web analytics

Tag Archives: helse

Hummer og kanari

Jeg blir litt irritert av det derre

Trond Viggo Torgersen har gått på høy rotasjon på Spotify mens vi har vært på bilferie i år. Stor lykke i baksetet, særlig på Tramp på en smurf, og ikke minst den der hvor Trond Viggo blir litt irritert av det derre. Og hvis du smiler eller ler blir det verre. Hagbarth er overbevist om at den sangen også handler om at han er irritert på smurfene. Selv tror jeg nok heller det er andre ting som irriterer Trond Viggo der. Kanskje et eller annet teit i avisa for eksempel, i hvert fall er det i den retningen min irritasjon går i dag. Nærmere bestemt dagens førstesideoppslag i Firda, som i skrivende stund ikke ser ut til å være på nett, men man har da kamera på telefonen.

Legebesøk tok et døgn gittSkriften er ganske liten, og det som står der er kanskje ikke så mye å bli klok av heller, la meg derfor dra et sammendrag av hva saken dreier seg om.

På forsiden står det følgende i tillegg til overskriften:

– Eg var utmatta og trøytt og ville berre heim, seier Kristine Svardal (13), som hamna på sjukehus i Førde etter ei båtulykke i helga. I berre sokkelesten, våt og kald, enda ho og mora opp med overnatting på vandrarheim fordi sjukehuset nekta å betale taxituren heim.

Forsåvidt en kort og grei gjennomgang av saken, med unntak av at det mangler en ganske viktig opplysning da, la oss komme tilbake til den. Det som skjedde var, i følge Firda, at den tretten år gamle jenta på en eller annen måte fikk seg en trøkk da hun var ute og kjørte rib-båt under nordsjøporthelga på Værlandet. Klokka 16.30 ble hun fraktet til sykehuset i Førde, kliss våt, og med mistanke om brudd i ryggen. På sykehuset var det først legevakt, så røntgen, og så to og en halv times venting på legens konklusjon. Ca klokka 23.00 kom beskjeden om at ulykken hadde gått bra, hun hadde slått seg, men utover det var det ikke noe brudd, eller annen grunn til videre medisinsk oppfølging.

Da skulle man jo tro det var på tide med litt lettelse oppi det hele, men neida, det er da problemene starter skriver Firda. For siden det ikke er medisinsk grunn til syketransport må hun og moren betale taxien hjem selv. Eller benytte annet offentlig transportmiddel da, og neste buss tilbake til Askvoll går langt utpå ettermiddagen dagen etter. Ajabaja. Pasienhotellet er stengt, hotellene fullbooket, alt som er ledig i Førde denne lørdagskvelden er vandrerhjemmet. Der får de rom klokka 23.30, mat får de imidlertid ikke, men to glass til vann fra springen.

Opplysningen som har gått tapt i Firdas sammendrag på førstesiden er at det nå faktisk er sykehuset som dekker regningen for natten på vandrerhjemmet.

Og det er da jeg kjenner at jeg blir litt irritert altså. Her har man fått ambulanse til legevakta, røntgen og undersøkelse, og overnatting attpå, og så går man til avisa og klager for at man ikke får dekket taxi. Hva med litt takknemlighet for at det gikk bra, at man fikk nødvendig hjelp, at man fikk en seng å sove i? Hva med litt forståelse for at man MÅ ha regler som er relativt stivbente. Vi bruker allerede enorme summer på pasienttransport, og helse selvfølgelig, noen regler må man faktisk ha. Hvorfor forventer man at samfunnet skal stille opp med taxi fra Førde til Askvoll når man selv ikke tar seg råd til å betale for det samme?

Det som er problemet her er jo at om man befinner seg ute på øyene, som Bulandet og Værlandet, og får behov for en legesjekk, så må man karre seg inn på legevakta på sykehuset i Førde. Det er en dårlig løsning for de som bor der ute, helt klart, men det bør jo samtidig være klinkende klart at man ikke kan betale taxi hjem for alle som måtte ha behov for legevakt i helger og høytider. Litt kostnadskontroll må man tross alt ha. Askvoll kommune bør kanskje vurdere om det er godt nok for deres innbyggere å være med i legevaktsamarbeidet, som altså er roten til problemet her, eller om de bør ha en egen legevakt. Om man skal rette kritikk noen steder er det hit den bør gå.

Sykehuset derimot har gjort det rette i denne saken, her er det ingen grunn for Firda til å lete etter smurfer å trampe på.

Hummer og kanari

Sorteringssamfunnet

Denne helga er det møte i landsstyret i SV. Ei av sakene som diskuterast er om korvidt partiet skal gå inn for å gje alle landets vordande mødre tilbod om tidleg ultralyd. Frå før av har Arbeidarpartiet gått inn for å gjere akkurat det. Dei har så langt berre fått støtte av Framstegspartiet, resten av partia på Stortinget strittar i mot. Det knyttar seg derfor stor spenning til kva standpunkt SV vil lande på. Sentralstyret, med leiar Audun Lysbakken i spissen, har tilrådd at ein seier ja til tidleg ultralyd. Det betyr ikkje at saka er avgjort. Motstanden er stor, frontane er steile, og debatten rasar mange plassar. Det som gjer ordskiftet så betent er meldingane frå Danmark, som allereie gjev tilbod om tidleg ultralyd til sine gravide. Der har etter seiande talet på barn fødde med Downs syndrom gått ned til om lag ein tredel av kva det var før. No åtvarar derfor mange mot eit sorteringssamfunn, der det ikkje er plass til folk som er annleis, og der menneske med Downs syndrom er utryddingstrua. Nokre går så langt at dei trekk Hitler og nazistane sin innsats for å utrydde jødar, sigøynerar og funksjonshemma inn i debatten. Det vert argumentert for at dei som er for tidleg ultralyd også er for rasehygiene, og at dei dermed kan samanliknast med Hitler.

Eg er usikker på om eg er for å tilby tidleg ultralyd til alle. Helsevesenet minnar meg litt om slangen “The Great Devourer” i Ninjago- filmane som guttungen plar se på. Eit frykteleg monster med eit kjempestort gap som sluker alt det kjem over. Og jo meir ein stappar inn i det gapet, jo større, fryktelegare, og svoltnare blir monsteret. Det vil ha alt! Om vi så gjev dette monsteret alle pengane i heile kongeriket, oljefond og heile sulamitten, vil det allikevel skrike etter meir. Det blir aldri mett. Eg er ikkje sikker på om helsegevinsten ein får av å tilby alle tidleg ultralyd er stor nok til at det kan forsvare at fellesskapet brukar penger på det. Eg er altså for tidleg ultralyd, men usikker på kven som skal betale rekninga. Kanskje bør folk betale sjølv, kanskje bør ein gje tilbodet, men ha ein eigenandel, eg veit ikkje. Det eg er sikker på er at debatten om sorteringssamfunnet er eit blindspor når ein skal avgjere saka.

Tru ikkje anna enn at eg skjønar kvifor mange reagerer så sterkt på dette spørsmålet. Eg skjønar at det er sårt. Eg skjønar at det er vanskeleg. Eg er altså for tideg ultralyd. Der er det sagt, men det betyr ikkje at eg er Hitler. Eg ønsker at samfunnet skal gjere sitt beste for at dei barna som blir fødde med ulike utfordringar kan vekse opp, og leve eit så rikt og normalt liv som mogleg. Mitt mål er ikkje å utrydde folk som er annleis. Det skulle ikkje vere naudsynt å skrive det ein gong, men eg er ikkje sikker, derfor gjer eg det likevel. Det er altså ikkje derfor eg er for tidleg ultralyd. La meg forsøke å fortelle kvifor.

Dette er ikkje ein debatt for eller mot abort. I Noreg har vi fri abort, og fram til og med veke 12 har ein rett til å ta abort utan å måtte komme med noko grunngjeving eller forklaring for det. Dette fordi kvinner skal ha retten til sjølv å ta avgjersler om sitt eige liv og sin eigen kropp. Slik må det nesten vere, og eg meiner det er svært problematisk om styresmaktene skal kunne avgrense kvinner sin rett til informasjon, av omsyn til at ein ønsker ein eller anna ideell samansetning av folket. At eit visst antall menneske må bli fødde med Downs syndrom kvart år, slik at vi ivaretek eit mangfald, og unngår det frykta sorteringssamfunnet. Det er fristande å spørre; kor mange barn må blir fødde med Downs syndrom kvart år for at vi kan seie oss nøgd? Det er jo også eit paradoks at ein allereie i dag tilbyr kvinner som blir gravide i ein alder over 38 tidleg ultralyd, nettopp fordi risikoen for å få eit barn med kromosmavvik aukar dramatisk med alderen. Kvifor skal ikkje kvinner under 38 ha rett på den same informasjonen?

Tidleg ultralyd er komen for å bli. Eit fleirtal av gravide nyttar seg allereie av tilbodet. Det kjem dei til å fortsette med, uansett kven som tar rekninga. For dei vil vite. Dei vil ha informasjon. Å vite er ein bra ting. Jo meir ein veit, jo betre val er ein i stand til å ta. Om ein verkeleg ønsker at foreldre skal behalde barn med særskilte behov, lyt ein velge ein anna strategi enn å nekte dei retten til informasjon. I staden må ein sørge for at samfunnet stiller opp med tilstrekkeleg hjelp, både praktisk og økonomisk, slik at valet om å behalde eit funksjonshemma barn kan bli noko lettare å ta.

Hummer og kanari

Påskesorgen

Som eg har fortald tidlegare i denne spalta, så pådrog eg meg eit akutt og smertefullt tilfelle av podagra for nokre veker sidan. Det var lite kjekt, syntes eg, men resten av familien min hadde tydeleg ei anna meining. “Kva for fot er det du har vondt i?”, spurde husets 5-åring. Eg svarte at det var den venstre stortåa som var råka, men at det no heldigvis ikkje var fullt så vondt som i starten. “Å ja” svarte han. “Då treng du ikkje rope sånn AIAIAIAIAI! med høg stemme lenger, du kan heller seie sånn au au au med liten stemme i staden for”. “Ja slik er det,” svarar eg, medan min betre halvleik held på å le seg ihel borte i sofaen.

Det fins ikkje medkjensle nokon stad. “Podagra, er ikkje det sånn sjukdom som Kaptein Vom i Knoll og Tott har?”, spør dei, medan dei humrar i skjegget. Dei kallar meg sikkert for Kaptein Vom når eg ikkje høyrer på også. I tidlegare tider kalla dei podagraen for “the king of diseases”, siden det då var ein sjukdom som oftast ramma kongar og rikfolk. No til dags er vi alle meir eller mindre rikfolk, og vi som får podagra blir gjort til latter. Eg meiner det er for gale. Eg vurderer derfor å starte opp ei støttegruppe for podagra-råka, for å legge press på styresmaktene slik at dei igjen gjev sjukdommen den status den fortener.

Første punkt på programmet vil vere å få vedteke eit forbod mot å selge Knoll og Tott julehefter. Ingen har gjort meir for å latteleggjere oss podagra-ofre enn Kaptein Vom, og eg finn meg rett og slett ikkje i det lenger. Andre punkt på programmet vil vere å få laga ein TV-reklame som kan vise folket kva for eit smertehelvete podagraen fører med seg. Denne TV-reklama skal sjølvsagt rulle over skjermane på helligdagar som langfredag og første påskedag. Nok er nok, I Wanna Rock, og We’re not gonna take it.

Eg er sjølvsagt ikkje seriøs. Eg er eigentleg ikkje særleg begeistra for støttegrupper, og eg hatar dei dagane der vi ikkje får skikkeleg reklame på TV. Jau då. Eg forstår at støttegrupper har ein funksjon, og det er sikkert kjekt at dei har nokre slike dagar der det går å nå ut til eit større publikum. Men eg vil ikkje vere medlem i noko gruppe, og eg er usikker på effekten av å samle alle desse elendigheitsreklamane på årets tyngste helligdagar. Det blir berre så alt for mykje. Det blir litt som den gongen ein tysk sjokoladeprodusent fann ut at dei ville auke intensiteten i marknadsføringa si. Ein søndag leigde dei inn to fly, sende dei opp i hundre fots høgde over Berlin, og gav flygarane beskjed om å droppe små sjokoladebomber over kvar einaste park, hage, eller gate der dei kunne sjå at det var samla ein del folk. Sjokoladen var hard, og pakka inn i tjukk folie. Dette var ingen stor suksess. Etter at ein heil haug med søndagsspaserande berlinarar hadde pådrege seg blåmerker og kular i hovudet, måtte politiet gripe inn og få stoppa søtbombinga.

Omtrent slik kjennes det å sjå på TV langfredag. Ein blir bombardert av TV-reklamar der alle som ein freistar å fortelle deg at livet er ein helsikes lang jammerdal. Om ein ikkje var deprimert frå før av, så blir ein det i alle fall etter ein kveld i sofaen. Blåmerkene er kanskje ikkje synlege på utsiden, men sjela er full av dei. Ein kan sjølvsagt seie mykje om den reklamen vi til vanleg vert utsett for,  men illusjonen av eit liv i solskinn, omgitt av vakre, slanke og solbrune menneske med krittkvitt colgatesmil og ingen ting å uroe seg for er langt å foretrekke framfor støttegruppenes nitriste reklame-røyndom.

Nei, eg trur eg legg støttegruppa for podagra-råka på hylla, sjølv om eg var svært så nøgd med namnet eg hadde funne på den: “Podagra Pals”. Det er trass alt grenser for kor stor del av identiteten min eg ønskjer å knytte opp mot denne podagraen. Vel er det slik at vi alltid er oss sjølv nærast, men eg vil ikkje lage noko gruppe der vi kanskje blir sittande å rakke ned på støttegruppa for dei med krokfinger og liktå, fordi dei har klart å kjempe seg til enkelte fordelar i statsbudsjettet.

Og familien min får heller berre hånflire. Eg vel å lide i det stille, med unntak for ein og annan au au au med lita stemme dei gongane ein eller annan kjem borti tåa mi.

Hummer og kanari

Snørrsjefen

I ein test for ei tid tilbake fann psykologen Richard Wiseman ut at folk flest ikkje er i stand til å merke skilnad på om ein flaske vin dei får servert er dyr eller billeg.  Sjansen for at dei gjetta rett var omlag 50/50. Liknande testar har tidlegare konkludert med same resultat. Folk som trur dei har peiling på vin vil i mange høve ha meir enn nok med å merke skilnad på raud og kvit. Skitt og kanel kan dei berre gløyme. Det betyr ikkje at vinsmaking ikkje er vitenskap, for det er det, det er berre det at dei som har smakslauker gode nok til å kjenne at den litt dyre valpolicellaen smakar kirsebær, dadlar og fiken, med eit lite hint av tåfis i ettersmaken, er i eit klart mindretal. Alle oss andre kjem like godt ut av det med ein litt fyldig vin til rundt hundrelappen. Ja, eg skriv alle oss andre, for eg har sjølv eit sett med smaksløkar som ikkje er spesielt godt utvikla. Eg kjenner stort sett berre skilnad på søtt og salt, kaldt og varmt, og sjølvsagt godt og vondt. Svolten og mett har eg også problem med å kjenne skilnad på, men det er vel ei anna historie.

Sambuaren min er derimot ei av dei få som er velsigna med smakslaukar av ypperste sort. Om vinen har eit innslag av urter, solbær, bjørnebær, sjokolade og plommer med struktur og reint tørt preg på ein granittbunn, så kan ho kjenne det.  Når eg lagar mat hender det at eg hiv noko krydder som ikkje står i oppskriften opp i gryta, for å teste om ho kan kjenne kva det er for noko. Ho klarar det kvar gong. Ho er eit unikum. Det hender eg tenker på å selge henne til eit omreisande sirkus eller noko slikt, for dette må det jo gå an å gjere penger på? No er det slik i dette samlivet vårt då, at alt det som eg kan, kan ho gjere betre. Alt det ho gjer, gjer ho betre enn meg. Eg er ikkje bitter for det, ikkje i det heile tatt,. Eg er stolt av ho eg, men når eg ein sjeldan gong finn noko som eg er flinkast til, så må eg tilstå at det er litt kjekt. Så når eg tidlegare denne veka fann ein ting eg var betre på enn henne, måtte eg sjølvsagt dele det med alle Firdapostens lesarar. Her kjem det, men det er ei lang historie, så smør dykk inn med tolmod.

Saka er at eg er sjuk for tida. Skikkeleg sjuk. Det starta med ei kraftig forkjøling, med tilhøyrande abnorm snørrproduksjon. Dette var ikkje nok, så eg drog i tillegg på meg eit akutt tilfelle av podagra. Det sistnemnde var oppsiktsvekkande smertefullt faktisk, men det var visst ikkje nok det heller. Forkjølinga utvikla seg vidare, og vart komplett med både øyreverk og spreng i bihulene. Det var nesten så eg måtte ta meg ein sjukedag frå jobben, men eg beit tenna saman og gjekk på med krum og sår hals. Eg har hatt betre dagar. Men det var forkjølinga eg skulle snakke om i dag. Eg har nemleg ein slags teori om at alle forkjølingar har si eiga lukt. Kanskje til og med sin eigen smak. Og då gjettar eg på at det er sjølve snørra som både luktar og smakar. Eg er temmeleg overtydd om akkurat dette. Eg blir forkjøla, og når det har fått utvikla seg nokre dagar kjem forkjølingslukta. Eller snørrlukta om du vil. Nokre gongar gjev lukta meg assosiasjonar til barndommens forkjølingar, og plutseleg er eg tilbake på 70-talet, på det grøne vegg-til-vegg teppet i barndomsheimen på Skotfoss, heime frå skulen, leikande skøyteløp medan snørra rann i strie straumar. Viss eg ikkje hadde stappa ein papirdott opp i nasa då.
Andre forkjølingar kan gje andre assosiasjonar. Dette freista eg å seie til sambuaren min, slik at eg kunne komme fram til poenget, nemleg at den forkjølinga som eg slit med akkurat no er unik på den måten at den har ei lukt og ein smak som ikkje liknar på noko anna forkjøling eg kan hugse å ha hatt. Denne gongen meiner eg bestemt at snørra både luktar og smaker skikkeleg ekkelt. I skarp kontrast til snillare forkjølingar, som til dømes gjev meg vakre bilete frå barndommen i hovudet. Det var berre det at min betre halvdel ikkje hadde noko aning om kva eg eigentleg snakka om. Lukt og smak på snørr og forkjøling? Aldri opplevd. Aldri tenkt over. Snott var no snott, og meir var det ikkje å seie om den saka. Noko spesiell forkjølingslukt, eller smak, kunne ho ikkje hugse å ha merka seg. Sa ho. Kvinna som kan kjenne hint av vanilje i dufta frå ein billeg rødvin, men altså ikkje skille ei forkjøling frå ei anna. Når det kjem til forkjøling og snørr er det eg som er feinschmeckaren i familien! Flytt deg til sida, kvinne, og gjer plass for snørrsjefen! Kan eg gjere dette til ein karriereveg mon tru? La meg lukte på snottet ditt, kanskje smake ein liten dråpe på tungespissen, og vips så kan eg gje deg både diagnose og prognose? Mmmmm…eit hint av eikeskalle her, og vent…var det eit strøk av puss og blod i ettersmaken der? Eg anbefalar eit legebesøk og ein antibiotikakur. Det blir 200 kroner, takk!

Framtida er lys, berre eg blir frisk att!

Hummer og kanari

Brevet til Jens

View from the pier Explored!
Creative Commons License photo credit: Conor Keller | fortysixtyphoto.com

Brevet til Jens er en dokumentarfilm som gikk på TV2 i forrige uke. Den handler om to unge funksjonshemmede venninner, der den ene bor i Oslo, har fått innvilget BPA – brukerstyrt personlig assistanse – mens den andre har blitt tvunget til å bo på institusjon. Filmen viser kontrasten mellom deres liv, og på Facebook og Twitter har det kommet en strøm av meldinger som viser at budskapet har nådd frem. BPA må bli en rettighet for de funksjonshemmede, og dette må Jens se til å få banket igjennom fortere enn svint, noe annet er ikke akseptabelt.

Jeg fikk ikke sett hele filmen, når den gikk første gangen var jeg ikke obs på den, og jeg slo på reprisen for sent. Så jeg så egentlig bare slutten, og jeg skjønner jo at folk lar seg røre, men jeg syntes egentlig den var litt spekulativ. Slutten altså.

Den slutter med en nyttårsfeiring, der hun som har BPA er på nyttårsfest, stemningen er høy, og alle er glade. På institusjonen sitter venninnen alene og har det trist og leit. Hvilket jo er trist og leit, men budskapet som formidles her er falskt. Man kan si mye fint om BPA, men det skaffer deg ikke automatisk noe nettverk. Om man får innvilget BPA betyr ikke at invitasjonene til gøye nyttårsfester plutselig fyller innboksen eller postkassa. Det finnes nok ganske mange funksjonshemmede med innvilget BPA som også sitter mutters aleine på nyttårsaften og har det ganske kjipt.

La det være  helt klart, alle ønsker at funksjonshemmede skal leve et så rikt liv som mulig, uavhengig av sin funksjonshemning. Dette er lett å si, lett å ønske, men dyrt, og ofte vanskelig å gjennomføre. Når jeg er i mot å rettighetsfeste BPA, så er det flere årsaker til dette. Det skyldes imidlertid ikke at jeg ikke unner funksjonshemmede å styre sine egne liv. La meg prøve å forklare.

Først: Brukerstyrt personlig assistanse, det ligger i navnet her. Assistentene skal være brukerstyrte. Den funksjonshemmede er arbeidsleder, og skal styre tilbudet selv. Kommunen er ansvarlig for å innvilge (eller avslå) assistentordninger, men utover det skal det være den funksjonshemmede selv som bestemmer. Dette har noen fordeler så klart, og når det fungerer er det en kjempefin løsning. Men det er også noen ulemper, og noen ganger fungerer det ikke. En relativt stor andel funksjonshemmede vil ha problemer med å  administrere sin egen assistentordning. Ganske mange har rett og slett ikke ressurser til det.

Det første spørsmålet jeg stiller meg da er hva man egentlig mener med å rettighetsfeste BPA. Skal alle funksjonshemmede ha den rettigheten, eller skal den avgrenses? Basert på mine egne sparsommelige erfaringer fra pleie og omsorg vil det kanskje være 10 prosent av de funksjonshemmede som er i stand til å nyttiggjøre seg BPA, og blant de 90 prosentene som ikke vil klare det, vil det kanskje være 60-70 prosent som ikke kjenner sine egne begrensninger, og tror de vil klare det.

Ja, det er mulig, sannsynlig faktisk, at mine prosentanslag er litt på trynet, men jeg tror det er rimelig trygt å påstå at i hvert fall gruppene er relevante. De som kan nyttiggjøre seg BPA, de som tror de kan det, og de som ikke har mulighet overhodet. Hvordan løser man dette? Rettigheten bør i så fall kun gjelde for dem som faktisk kan nyttiggjøre seg BPA, men da må man fortsatt ha et apparat som innvilger (eller avslår) rettigheten. Man må bruke mer tid på å sikre et avslag juridisk, slik at man har sitt på det tørre. Man må bruke flere ressurser på undersøkelser som ellers ikke ville vært nødvendige.

Mer konkret: Det finnes funksjonshemmede som har store kognitive utslag, som gjør at de ikke vil kunne klare å administrere en BPA-ordning selv. Dette er de ikke nødvendigvis klar over selv. Om de da bestemmer seg for å kreve BPA, kommer kommunen i klemma, enten må de innvilge, selv om de mener dette ikke er til det beste for brukeren. Eller de må bruke ressurser på å få slått fast at brukeren faktisk ikke er i stand til å nyttiggjøre seg BPA. I dette ligger det en viss grad av umyndiggjøring, med de nederlag det måtte innebære. For min del tror jeg dette er noe de funksjonshemmede dette måtte gjelde godt kunne vært spart for.

Men greit, det er mulig at man har tenkt seg en smart måte å løse dette på. Hovedgrunnen til at jeg synes rettighetsfesting av BPA er en dårlig ide er at jeg ser at for mange kommuner vil det være umulig å få til en tilfredsstillende BPA-ordning, selv der det åpenbart ville vært den beste løsningen.

Norge består av 430 kommuner. Noen av dem store, mange av dem ganske små. Som Solund ute i havgapet her, med 863 innbyggere. Eller Gulen, med snaue 2300. Jeg husker ikke hvilken kommune det var snakk om, men for en stund siden var det en sak i Firda der man gikk hardt ut mot kommunen fordi en funksjonshemmet ikke hadde fått assistent. Problemet var bare at kommunen hadde innvilget pengene, og søkt i flere omganger etter folk, men det viste seg å være umulig å skaffe kvalifiserte søkere.

Så hva skulle kommunen egentlig ha gjort?

Det er lett å sitte på Stortinget og vedta rettigheter for å virke handlekraftig. Noe helt annet er det å være ute i kommunene og skulle gjennomføre dem. Særlig når det som regel ikke følger med penger nok til å gjøre jobben.

Det å jobbe som brukerstyrt personlig assistent er en svært krevende jobb. Man kommer i et veldig pussig forhold til den man skal utøve omsorg og assistanse for, man skal være både venn, yte omsorg, og samtidig ansatt. Det er ikke nødvendigvis enkelt. Ikke er det spesielt godt betalt heller. I de store byene vil man nok klare å få folk nok til å dekke opp det økte behovet en rettighetsfesting av BPA vil føre med seg. I mange småkommuner i utkantene vil det være svært vanskelig å få til.

Derfor er jeg enig med Jens. Det må være opp til kommunene å sy sammen et tilbud som er best mulig for den enkelte bruker. At BPA må være en del av verktøykassa der det er mulig å få til, helt klart, at flere burde innvilges BPA, ja det tror jeg nok, men det er ikke et universalverktøy som løser alle problemer på null komma svisj.

Les ellers gjerne også hvordan de på avlastingshjemmet opplevde filmen, og Vernepleieren har også skrevet brev til Jens.

%d bloggers like this: