web analytics

Tag Archives: hagbarth

Klipp

Folkebil

Den lille mannen blir 2 år til jul, og er i ferd med å bli en artig liten skrue. Språket er på full fart inn, og det samme er interessen for en del merkelige ting. Som for eksempel biler. Han kan skimte en Volkswagen (folkebil) på mils avstand, og ser kjapt forskjell på Mitsubishi (bisji-bil) og Suzuki (suki-bil).

Flopsy gjør et ørlite bloggecomeback og beretter om Hagbarths bildilla. 

Og da benytter jeg anledningen til å fortelle at når jeg tidligere i dag skulle logge meg inn på bloggen, med Hagbarth på fanget, så fikk han øye på WordPRess-logoen, og da var jammen meg det også Folkebil.

Hummer og kanari

Grådige jævler, skal dere ha to julesanger i dag da liksom?

I dag er det bursdagen til Hagbarth, og foreløpig er han vel lykkelig uvitende om den blodige urettferdigheten som har blitt ham til del. Jeg tenker naturligvis på det horrible faktum at han har bursdag bare fire dager før julaften, med alt det måtte innebære av reduserte julegaveinnkasseringer. For oss foreldre så er det jo forsåvidt en velsignelse, året sett under ett, men jeg antar at dette året er første og eneste gangen vi slipper unna med å gi ham en sang i bursdagsgave.

Sorry for at den hjemmelagde videoen der vel ikke er all verden å hvile øynene på, men dere kan jo lese videre mens dere hører på musikken. På den måten slipper dere jo å se på den ubehjelpelige animasjonen.

Det er grådig urettferdig med bursdag tett opp til julaften, det er det ingen tvil om, men så er jo hele julegreia da også basert på nettopp det. Grådighet. Og det bringer oss kjapt over på det som er dagens egentlig julemusikk, denne første videoen var jo egentlig en bursdagssang. Dagens sang er valgt ut for å minne oss på at vi i disse dager alle er grådige bastarder. Eller greedy bastards om du vil.

The Greedy Bastards var navnet på en av tidenes mer obskure supergrupper. De oppsto i 1978 mens Phil Lynott hadde litt fritid fra sitt andre band, Thin Lizzy, og besto av en rullerende gjeng med stjernemusikere (?) fra den tidens punkmiljø, krydret med andre Thin Lizzy-medlemmer uten noe bedre å ta seg til. Ganske kjapt ble navnet på gruppa forandret til The Greedies, og det var jo greit nok. Så kortlivet som dette prosjektet ble så var det greit om man hadde et kort navn. The Greedy Bastards rakk man nesten ikke å si ferdig før det hele var over.

Bandet beskrives gjerne som en mashup av Thin Lizzy og Sex Pistols, og det er jo ikke så rart. På sin første gig besto bandet, foruten Lynott, av Lizzymedlemmene Scott Gorham, Gary Moore og Brian Downey. I tillegg hadde man med Steve Jones og Brian Cook fra Sex Pistols. Dessuten var Chris Spedding med, i tillegg til ex-Rainbowbassisten Jimmy Bain. Bandet spilte stort sett Lizzy og Pistols-låter naturlig nok.

Andre som var innom dette prsosjektet var folk som Bob Geldof, Rat Scabies fra The Damned, og ikke minst “vår egen” Gary Holton, men når bandet gikk i studio seint i 1979 var bandet krympet til Lynott, Gorham og Downey fra Lizzy, og Cook og Jones fra Pistols. Og platekarrieren til denne supergruppa ble ikke så mye å skrive hjem om. En eneste singel fikk de ut av det, i tillegg til tre-fire konserter, og den singelen var atpåtil en julesang. Det er nok lite sannsynlig at de grådige musikerne fikk noe særlig med penger ut av den heller. Den solgte ikke stort, selv om våre venner slapp til på Top of the Pops, og fikk æren av å spille åtti-tallet inn på The Kenny Everett Show.

Så mine damer og herrer, dagens julesang er altså The Greedos og deres A Merry Jingle, her i versjonen fra Top of the Pops.

Hummer og kanari

Permisjon

Egentlig så ville jeg jo foretrukket en samboer som var hjemme hele dagen, lagde middag, gjorde seg lekker for meg, og sto til tjeneste seksuelt når jeg måtte ønske det. Gjorde husarbeidet naturligvis. Men sånn er det jo ikke. Neida, noen av oss er så uheldige at vi er belemret med karrierekvinner som partnere, og attpåtil så har de gjerne feministiske sympatier. Men det er noen fordeler med det også, det er ikke bare svart.

En av fordelene med yrkesaktiv samboer er at hun kan betale regningene dine når du selv har vært litt for aktiv med kredittkortet på nettsider som selger obskur og tvilsom film. En annen fordel er det at så lenge hun er i jobb så har også du rett på ferie betalt av staten hver gang dere klarer å produsere et avkom. Riktignok bare med 80 prosent lønn, men differansen krever man naturligvis inn igjen fra hennes lønnskonto.

Så jeg er altså i permisjon om dagen. Seks uker hjemme med Hagbarth før livet igjen vender tilbake til tut og kjør med henting og levering, ikke-korresponderende døgnrytmer, og stort sett bare pust og pes. Så her gjelder det å nyte livet så lenge man kan.

Som hjemmeværende husfar er det ikke mulig å komme seg unna det faktum at mye av husarbeidet faller på meg. Middagslaging for eksempel, og her hender det av og til at man helt sånn tilfeldigvis dumper borti ny lærdom. I går f.eks disket jeg opp med helstekt kalkunfilet surret i parmaskinke. Det var veldig godt, men jeg må tilstå at jeg hadde jukset litt og kjøpt ferdigsaus fra Knorr. Dere vet, den typen som kommer i pose som bare skal varmes opp. Det var her lærdommen slo ned, nesten som lyn fra klar himmel. Følg med nå alle sammen, slik at dere slipper å gjøre samme blunder:

Skal du varme sausen i mikrobølgeovnene: Ha den over i et eller annet, ikke bare riv toppen av posen og sett hele greia i mikroen!

Det gjorde nemlig jeg, og ikke før hadde jeg trykket på start og snudd ryggen til så kom det en merkelig lyd fra ovnen. Zzzzzapffffeeee sa det, og jeg snudde meg. Alt så normalt ut….men så….Zzzzzzvizzzzzarmyknifze sa det, og et blått lyn skjøt ut inne i ovnen. Og så tok posen fyr.

Jævlig kult egentlig, skulle gjerne hatt det på film, men det er neppe forenelig med forsvarlig matlagning. Jeg fikk røsket opp døra, fisket ut posen, og ingen skade var skjedd. Jeg prøvde å lese bakpå om det var slik at denne soppsausen egentlig skulle flamberes, men kunne ikke se noe om det. Så da helte jeg sausen over i et et bedre egnet materiale, og inn i mikroen på nytt med den. Den ble faktisk helt fin til å være en sånn ferdigsaus.

En annen ting med å være hjemmeværende er jo at man kan fly på byen på formiddagen sammen med de uføretrygdede, arbeidsløse, og ikke minst de minstepensjonerte. Dette gjelder det i så fall å få unagjort før Viasat 4 viser en dobbeltepisode med familien Bundy. I går var Hagbarth og jeg på byen en tur.

Bakgrunnen var at min bedre og hottere halvdel, (Vel, egentlig er hun vel faktisk bare rundt 40 prosent tror jeg, men hvem regner vel på sånt?) kvelden før hadde vært på Cubus, og der fikk jeg øye på en litt sånn artig julegave. En pyjamas med hjortemønster. Den tenkte jeg kunne være litt morsom, og ikke minst nyttig hvis hun f.eks skal på seminar. På den måten husker hun kanskje hvem som er sjefen før det er for sent og hun har vært utro med han sleske fysioen fra Hemsedal.

Men jeg kunne jo ikke kjøpe den mens hun var med, og det var bare et eksemplar igjen av den i riktig størrelse. Ergo måtte Hagbarth og jeg komme oss opp av senga og ut på byen i kristelig tid for å sikre oss hjortepysjamas før noen andre rasket den med seg.

Som sagt, så gjort. Jeg slang Hagbarth på skuldrene og la i vei ned på Cubus. Og hva ser jeg? I det vi kommer inn døra legger et middelaldrende kvinnemennske syltelabbene sine på hjortepysjen, løfter den av stativet, og står og ser på den lenge og vel. Jeg vurderer å gå løs på henne. Vrenge byttet ut av syltelabbene, og la henne ligge igjen i en pøl av svette, tårer og ribbefett mens jeg skynder meg til kassen for å betale. Men så har jeg Hagbarth på skuldrene, og han er fortsatt litt for liten til å være til noe større hjelp i slike sammenhenger. Jeg nøyer meg med å gi henne det onde øye slik at hun kanskje ombestemmer seg og henger hjortepysjen tilbake på stativet.

