web analytics

Tag Archives: hagbarth

Hummer og kanari

En helt vanlig dag i heimen

– Hagbarth, du får ikke lov til å åpne det vinduet der, det har jeg sagt til deg før.

– Hvorfor ikke?

– For det første fordi det er kaldt ute, og for det andre så er jeg redd du skal falle ut.

– Jammen jeg faller ikke ut.

– Det er jeg nå ikke så sikker på, ta nå å sett på den haspen igjen før jeg blir sint på deg.

– Du bestemmer ikke alt.

– Mulig det, men jeg bestemmer i hvert fall at det vinduet skal være igjen.

– Da kaster jeg stolen på deg.

– Da får du gå på rommet ditt, og være der til du er ferdig med å være sint.

– Da kommer jeg bare ned igjen.

– Da bærer jeg deg opp igjen og låser døra.

– Jeg driter i det.

– Jaja, men sånn er det. Du er tre år, og det er fortsatt jeg som bestemmer.

– Da skyter jeg deg.

– Jada, smelt meg med den skumle laseren.

– Jeg skjærer ut øynene dine!

– Du, hvis du skal fortsette å snakke sånn, og komme med sånne stygge trusler, så får du heller flytte inn til besti eller noe, for sånn orker ikke jeg å ha det her hjemme altså. Skjerp deg!

– Da skal jeg ha med meg lillebroren min!

Hummer og kanari

Huskeglemme

Jeg husker ganske lite fra barndommen. Noen ganger lurer jeg på om jeg husker ganske lite fra voksenlivet også, men det er nå en annen sak. Men altså barndommen. Jeg husker lite, men av og til kommer det glimt, ting som jeg har glemt, som plutselig dukker opp, og forsvinner igjen. Det kan være ting, små opplevelser, lukter, jeg vet ikke hva. Ja, dere vet antagelig hvordan det er. Jeg regner med at dette er ganske allmengyldig, selv om jeg har inntrykk av at folk flest husker mer fra sin barndom enn det jeg gjør.

Men hukommelsen er en slu jævel, den tilpasser seg situasjoner, og er særs upålitelig. Jeg har et tidlig minne fra barndommen av at jeg sitter på et persisk teppe foran barskapet til gamlingen og er baby. Jeg har på meg blå babyklær. Men sannsynligvis husker jeg ikke dette i det hele tatt, men derimot et bilde av meg på et persisk teppe foran barskapet til gamlingen. Og etterhvert som åra går så er det vanskelig å vite hva som er ekte minner, og hva som er skyggebilder av andre minner, bilder, noe som har blitt fortalt en, noe som kanskje aldri har skjedd, noe som har skjedd med noen andre.

Så jeg vetta fankern jeg, om det er noen vits i å notere ned sånne små bruddstykker av glemte minner som dukker opp. Erstatter jeg bare minnene med nye minner om at jeg skrev dem ned, og at vi kanskje snakket om det i kommentarfeltet etterpå? Og hvem bryr seg egentlig? Bryr jeg meg? Gjør du?

Men altså, grunnen til at jeg skriver dette var at jeg fikk et sånt minne-flashback tidligere i kveld. Flopsy holdt på med å organisere skapplassen vår når jeg kom hjem fra jobb. Til det hadde hun kjøpt inn noen nye trådkurver, og Hagbarth holdt på å leke med esken som disse trådkurvene hadde vært i før de ble pakket opp og tatt i bruk. Han krøp inn i esken, lukket igjen, påsto at det var en båt, og at stuegulvet var havet.

Et ganske lite hav formodentlig. Lopphavet kanskje?

I hvert fall fikk det meg plutselig til å tenke på at jeg selv hadde lekt med en lignende stor eske når jeg var liten. Men jeg lekte ikke at det var en båt, jeg tegnet knapper inne i esken, og lekte at det var en heis. Så da var det å ta esken over hodet, trykke på knappen, og så gå vente på at heisen skulle gå opp i andre etasje. Også husker jeg at jeg lurte moren min til å ta heisen sammen med meg. Vi tok esken over hodene våre, trykket på knappen, og forsøkte å gå opp trappen.

Det endte med at hun dunket hodet sitt, og det var vel den leken antar jeg. I  hvert fall er det slik jeg husker det.

Jeg husker ikke hvordan hun så ut, jeg vet ikke hvor gammel jeg var, alt jeg husker er den magiske følelsen av at en eske kunne bli en heis, og den milde skuffelsen over at når alt kom til alt så var den bare en eske som en liten gutt hadde tegnet knapper som egentlig lignet skuffende lite på vanlige heisknapper.

Dere ser hva jeg mener? Her er jeg allerede i gang med å tolke dette minneflashbacket ditt det passer meg i dag. Husker jeg egentlig den magiske følelsen? Eller den milde skuffelsen? Eller er dette noe jeg smører på etterpå for å gjøre meg interessant?

Egentlig husker jeg kanskje bare esken, tusjen, heisen, og dunket?

Kommer Hagbarth til å huske at jeg ikke kunne skyve eskebåten hans helt til land fordi det sto en annen eske i veien som jeg ikke gadd å flytte på fordi jeg egentlig holdt på å sortere gamle klær, og ikke hadde tid til å leke like mye med ham som han gjerne ville?

Vil han huske magien eller skuffelsen?

Hummer og kanari

Skurker og troll i sommeridyll

Hagbarth har vært ganske opptatt av skurker i en god stund nå. Det er antagelig en bivirkning av spillene hans på Xboxen, særlig Lego Batman. Skurkene er ganske fascinerende. De er ikke skumle som troll, noe som antagelig kommer av at de er ganske dumme, og alltid taper til slutt, men som sagt ganske fascinerende. Og en ting Hagbarth lurer fælt på er hvorfor skurkene gjør som de gjør. Hvorfor gidder noen å være skurker når alt de oppnår er å få juling av Batman og Robin, og ende opp i fengsel?

– Hvorfor er de skurker, spør Hagbarth.

– Nei, de har vel hatt en vanskelig barndom da, svarer jeg.

– Hæ?

Sier Hagbarth. Jeg prøver meg med at vi trenger skurkene slik at det skal bli litt mer morsomt å spille Lego Batman, men den forklaringen holder ikke. Vanligvis må jeg tilstå at jeg kommer til kort, at jeg ikke vet hvorfor skurkene er som de er, hvorfor de ikke f.eks jobber i helsevesenet i stedet.

– Hvorfor er de skurker, spør Hagbarth.

– De er vel bare dumme da, svarer jeg.

– Vet du ikke, spør Hagbarth.

– Har ikke peiling, svarer jeg. – Spør Nils Christie.

– Hæ?

Sier Hagbarth, og har sikkert rett i det. Skurker er jo litt mystiske, i hvert fall når man er tre og et halvt. Det meste er i grunnen litt mystisk når man er tre og et halvt og fortsatt lurer på om det finnes troll i fjellet eller i skogen. (Vi voksne VET jo at de er der)

Sist lørdag var vi på Hunderfossen, Hagbarth, Flopsy og jeg, og der var det mange troll, men de var ikke levende, og derfor ikke særlig skumle. Senere på dagen skulle vi imidlertid støte på en annen mystisk skapning.

Vi bodde på hotell på Hafjell, og der var det en lekeplass med blant annet den Postmann Pat-bilen dere ser bilde av over der. Den syntes Hagbarth var gøyal. Først prøvde han å klatre opp på taket fra baksiden, men det gikk ikke. En litt større gutt viste ham at hvis han klatret opp fra forsiden, via panseret i stedet, så var det mye lettere. Gutten demonstrerte først ved å klatre opp på taket , og så hoppe ned igjen. Hagbarth etter, og når han kommer opp så vil han også hoppe ned. At det er for høyt for ham som er mindre skjønner han jo, så han snur rumpa til, slenger beina utfor kanten, og så henger han der etter armene, snur seg mot meg og spør:

– Tør jeg dette?

Det må du nesten kjenne på selv, sier jeg, og det viser seg at det gjør han ikke. Han klatrer opp på taket igjen, og så er det full fart opp og ned på taket via panseret noen ganger.

Dette tiltrekker seg oppmerksomheten til flere barn på lekeplassen, blant annet en guttehvalp som jeg anslår til å være ca ett år yngre enn Hagbarth. Han klarer å klatre opp på taket han også, og mens han og Hagbarth står oppe på taket så får denne guttehvalpen den plutselige innskytelsen at det kanskje kunne være morsomt å dytte noen ned fra taket. Hvalpen er en handlingens mann, her er det ikke lange veien fra tanke til aksjon, han tar i alt han klarer og gir Hagbarth en skikkelig dytt i siden. Hagbarth er helt uforberedt på det lumske bakholdsangrepet, og flakser ned fra taket og lander på bakken med et dunk. Han slår seg på armer og ben, og er utrøstelig. Jeg løfter ham opp og bærer ham med meg bort fra åsstedet etter å ha sjekket at armer og ben fungerer sånn nogenlunde, og at blodet ikke strømmer noe steds fra. Mens vi går spør han med skjelvende stemme:

– Hvorfor gjorde han det?

Han er dypt forurettet, og åpebart forundret over at noen kan oppføre seg slik.

– Hvorfor dyttet han meg ned fra taket?

– Jeg aner virkelig ikke, svarer jeg.

– Var han en SKURK?

Og jeg tenker at jo, det var kanskje akkurat det han var.

Hummer og kanari

Batman og Robin

Hagbarth har etterhvert fått kjempekontroll på Xboxen og Lego Batman, og nå til dags så omtaler han konsekvent seg selv som Robin. Jeg er Batman, Flopsy er Batgirl. Kvite Pusi er Kattekvinnen, mens Bestemor er Pingvinen. Jentene i barnehagen sier imidlertid at det bare er tull at han heter Robin, så man kan vel si at de tar ansvaret for å holde ham litt nede på jorda, selv om jeg tror at han synes de er litt teite som ikke vil være med på leken.

Men jeg håper virkelig at jeg får lov til å være en litt nyere utgave av Batman enn Adam West sin!

Hummer og kanari

I Fight Authority

Hagbarth har etterhvert utviklet en voldsom skepsis til autoriteter. Han hater det virkelig når noen forsøker å bestemme over ham, og da er han ikke så god å ha med å gjøre. Regler har han et litt anstrengt forhold til, noe som førte til denne lille samtalen i Havhesten tidligere i dag.

– Etterpå, når vi er ferdige å bade, da skal vi kjøpe is!

– Ja det skal vi, det er jo regelen det.

– Hvorfor det da?

– Nei det har nå bare blitt en regel det. Når vi har badet i badehesten så må vi kjøpe oss en is når vi er ferdige. Sånn er det bare.

– Da vil jeg ikke ha.

%d bloggers like this: