web analytics

Tag Archives: hagbarth

Hummer og kanari

Etter tre uker med Xbox og Lego Batman:

Hagbarth og jeg prater på veien hjem fra barnehagen.

Hva har du gjort i barnehagen i dag da?

Jeg lekte med biler, men så kom Brieghel og ville ta dem, enda jeg hadde dem først.

Gjorde han det ja, det var litt dumt. Hva sa du da?

Neeeeeei. Og så skubbet jeg ham.

Oj, skubbet du ham ja?

Ja. Hvorfor tar han bilene selv om jeg hadde dem først da?

Tja, kanskje han ikke helt har skjønt det der med at man ikke skal ta lekene til andre når de hadde dem først enda?

Nei, du må si “fordi han vil leke med dem”.

Åja.

Hvorfor tar han bilene selv om jeg hadde dem først da?

Fordi han vil leke med dem?

Ja. Jeg skubbet ham jeg.

Ja, du sa det.

Og så slo jeg ham midt i hodet!

Oj, det var vel ikke så snillt?

Jeg slo ham midt i hodet slik at han skulle bli død sånn at jeg fikk ha lekene i fred!

Hummer og kanari

Rødhette og ulven. Og sauen.

rødhette

Sted: Senga
Tid: Leggetid, alt for sent som vanlig.
De som er med: Hagbarth og Hjorth

Vi har akkurat lest ferdig Rødhette, og det er tid for en liten prat om det vi har lest.

Hjorth: Synes du ulven er litt skummel eller?

Hagbarth: Næsj

Hjorth: Er du ikke redd for den?

Hagbarth: Næsj

Hjorth: Ulven er egentlig ikke så veldig farlig, den spiser ikke mennesker annet enn i eventyrene.

Hagbarth: Hva spiser den da?

Hjorth: Tja, noen ganger spiser den sau da.

Hagbarth: Sau?!?!

Hjorth: Sau ja, noen synes det er litt dumt, men ulven trenger mat. Noe må jo den også spise?

Hagbarth: Den kan spise sånn tørrfor som Kvite spiser.

Hummer og kanari

Ja, da så…

Hagbarth

Jeg ligger i vanlig positur i sofaen og ser på TV mens Hagbarth suser rundt i stua og leker med lekene sine. Han forsvinner bak hodet mitt og ut av syne en stund, og så smeller det.

Bang, et eller annet slår meg i hodet så det smeller.

– Au! Hva i all verden er det du driver med?

– Det var bare en hammer pappa.

– Ja, da så.

Hummer og kanari

Miljøagenter har rett til å bli våt på beina

Det går an å leve i kvardagen òg, som Olav H.Hauge påsto i sin tid, det er drama å finne der også. Hagbarth og jeg var ute i det fine vårværet på torsdag, vi ruslet en tur opp til Storevatnet for å gi boller til endene. Det var det antagelig mange som hadde gjort før oss, for det var så vidt de gadd å flakse med vingene for å få seg noen smuler, men måkene var like gærne som alltid.

En liten meter ute i vannet lå det en handlevogn og tok seg ut. Hagbarth og jeg var skjønt enige om at det var noen dumminger som hadde kjørt den ut i vannet. Jeg vurderte et lite øyeblikk å gjøre en innsats for å få den opp på land igjen, men den lå akkurat litt for langt ute til at det var noen god ide. Vasse ut var ikke en mulighet som ble tatt opp til seriøs vurdering.

Men etter at vi hadde vært der en liten stund så kom det et par miljøagenter forbi, og heldigvis for Storevatnets estetiske verdi, så var ikke de like fine på det.

Miljøagenter i aksjon
Miljøagenter i aksjon

Her er de i full sving med å buksere vogna opp på land, etter at en av dem hadde tatt av seg både sko og sokker, og vasset ut og dradd faenskapet inn til kanten.

Og ganske snart var vogna tilbake på landjorden igjen.

Det var tydelig at miljøagentene hadde planlagt at de skulle få vogna opp på land igjen før de kom, men lenger enn det hadde de ikke planlagt. Når bragden var fullbyrdet visste de ikke helt hva de skulle gjøre med vogna. Hun som de skulle hjem til nektet å ta den med seg hjem, så etter litt frem og tilbake lot de den stå igjen midt på stien og gikk hjem.

Og så kom det et helt kobbel med unger fra en barnehage togende forbi sammen med et par-tre voksne, og en av de voksne tok ansvar og skjøv vogna inn i buskene.

Så får vi se hvor lenge den blir liggende der da.

Livet selv

Tro kan du gjøre i kjerka

Santa María del Mar II
Creative Commons License photo credit: Paco CT

Påsken er over og det er på høy tid med oppstandelse, også for denne bloggen. Over sju dager uten en ordentlig post er ikke vanlig kost herfra, men jeg har vært både lat og litt indisponert. Og når man først har latt bloggen ligge noen dager, så er det alltid en terskel som skal overskrides før man begynner igjen. Man befinner seg i et limbo der djevelen på den ene skulderen prøver å hviske deg i øret at du egentlig ikke har så mye mer å komme med, alt er på en måte skrevet, og ingen liker den som gjentar seg selv. Og er det ikke egentlig litt fint å slippe å tenke på at man må oppdatere hele tiden?

På den andre skulderen sitter en annen djevel og forer deg med ideer til bloggposter, minner deg på alle folka som du bare kjenner fordi du tilfeldigvis har en blogg, og sier at de kommer til å bli borte igjen om du gir deg.  Det er fortsatt masse å skrive om, og hva gjør vel det om du gjentar deg selv i ny og ne? Den eneste som har lest alle postene her er da uansett deg selv. Og er det ikke egentlig morsommere å skrive enn noen gang?

Ja, denne posten er nok sistnevnte djevels ide.

Det har altså vært påske, litt amputert påskeferie for mitt vedkommende på grunn av kinojobbing, men vi rakk en kort svipp til Bergen, Flopsy, Hagbarth og jeg. Det var kjekt det, fikk fint rom på Admiral, Hagbarth oppførte seg eksemplarisk, syntes det var så gøy å kjøre ferge at han måtte lokkes med kinderegg for å gå med på at vi skulle kjøre av båten igjen, fikk sin første tur på McDonalds, og opplevde antagelig sitt foreløpige høydepunkt i livet med et par turer med Fløibanen. Rødhette opp, Blåmann ned igjen. Samme vogn begge veier var ikke aktuelt. Akvariet ble også avlagt en visitt, men det han  husker best derfra er nok at vi spiste is.

Hagbarth hadde vært forkjølet i en snau uke når vi dro, men vi trodde han var nesten frisk igjen, og lot ikke det stoppe oss. Når vi våknet om morgenen hadde han imidlertid ganske høy feber, så vi tok en tur på legevakta i Bergen. Legen snakket tulledialekt med tullestemme, så ut som en ung Bård Tufte Johansen med parykk, og kunne etter en blodprøve berolige oss med at det var en helt vanlig forkjølelse. Ingen grunn til bekymring.

Men for oss er det dessverre alltid grunn til bekymring.

Så når vi kom hjem igjen fra Bergen var Hagbarth så sliten at han sovnet et par timer tidligere enn han pleier, og da ble det til at jeg la meg ved siden av for å passe på at alt var i orden. Der ble jeg liggende og høre på radioen. Et eller annet salmeprogram, kan det ha hett Salmer til alle tider? Per Arne Dahl er gjest og snakker om salmer som han setter pris på, og jeg tar meg i å bli forundret over språket som brukes for å beskrive salmene og skaperverket forøvrig. Jeg synes det høres litt ut som en femten år gammel nerdefanboy som nettopp har sett filmatiseringen av favorittboka si, og opplevd at den overgår alle forventningene han hadde på forhånd.

Så ligger jeg der og lurer på hvorfor NRK bruker en primetimetime på salmer og lovsang hver bidige søndag, for det gjør de visst. Burde ikke en lisensfinansiert statlig rikskringkaster være sekulær? Eller ihvertfall ikke favorisere en religion over andre religioner? Er det ikke mulig å slippe unna faenskapet liksom, de har da daglig andakt tidlig på morgenen også, har de ikke?

Derfra driver tankene videre til religion, religiøse, skråsikkerhet, og døden. Jeg tenker på Steinar Lem som finner en kjærlig gud som straffer sine barn i all evighet på grunn av feil tro vanskelig å tro på, og dermed må bruke tid og krefter på å forholde seg til folk som ringer for å få ham til å åpne seg for Jesus. Jeg tenker på debatten i kommentarfeltet i Firda der det med stor skråsikkerhet slås fast at det bare finnes en sann Gud, og Hans navn er Jahve og Hans sønn heter Jesus. Alle andre guder som mennesker holder for gud, er alle “konstruert” av menneskene selv.

Og jeg tenker selvfølgelig på den legendariske begravelsesmannens forsøksvis trøstende kommentar om at Jesus selv hadde vært nede i stua vår og hentet sønnen vår den vonde dagen for snart tre år siden.

På den måten klarer jeg altså å ligge alene våken i mørket og bygge meg opp et skikkelig drittsinne helt på egenhånd. Ganske godt gjort egentlig. Jeg lurer på hvor dette sinnet egentlig kommer fra. Det er jo ikke slik at kristne og andre religiøse er de eneste som prøver å fortelle deg hvordan du skal leve livet ditt, hva du skal spise, gjøre, tenke, føle for å leve et riktig og fullverdig liv. Neida, de står i kø de, statsfeminister, skattemyndigheter, alternative sosemikkeler, fjols og forskere, musikere, miljøaktivister, dyrevernere, ukeblader, dagspresse, bloggere, høyrefolk og hurramegrundtfolka i baren. Alle har sine gode råd, og ikke er de dyre heller. Bare irriterende.

Men de gjør meg ikke sinna, det er det bare Jesus & Jehova-gjengen som klarer, og egentlig er det noe irrasjonelt over det, er det ikke?

Kanskje er det så enkelt som at det er vanskeligere å styre unna dem? Og at i livssituasjoner der andre har en tendens til å trekke seg litt unna med sine gode råd og vink, så går frelserene på med krum hals tilsynelatende uten en eneste fungerende sosial antenne?

Første gang jeg hørte uttrykket “Tro kan du gøre i kjerka” var i et gammelt sportsmagasin som jeg ikke lenger husker hva het, der de intervjuet den gamle gode midtstopperen fra Moss som gikk til Bayern Munchen, og derfra videre til Nottingham Forest. Einar Aas. I intervjuet fortalte han at på en av de første treningene med Bayern Munchen hadde treneren spurt ham om et eller annet, og Aas hadde stotret frem et “ich glaube”. Da ble han avfeid av treneren og fikk klar beskjed om at troen fikk han spare til kirken, her på treningsfeltet gjaldt det å vite.

Siden har det gått inflasjon i uttrykket, men det virker som om budskapet har satt seg. Det er mulig man tror i kirken, men ellers så vet man med skråsikkerhet at man har rett. Hadde det ikke vært mer praktisk om det var omvendt? At man holdt skråsikkerheten inne i kirken, og husket på at det er en grunn til at det heter Tro, ikke Vite, når man er ute blant oss som må belage oss på å brenne i Helvete?

Men jeg generaliserer og skal gi meg nå, før jeg begynner å hisse meg opp igjen.

For en stund siden hadde jeg besøk på natten av en av byens slitne gamle hedersmenn, det er ikke så ofte han er innom, en gang eller to i året kanskje, når han har havnet på kjøret og trenger en skive for å få kontroll på blodsukkeret. Denne natten ble vi stående og snakke om døden. Han lurte på hva jeg trodde skjedde etter døden, og jeg sa det som det var, at jeg trodde at døden var slutten. Da var det ikke mer. Man sovner inn, og det er det. Ikke noen gjenfødelse, ikke noe paradis, ikke noe helvete. Ingenting.

Kanskje en litt kjedelig tanke for noen, men denne hederskaren ble skikkelig misunnelig på at dette var det jeg trodde på. Selv så var han livredd for at døden ikke skulle være slutten. At det bare var en overgang til noe annet. Mere slit og strev, nye ting å stri med. Ingen hvile å få. Tanken på å kunne lukke øynene og bare gli bort i glemselen, endelig få hvile, jeg tror det var et mer fristende alternativ enn noe paradis for ham. Men han turte ikke, klarte ikke, å tro på det, enda så gjerne han ville. Men hvem vet. Kanskje finnes en barmhjertig Gud?

Når det er over?

Denne posten er ihvertfall over nå, og djevelen på den ene skulderen prøver å fortelle meg at jeg må komme meg i seng. Den andre djevelen prøver å få meg til å ta en episode Veronica Mars først. Aldri fred å få…

%d bloggers like this: