web analytics

Tag Archives: håndball

Hummer og kanari

Damn you, Obama!

Det var et kort besøk fra den amerikanske presidenten, men når vi ser på alt rabalderet det har medført så var det kanskje like greit. Takket være Obama har vi fått Dagbladets all-time high hovedoppslag på db.no: Karin Stoltenberg fikk en klem av den amerikanske negerkongen, og det var akkurat som å få en klem av en vanlig mann forteller hun til Dagbladet.

klem

Vi har fått leke den populære leken fra Nytt på nytt, hvem skal ut:

kjoler

VG var så Obamabetatte at de ikke klarte å bestemme seg for om Trygve Slagsmål Vedum skulle hete Sp-Trygve eller Danse-Trygve:

trygve

Sp-danse-Trygve måtte i stedet danse med Mette Marit, men vi har ikke skaffet rede på om sjarmøren fra Hedmark var full nok til å danse med Anniken Huitfeldt.

michelleAftenposten på sin side kunne informere sine lesere om at en kombinasjon av personlige egenskaper, klassisk eleganse og stil gjør at Michelle Obama beundres av stadig flere kvinner. Hun er faktisk et forbilde for hele verden, og Ellen Arnstad bekrefter at det krever styrke å stå fjellstøtt ved siden av verdens mektigste mann. Fra sidelinjen skyter Flopsy inn at det ikke akkurat er sønnavind å ligge på sofaen ved siden av verdens største slabbedask heller, og er det ikke snart på tide å få skrevet ferdig de julekortene?

Og det er det jo, men først må vi bare få med oss at da Michelle la Vaughn Robinson Obama for aller første gang ankom norsk jord i går morges var hun iført glade adventsfarger. Presidentfruen har dilla på lilla, og kåpen, skjerfet og hanskene matchet godt skoene i gull.

Tilbake til VG igjen, der har man nemlig fått en skriftekspert til å slå fast at Obamas håndskrift utstråler sterk vilje:

– Hans intellektuelle kapasitet er utpreget. Han har fremragende overblikk og er så fleksibel i sin tankegang at han ikke tenker tradisjonell løsningstenkning. Tankegangen hans er selvstendig og original, sier grafolog og skriftekspert, Per F. Andersen, til VG Nett.

Grafologen og skrifteksperten kunne ikke utelukke at det var Obama som forfalsket underskriften til John Arne Riise på et dokument fra 2003, selv om han ikke anså det som veldig sannsynlig.

Og i skrivende stund lokker db.no med dette oppslaget:

mmobamaKlikk på bildet om du vil ha det større.

Bare et lite utvalg fra godtebutikken dette altså, det som Snorre Valen kaller en parade i underdaning og provinsiell journalistikk. Og det verste med det hele er at mens Obamarama har feid over landet så har antagelig gårsdagens viktigste nyhet gått de fleste av oss hus forbi. Jeg tenker på nyheten om at håndballjentene våre, som er på tur i utlandet for å forsvare landets ære i håndball-vm, satt fast i heisen i går. En svært ubehagelig opplevelse skal vi tro jentene. 17 jenter sto fast, og Dagbladet skriver:

Etter hvert ble det så varmt at spillerne måtte ta av seg litt tøy – og det dugget på speilene i heisen.

Hadde det ikke vært for at alt som kan krype og gå av journalister og fotografer var opptatt med Obamarama hadde vi kanskje hatt bilder fra dette dramaet som hadde vært bedre enn det usle private bildet VG har klart å skrape frem.

Damn you, Obama!

Hummer og kanari

Norske EM-jenter kaster klærne

Slik har du aldri sett gulljentene før.

JULI: Tonje Nøstvold har fått fellesferiemåneden. - Jeg synes de er fine, sier Nøstvold.
JULI: Tonje Nøstvold har fått fellesferiemåneden. - Jeg synes de er fine, sier Nøstvold.

OHRID (Blabladet.no) Det er ikke mye svette håndballdrakter og hestehaler å se når «norskeklubben» Ikast gir ut sin kalender for 2009.

JUNI: Gro Hammerseng er sommerdronningen i kalenderen sammen med Tonje Nøstvold.
JUNI: Gro Hammerseng er sommerdronningen i kalenderen sammen med Tonje Nøstvold.

Mens håndballjentene i fjor ble kledd opp som pokerspillere, poserer de langt mer lettkledde denne gangen.

Men bildene er beskjært såpass at faren for eventuelle moraliserende pekefingere er minimal.

– Det er litt mer hud enn sist år, men bildene er meget uskyldige. Jentene er meget fornøyde med resultatet, sier salgssjef Hans Peter Riis til Dagbladet.no.

Tonje Nøstvold og Isabel Blanco bekrefter at de liker bildene.

– De er fine de, sier Nøstvold og Blanco til Dagbladet.no

– Litt over grensen
Ragnhild Aamodt pryder januarsidene i kalenderen. Hun mener bildene er på kanten dristige.

– Det er en annen side av oss, ja. Noen synes det er artig andre ikke, sier Aamodt til Dagbladet.no.

– Hvem synes ikke det er artig?

– Jeg synes ikke det er artig. Det har jeg aldri lagt skjul på, men det går til en god sak og får det inn penger er jeg jo med, sier hun.

– Hvor går grensen?

– Dette er litt over min grense, sier Aamodt.

Blanco viste vei
Aamodt mener at spesielt Isabel Blancos bilder skiller seg positivt ut.

– Isabels bilde er dødskult. Hun er så bevisst og vet hvordan hun vil ha det siden hun er fotograf selv. Det er nesten litt dårlig gjort, ler Aamodt.

– Hvilke venner kommer dere til å gi kalenderen til?

– Ingen av mine venner!, skyter Aamodt fort inn.

– Far, han får hvert år, sier Isabel Blanco.

– Mor, far og Anders, sier Tonje Nøstvold og sikter til sin kjæreste.

– Mange mailer fra Norge
Gro Hammerseng, Katja Nyberg, Isabel Blanco, Tonje Nøstvold, Ragnhild Aamodt, Kari Anne Henriksen og Ingrid Ødegård er de norske innslagene i klubbene.

Alle sju stiller opp i kalenderen – noe salgssjef Riis allerede har merket på bestillingene.

– Det er kommet mange mailer fra Norge. Vi solgte rundt 1000 kalendere i fjor, og håper på opp mot det dobbelte i år, sier han.

Samtidig avviser han at det er klubben som har vært en pådriver for at jentene skulle kaste tekstilene.

– Dette var fotografens idé, og jentene var med på den. Det er ikke noe klubben har diktert, sier Riis.

OKTOBER: Katja Nyberg smiler i høstmørket.
OKTOBER: Katja Nyberg smiler i høstmørket.
DESEMBER: Isabel Blanco pryder julemåneden.
DESEMBER: Isabel Blanco pryder julemåneden.
FEBRUAR: Ragnhild Aamodt får æren av å åpne Ikasts kalenderår.
FEBRUAR: Ragnhild Aamodt får æren av å åpne Ikasts kalenderår.

(En mash-up av denne artikkelen, og denne…hva det nå er for noe)

Bok og Film

Hjorthen glemmer å avbestille bokklubben og leser derfor Ingvild Risøys “La stå”

Dere vet jo hvordan det er. Man melder seg inn i bokklubben fordi noen ringer og tilbyr deg en velkomstpakke som du bare betaler portoen for, og vips så er du inne i systemet. Så glemmer du å avbestille, og vips så dumper det bøker du slettes ikke har tenkt verken å lese eller kjøpe ned i postkassa. Det er ikke så farlig, for du kan alltids sende dem tilbake. Det koster deg portoen, og etter å ha vært medlem i noen måneder så har du allerede betalt flere hundre kroner for den Mao-biografien som står i hylla og aldri kommer til å bli lest.

Noen ganger glemmer du ikke bare å avbestille, men du glemmer faktisk å sende boka tilbake også, og plutselig får du en purring om forfalt betaling i innboksen. Da er det ikke noe annet å gjøre enn å betale den fordømte boka som du aldri har verken bestilt eller avbestilt, og siden du – i motsetning til den Mao-biografien, nå faktisk har betalt rundt trehundre kroner for boka så må du jo nesten lese den også. Og sånn har det seg altså at jeg nå altså har lest Ingvild H.Risøis debutbok for voksne, novellesamlingen La stå.

Liten avsporing her: Etter å ha googlet litt rundt på jakt etter info om den novelleskrivende forfatter kom jeg over et strålende stykke som hun har skrevet sammen med Ingrid Røise kalt Motivene i norsk samtidslyrikk. Dette fikk meg nesten til å gå i Harald Bredeli-fella. Jeg mener, hvorfor er det slik at menn gjerne omtales med etternavn, mens vi derimot er veldig kvikke til å bruke fornavnet til jentene? Som når det f.eks gjelder håndballspillere. På herrelandslaget spiller Kjelling, Solberg og Løke. På kvinnelandslaget spiller Karo, Katja og Katrine.

Basert på motivene i norsk samtidslyrikk og denne novellesamlingen var jeg på nippet til å skrive noe om at Ingvild nok er ei bra jente, og det tror jeg nok, men la oss heller omformulere litt slik at vi kan bli ferdig med denne avsporingen:

Ingvild H. Rishøi har markert seg tidligere, som barnebokforfatter, som redaktør i tidsskriftet som ingen har hørt om på tross av verdens tøffeste tidsskriftnavn, Avsagd Hagle, og ikke minst har Rishøi markert seg gjennom å telle norsk samtidslyrikk i Vinduet. Alt dette var jeg imidlertid fullstendig uvitende om før etter at jeg var ferdig med å lese La stå, og det er jo den det skal handle om her.

Så la oss komme til poenget, eller som de sier på Hawaii; Ha’ina ‘ia mai ana ka puana. Er La stå noe tess?

Ja, den er jo det vet dere. Klart vi kan finne noe å sette fingeren på her. Som f.eks at den er litt sånn typisk novellenorsk liksom? (Haha, som om jeg leser nok norsk samtidslitteratur til å si noe som helst om hva som er typisk for norsk samtidslitteratur liksom) En litt sånn småfinurlig miks av sanselige barndomsminner, mennesker som har ramla litt utenfor på et eller annet vis, og folk som ellers har det vanskelig. Ikke at det er noe galt i det, det er bare det at alle norske forfattere (haha, hvem er det jeg prøver å lure?) skriver om barndommen og folk som har det fryktelig vanskelig?

Men det er jo ikke Rishøis feil at jeg går rundt med mer eller mindre veldokumenterte fordommer om hva norske forfattere gjerne skriver om da, og novellene hennes står fint på egen hånd synes jeg. Syv stykker er det av dem, den første og den siste henger sammen, og sånn tematisk sett så er det vel sammenheng mellom resten også. En av mine favoritter er den hvor Rishøi blander sammen teksten fra en hyttebok med kladdete brev/dagbokskriving på en spiralblokk. Brev hvor den som skriver prøver å fortelle noe vanskelig, men ender opp med å stryke over det, og heller henfalle til selvfølgeligheter om at hun har det bra der hun er nå.

Flopsy leser forøvrig boka når dette skrives, og hun ble frustrert av akkurat den novella fordi hun følte seg litt snytt. Det ble for lite opplysninger. Men jeg likte at det var såpass mye luft rundt teksten. At vi aldri egentlig får vite hva som har skjedd eller hvorfor.

Jeg er mindre begeistret for et par av de andre novellene, eller ihvertfall en av dem, der en fyr forteller om livet sitt, og at han er sikker på at han er adoptert. Der ser vi slutten komme i lang lang vei, og den føles litt oppkonstruert og treffer ikke meg på noe vis. Derimot er historien om jenta som kom tilbake fra månens bakside fortreffelig, og ikke minst så er historien om forholdet mellom jenta og nabogutten som er litt annerledes både mørk og flott.

Så får vi se hva Flopsys dom over hele boka blir når hun en gang kommer seg rundt til å få skrevet et nytt bokhjørne. Inntil da får dere nøye dere med min dom:

Mesteparten av skrytet som har blitt Ingvild H.Risøi til del er vel fortjent. Språket er nydelig balansert, novellene er luftige og fine, jeg kunne tenkt meg litt mer brodd kanskje, og er ellers påvirket av mine fordommer om norsk litteratur. Men det er vel først og fremst mitt problem. Det finnes langt verre bøker å glemme å avbestille. Som f.eks Wilbur Smith…

%d bloggers like this: