web analytics

Tag Archives: hagbarth

Hummer og kanari

Hagbarth, døden og zombier i massevis

Tidligere i dag kjørte vi en tur inn til svigers med de håpefulle små. Tanken var å få et par timers barnepass sånn at vi kunne demonstrere våre sosialistiske tilbøyeligheter med litt hagearbeid i det fine været. Hagbarth var glad for et besøk på Bøgda siden Tante Plante var på besøk i helgen, men når vi kom inn så hadde hun kjørt seg en tur på byen. Hagbarth bestemte seg da for at han ikke ville inn, men heller være ute og vente på henne. Greit nok det, han er vant til å suse litt rundt alene i hagen der, så det var ikke noe problem.

Etter en stund uten at vi hadde verken hørt eller sett noe til ham tenkte jeg det var best å sjekke opp litt, og når jeg ikke kunne se ham verken fra vindu eller veranda tok jeg på meg skoene og gikk ut for å se etter ham.

Han var ikke oppe ved klatretreet, og jeg kunne heller ikke se ham borte ved sandkassa og huskestativet. Eller noe annet sted for den saks skyld. Jeg ropte på ham, men fikk ingen svar. Da gikk jeg ned på forsiden av huset, heller ikke der kunne jeg se noe til ham.

– Hagbarth!

Ropte jeg. Og en gang til:

– Hagbarth!

Da spretter han plutselig opp fra bak en gammel tråbil inne under verandaen og skriker ut.

– Waaaaaow!

Jeg skvetter litt på ordentlig, men for å glede den lille pøbelen så overdriver jeg litt og later som om jeg skvatt kjempemye. Han ler høyt, og sammen går vi opp til baksiden av huset igjen mens jeg liksomkjefter på ham.

– Hvorfor ropte du sånn Hagbarth enkli?

– Jeg så deg ikke noe sted vet du, og da lurte jeg jo litt på hvor du var blitt av.

– Var du redd for at jeg var blitt død og sånn da?

– Ja, jeg var jo litt bekymret vet du.

– Det er vel ikke noe å være redd for!

– Synes du ikke?

– Nei, for vi er jo ikke død så veldig lenge enkli.

– Tror du ikke? Jeg trodde det var sånn at når man var død så var man død for bestandig jeg?

– Ja…sånn er det jo. Jeg skal ikke inn enda jeg, nå går du den veien, og så går jeg den veien, og så ser vi hvem som vinner?

Og sånn blir det selvfølgelig.

– – –

Senere, når har hentet de små og vi kjører hjemover igjen, på vei inn i Høljebyen, ser vi plutselig et helikopter som er i ferd med å lande midt i byen. På parkeringsplassen foran kjøpesenteret for å være nøyaktig. Når vi kommer litt nærmere ser vi at det er en luftambulanse, og at en jordambulanse står og sperrer veien inn i sentrum. Det har skjedd et eller annet, og vi blir selvfølgelig veldig nysgjerrige. Vi stopper bilen så nær vi kan og sitter og ser litt, delvis fordi vi er nysgjerrige, men mest fordi vi tenker det kan  være litt kult for Hagbarth å se helikopteret lette igjen. Mens vi sitter der kommer ambulansepersonellet løpende ned mot helikopteret med en båre mellom seg. Firdapostens utskremte dukker opp med kameraet, og blir bortvist når han våger seg for nære, mens de får hvem det nå måtte være inn i helikopteret. Vi tenker at nå letter det sikkert snart, men det gjør det ikke, og ingen virker å ha det så veldig travelt heller. Vi synes i grunnen ikke vi kan sitte der og glane så mye lenger, så jeg fyrer opp bilen igjen, og vi kjører hjemover. Når vi kjører forbi helikopteret ser vi at personellet jobber febrilsk med hjertekompresjon inne i helikopteret. I hvert fall ser det sånn ut for oss.

Og i et flash er i hvert fall jeg tilbake til den gangen jeg satt sammenkrøpet på kjøkkenet mens ambulansepersonellet drev med febrilsk gjenopplivning inne i stua. Jeg håper virkelig det gikk bedre denne gangen enn det gjorde da.

– – –

På kvelden oppdager Hagbarth at jeg har noe på telefonen min som heter Zombie Run. Dette er han svært nysgjerrig på. Jeg har forklart ham tidligere at zombier er folk som har vært døde, men som har våknet opp igjen og nå er veldig sultne. Av en eller annen grunn vil de helst spise andre folk, og Hagbarth er veldig fascinert av dette. Når det gjelder det Zombie Run-greiene på telefonen, så er det et slags spill som bruker kart og gps for å lage et slags rollespill der man må prøve å unngå zombier når man er ute og går tur. Jeg har ikke prøvd det før i dag, men når Hagbarth er så fascinert så bestemmer jeg meg for å teste det når jeg nå allikevel skal ut og kjøpe brød til kveldsmaten på Shell.

Jeg kommer meg til Shell, men når jeg skal hjem igjen stiller jeg innstillingene slik at zombiene går litt fortere, og det ender med at jeg blir overfalt og spist allerede ved SMS. Dette forteller jeg Hagbarth når jeg kommer hjem igjen, og han er veldig hissig på å prøve, samtidig som han nok synes dette er litt skummelt også. Jeg forteller ham at vi kan ikke spille spillet når vi sitter i stua, vi må gjøre det mens vi er ute og går, men hvis han har lyst kan vi gjøre det på vei til barnehagen i morgen.

Og så viser jeg ham hvordan vi gjør det. Setter flagget der barnehagen er, og viser ham  hvordan det plutselig dukker opp zombier.

– Se her, her er barnehagen, her er huset vårt, og i morgen skal vi gå den veien der. Ser du alle de zombiene som vi må komme oss forbi?

– På ordentlig?!?

– Nei nei, de er bare på telefonen! Men når vi går kan vi se hvor vi er, og så kan vi se hvor zombiene er, og så må vi prøve å unngå dem.

– Åja. Men har zombiene øyne da?

– Ja de har jo det.

– Ikke på telefonen, der er de helt grønne, og så går de liksom sånn.

Han gjør en ganske god zombie-imitasjon.

– Men, kan zombier bli døde da?

– Ja, hvis man skyter dem i hodet.

– Men de er jo folk som allerede har vært døde og så blitt levende igjen. Hvorfor kan de bli døde igjen da enkli?

Og det er enda en av de mange mange gangen om dagen hvor jeg blir svar skyldig og bare kan svare at jeg sannelig ikke vet, men det er vel bare sånn det er da.

– Men finnes zombier på ordentlig da?

– Jeg har i hvert fall aldri sett noen, svarer Flopsy.

– Kanskje de finnes i et annet land?

– Ja, jeg tror de finnes, sier jeg.

Hagbarth tenker litt, så konkluderer han:

– Nei, du har rett mamma, de finnes ikke.

Så da gjør de vel ikke det da, men vi skal holde øynene åpne på veien til barnehagen i morgen allikevel. Bare sånn for sikkerhets skyld.

Hummer og kanari

Sånn helt malapropo…

I statsfeminismens høyborg, det likestilte Norge, er det helt vanlig når det inviteres til barnebursdag at man inviterer bare guttene i klassen. Eller bare jentene da, om den håpefulle er av det rosa kjønn.

Uten å gjøre noe poeng av noe som helst, så syntes jeg allikevel det var litt morsomt når Hagbarth møtte opp i bursdagen til han gutten med det arabiske navnet i går kveld, og det viste seg at alle de store på avdelingen hans var invitert. Både guttene og jentene.

Men jeg regner med at familien som inviterte til bursdag lærer etterhvert, og snart begynner å oppføre seg som ordentlige nordmenn.

Hummer og kanari

Samtale med superhelten

Hagbarth og jeg skal i Badehesten en tur, vi må bare kjøre hjemom og hente badetøyet.

– Jeg venter i bilen, sier Hagbarth. Jeg er ikke overbevist, men lar han under sterk tvil få lov til å sitte i bilen mens jeg løper opp og henter badebukser og håndklær. Jeg er kjapt tilbake og bak i bilen sitter Hagbarth og gliser.

– Gikk det bra, spør jeg.

– Ja!

– Du ble ikke redd?

– Nehei.

– Det var bra. Da var det bare jeg som var litt redd da.

– Hva var det du var redd for da?

– Nei du vet, alt galt som kan skje. Kanskje en skurk brøt seg inn i bilen og stakk av med både bilen og deg f.eks.

– Det er ingen skurker i Florø!

– Nei, ikke så mange i hvert fall, og sikkert ingen som gidder å stjele denne Toyotabilen.

– Men hvis en skurk gjør det, da bare rømmer jeg!

– Ja det var lurt.

– Men atte…

– Ja?

– Hvordan rømmer man egentlig?

– Nei si det, da må man bare komme seg ut og gå sin vei da.

– Rømmer man da?

– Ja.

– Sant det ikke er farlig å sloss med skurker?

– Joda, det kan være farlig det altså!

– Ja! Hvis skurken har pistol!

– Ja da er det farlig, men det kan være farlig ellers også.

– Hvorfor det da?

– Tja, man kan jo falle og slå hodet på en stein for eksempel.

– Mmmm… Hvis en skurk tar bilen så rømmer jeg bare, og hvis han går ut av bilen så tar jeg ham!

– Okay.

– Og hvis det er skurken som faller og slår hodet på steinen så er det ikke farlig.

– Nei…

– Da er det bare farlig for skurken. Da er det han som får vondt!

– Ja det er vel sant.

– Da gråter han!

– Ja det er vel sånn det er ja.

– Jeg er den eneste superhelten i Norge!

– Er du det ja?

– Ja, jeg og mamma og pappa. Babyen er for liten til å være superhelt.

– Ja det er vel en fordel å kunne gå hvis man skal være superhelt?

– Ja, men hun blir det snart altså!

Hummer og kanari

Engelen

– Jaja Hagbarth, blir det kjekt å begynne i barnehagen igjen etter juleferien da?

– NEI!

– Å?

– Det er kjedelig der.

– Men du har jo Gregorius der da. Er vel ikke kjedelig å leke med ham?

– Jeg vil heller han skal komme på besøk. Det er kjedelig i barnehagen!

– Hmm. Gjør dere ikke noe gøy i barnehagen da?

– Nei, vi må bare være engler hele tiden.

– Hæ?

– De voksne vil at vi skal være engler hele tiden!

– Åja, du tenker på julespillet?

– Ja, og det er kjempekjedelig.

– Mmmm…

– Jeg vil ikke være engel, men de voksne sier at vi må.

– Ja det sier de nok, men nå er jo jula ferdig, så nå blir det ikke noe mer julespill.

– Joho, for det kommer igjen når det blir jul igjen!

– Ja, det gjør jo det, men da kan du si til de voksne at du ikke har lyst til å være med?

– Jammen jeg gjør det. Gregorius vil heller ikke, men de voksne sier at vi må allikevel.

– Man må av og til gjøre ting man ikke har lyst til vet du.

– Men de voksne sier at det  blir kjekt når alle mammaene og pappaene kommer for å se på, men det blir ikke det, det blir bare teit!


Og det verste er jo at han har helt rett.

Hummer og kanari

Barnehagedrama

Hagbarth ligger i sengen om morgenen og skal snart stå opp og gå i barnehagen. Plutselig sier han:

– Hvis Gregorius ikke vil være vennen min mer så er jeg klar for å dø.

– Neivel!

– Jo. Jeg legger meg i veien og venter på at det skal komme bil.

– Jammen jammen…

Og det er som om hjertet skal briste, for plutselig kommer man på at det neimen ikke var lett å være liten heller, og alt som man må gjennom, alt som må læres, skuffelser, nederlag, vanskeligheter, faenskap, livets fantestreker, og så vil man så gjerne skjerme ham for alt det der vonde som livet nødvendigvis bringer med seg, men det kan man jo ikke, og selv om man kunne så er det antagelig ikke noe lurt, for man må jo lære seg at livet ikke alltid er lett, at man ikke alltid kan være midtpunktet, at man noen ganger må sette egne behov til side, at folk ikke alltid gjør det man vil de skal gjøre. I det hele tatt. Og man skjønner jo at dette er vondt og vanskelig for ham, Gregorius og Hagbarth har jo vært bestiser helt siden de begynte i barnehagen, og nå har det skjedd et eller annet som gjør at de ikke er venner lenger. Men hva skal man nå gjøre da?

– Men dere blir sikkert venner igjen snart. Tror du ikke?

– Nei!

– Det tror jeg. Jeg tror Gregorius har glemt hele greia når dere kommer i barnehagen i dag, og så er dere venner igjen.

– Nei! Vi blir ikke kompiser igjen før han ber om unnskyldning!


%d bloggers like this: