web analytics

Tag Archives: george a romero

Hummer og kanari

Zombieapokalypsen

zombies photo

Populærkulturen pregar oss anten vi vil eller ikkje. Fleire gonger enn eg likar har eg tatt meg sjølv i å tenke på zombiar når eg har sett bilete av store flokkar med flyktningar på landevegar og jernbanespor nede i Europa. Walkers, tenker eg, utan å ville det. Det er det dei kallar zombiane i «The Walking Dead». Eg finn det litt skremmande, sjølv om eg alltid føysar tanken bort. Ikkje dreg den vidare i sin ytste konsekvens. Eg meinar verkeleg ikkje at menneske på flukt er å likne med zombiar ute for å drepe oss. Eg meinar ikkje at vi må vere førebudde på å skyte dei på grensa. Verkeleg. Men det er slike assosiasjoner eg får, og det er popkulturen si skuld.

Den første zombiefilmen eg såg må ha vore George A. Romeros «Dawn of the Dead». Eit fint stykke film om fire desperate menneske på flukt frå zombieapokalypsen. Dei rømmer frå Philadelphia i eit nyheitshelikopter, men når dei går tom for bensin må dei lande på taket av eit kjøpesenter og ta seg inn der. Etter å ha fått reinska senteret for zombiar som vasar rundt som folk flest på Amfi på ein laurdag og stengt dørene, lever dei herrens glade dager i all den overflod kjøpesenteret har å by på, medan zombiane lengtar etter å ete dei opp på utsida. Det kan ikkje ende godt.

Opprinneleg var ein zombie noko som kom frå den afro-karibiske voodoo-kulten. Ein levande død. Ein død kropp, vekt til live av magi, eller ein eller annan form for overnaturleg kraft. Skummelt nok det, men hos Romero var det ikkje noko voodoo-rituale som fekk dei døde til å forlate sine graver. Her er det meir som ein naturkatastrofe. Ein epidemi som spreier seg så fort at samfunnet bryt saman før ein klarar å stoppe utbrotet. Romeros zombiar er levande lik i varierande grader av forfall og oppløysing. Saktegåande skapningar med ein evig svolt på kjøt. Fortrinnsvis menneskjekjøt. Ein og ein er dei ikkje så farlege, dei er lette å springe frå, eller drepe med kva ein måtte ha for handa. Det er når dei blir fleire dei er farlege. Når dei kjem frå alle kantar, det ikkje er nokon plass å flykte, og det snart er tomt for skot i magasinet. Då ser det stygt ut.

Det må seiast: Langt dei fleste zombiefilmane som finst er spekulativt møl frå ende til annan. Romero er eitt av unnataka. Filmane hans er fulle av blod og gørr, det er ikkje det, men det er ikkje det som er hovudsaka. Det handlar ikkje om billege gys. Romero bruker zombiane til å seie noko om samfunnet vi lever i. «Dawn of the Dead» er ein kommentar til forbrukarsamfunnet. «Land of the Dead» er sjukt underhaldande klassekamp, der sympatien meir og meir rettar seg mot zombiane sjølve.

 

Romeros fyrste zombiefilm, den briljante «Night of the Living Dead», kom i 1968. Sidan har zombiane spreidd seg på zombievis, ut av kultfilmen, og langt inn i mainstreamkulturen. «The Walking Dead» er ei av verdas mest populære TV-seriar. Dataspel der ein kjempar mot zombiar er for mange til å ramse opp. Det finst til og med noko ein kan laste ned på telefonen sin, «Zombie Run», og så kan ein prøve å unngå å bli eten neste gong ein er ute og går tur over åsen. Sist eg testa vart eg omringa av zombiar og biten utanfor Sunnfjord Medisinske Senter ein mørk kveld. Det var berre gøy, det. Skummelt vart det ikkje før ein av legane kom køyrande forbi i legevaktbilen. Då sprang eg!

Zombiene er ikkje sjarmerande og sexy, slik vampyrane kan vere. Dei har ikkje stort å spele på. Så er det heller ikkje zombiane det handlar om i dei gode zombie-historiene. Dei handlar om korleis vi menneske reagerar i ekstreme situasjonar. Klarar vi å vere gode menneske, sjølv når alt raknar rundt oss? Står vi oppreiste, eller knekk vi saman? Eg minner meg sjølv på dette når dei uvelkomne asossiasjonane trenger seg på. Ofte i zombiefilmane er det på innsida ein finn den verkelege faren. Ikkje ute på den andre sida av muren.

Forskarar ved prestisjefylte universitet i USA har kalkulert og rekna på kva som ville skje om det verkeleg kom ein zombieapocalypse. Dei kom fram til at byane ville bli overkøyrde og falle ganske kjapt, men ute på landet ville ein kunne leve trygt og greitt både i veker og månader. Tryggast ville det vere oppe i Rocky Mountains eller deromkring. I Norge ville det nok vore mykje det same. Oslo og Bergen ligg dårleg an. I Sogn og Fjordane hadde vi kunna halde ut i både vinter og vår. Så mykje for robuste einingar altså. Når zombieapokalypsen kjem er det vi som ler sist.

Er det nokon som gler seg?

Hvis Jan Garbarek var en revolvermann...

Gratulerer med dagen

Zombiepappa George A Romero fyller sytti år i dag, og han holder fortsatt koken. Hurra for det. Her er han sammen med en annen, og relativt bedre kjent, horrorkonge.

Klipp

Nytt liv av daude gror

Men det var først med George A. Romeros «Night of the living dead» fra 1968 at zombiene ble en del av vestlig populærkultur. Her er ikke zombiene bare skremmende, viljeløse slaver – som i afrikansk og vestindisk tradisjon – men de har i tillegg en egen vilje: nemlig å gnafse i seg hjernene til folk, mens de stolprer seg framover og hveser: «Braaaaains!».

Via Paapp

Fred Ut får bekrefte eller avkrefte, men hveses det om braaaains i Night of the living dead egentlig?

Ellers er det en fin artikkel om zombiene som aldri helt slutter å fascinere oss. Eller meg da, andre medlemmer av husstanden er litt mer reserverte.

Bok og Film

Hjorthen ser film: Fortsatt liv i Romeros zombier

De dødes dagbok

For å gjøre unna den kjedelige biten først, George A.Romero fant ikke opp zombiene, men det var han som inviterte dem inn i populærkulturen. Siden har de vist seg vanskelige å bli kvitt. Første gangen han slapp dem løs på oss var i 1968, med Night of the Living Dead. Siden har det kommet fire zombiefilmer til fra Romeros hånd, i tillegg til et utall filmer fra langt mindre talentfulle kopister.

Diary of the Dead er den femte i rekka, og denne gangen har Romero vendt tilbake til røttene. De fire første filmene har hengt litt sånn løselig sammen, men denne gangen har han ryddet bordet og dekket på på nytt. De døde kommer tilbake, og det er første gang det skjer. Som om Night of the Living Dead aldri noen gang skulle ha funnet sted.

Romero benytter seg her av den allerede gamle vrien det er å la historien fortelles gjennom et førstepersons kamera. Ala Blair Witch og Cloverfield altså. Men Romero sikrer seg litt større bevegelsesfrihet gjennom å la en av hovedpersonene finne et kamera på veien, slik at man har to. Noe som jo gir muligheten for litt kryssklipping. I tillegg så er det klippet inn bilder fra nyhetssendinger, overvåkningskameraer, mobiltelefoner og youtube-klipp, og en av karakterene gir oss en voiceover som forklarer at det vi ser er en redigert dokumentarfilm som dokumenterer en gjeng med filmstudenter i en bobil i det zombiene våkner til liv. Noe som jo forklarer at det er musikk til bildene f.eks.

Men alt dette vet dere vel allerede, så la oss komme oss til den subjektive delen av denne posten hvor jeg liksom skal si hva jeg synes om filmen, og hvorfor.

Det kan virke som om meningene om zombie/Romero-fansen er splittet i synet på denne filmen. Under nesten hver eneste positive anmeldelse ute på nettet så kan man finne minst et par stykker i kommentarfeltet som prøver å overdøve hverandre i å fortelle hvor mye denne filmen faktisk suger. Og de slenger gjerne på noen ord om hvor mye de har digget det Romero har gjort tidligere.

Dem om det.

Det er ingen perfekt film, den har sine feil og mangler. Skuespillet er vel så som så, ikke alle karakterene like sterke. Filmen virrer litt i tonen, fra å være nesten litt sånn Scream-aktig selvironisk, til å være nesten litt i overkant selvhøytidelig. Og som vi har vært inne på før så er Romeros utgangspunkt denne gangen å si et eller annet om denne blekkspruten som vi gjerne kaller bloggsfæren, og selv om han har mange gode poenger, så er han kanskje litt vel pessimistisk på dens vegne?

Tung på labben i kritikken er han ihvertfall, men dette er jo en høyst diskutabel innvending.

Men innvendinger til tross, det pleier å være en bra pekepinn på at du har sett bra film når du i flere dager etterpå ikke klarer å la være å tenke på den. Du ligger og sløver på en madrass i hagen, spiser bringebær, ser opp på den knallblå himmelen, mens kvitepusen velter seg på ryggen i solsteika, og Hagbarth pusler med sitt borte ved den gamle båten som aldri mer skal få vann under kjølen. Og vips så har du hodet fullt av Romeros zombier. Hvor i all verden kom de fra tenker du kanskje, men de har ikke tenkt å dra igjen med det første.

Eller du sleper deg opp stien til Brandsøyåsen, eller K3 som jeg kaller det, i hælene på en uforskammet sprek Flopsy. I stedet for å gå opp den vanlige veien har hun dratt deg med den veien som går gjennom skauen og rett opp fjellet, ryggen er våt av svette, tunga henger nede på fjerde skjorteknapp, Flopsy sier et eller annet, men du har ikke pust til å svare. Men vent…var det ikke en zombie du så mellom trærne der borte?

Og det var det jo, om enn ikke en av Romero sine, men heller en av den typen som lett og uanstrengt jogger opp fjellsiden i nytt treningsutstyr som allikevel ser naturlig velbrukt ut. Pannebånd, bart, og ikke tung i pusten i det hele tatt.

I grunnen langt mer skremmende enn de fleste filmzombier spør du meg.

Men dere skjønner tegninga. Diary of the Dead har sine skjønnhetsflekker, men den suger ikke i det hele tatt. Stort sett så er den faktisk riktig bra. En scene der filmstudentene blir angrepet av zombier, og jenta med kameraet filmer angrepet i stedet for å hjelpe, er et strøk av magi. Under filmingen fanger bildene opp en av de andre filmstudentene som også står der med kameraet på skulderen i stedet for å hjelpe. Selvfølgelig en kommentar til kikkermentaliteten vår, og den treffer.

Og det er mer av samme sak.

Romero bruker bilder fra Katarina-katastrofen, og lar nasjonalgarden herje vilt, mens en gjeng med afro-amerikanere derimot har full kontroll på situasjonen og stasjer seg opp med våpen og forsyninger på et sikkert sted, og gir våre helter studentene den hjelpen de trenger.

Og effektene er brillefine. Zombiene blir tatt livet av på kreativt vis ved hjelp av pil og bue, sverd, eller syre. Hva man nå enn måtte ha for hånden.

Dette er en film som vil noe, som har en mening. Det handler ikke om blod og gørr, ihvertfall ikke bare, men om å formidle noen tanker om samfunnet. Og gud hvor deilig det er at Romero fortsatt bruker denne sjangeren til å komme med sine betraktninger.

Det er ikke årets beste film, men den går nok inn på topp ti med god margin.

Hummer og kanari

Internett vil ødelegge demokratiet?


Creative Commons License photo credit: gotesan

For ikke så lenge siden var det George A.Romero som var ute og advarte mot internett, nå har en annen regissør plukket opp stafettpinnen, i en tale til National Association of Broadcasters Show fyrte Barry Sonnenfeld nylig av en skikkelig salve:

children today will grow up with “no concept of the right to privacy and in fact not understand the need for it. Because the Facebook generation is not concerned with what people know about them . . . they will have no problem with additional governmental supervision, spying and intervention. They will be thrilled that the Internet will be able to follow their every move

Og det er jo enkelte som har gjort seg morsom i forbindelse med det mye omtalte datalagringsdirektivet, at det slettes ikke er nødvendig å innføre siden all informasjonen uansett ligger på Facebook, eller noe i den duren?

Nå vet jeg ikke hvor alvorlig man skal ta en fyr som er mest kjent for å ha regissert Men in Black-filmene og Wild Wild West, men om han har rett så er det ikke en udelt hyggelig fremtid vi går i møte:

“I suspect, we are probably looking at the last generation of Americans that exist in a democracy. Totalitarianism is not far in our future, and the next generation will go down that road happily.

Og dette minner meg på en post jeg tenkte å skrive for noen måneder tilbake, men som kokte bort i kålrabistappa: Er vi egentlig klar over hvilke muligheter som ligger i dette fordømte internettet for et totalitært regime som mot all formodning skulle vise seg å være øpptudeit med den teknologiske utvikllingen? Er det ikke i Ender’s Game at Orson Scott Card lar to hyperintelligente ungdommer manipulere storpolitikken gjennom kløktig bruk av intenett?

I oppbygningen til, og utførelsen av, folkemordet i Rwanda i 1994 spilte en radiostasjon en ikke ubetydelig rolle.  Er det helt utenkelig at internettet kan brukes på lignende vis?

Eller er det bare meg som har en litt vel utviklet fantasi her på morrakvisten? Kanskje er det heller slik at nettet nok har et potensiale for misbruk også for totalitære regimer, men at det bare er i teorien? Hvis hutuene hadde hatt PC’er i stedet for radioer hadde det ikke blitt noe folkemord siden folket ikke hadde hatt tid til å gå ut og drepe. De hadde i stedet blitt hjemme for å sjekke statcounteren og se om det var noen nye kommentarer på den siste bloggposten deres? I stedet for å slå ihjel tutsiene hadde de kanskje sendt dem invitasjoner inneholdende fjollete applikasjoner på Facebook?

Ja, jeg vet neimen ikke hva som er verst jeg…

Page 1 of 212
%d bloggers like this: