web analytics

Tag Archives: Fotball

Klipp

Fotballspiller døde av hjerteinfarkt – fikk gult kort for filming

 

Må stå over neste kamp.

Klipp

Skadeprolemer

Gary Neville er tilbake med skade, men blir trolig plassert på benken.

– Skadeproblemene i United-forsvaret er fortsatt ganske kritiske, men Neville er vel forhåpentligvis tilbake fra skade VG?

Hvis Jan Garbarek var en revolvermann...

Jævelen Paolo Rossi (The Beautiful Game #3)

Paolo Rossi
Paolo Rossi

Jeg tror vel aldri jeg har mislikt en fotballspiller mer enn denne Paolo Rossi. For en ufyselig fyr.

Hovedsaklig mislikte jeg ham fordi han putta ballen i nota tre ganger mot Brasil under VM i 82, og ikke bare mot Brasil, men mot det mest vidunderlige Brasil-laget verden noensinne har sett. Eder med kanonskuddene. Elegante Socrates, og Zico. Sympatiske fantastiske Zico, den beste spilleren som aldri har vunnet VM. Det sørget Paolo Rossi for, den jævelen.

Men det var ikke bare det.

Rossi var en sånn dukk-opp spiss. Aldri spektakulær, han bare sto der ballen tilfeldigvis falt ned, og så pirket han den over mållinjen. Kjedelig. Litt sånn som Ian Rush egentlig, og jeg hatet Rush også. Maradona, en annen fotballspiller jeg elsket å hate, måtte man i det minste respektere, han kunne dra av en mann eller åtte, slå geniale pasninger, sette noen vidunderlige frispark. Men Rossi? Nei, han bare sto inne i sekstenmeteren, alltid der ballen kom, og så var det mål. Det var ikke sånn det skulle være. Det var ikke fair.

Det hjalp heller ikke at han så ut som en italiensk lommetyv.

Aller verst var det imidlertid at Rossi var en grisk satan som ikke skulle ha spilt VM i 1982 i det hele tatt. Mens han var utlånt fra Juventus til Perugia i 1980 ble han innblandet i en skandale om fiksede kamper, og utestengt i tre år. Men beleilig nok ble straffen redusert til to år, slik at han rakk å få med seg VM allikevel. Ikke akkurat overraskende, Italia er jo et eneste stort mafiarike.

Så ja, jeg mislikte Paolo Rossi så det holdt.

Senere skal det i følge Wikipedia ha kommet frem at anklagene mot Rossi var fabrikerte, og at han faktisk var uskyldig, men kilden er Rossis egen bok, så det tror jeg hva jeg vil om. Uansett er han for all tid skyldig i å ha senket verdens beste fotballag.

Det klarer han ikke å juge seg bort i fra. Jævelen.

Hummer og kanari

Fotball og feminsme II

Shoes Off If You Love the TOON!
Creative Commons License photo credit: jeffedoe

Nå har jeg holdt på med denne blogginga i fem år, jubileum kommende torsdag faktisk, så dere får ha meg tilgitt om jeg av og til gjentar meg selv. Slik jeg har tenkt å gjøre nå. For noen år siden skrev jeg nemlig en post som handlet mest om fotballsupportere, men som litt overraskende endte med en konklusjon om at feminister burde gå mer på fotballkamp.

Jeg trenger neppe gå i detalj, men det er et klart hierarki blant fotballsupportere. Den harde kjernen som bruker livet sitt på å følge klubben sin troner øverst, og nederst kommer selvfølgelig medgangssupportere som bare er på hjemmekamper og cupfinaler så lenge laget deres vinner. Innimellom der kan man dele det opp i flere trinn om man bare gidder.

Henger man litt på noen klubbers diskusjonsforum vil man fort se at den harde kjernen ikke har mye til overs for medgangssuporterene, og medgangssupporterene ser kanskje litt rart på de hoiende gærningene i bar overkropp med skjerf, flagg og massiv ølmage.

Men når det er kampdag, og stadion fylles, så legger man alt slikt bak seg. Da handler det bare om en ting, nemlig å knuse avskummet fra Molde, og da står man sammen.

Etter å ha observert de siste debattene om feminisme i mediene, deler av den strålende oppsummert av Kvinnekonger her, så kom jeg til å tenke på den gamle posten der jeg oppfordret feminister til å gå mer på fotballkamp. Greit nok at det handler om definisjonsmakt, og at diskusjoner innad kan være viktige nok, men ikke rent sjelden får jeg inntrykk av at det er viktigere å synge nidviser om medgangssupporterene på langsiden enn det er å overdøve motstanderenes supportere i bortesvingen.

Eller kanskje mer korrekt, det virker som om noen av medgangssupporterene er mer opptatt av å få den harde kjernen til å dempe seg, og kanskje synge noen andre sanger, enn de er opptatt av selve kampen.

Om dere skjønner hva jeg mener.

Men så slo det meg plutselig her en natt at dette er en svært så mangelfull analyse. Blant annet fordi motsetningene i fotballmiljøet ikke stikker så forferdelig dypt, og forakten stort sett bare går den ene veien, fra den harde kjernen til medgangssupporteren. Den andre veien ser vi gjerne at middelklassen i fotballsammenheng adopterer arbeiderklassens verdier, og altså trekkes mot den harde kjernens idealer om lojalitet, lidenskap, maskulinitet etc,  heller enn å støte den fra seg.  Så dette holder ikke vann, heldig for meg at jeg egentlig bare prøver å være morsom. Men det var ikke dette jeg tenkte på når det slo meg at analysen manglet noe.

Finale SloggiNei, det jeg har glemt å ta hensyn til er det såkalte casuals-miljøet. Dere vet, de som etter populær oppfatning ikke egentlig er så veldig interessert i fotball i det hele tatt?

Såkalte casuals kjennetegnes gjerne ved at de bruker dyre merkeklær, antagelig har de ikke en eneste Sloggi i skapet, og ellers bare bruker fotballen som et påskudd til å finne noen å slåss med.

Og plutselig falt alle bitene i puslespillet på plass…

Creative Commons License photo credit: melsen.be

Hummer og kanari

Fotball = sosialisme?

Sjekk sosialistene leker seg
Creative Commons License photo credit: carf

As someone who didn’t play soccer growing up, but had a dad who did and whose own kids played as well, I can say unquestionably that it is the sport in which the team that dominates loses more often than any other major sport I know of. Or, to put it more bluntly, the team that deserves to win doesn’t. For some soccer-loving friends, this is perfectly okay. Indeed, they will argue that it’s a healthy, conservative reminder of how justice does not always prevail in life.

Well, hooey on that. And, thankfully, Americans are not buying it.

via  The Not-so-beautiful Game « The Enterprise Blog.

Denne er brennfin. Gary Schmitt argumenterer for at fotball spilt med beina aldri har slått ordentlig an i USA fordi det i bunn og grunn er et føkkings sosialistisk spill der det laget som fortjener det ikke vinner. Sånt liker ikke de kapitalistiske markedsøkonomiske innbyggerene i USA, de ser helst at det laget som fortjener det også står igjen som vinner. Vi eruropeere derimot, og selvfølgelig de der jævla upålitelige latin-amerikanerene, det er en helt annen skål. Som de helvetes kommunistene vi er så vil vi gjerne vinne uten å jobbe for det. Dermed foretrekker vi fotball spilt med beina fremfor baseball, basketball, og den amerikanske fotballvarianten der man bruker hendene. Og hjelm.

Nå gidder jeg selvfølgelig ikke ta Schmitt såpass på alvor at jeg gidder å skrive noe langt forsvar for fotballen her, men selve premisset er vel feil er det ikke? Selv om det smeller en cupbombe i ny og ne, så er det tross alt et av de store lagene som pleier å stå igjen som vinner, uansett hva slags turnering det er snakk om? Når vant et av lagene utenfor de fire store Premier League sist? Var det Leeds eller Blackburn på begynnelsen av nittitallet? Når vant en liten klubb serien i Norge sist? Moss på åttitallet en gang?  Hvor lenge siden er det en liten fotballnasjon spilte finale i VM?  Unntakene finner vi vel bare i EM-sluttspillet, der både  Danmark og Hellas har overrasket med å ta tittelen hjem i løpet av de siste tjue åra.

Og er ikke egentlig det europeiske seriesystemet der man faktisk kan rykke ned hvis man ikke presterer, langt mer kapitalistisk enn den kartellvirksomheten man finner mye av i amerikansk idrett tro?

Schmitt er på trynet, men moro var det lell!

%d bloggers like this: