web analytics

Tag Archives: halloween

Bok og Film

Hjorthen ser film: Halloween (Natten da morderen kom hjem. Igjen)

Knask eller kniv?
Knask eller kniv?

Det tok bare seks år, men nå fikk jeg endelig mannet meg opp til å se Rob Zombies remake av John Carpenters  klassiske Halloween. Det er en av de filmene som av en eller annen grunn står mitt hjerte nær, sikkert fordi jeg så den i akkurat den alderen, så jeg kan ikke påstå at jeg har gledet meg til å se noen ny versjon av den. Snarere tvert i mot, men jeg ble positivt overrasket. Visst er det en unødvendig film å gjøre, men Zombie kommer godt fra det. Jeg liker faktisk filmen veldig godt.

Dere kjenner selvfølgelig historien. Michael Myers dreper søsteren sin, blir sendt på asyl, og femten år senere rømmer han og drar hjem for å drepe Jamie Lee Curtis, som viser seg å være Michaels yngre søster. Carpenter nøyer seg i grunnen med dette, Myers får ikke noen utbrodert backstory, han er ondskapen personifisert, og begår altså sitt første mord allerede som seksåring.

Zombie gir oss litt mer backstory. Myers kommer fra et alt annet enn ideelt hjem. Mora stripper for lønna. Faren er en ufyselig alkis. Storesøster er ei frekk tøyte. Lillesøster er baby. Michael selv liker å plage og drepe dyr. Samtidig blir han plaget på skolen, og har det ganske kjipt. Når han blir skuffet og ikke får gå Halloween fordi mora må på jobb, og storesøs heller vil bolle med typen sin blir det for mye for unge Michael. Han finner kniven og dreper faren, storesøster og typen hennes. Mora og baby-Myers er vel de eneste han har en slags kjærlighet for, så dem sparer han. Michael er noen år eldre når han plukker opp kniven i Zombies versjon. Etter drapene blir han naturligvis plassert på institusjon, der psykiateren Sam Loomis prver å behandle ham, men uten særlig hell. Myers glir etterhvert helt inn i galskapen, slutter å snakke, og bruker all fritid på å lage masker. Uten at han blir noe særlig flink til det altså, de er stygge og skumle alle sammen.

Og femten år senere skjer det noe som gjør at Michael Myers får muligheten til å rømme.

Herfra og ut er det stort sett bare slashing, omtrent som i originalen, men ikke det minste originalt altså. Men det er helt ok. Carpenters vidunderlige musikk dukker opp her og der, det er gresskar, blod, skrik og alt som skal være på plass er der. Jeg koser meg hele veien til målet. Dette er fint, og et godt alternativ til å se Carpenters versjon for n’te gang. Men litt innvendinger må vi vel kunne tillate oss?

I utgangspunktet er jeg positiv til det nye materialet i filmen. Prequel-delen om du vil. Det er kult at vi i noen øyeblikk faktisk får sympati for Michael Myers. Det skaper imidlertid problemer senere i filmen, for vil han egentlig drepe søsteren sin? Hva er det han vil? Hvorfor har han dratt tilbake? I Carpenters versjon er det ikke noe å lure på, han har reist tilbake for å gjøre ferdig jobben. Han skal drepe, og det er alt han skal. Zombies morder er ikke fullt så lett å lese, og det svekker nok filmen et lite hakk synes jeg?

Men tross alt: Veldig godt fornøyd!

Hummer og kanari

Hallo vin

1813827844_200333f161_z

Så er det den tida på året igjen då. Den tida der vi tek oss ein pause i all klaginga over at jolebrusen og jolemarsipanen allereie er på plass i butikkane igjen, og i staden klagar over at den onde handelsstanden har klart å trykke helvetes Halloween ned over hovuda våre. Fysjameg seier dei. Det er berre amerikanskinspirert hærverk og tigging. Vi vil ikkje ha det.

La oss lage ein Hallo Venn-fest i staden. Eit positivt alternativ. Ein fest for å feire vennskap og godheit. Som på Rolvsøy, der dei laga fest der ingen trengde å kle seg ut. I staden lagde to stykk frå sundagsskulen eit teaterstykke om den miskunsame samaritan, før dei enda opp med at vaksne og barn gjekk i fakkeltog rundt kyrkja medan dei song ”Når vi deler med en venn”. At dei ikkje toppa programmet heilt med å mime Paolo Coelho-sitat skuldast berre at dei ikkje kom på det. Gud hjelpe meg.

Nei, det er på tide at knask og knep-motstandarene vaknar opp og kjenner på lukta av blodsirupen frå Nille. Halloween har komme for å bli, og det er faktisk berre morosamt. Her i heimen har snart-sjuåringen gleda seg til å skremme Halloween heilt sida godteriet frå i fjor vart spist opp. Eg har rett nok vore naudt til å dempe ham litt når det gjeld planane om kva han skal gjere med dei som er dumme nok til å velge knep i staden for knask. Det var ikkje noko mangel på kreativitet og initiativ der, i motsetnad til når han skal gjere leksene. Heldigvis har ikkje mine formanande ord senka stemninga nemneverdig. Han er klar som eit egg. For ham er Halloween like stort som syttande mai og nyttårsafta til saman.

Eg blir litt riven med sjølv kjenner eg, i år har eg tenkt å kle meg ut som Jacob Nødseth, og gå rundt å skremme høgreleinga og kommuneadministrasjonen. Knask eller kronikk skal eg seie, og reknar med at eg kjem til å få så mykje godteri at eg ber på meg brokk i løpet av kvelden.

Eg likar Halloween. Eller Hallo-vin som eg likar å kalle kvelden. Når kvelden senker seg over Hjortheheimen og dei små djevelungane har somna, heller sambuaren og eg oss eit glass vin, spiser opp godteriet deira, og ser på ein god gamaldags skrekkfilm. John Carpenters klassiske Halloween, der Jamie Lee Curtis jages av den umenneskelige Michael Myers er min favoritt. Filmen er 35 år gamal i år, men akkurat som meg sjølv så tåler den åra godt. Når filmen er ferdig og flaska er tom kryper vi til køys, og da blir det virkeleg skummelt.

Eg har funne nokon skikkeleg gufne historier som eg kan fortelle mi kjære når lyset er slått av. Siden eg er ein grei fyr skal eg dele eit par av dei med dykk her og nå. Dette er historier som begravelsesagenter frå New York fortalde på slutten av attenhundretalet. Denne fyrste skal ha gått føre seg rundt 1850. Dotter til ein bakar døde om vinteren. Han hadde ein dotter til, som var gift og bodde i St.Louis. Sidan han visste at ho nok ville sjå systera si ein siste gong før ho blei lagd i grava for all framtid, plasserte han liket i eit kvelv i påvente av at ho skulle kome opp frå Missouri. Etter ein stund kom ho heim til New York, og dei dro til kvelven for eit siste farvel. Dei åpna kista, og fekk sjå eit forferdeleg syn. Kleda liket hadde på seg var riven i filler, og fingrane på begge henda var bitne av. Eit forferdeleg feilgrep hadde blitt gjort, kvinna var ikkje daud når ho vart plassert i kista likevel. Men det var ikkje nokon tvil om at ho var daud no.

Eller kva med rikmannsdottera som var på ball, og midt i ein forrykande foxtrot blei det så mykje for ho at ho fall daud om på dansegulvet. Ho var sjølvsagt fin i tøyet, og pynta med ein haug med dyre juvelar, og far hennas var so rik og so opprørd at han meinte at dei juvelane fekk ho ta med seg i grava. Han orka ikkje sjå dei meir. Gravferdsagenten meinte det var for gale. I nattens mulm og mørke sneik han seg inn i hvelvet der ho var plassert, for å stikke til seg verdisakane.

Ringane hennar satt godt på fingeren, so han måtte bruke litt makt for å få dei laus. Medan han holdt på med det vakna kvinna til live med eit skrik, og gravferdsagenten vart så redd at han sprang sin veg. Heldigvis let han døra til kvelven stå på gløtt, og kvinna stabba seg heimover. Forvirra og desorientert, men ellers i god form. Ho levde eit langt liv, og fekk fleire barn etterpå, så den historia endte i kvart fall godt.

So det er berre å stålsette seg folkens. På torsdag kjem eg og guttungen på døra, eg tilrår at dykk har rikeleg med knask å putte i bøtta. Dykk vil verkeleg ikkje bli utsatt for knep!

Hvis Jan Garbarek var en revolvermann...

Kung Fu Halloween

Hummer og kanari

Bloggere på Halloweenfest

I går var det halloween, og godt er det at det er over, for i flere dager nå så har jeg gått rundt og trodd folk har snakket om heroin, når de egentlig har snakket om halloween. Skal vi ha oss litt sjokolade til heroinen? I morgen skal jeg på heroinfest. VI har siste nytt i heroinkostymer. Jeg ble sant og si litt satt ut av det hele.

Men ryktene skal ha det til at det var halloweenfest hos en prominent blogger i hovedstaden i går, og hjorthebloggs utsendte var klar med paparazziutstyret i buskene. Her kommer et lite utvalg av de bloggerne vi fikk knipset bilde av.

Men vi er ikke helt sikre på hvem de er alle sammen…

Men vi er ganske sikre på at dette var Virrvarr som benyttet sjansen til å drive litt reklame for boka si, jenter som kommer.

Norges mest joviale blogger så ut til ha bra drag på…babyene? Sannsynligvis fordi han delte ut kanelbollemuffins til alle som ville ha.

Hvem dette er vet vi strengt tatt ikke, men en Burger King kledd i Stormtrooper drakt, delende ut hamburgere til dem som ville ha… jeg synes faktisk denne karakteren ligner litt på en ubarbert Kristin Storrusten jeg?

Denne menneskeetende haien er jeg imidlertid temmelig sikker på må være den haielskende nye navnløse superbloggeren bak Og jeg bare.

Dagens aller mest smakløse kostyme, gladgutten og barnemishandleren Gary Glitter, kan det vel ikke ha vært andre enn Hertugen selv som sto for?

Og nå gidder jeg ikke mer, men dere kan jo se om dere finner enda flere bloggere blant halloweenkostymene her? Vi avslutter denne posten med et bilde av bloggsfærens svar på Tori Spelling, utkledd som is-dronning.

Nå er det heldigvis et helt år til neste gang det er heroin. Knask eller knep?

Bok og Film

Hjorthen ser film: Ronnie Horror Show

I et lite hus i skogen bor en liten familie. Far er tømmerhugger, mor er syk, og på gulvet foran TV’en sitter den lille sønnen og flasker seg opp på bilder fra Vietnamkrigen, og taler av Californias guvernør, Ronald Reagan. Når en bønsj med treklemmende hippier setter en stopper for tømmerhuggerfars yrke slik at han ikke får penger til morens medisiner klikker det for far. Han trekker våpen mot hippiene, men blir tatt hånd om av politiet før han får gjort noen skade. Sønnen i huset glemmer de imidlertid, og før noen rekker å si Jonsered har han massakrert en av hippiegutta med motorsag.

Dermed bærer det rett på mentalinstitusjon med lillegutt, og David Arquettes filmdebut som regissør er sparket i gang. Vi hopper fremover i tid til en van full av doprøykende moderne hippier på vei til skogs hvor de har tenkt å delta på en festival for musikk og “free love”. Det vil si at de har tenkt å dope, drikke og knulle seg fra sans og samling flere dager til ende.   Det høres ut som en fin plan, uheldigvis for dem så vaser det en fyr rundt i skogen i mørk dress, med Ronald Reagan-maske, øks, og en illsint bikkje som heter Nancy. Han hugger ned hippier der han kan finne dem. Compassionate conservatism indeed.

Arquette har altså laget en god gammeldags slasher, åpenbart inspirert av Halloween, Fredag den 13de, og selvfølgelig av Wes Cravens vilt suksessrike Scream-trilogi. Arquette hadde jo en rolle i dem, og fikk vel der anledning til å observere horrormester (nåvel, mester og mester, han har nå gjort mye rart den karen) Cravens regi på nært hold. Og The Tripper er slettes ikke ueffen, selv om det er en billig produksjon, med spesialeffekter som vel ikke er helt etter dagens standard.

Arquette og konemor Courtney Cox har produsert selv, og stort sett stått for finansieringen også. Ikke rart at de har måttet ta en tur foran kameraet selv for å kutte kostnader. Det har sikkert hjulpet på at besetningen her består av parets skuespillervenner som neppe har tatt seg alt for mye betalt for jobben. Men selv om det er en billig produksjon så er den helt greit fotografert, og skuespillerne gjør stort sett en grei jobb med sine ikke alt for dyptloddende karakterer.

Så det vi ender opp med her er ikke akkurat noe banebrytende verk i filmhistorien, men den har en nostalgisk sjarme som gjør at den vil være verdt å se, ihvertfall for dem av oss som vokste opp med Jamie Lee Curtis som scream queen og John Carpenter som hoffleverandør av skrekk og gru. Veldig skummelt blir det riktignok aldri, og tilløpene til politisk satire blir heller aldri mer enn bare litt sånn humreverdig. Dessuten sliter den litt med et baktungt midtparti, men allikevel er ihvertfall jeg godt fornøyd. En morderisk konservativ med godt grep om øksa og en litt annen oppfatning av hva som ligger i begrepet “bleeding heart liberals” enn det man vanligvis støter på er ihvertfall nok tilå gi meg halvannen time med avslappet kos i sofaen.

Kanskje noe for neste vorspiel hos VamPus? Man kan kjøre den som en slags ping-fest, hver gang Reagan hogger ned en treklemmende hippie må man tømme glasset og juble høyt?

%d bloggers like this: