I mitt bidrag til Bloggidol tok jeg til orde for å skattlegge bullshit. Dessverre har jeg ikke helt fått gjennomslag for dette i den lovgivende forsamling riktig ennå. Synd er det, for nå snakker dem om uføretrygden igjen.

Dagbladet melder at det er en eksplosiv økning i unge uføre. 10.259 stykker er det som er under 30 år og uføretrygdede, omtrent like mange mennesker som det bor i Mandal. Vi som en gang i livet har vært i Mandal er faktisk litt overrasket over at ikke alle sammen også bor i Mandal, for der var det ikke stort som skjedde, men blås i det.

Ifølge Dagbladets kalkulator dreier det seg om en 24 prosents økning siden 1998, men det må da være et litt sånt meningsløst regnestykke all den tid vi i samme periode har hatt en befolkningsøkning på 6-7 prosent eller deromkring? I stedet for å telle antall personer må man telle andel av befolkningen. Aller helst burde det vært brutt ned til prosent av befolkningen under 30 år, men disse tallene orker jeg ikke lete opp akkurat nå. Men litt kjapp kalkulering og lemfeldig omgang med ca.tall viser meg at i 1998 var det 0.19 prosent av befolkningen som både var under 30 år, og uføretrygdet. Nå er det snakk om 0.22.

Det er snakk om en økning ja, men er den dramatisk?

Erik Oftedal i NAV sier til Dagbladet at den prosentvise andelen av uføre blant unge har vært konstant de siste årene, og antyder at det faktum at flere unge mennesker havner på uføretrygd ihvertfall delvis skyldes demografiske forhold. Altså at det rett og slett finnes flere unge mennesker i Norge nå enn det gjorde før.

Men tall er kjedelige. Bullshit er mye morsommere, om enn litt frustrerende til tider. FrPs nestleder i Stortingets arbeidskomite f.eks, Kenneth Svendsen, synes tallene er alarmerende og vil nå åpne for at NAV skal kunne gå inn og se nærmere på legenes avgjørelser:

- Ofte når man er syk, så finnes det andre arbeidsoppgaver man kan gjøre. Det er det ikke alltid legene tar høyde for. Derfor bør NAV kunne se dem i kortene, slik at de kan finne ut om det finnes arbeidsoppgaver de sykemeldte kan gjøre.

Trenger jeg i det hele tatt kommentere hvor dum den uttalelsen er?

La oss se om vi gidder å komme tilbake til saken. Først så halser vi videre til SVs utrettelige forkjemper for de fattige, Karin Andersen. Hun synes det kan være nok pisk og kontroll nå. Hun sier at en av årsakene til at flere får uføretrygd er at flere overlever alvorlige sykdommer, og mener man heller må komme inn tidligere med bedre helsetilbud og arbeidstiltak. Til Dagbladet sier hun:

- Jeg er dritlei av at man ser på uføretrygd som et problem. Denne ordningen hindrer massiv fattigdom i Norge. Uføretrygd er velferdsamfunnets adelsmerke.

Og dermed braker det løs fra blåggnissene såklart.

Hablog og History Matters synes å misforstå Andersen i det hun sier om at uføretrygden er velferdssamfunnets adelsmerke. Hun mener da ikke at det er den enkelte uføretrygdede oppnår adelighet ved innvilgelse av gulltrygda, hun mener ordningen som sørger for et minimum av inntekt til dem som ikke er i stand til å arbeide for føden er noe vi kan være stolte av, og dem som skal bære dette adelsmerke er vel da alle vi som er med og bidrar som best vi kan til dette velferdssamfunnet vårt?

Men den som virkelig får meg til å ønske at bullshit allerede var blitt skattbart er William i Akershus Unge Høyre som har blogget om saken på Blaatt.com. Her heves sigaren høyt allerede i overskriften.

Når man skal lese en meningsytring om uføretrygdede, og overskriften er Jobb forbannede latsabber så forstår man at man ikke kan forvente å finne verdens mest reflekterte tankerekke. Og her oppfyller innlegget forsåvidt alle forventninger. Omtrent som i en god gammeldags slasherfilm så får vi alle de momentene, alle grøssene, som vi vet vi vil finne.

- …det finnes mange, også unge, som er uføretrygdet av en god grunn, og de burde gjerne ha fått mer penger enn det de gjør i dag, vi burde gjort mye mer for dem. Men vi har ikke kapasitet fordi systemet er fullt av snyltebiller.

- Etter 60 år med sosialisme, hvor samfunnet har fått innplantert jantelov og en merkelig kombinasjon av misunnelse og grådighet, så vil det ta tid å få gjort om velferdssystemene til noe fornuftig.

- Sosialisme er døden for et samfunn. Kreativitet, engasjement og innsatsvilje blir sugd ut av befolkningen, mens misunnelse, grådighet, uvitenhet og latskap blir sprøytet inn.

- La oss slutte å høre etter når Kristin Halvorsen snakker om rettferdighet, men høre på vår egen magefølelse og moral i stedet

- Sosialistene synes det er veldig greit å dele ut penger, da kan de skatte, mens de verner sine egne, inkompitente systemer.

Nevnte jeg sosialistene?

Ja, og når du ikke trodde det kunne bli verre så kommer en eller annen Sailor i kommentarfeltet med følgende gullkorn:

- Helt enig. JOBB LATSABBER. Det er ingen grunn til at folk uten fysiske feil skal gå uten arbeide.

Fankern heller, jeg er jo av den oppfatning at det er elementer ved det norske samfunnet som er litt uheldige. Jeg tenker på tendensen til å alltid legge skylden på noen andre, og aller helst staten, at folk har blitt flinkere og flinkere til å kreve, og dårligere og dårligere på å yte etc. Men dette gjelder langt i fra bare uføretrygdede. Ja, kanskje er det dem det gjelder minst, og når jeg leser det vanlige pjattet om at det handler om moral, så føler jeg meg som den raddisen. Det er like før jeg melder meg inn i rørsla og døper om bloggen min til Revolusjonært Hjortheloft.

Nei, la oss heller høre på noen som i det minste har litt faglig tyngde bak seg. John Gunnar Mæland er professor i sosialmedisin ved UiB, og for en stund siden hadde han en kronikk i Bergens Tidende som satte ting i et litt mer fornuftig lys. La meg sitere litt, så slipper jeg å jobbe så fælt med å reformulere:

Bruk av trygd er komplekse fenomen som påvirkes av en lang rekke forhold. Det kan lønne seg å skille mellom to ulike typer spørsmål, som ofte blandes sammen. Det første er hvordan vi kan forklare nivået av og variasjoner i trygdeforbruk. For å lete etter svarene på slike spørsmål, må vi se på faktorer utenfor individet, i samfunnet, arbeidslivet, trygdesystemet og politikken.

Det andre spørsmålet dreier seg om å forstå hvorfor noen blir sykmeldte og uføre, mens andre ikke blir det. Svarene på dette spørsmålet finner vi først og fremst i individuelle forhold, knyttet til helse, sosial bakgrunn, arbeidsforhold, personlige ressurser og hvilke hjelpetiltak som tilbys.

Mæland påpeker det paradoksale i at en tredjedel av statsbudsjettet ryker med til NAV, mens de som forsker, eller har lyst til å forske, på hvorfor det er slik bare får smuler slengt etter seg. Men han har nå noen svar å komme med allikevel.

Trygdenivået er høyere i Norge enn i de fleste andre land, og en rimelig åpenbar delforklaring er at vi også har mange sysselsatte. Særlig har vi en høy andel av både kvinner og eldre arbeidstakere. Kvinner har, ihvertfall inntil nylig, oftere måttet ta til takke med ufaglærte jobber. Tyngre, dårligere betalt, og med liten innflytelse over egen arbeidssituasjon. Faktorer som øker risikoen får å bli uføretrygdet når sykdom inntreffer. Det samme gjelder også ofte for eldre arbeidstagere. Og da er det på sin plass med et lite sitat igjen:

Uføreandelen i befolkningen gjenspeiler altså langt på vei hvem som er i arbeidsstyrken. Et eksempel på dette er at tilveksten i uførepensjonister siden år 2000 er omtrent som forventet ut fra økningen av eldre i arbeidsstyrken. Vi må følgelig regne med flere uførepensjonister også i årene fremover av denne grunnen alene.

Jeg gjentar: “tilveksten i uførepensjonister siden år 2000 er omtrent som forventet ut fra økningen av eldre i arbeidsstyrken“, altså, det er ingen overraskelse. Det er ingen dramatisk og uforklarlig økning. Norge er fortsatt sånn nogenlunde på sporet, det er ingen grunn til panikk. Ingen grunn til å bli overrasket.

Mæland sier videre, og nå beveger vi oss over i kjernen av det som mange har vansker med å forstå.

En annen delforklaring på økningen i antall uføre de siste 40 årene er mer liberale trygderegler, hvor særlig sykdomsbegrepet er blitt gradvis utvidet i tråd med medisinsk utvikling og folkelig forståelse. Det er lenge siden man forlot kravet om såkalt objektive tegn på sykdom. For en rekke sykdomstilstander er det symptomer og sykehistorie som danner grunnlaget for diagnosen, ikke svar på laboratorieprøver eller legens undersøkelser. Det medisinske sykdomsbegrepet er dynamisk og i stadig endring, men dette betyr ikke at «alt» kan regnes som sykdom. Mer enn diagnosen alene skal vekten legges på funksjonsevne.

Mer enn diagnose skal vekten legges på funksjonsevne altså. Vi hadde jo en sak her i byen for en tid tilbake da en uføretrygdet mann gikk løs på en parkeringsautomat med slegge etter å ha fått utdelt en parkeringsbot. Mannens sleggebehandling tydet på at han hadde en ikke helt ubetydelig restarbeidsevne, og dette ble da også behørig påpekt av folk i nabolaget. Men på spørsmål om hvorvidt de selv kunne tenke seg å ansette ham, eller eventuelt ha ham som kollega, så var svaret et ganske unisont nei.

Funksjonsevne er altså så mangt, og kan ikke bare belage seg på fysiske funksjoner.

Så har vi det “brutale arbeidslivet” da. Noens favorittforklaring, andres røde klut. Arbeidslivet er da ikke det minste brutalt sier de, og det har de rett i. Arbeidslivet er ikke det minste brutalt for dem som fikser det. Men for dem som av en eller annen grunn ikke fikser det så er det faktisk temmelig tøft. Man skal være fleksibel, man skal kunne yte det lille ekstra, man skal helst ikke være for mye syk. Og man skal tåle omstillinger. Vi vender tilbake til Mæland igjen:

Vi har i det siste fått interessante resultater av omfattende analyser av hva som skjer når bedrifter nedbemanner eller opphører. Det viser seg at sykefraværet blant ansatte i slike bedrifter stiger sterkt når det har gått en tid. Andre analyser har vist at slike omstillinger i arbeidslivet kan forklare en god del av økningen i bruk av uførepensjon. Å leve under stor usikkerhet eller å miste jobben som følge av slik omstrukturering, vet vi er stressende og sykdomsskapende i så høy grad at det også påvirker dødeligheten.

Det vi med sikkerhet vet, er at økte krav er med å skyve mennesker ut av arbeidslivet. Dette skjer gjennom mange, til dels usynlige mekanismer. For personer som sliter med kroniske helseplager, kan endringer eller økte krav i arbeidslivet bli tungen på vektskålen som gjør at de faller utenfor. De fleste som får uførepensjon, har en lang karriere med gjentatte sykefravær og langvarige behandlingsforsøk bak seg før de får sin varige trygdeytelse. Det er ikke så enkelt som mange synes å tro, å bli uføretrygdet.

Arbeidslivet er ikke brutalt så lenge du kan yte 100 prosent. Faller du ned på 75 prosent så er det ikke lenger plass til deg. Og føler du at du ikke mestrer jobben så er det nok lett å gå for uføretrygden. Som Mæland skriver:

Mange eldre erfarer å bli forbigått av yngre, fremadstrebende kolleger. Andre opplever at de kommer til kort når det gjelder kravene til å beherske ny teknologi. Andre slites ut av hyppige reorganiseringer. Det er ikke til å undres over at mange etter hvert finner det for tungt å gå på jobben og søker mot sykerollens «beskyttelse»

Dette kan man jo mene er dumt. FrP og Unge Høyre mener ihvertfall at disse heller burde se til å pelle seg på jobb i stedet for å syte sånn. Men den amerikanske økonomen Peter Lindert, som det nå er så lenge siden jeg har nevnt at jeg vel slipper unna med å dra ham frem igjen, påpeker at det ikke bare er negativt at de minst effektive faller utenfor arbeidslivet. Tvert imot så bidrar det til økt produktivitet at de svakeste faller ut, og kanskje er dette noe av grunnen til at den såkalte nordiske modellen gjør det bra på så mange områder.

I så fall er det kanskje ikke urimelig å si at en tilsynelatende høy grad av uføretrygdede er prisen vi må betale for å ha et velsmurt og konkurransedyktig næringsliv?

Men tilbake til de unge uføretrygdede, som det har blitt flere av selv om man kan diskutere hvor dramatisk det er. Det er en tragedie at over 10 000 mennesker under tredve år er uføretrygdede. Først og fremst for dem det gjelder, men også for samfunnet. At folk faller ut av arbeidslivet en eller annen gang mellom 40 og 67 bekymrer meg ikke så mye. Men for de unge som kanskje aldri kommer inn på arbeidsmarkedet, med alle de følger som det får for dem, deres drømmer og deres plass i samfunnet, så må vi jammen prøve å sette inn noen mottiltak. Og her er det masse utfordringer å ta tak i.

- Hva kan vi gjøre med skolen for å hindre at såpass mange faller igjennom?

- Hva kan vi gjøre for at de skal få innpass i arbeidslivet? Hvilke jobber kan de gjøre, og hvem skal ansette dem?

Det paradoksale her er vel at de samme folka som vil stenge nåløyet inn til uføretrygden for alle som har komplett sett med armer og bein og riktig antall kromosomer, gjerne er de samme folka som helst vil redusere stillingsvernet og gjøre det lettere for arbeidsgiver å kvitte seg med udyktige eller unyttige ansatte, samtidig som de er mot særordninger mot diskriminering, kvotering, og annen styggedom som hindrer arbeidsgiver i å gjøre stort sett som han vil?

Uansett tror jeg nok ikke løsningen for å få færre folk på trygd er å gjøre det til et moralsk spørsmål, og stemple dem som ikke er i jobb som latsabber og snyltebiller.

Se forøvrig gjerne også Vox Populis post, Fra barnetrygd til bjarnetrygd.