Det ser ut som det hjelper, men hun blir stående foran stativet og grunne på dette potensielle kjøpet i evigheter slik at Hagbarth og jeg må ta oss en tur bort i BH og truse-seksjonen mens vi venter og ser hva hun kommer til å gjøre.

Når jeg går sånn i undertøysseksjonen på Cubus, HM eller whatever, og leter etter BH i størrelsen 80D så føler alltid jeg at alle damene som suser rundt blant hyllene ser på meg som om jeg er en pervogris. Og det er jeg jo. Sånn sett får jeg alltid litt nyttig realitetsorientering i undertøysavdelingen.

Etter sju lange og sju breie har endelig dama med syltelabbene beveget seg lenger inn i lokalet, så jeg skynder meg bort for å se om hun har tatt med seg byttet mitt. Og selvfølgelig har hun det. Ingen hjortepysjer i riktig størrelse igjen på stativet. Nå må jeg i stedet kjøpe raffsett i undertøysavdelingen, til tross for at det sannsynligvis kommer til å glede han jævelen fra Hemsedal mer enn meg.

Nåvel, vi rasker med oss noe billige greier og legger veien mot kassa. Der står det en ekspeditør, og en kunde som visstnok skal handle på krita. Det tar tid å lage giro. Og gavene skal pakkes inn. Og det skal prates innimellom. Hagbarth begynner å bli jæskla tung der oppe på skuldrene. Mens vi står der i kø. litt sånn diskret tre skritt bak kunden som blir ekspedert, men tydelig i kø, så kommer det ei gammal burugle med en sloggitruse i hånden sigende mot disken. Jammen stiller hun seg ikke opp mellom meg og kunden som blir ekspedert, men noen skritt til venstre slik at hun egentlig ikke kan sies å snike i køen. Hun bare vaker som en hai i tilfelle det skulle komme en annen ekspeditør innen rekkevidde. Utrolig rutinert gjort, det er ikke annet å gjøre enn å beundre taktikken.

Og en annen ekspeditør kommer virkelig, og jeg er ikke sur en gang når hun legger fra seg det hun har i hendene og ekspederer den gamle ugla med sloggien. Det er jo bare en truse, hvor lang tid kan det ta liksom? Ikke lenge viser det seg.

Sur blir jeg først når hun så bare går sin vei igjen!

Ryggen er i ferd med å bryte sammen, forholdet kommer til å gå i dass siden de ikke har flere hjortepysjer, og hvis ikke hun dama med giroen snart blir ferdig så rekker jeg ikke å se Bundy. Jeg HATER Cubus!

…og sånn går nå permisjonsdagene. Egentlig er det ikke så mye forskjell fra å jobbe nattevakt, det handler fortsatt mye om å si nei, om å hindre noen i å gjøre ting som ikke er lov, eller direkte farlig. Man må fortsatt snakke veldig tydelig, og svarene man får er fortsatt også gjerne av typen dadadababsabida. Ikke alltid like lette å tyde altså. Hjelp til å finne senga er fortsatt påkrevet, og soving er ikke noe som man gjør sånn helt frivillig.

Den største forskjellen er vel helst at når man er i jobb så har man i det minste en rolig natt av og til.

Hummer og kanari

Ammetåka

Neida, det er ikke ammetåka som har gjort at det har vært sparsomt med oppdateringer i jula. Det må ene og alene tilskrives at jeg fikk Football Manager 2007 til jul og derfor har vært travelt opptatt med å trene Odd Grenland ned en divisjon. Forløpig ligger vi på nest siste plass, kun med Sandefjord bak oss på tabellen, men vi har heng på lagene rett over. Hvis vi nå bare kunne funnet en spiss som kunne banke inn noen scoringer og i tillegg var gratis så kunne det jo være at vi klarte å berge plassen. Vi frykter det verste.

Men ellers så må det jo sies at vi tar ammetåka på alvor. Som kjærlig partner er det viktig at jeg gjør et forsøk på å sette meg inn i hva kvinnen går i gjennom i disse hormonstormende tider. Riktignok så er det dog noen som tar den tanken litt lenger enn det jeg hittil har gjort. Noen vil vel hevde at de har tatt sånn omtrent et skritt for mye ved å videoteipe dette eksperimentet:

På det mer personlige plan så kan det rapporteres at Hagbarth i sin første uke har vist seg som en ganske rolig kar, mest opptatt av soving, spising, bæsjing, og naturligvis pupper. Til alle dem som hevdet at han måtte ligne på sin mor siden han var slikt et pent barn: Han ser altså ut til å ha arvet min personlighet og mine interesser.

%d bloggers like this: