web analytics

Tag Archives: george w.bush

Hummer og kanari

Ta en sko for demokratiet

I dag har jeg sett på det youtubeklippet der George W.Bush får kastet et par sko etter seg. Det er så hysterisk morsomt at jeg måtte se det flere ganger på rad. Muntadar al-Zaidi ser ut som han har kastet sko hele livet, det første kastet er meget velplassert, en president med litt dårligere reaksjonsevne, i litt dårligere fysisk form, hadde fått den rett i snørra. Det andre kastet går dessverre litt for høyt.

Selv om al-Zaidi er kjapp som en oter, så er det egentlig ganske utrolig at han faktisk får lov til å kaste begge skoene sine, før han blir overmannet. Hvor er Secret Service? Burde det ikke vært en staut agent ved presidentens side, som var parat til å ta en sko for presidenten? Men neida, først etter at den andre skoen har forlatt al-Zaidis fot kommer det en gjeng stormende ut fra døren bak presidenten for å se hva som er på gang.

Selv Secret Service ser kanskje frem til å få en ny president nå?

Men mest av alt tenker jeg på hvilken fantastisk demontsrasjonsmetode det egentlig er. Å kaste en sko. Eller to. Det kan vel egentlig ikke bli bedre?

Selv om du har en presisjon og en kraft i skokastingen som er en al-Zaidi verdig, så er det tross alt begrenset hvilken skade du klarer å gjøre med en sko. En øm nese, og kanskje litt neseblod, er vel det verst tenkelige scenariet, og såpass må man nesten tåle i ytringsfrihetens navn.  Det geniale er at motstanderen, vedkommende som du demonstrerer mot med skokastingen, vil få store problemer med å få vridd den ømme nesen til sin fordel.

Jeg mener, får du en brostein i hodet, så er det en pøbel og et rasshøl som har kastet den, og sympatien er på din side. Får du en gammel gymsko i snuten så er det du som er idioten uansett hvordan du vrir og vrenger på det.

– Au, nesa mi, ytringsfriheten min er truet. Dette er totalt uakseptabelt!

– Jo jo, dette er selvfølgelig ikke bra. (Knis, hun fikk en gymsko i trynet, knis knis!)

Siv Jensens vanlige og forutsigbare rettferdige harme ville bare blitt komisk, om demonstrantene under opptøyene i Oslo torsdag kveld hadde nøyet seg med å kaste sko på meningsmotstanderene.

–  Jeg synes det er ubehagelig at volden kommer så tett på, sier Frp-formann Siv Jensen til Dagbladet.no.

– Ja, dette er svært alvorlig! (Knis knis, kanskje skoene lukter tåfis? Skikkelig ubehagelig! Knis knis)

– Jeg har deltatt i mye i dag, også farlige situasjoner. Jeg har valgt å gjøre det fordi jeg ønsker å stå oppreist for demokratiet.

– Bra Siv! Ta en sko for demokratiet! (Knis knis)

Med sko i stedet for kniver, slagvåpen, og molotov cocktails, så kan du ikke tape. Med brannbomber, hærverk og pøbelstreker kan du ikke vinne. Alle synes du er en dust uansett hva de ellers måtte mene om saken.

Bok og Film

Hjorthen ser film: Skuffende Fatso

Ikke alt for imponerende Fatso
Ikke alt for imponerende Fatso

Med skuffende Fatso tenker jeg ikke på det sørgelige faktum at jeg, når jeg skulle på jobb etter juleferien, hadde så store problemer med å få kneppet igjen buksa at jeg til slutt måtte kneppe den uten skjorta på, og heller stappe den nedi etterpå.

Det var vel helst det jeg burde ha tenkt på?

Men neida, jeg tenker på filmatiseringen av Lars Ramslies bok Fatso. Den skuffet meg så mye at jeg etter å ha kommet ut av kinosalen hadde mest lyst til å avfeie den som nærmest totalt mislykket. Men så er det bare det at jeg syntes Arild Fröhlich gjorde en veldig fin jobb med Pitbull-Terje for noen år tilbake, og hovedrolleinnehaver Jøgge Kaalstad er unektelig en flink fyr. Kunne det være noe jeg hadde gått glipp av her? Var det jeg som var dum, og ikke filmen?

Fatso er filmen om den lett korpulente Rino, som er ensom og uttafor, med tjukke brilleglass, ufikse klær, og et ikke helt sunt forhold til porno. Han bor i en leilighet som han har overtatt etter bestemora, jobber med å oversette verktøysmanualer fra tysk, og tilbringer ellers mesteparten av tiden med å se porno og runke. Når han da ikke henger sammen med kompisen sin, Filip, som vel er enda mer mislykket enn Rino på sett og vis.

Men en dag finner faren til Rino ut at han kan leie ut ett av rommene i leiligheten til Rino, og dermed er det duket for forandringer. Men er det en forandring vi kan tro på?

Jeg har lest boka som filmen er basert på, og det blir unektelig slik at man har den med seg i bakhodet. Det kan være der noe av problemet ligger, for i stedet for å møte filmen med åpent sinn, og kanskje se hva som kanskje er regissørens intensjoner, som vel er å lage en slags komedie, så irriterer jeg meg over at Rino fremstår som litt i overkant karikert.  Med sin håpløse sveis, briller som ikke har vært moderne på denne siden av Åge Aleksandersens røde ditto, og sin pensjonistgarderobe, så blir Rino mest bare latterlig, og ikke en fyr vi identifiserer oss med. 

Jeg sitter og lurer på om man ikke har stolt på at Jøgge Kaalstad er skuespiller nok til å fremstille Rino som en ensom og usikker stakkar, uten å ty til karikaturen. Men det er han utvilsomt, og saken er nok heller at regissør Fröhlich vil lage en annen film enn den jeg ønsket å se.

Simon og Garfunkel
Simon og Garfunkel

Ifølge et intervju i Film&Kino kan man lese at Rino og Filips utseende er basert på platecoveret til Simon & Garfunkels Greatest Hitsalbum.  Det har man lykkes rimelig bra med, særlig Filip kunne vel sklidd rett inn i Den siste revejakta, uten å bytte kostyme. Filmen har i det hele tatt sin del av 70-tallsestetikk, både utseendemessig, på soundtracket, og i den tekniske utførelsen. Alle filmeffekter er gjort mekanisk, og foran kamera, med unntak av animerte sekvenser her og der, med Rinos tegneseriealterego Kaptein Kuk. Klipping er gjort på gamlemåten, og man har ikke gjort noe digitalt etterarbeid. Det ser knall ut.

Men jeg skjønner ikke hvorfor? Rino og Filip går rundt som etterlevninger fra 70-tallet, men hans unge svenske leieboer, og hennes hippe og kule venner, befinner seg da definitivt i nåtid? Det blir en kontrast der som jeg ikke skjønner, jeg blir bare forvirret av det hele.

Men hovedproblemet med filmen er, etter min mening, at man ikke klarer å skape noe større sympati for denne storrunkende tjukkassen. Han er i grunnen temmelig ufordragelig, og når han mot slutten av filmen nesten kommer i skade for å skjære av seg kølla med en vinkelsliper (Eller hva slags powertool det nå egentlig var, vinkelsliper hørtes så kult ut) så frembringer det ikke stort annet enn et skuldertrekk hos meg. Jeg gir fullstendig blaffen i hvordan det går med denne karakteren.

Filmen har fått svært så blandet mottagelse. Fra to prikker på Stavanger Aftenblads terning, til en hurramegrundtjublende femmer hos NRK P3. Sistnevnte baserer vel den karakteren hovedsaklig på at han som skriver anmeldelsen har funnet den sympatien for Rino som jeg ikke klarte å lete frem.

(…) vi utvikler et beskyttelsesinstinkt. Vi vil hoppe gjennom filmruta og ta vare på Rino, for han er egentlig en liten gutt som er redd for verden.

Resten av anmeldelsene ligger og vaker i det kjedelige og udefinerbare midtsjiktet, og ingen av dem klarer å gi meg noe større innsikt i hva jeg egentlig går glipp av her. Jeg tror nesten jeg må holde på at dette er ganske så mislykket. Som komedie er det ikke morsomt nok, og som en film om mannlig seksualitet og utenforskap er den for lett.

Men noen kan kanskje hjelpe meg med en sang fra soundtracket? Jeg har ikke hørt den på sikkert femogtjue år, og kommer ikke på hvem som synger, men lydmessig minner den litt om Neil Young på det ikke akkurat vellykkede Trans-albumet. Den inneholder en tekstlinje som sier noe slikt som Jeg er en isotop, en mørkets kurer, eller ihvertfall noe som ligner. Hvilken sang og artist er nå dette da? Jeg blir gal av å tenke på det…

Andre filmer som vi nesten skal forbigå i stillhet:

The Commitments, som var et hyggelig gjensyn med en ålreit film, men siden denne gikk på kino har disse gamle soulsangene, som den gang var et friskt pust, blitt spilt ettertrykkelig ihjel. Hvor ble det forresten av denne Andrew Strong? Drukna i en Guinnes?

The Day the Earth Stood Still, nyinnspillingen med Keanu Reeves, ikke den gode gamle klassikeren. Denne hadde vi faktisk norgespremiere på, men det hadde jeg glemt. Publikum i Høljebyen gikk ikke mann av huse de heller. Filmen er ganske underholdende en stund, men etterhvert blir det så mye vås at det ikke holder helt inn. Som alien som ikke helt forstår menneskene har ihvertfall Keanu Reeves denne gangen en unnskyldning for å ha litt få ansiktsuttrykk å bytte på.

W. Som jo er Oliver Stones film om George Dubya Bush. Et solid stykke arbeid, men vi er vel så lei av Bush nå, at dette ikke egentlig er noe vi gidder å forholde oss til i særlig grad. Er det litt for tidlig med en biografisk film om fjolseBush? Jeg føler meg ihvertfall stadig hensatt til Mad TV når jeg ser hun som spiller Condi Rice bevege seg inn og ut av bildet. Men pluss for at Karl Rove nærmest fremstår som en moderne Grima Ormtunge her. Greit nok. Kanskje til og med bra om man ser den igjen om et par år?

Varg Veum – Kvinnen i kjøleskapet, som ikke er den beste av Veumfilmatiseringene, så mye er sikkert. Veum vaser rundt på jakt etter en harddisk, som viser seg å være en minnebrikke, gjemt inne i en rubiks kube. Som Veum hiver på havet, uvisst av hvilken grunn. Dennis Storhøi er med, og hver gang han er på skjermen må enten Flopsy eller jeg dra en dårlig vits basert på disse dønn irriterende reklamene der Storhøi prøver å selge oss forsikringer. Jeg håper han fikk godt betalt, for de reklamene står i veien for det meste han kommer til å gjøre foran kamera i lang lang tid fremover.

Hummer og kanari

I drink, I get drunk, I fall down. No problem!

En av de mest populære forklaringene på hvordan i huleste amerikanerene kunne gjenvelge George W. Bush til president var den der om at gjennomsnittsamerikaneren godt kunne se for seg Bush stikke bortom for å grille en biff og dele en sixpack med budweisere.

Burde de ikke ha forutsett at mannen kom til å drikke langt mer enn sin halvpart av sixpacken, bli dritings, aldri ville gå hjem igjen, og dessuten trenge hjelp til å komme seg opp og ut til drosjen som du har bestilt til ham?

Og det verste er at i høst kommer de til å gjøre den samme feilen igjen.

Hummer og kanari

Bush kaller McCain en “Ekte konservativ”

microphone.gifPresident Bush kalte John McCain en “Ekte konservativ” forrige søndag, og fortalte reportere at McCain med sikkerhet ville gjøre en fin jobb med å videreføre Bushadministrasjonens politikk.

Dette opprørte McCains supportere som sa at det ikke var noen grunn for President Bush til å “angripe vår kandidat”. “Jeg vet ikke hva John McCain har gjort mot President Bush for å fortjene dette,” sa Gladys Denovio, en selverklært moderat republikaner som leder the Midwest chapter of Boosters for John McCain.

“Det var en unødvendig, fordervet ting å si,” sa advokat John Bristol fra Ohio. President Bush hadde ingen grunn til å være så ufin, la han til. “Hva blir det neste?” spurte Bristol. “Skal han si at McCain er et rasshøl?”

Ekte konservative kritiserte også President Bushs uttalelse, og slo fast at den dagen President Bush viste prov på at han visste hva en ekte konservativ var forventet de å kunne observere griser fly over ishockeybaner i Helvete. “Inntil da burde han holde kjeften lukket,” foreslo de.

“George Bush er den førse såkalt konservative som kutter skattene samtidig som han øker størrelsen på den føderale staten kraftig,” sa politisk ekspert Professor Madeleine Fullbuck. “Kanskje vi kan kalle ham en høyrevridd religiøs økonomisk konservatiberal?”

Skrevet av Tom Burka, Opinions You Should Have.

%d bloggers like this: