring i barns atferd. De som forbedret sin atferd, var også de som likte seg best på skolen. Mødrenes deres tok i løpet av denne tiden mer utdanning og hadde høye ambisjoner for barna på skolen.

    Rikspedagog Stein Erik Ulvund har vel svart på spørsmålet mange ganger, hva er best av barnehage eller å være hjemme med en av foreldrene, og jeg tror han har pleid å svare at det ikke egentlig spiller noen rolle. Det er andre ting som er av mer avgjørende betydning, og det tror jeg er helt riktig. Skremselspropaganda ala den Tveitereid har lagt opp til tror jeg ikke det er noen særlig grunn til å legge vekt på. 

     Som Ulvund skriver så er det ofte slik at de som har lite erfaring og sparsomt med kunnskaper ofte har de mest trangsynte oppfatningene av hva som er «god nok» omsorg for barn. Barn av indianerstammen Navaho tilbringer store deler av dagen fastbundet til et reivebrett, med minimalt samspill med foreldrene. En åpenbar sak for barnevernet her i landet, men kulturrettferdige tester viser at disse barna utvikler seg helt normalt.

    Ingen grunn til å ha dårlig samvittighet om du har barnet ditt i barnehage med andre ord.

    Creative Commons License photo credit: Lab2112
    Creative Commons License photo credit: Word Freak
    Creative Commons License photo credit: Reini68

    Hummer og kanari

    ABBA, Mamma Mia og journalister

    (Bilde fra fortsatt like glimrende If Charlie Parker was a gunslinger…)

    Jan Fredrik Hovden har skrevet en bred sosiologisk doktorgradsavhandling om journalistfeltet, og kommet frem til at journalister i stor grad skriver for å oppnå anerkjennelse fra andre journalister, og i stadig større grad skriver og vinkler saker ut fra en «journalistisk logikk». Og verst står det til i de store nasjonale mediene, der man i stor grad rekrutterer journalister med bakgrunn fra øvre middelklasse og journalistutdanning. Arbeiderklassen, det vil si journalister med bakgrunn fra familier med bønder, industriarbeidere, fiskere og frisører, er underrepresentert i yrkesgruppen, og i den grad de finnes så jobber de som oftest i lokalaviser eller magasiner. Ikke i Dagbladet, VG, eller TV2.

    Lederen for Norges Presseforbund, mannen som Hovden kaller for journalistenes biskop, Per Edgar Kokkvold er imidlerid ikke enig, og viser til det store fokuset på kjendiser man nå finner i mediene. Hvis journalistene bare skrev for seg selv og sine så ville det ikke vært mye kjendisstoff å finne, mener Kokkvold.

    Og har vel forsåvidt et lite poeng, men jeg heier på Hovden allikevel. Han peker på at journalistene har laget sitt eget makthierarki der sjefredaktører, og kommentatorer i de nasjonale medier, samt journalister som har vunnet priser eller som har sentrale verv, sitter på toppen. Og på bunnen av hierarkiet finner vi vel da de som sitter på korttidskontrakter og må skrive kjendisstoff slik at man selger nok aviser til lønne sjefredaktørene og kommentatorene på toppen. Trøsten får være at det muligens går an å jobbe seg oppover i hierarkiet.

    Om ikke journalistene nødvendigvis skriver for sine kolleger, så er det ihvertfall ofte ganske tydelig at de skriver for sin egen klasse av mennesker. Unge og urbane menn og kvinner i middelklassen med godt betalte jobber innenfor media, kunst eller kultur.

    Ja, jeg skriver journalister, men egentlig mener jeg vel hovedstadsjournalister. Men egentlig var det ABBA jeg hadde tenkt å snakke om i dag.

    ABBA er nemlig i vinden for tiden, og Tommy Olsson skriver en fantastisk slakt av filmen Mamma Mia i denne ukens Morgenblad. Ja, han slakter vel ikke bare filmen, både Bjørn, Benny, Agneta og Annifrid får så spandexbuksene passer.

    Man pleier å si at det var teit å digge Abba på 1970-tallet. Det er sant. De var for gamle allerede da. De hadde en sleazy air av partnerbytteklubb over seg. Lukten av den desperate svetten man bare kan opparbeide seg i løpet av den siste timen på dansegulvet.

    Og han kommer inn på at det nå visstnok har blitt stuerent å si at ABBA jaggu var et skikkelig fett band i sin tid. Noe Olsson altså mener det ikke burde være.

    Tommy Olsson skriver i det minste så det er en fryd å lese, Kathrine Aspaas i Aftenposten er ikke like heldig når hun hyller ABBA i all evighet i en kommentar fra forrige uke. I 36 år har de svartkledte rockerne jaget ABBA-elskere inn i skap og mørke kjellere hevder hun, og forteller en rørende historie om den gangen en venninne skulle i butikken og kjøpe Voulez Vous.

    Hun vet det er feil. Vet at hun bør kjøpe Zappa. Blondie. Patti Smith. Ramones. Ja, selv poppete Pink Floyd ville ha passert. Bare ikke ABBA. Alt annet enn ABBA.

    For ABBA suger. Musikken er for lett. For glatt. For lys. Rockefolk sprekker av sånt.

    Mørkt skal det være. Sint. Farlig.

    Men det der er ikke min virkelighet. Der jeg kommer fra var det ingen som ville sett ned på deg om du kjøpte ABBA i 1979. Patti Smith og Ramones kjente jeg ingen som hørte på. Ja, jeg er neimen ikke sikker på om jeg i det hele tatt kjente noen som hadde hørt om Patti Smith og The Ramones i 1979?

    Min egen musikksmak var ikke så velutiklet enda på den tiden, jeg var tolv år og antar jeg hørte på Elvis, Rod Stewart og New Jordal Swingers. Men når jeg litt senere, kan vi si at jeg steg i muiskkhierarkiet, selv fikk egne og sterkere meninger om hva som var bra og hva som var dårlig musikk, oppdaget REM, Waterboys, Steve Earle, Stan Ridgway, Dream Syndicate, Eldkvarn og Green on Red, ja, faktisk ble til en av disse svartkledte rockerne som Aspaas mener brukte store deler av fritiden til å jage ABBA-fansen ned i kjelleren. Ja, i min virkelighet så var det vel heller vi som ble forsøkt jaget inn i skapet.

    Om det nå skulle være slik at man kan styre sin begeistring for RAI RAI og Bjarne Brøndbos bare mage så blir man gjerne møtt med beskyldninger om at man er sær. Egen som en dreia dritt. At man nå alltid skal skille seg ut. Kanskje man til og med egentlig liker faenskapen, men ikke vil innrømme det, for man vil jo alltid være bedre enn alle andre, ikke sant. Hør på de fine tekstene da. Vinsjan på kaia, herreguuuud, det er jo så bra!

    Men det er jo ikke det vet du.

    Dette er selvfølgelig en bagatell i den store sammenhengen om hva journalister skriver om, og hvilken virkelighet de beskriver, og Aspaas beskriver jo sin virkelighet (kunne hun ikke skaffet seg en blogg som alle andre forresten, og spart oss for å få slikt pjatt når man atpåtil har betalt penger for avisa?), men journalistene har en slags definisjonsmakt, og har dermed klart å skape et bilde av at et relativt fåtall svartkledte rockere, samt musikkpolitiet i musikkpressen, har undertrykket ABBA-fansen gjennom snart fire tiår.

    Men i virkeligheten har nordmenn flest både kjøpt og spilt sin ABBA GOLD uten skamfølelse eller hets for dårlig smak hele tiden. Musikkpolitiets makt er, og jeg må nesten si dessverre, betydelig overdrevet. 

    I mandagens Firda kunne vi lese om en dansefestival her i distriktet, der den lokale ungdommen møtte opp i hopetall for å se og høre Vassendgutane. Man sang med, og kunne alle tekstene. To 17 år gamle jenter fra Ski hadde også forvillet seg inn på denne dansefestivalen, og de var rimelig sjokkerte:

    – Dei høyrer på Vassendgutane og syng med av full hals. Dei kan til og med alle tekstane!

    Martina og Brita Solberg ba Firda få med at dette virkelig var Harry med stor H, mens deres lokale slektninger forsøker seg med å hevde at jentene fra Ski egentlig synes det er ganske kult, men at de ikke tør å innrømme det.

    Hvis vi så tenker oss at også Kathrine Aspaas og Tommy Olsson begge var tilstede på denne dansefestivalen i Sande, så er det kanskje naturlig å anta at Aspaas ville avfeid det hele som helt forjævlig harry, men når hun kommer hjem så går hun ned i sin mørke kjeller, setter på Ungkar med dobbeltseng, og synger med på refrenget. Dette forteller hun ikke til noen før det kanskje har gått 10-15 år, og det plutselig har blitt litt hipt å digge Vassendgutane i sentrale strøk. Da skriver hun en kommentar der hun gir musikkpolitiet skylda for at hun måtte gjemme akkurat disse CD’ene i årevis.

    Tommy Olsson derimot ville skrevet en sylskarp anmeldelse av konsert, band og tekster, full av referanser til obskure band som faktisk klarer å lage rural country og rock som egner seg for dansebruk uten at tekstene er så pinlige at det for tenkende mennesker flest er flaut å høre på. Han vil heller ikke kvi seg for å disse folket som faktisk synes dette er storveis.

    Og om 10-15 år, når det kanskje har blitt hipt å digge Vassendgutane i urbane strøk, om enn med en viss ironisk distanse, så vil Olsson fortsatt mene at dette er skit, og alltid være parat til å begrunne hvorfor.

    Kokkvold sier i en respons til Hovdens funn om at journalister flest har middelklassebakgrunn at pressefolk må være seg bevisst at de i dag er en del av eliten. Leser vi Tommy Olssons slakt av Mamma Mia kan man nesten forledes til å tro at Kokkvold har rett. Men ser vi på anmeldelsene av Mamma Mia i de store avisene så ser vi at filmen faktisk får gjennomgående ganske gode kritikker, med særlig hyllest av den flotte popmusikken.

    Kanskje problemet heller er at journalister flest tror de tilhører eliten, men egentlig ikke er i stand til å se forskjell på ræva si og et hull i bakken?

    Og dermed ender denne posten opp med et JA TIL MER ELITE I AVISENE! Det hadde dere ikke trodd når dere begynte å lese, eller hva?

    %d bloggers like this: