web analytics

Tag Archives: fredag den 13de

Bok og Film

Hjorthen ser film: Ronnie Horror Show

I et lite hus i skogen bor en liten familie. Far er tømmerhugger, mor er syk, og på gulvet foran TV’en sitter den lille sønnen og flasker seg opp på bilder fra Vietnamkrigen, og taler av Californias guvernør, Ronald Reagan. Når en bønsj med treklemmende hippier setter en stopper for tømmerhuggerfars yrke slik at han ikke får penger til morens medisiner klikker det for far. Han trekker våpen mot hippiene, men blir tatt hånd om av politiet før han får gjort noen skade. Sønnen i huset glemmer de imidlertid, og før noen rekker å si Jonsered har han massakrert en av hippiegutta med motorsag.

Dermed bærer det rett på mentalinstitusjon med lillegutt, og David Arquettes filmdebut som regissør er sparket i gang. Vi hopper fremover i tid til en van full av doprøykende moderne hippier på vei til skogs hvor de har tenkt å delta på en festival for musikk og “free love”. Det vil si at de har tenkt å dope, drikke og knulle seg fra sans og samling flere dager til ende.   Det høres ut som en fin plan, uheldigvis for dem så vaser det en fyr rundt i skogen i mørk dress, med Ronald Reagan-maske, øks, og en illsint bikkje som heter Nancy. Han hugger ned hippier der han kan finne dem. Compassionate conservatism indeed.

Arquette har altså laget en god gammeldags slasher, åpenbart inspirert av Halloween, Fredag den 13de, og selvfølgelig av Wes Cravens vilt suksessrike Scream-trilogi. Arquette hadde jo en rolle i dem, og fikk vel der anledning til å observere horrormester (nåvel, mester og mester, han har nå gjort mye rart den karen) Cravens regi på nært hold. Og The Tripper er slettes ikke ueffen, selv om det er en billig produksjon, med spesialeffekter som vel ikke er helt etter dagens standard.

Arquette og konemor Courtney Cox har produsert selv, og stort sett stått for finansieringen også. Ikke rart at de har måttet ta en tur foran kameraet selv for å kutte kostnader. Det har sikkert hjulpet på at besetningen her består av parets skuespillervenner som neppe har tatt seg alt for mye betalt for jobben. Men selv om det er en billig produksjon så er den helt greit fotografert, og skuespillerne gjør stort sett en grei jobb med sine ikke alt for dyptloddende karakterer.

Så det vi ender opp med her er ikke akkurat noe banebrytende verk i filmhistorien, men den har en nostalgisk sjarme som gjør at den vil være verdt å se, ihvertfall for dem av oss som vokste opp med Jamie Lee Curtis som scream queen og John Carpenter som hoffleverandør av skrekk og gru. Veldig skummelt blir det riktignok aldri, og tilløpene til politisk satire blir heller aldri mer enn bare litt sånn humreverdig. Dessuten sliter den litt med et baktungt midtparti, men allikevel er ihvertfall jeg godt fornøyd. En morderisk konservativ med godt grep om øksa og en litt annen oppfatning av hva som ligger i begrepet “bleeding heart liberals” enn det man vanligvis støter på er ihvertfall nok tilå gi meg halvannen time med avslappet kos i sofaen.

Kanskje noe for neste vorspiel hos VamPus? Man kan kjøre den som en slags ping-fest, hver gang Reagan hogger ned en treklemmende hippie må man tømme glasset og juble høyt?

%d bloggers like this: