web analytics

Tag Archives: helse

Hummer og kanari

Høyresiden venstresiden bla bla bla

Som faste lesere av denne bloggen vil vite så er jeg en sånn kjedelig pragmatiker som ikke er så veldig opptatt av ideologi og den slags. Jeg vil at ting skal funke best mulig, og jeg tror verken høyresiden eller venstresiden, eller noen andre sider for den del, har monopol på de beste løsningene. Jeg har for eksempel ingen ting i mot at staten sitter med store aksjeposter her og der, staten kan være både en god og en dårlig eier, og så lenge den er en god eier, så må den gjerne fortsette med det. Å eie altså.

På samme måte må staten gjerne sette både barnebarn og bestemor ut på anbud, så lenge de som får tilslaget leverer gode nok tjenester. Pleie og omsorg blir ikke dårligere utført bare fordi den som betaler lønna til de ansatte er et privat foretak, like lite som kvaliteten umiddelbart stiger om de private kjippes ut og det offentlige tar over. Hvordan ting organiseres er mindre viktig enn at det som utføres gjøres på en god måte.

Når det er sagt, så tror jeg ikke det er store penger å spare på å privatisere i stor stil innenfor helse, pleie og omsorg. Jeg tror ikke det er en snarvei til bedre tjenester. Jeg foretrekker at hovedansvaret for dette området ligger hos det offentlige. I den grad vi har noe lokaldemokrati i dette landet må gjerne kommunenes folkevalgte prøve å finne alternative løsninger til det offentlige for å få mest mulig helse for minst mulig penger, men om noen ivrer veldig for utstrakt privatisering kommer i hvert fall ikke jeg til å stemme på dem.

Sånn. Da var ståstedet kartlagt. Jeg er mindre ideologisk, mer pragmatisk, men allikevel antagelig temmelig enig med Malin på Maddam når hun raljerer over høyresidens ønsker om fleksibilitet og privatisering i omsorgssektoren.

Hvorfor blir jeg da så mektig irritert på den bloggposten der hun spør om hva vi har lært av adecco-saken?

Vel, vi får presentert et eksempel på hvor forferdelig det er å jobbe i et privat omsorgsfirma, den 54 år gamle eneforsørgeren Anne. Litt av problemet er at det er en del merkelige påstander i teksten der. Som f.eks:

Som aleneforsørger har Anne høye utgifter, og er derfor helt avhengig av tilstrekkelig og stabil inntekt. Siden det er umulig for Anne å få en fast stilling i det offentlige, med en høy nok stillingsprosent, har ikke hun noe annet valg enn jobbe i det private. Hun jobber derfor på et privat avlastningshjem for mennesker med fysisk og psykisk utviklingshemming.

Det kommer frem at Anne er ansatt i dette private firmaet i en 33.33 prosents stilling. Altså har hun jo ikke fått noen høy nok stillingsprosent i det private heller. At hun jobbet 49 timer i uka i snitt i fjor er kanskje et slags argument, hun jobber jo da godt over 100 prosent uansett hva stillingsprosenten sier, men det er jo fullt mulig å være ansatt i en liten stillingsbrøk i det offentlige og jobbe vesentlig mer også.

Greit, det er kanskje flisespikking, vi tar en til i stedet:

Hvis Anne foreksempel blir syk får hun bare utbetalt sykepenger for 33.33 prosent stillingen, men de første de første 16 dagene er uansett ulønnet.

Dette er vel ikke riktig? Hvis jeg husker reglene riktig så skal Anne, om hun blir sykemeldt, ha lønn for de vaktene hun er satt opp på i de 16 første dagene. Sykepengene hun får fra NAV etter disse første 16 dagene beregnes ut fra et gjennomsnitt av hva hun har tjent i en gitt periode i forkant av sykemeldingen. Hvis hun har jobbet 49 timer i snitt i fjor vil altså sykepengene tilsvare dette. Reglene for sykemelding er vel uansett de samme enten man jobber privat eller offentlig?

Videre fortelles det om åttetimers vakter uten anledning til å spise eller gå på toalettet, eller vakter på opp mot 24 timer. Ingen overtidsbetaling, frykt for brukere, og andre vanskelige arbeidsforhold:

Summen av forholdene på jobben, ble så mye at Anne spurte ledelsen om det finnes noen fagbevegelse. Ledelsen svarte at det var uaktuelt fordi hun uansett hadde for lav stillingsprosent til å være medlem.

Dette er jo heller ikke korrekt, jeg jobber inntil 20 prosent på kinoen, mindre enn Anne altså, og får allikevel lov til å være medlem av Fagforbundet, som jeg antar er samme forbund som ville kunne være aktuelt for Anne å melde seg inn i. Og hvorfor spør hun ledelsen om fagbevegelse? Og hvorfor godtar hun svaret deres? Og hvorfor kan ikke Malin informere henne om at det ikke medfører riktighet det ledelsen sier?

Men aller mest irriterer jeg meg nok over teksten fordi den beskriver en virkelighet som Anne og hennes kolleger deler med mange kommunalt ansatte rundt om i det ganske land.

Siden ledelsen er opptatt av å spare penger, setter man også konsekvent bare en person på hver bruker (uavhengig av hvor mye kompetanse som trengs for å håndtere brukeren)

Hvis man tror at man får være mer enn en ansatt på hver person i det offentlige så tar man feil. Ofte er man nok langt færre enn det også, en til en er forbeholdt de tyngste brukerne, at man er fler enn en til en er kun unntaksvis. Uavhengig av hvor mye kompetanse som trengs.

Eieren av arbeidsplassen til Anne hadde en inntekt i fjor på nærmere tre millioner kroner. På alle andre utgiftsposter (som ikke har eierens kontonummer i seg) strammes det inn og spares. Dette gjelder både i forhold til stillinger, utstyr, fagkompetanse, oppfølging, mat, ja rett og slett ALT.

Ja, dette er en virkelighet som mange kommunalt ansatte vil kjenne seg igjen i. Hvert eneste år kommer ostehøvelen fram. Gjerne samtidig som prestisjeprosjekter som kulturhus, idrettsanlegg og rådhus dukker opp.

”Faglig utvikling” et begrep som ikke eksisterer på denne arbeidsplassen.

Ja, med unntak av det årlige Fag og Fest er det vel temmelig lite av faglig utvikling i denne kommunen også skulle jeg mene. I hvert fall for dem på gølvet som kanskje trenger det mest.

Da Anne (…) nektet å fortsette med brukerne, var ”responsen” fra ledelsen at hun ikke fikk en eneste ekstravakt utover sin lille stillingsbrøk de neste to ukene. I løpet av de samme to ukene ble hun også jevnlig kontaktet av ledelsen som sa at ”det kunne hende” at de ikke hadde noe jobb til henne der lenger, dersom hun ikke ville ta de utagerende brukerne.

Kjipt kanskje, men det er ikke nødvendigvis noe tryggere i det offentlige. Når jeg begynte i kommunen ble jeg ansatt på en tre måneders kontrakt. Eller rettere sagt så fikk jeg ikke arbeidskontrakt før det var gått fire måneder og jeg etterlyste det. Da fikk jeg en tilbakedatert for de første tre månedene, og en til for de neste tre månedene. Etter at de tre månedene var gått stoppet plutselig lønna mi, selv om jeg altså fortsatt jobbet, sto på turnusen, og ingen hadde tenkt å kjippe meg ut. Vel, det ordnet seg jo greit etter et par telefoner, og jeg fikk enda en tre måneders kontrakt. Like etterpå fikk den brukeren jeg var ansatt for å pleie ganske omfattende helseproblemer og holdt på å stryke med. Hvilken trygghet hadde jeg da med mine tre måneders kontrakter? Om han skulle dø risikerte jeg jo å stå uten jobb, kommunen hadde jo ingen forpliktelser for meg utover de tre månedene jeg var ansatt for.

Og flere av dem jeg jobbet sammen med hadde visst gått på slike, etter alt å dømme ulovlige, kontrakter i årevis.

Poenget mitt, og grunnen til at jeg blir irritert, er altså at alt det som beskrives som Annes virkelighet, egentlig er ganske manges virkelighet, og det handler ikke om privat eller offentlig, det handler om dårlig ledelse. (Og kanskje lav grad av organisering/svake lokale fagforeninger?) Hvis man nå skal argumentere mot privatisering av omsorgen her i landet, og gjerne for meg, så må man ha bedre argumenter enn at de private er akkurat like dårlige som de offentlige.

Og det har ikke noe for seg å presentere den private virkeligheten som hjerterå, forferdelig, og samtidig late som om tilstanden i det offentlige er det spøtt bedre.

*Og som en disclaimer til de som ikke er faste lesere av denne bloggen. Jeg har holdt på med bloggingen siden høsten 2004, og et tema som har vært stadig tilbakevendende her er mitt forsvar av det offentlige helsevesenet mot tendensiøse oppslag i media. Jeg har ikke plutselig forandret mening. Jeg mener fortsatt at det norske helsevesenet svartmales i mediene, og at det for en stor del ytes god omsorg i de fleste av landets kommuner. Men det finnes unntak der det ikke er godt nok. Igjen, det handler ikke om offentlig eller privat, verden er ikke så enkel.

Hummer og kanari

Jenter som sparker, og jenter som slår

Eksempel på voldelig og aggressiv kvinne

Jeg tror det er ganske riktig å si at kvinner er omtrent akkurat like slemme som menn. Det er selvfølgelig ikke slik at menn er sinte slabbedasker, mens kvinnene er snille og oppofrende omsorgspersoner. I hvert fall ikke hele tiden. Kvinner kan også bli sinte.

Noen ganger kan de bli så sinte at det blir et problem.

Så langt er jeg med, og kan godt like Dagblad-Magasinets sak om sinte kvinnfolk her. Det handler om landets første offentlige polikliniske tilbud for voldelige kvinner, startet i 2008, ved St.Olavs Hospital i Trondheim. Det er fint at det blir belyst at kvinner også kan bli sinte og ty til vold. Riktignok har det blitt gjort før, men da gjerne med henvisning til litt tvilsom forskning, eller anekdoter fra Nils Ole Oftebro.

Allikevel reagerer jeg på noe her, og nå gjentar jeg meg selv, men jeg synes altså ikke noe om det at man på død og liv skal ha det til at det er et like stort problem at kvinner slår menn, som at menn slår kvinner. Sitater som dette her:

Mytene om vold er mange. De forteller ikke at det er like mange kvinner som menn som trenger hjelp til å håndtere sinnet sitt.

Og denne:

— Damer slår kanskje ikke like hardt som menn, og de fysiske skadene er derfor ikke like store. Men kvinners vold er like krenkende, ydmykende og ødeleggende for familien som menns vold.

Skaper et inntrykk av at problemet partnervold er noe som løses best sammen med en terapeut av et eller annet slag, at det er et internt familieanliggende, at det er noe vi strengt tatt ikke trenger å bry oss så voldsomt om.

Ikke minst gjør det det lett å feie problemet med menns vold mot sine partnere under teppet igjen. Kvinnene er jo like ille, ikke noe å bry seg om det vel?

Vel, jeg tror for det første ikke at det er riktig at kvinner er like ille som menn. Det kan neppe bestrides at kvinnene er dem som lider mest under partnervold. Det er kvinner som slås helseløse, lever i skjul, eller blir drept av nåværende eller tidligere partnere. Tall fra Canada forteller at av de som rapporterte å ha blitt utsatt for vold fra partneren, så hadde 23 prosent av kvinnene opplevd å bli banket opp, kvalt, eller truet med skytevåpen eller kniv. Tilsvarende for menn var 15 prosent. 44 prosent av kvinnene hadde blitt skadet mot bare 19 prosent av mennene.

Ved å insistere på at kvinner er like aggressive og voldelige som menn, så er det en fare for at man tilslører det problemet vold i nære relasjoner er.

Forøvrighar jeg en mistanke om at det er riktig som Joanne Minaker og Laureen Snider hevder i denne artikkelen. At problemet med menn som mishandles av sine partnere er betydelig overkommunisert.

Hummer og kanari

Ufaglært i første linje #3


Creative Commons License photo credit: * Cati Kaoe *

Hun har blitt verre og verre de siste månedene.
Glidd lenger og lenger inn i sin egen lille fantasiverden.

Når jeg er der kjenner hun meg ikke igjen, eller registrerer meg ikke. Svarer ikke på spørsmål, snakker bare til dem som hun ser, eller hører, rundt seg, som ikke jeg kan se.

– Døra er åpen, bare kom inn, sier hun høyt, men det er ikke meg hun snakker til. Jeg legger hånden på armen hennes. Snakker:

– Hvem er det du snakker med? Det er ingen andre her enn du og jeg nå.

Hun blir stille en liten stund. Blikket flakker. En tåre renner nedover kinnet, og så snakker hun:

– Hjelp meg, sier hun. – Du må hjelpe meg!

Men det er ingenting som hjelper.

– En liten disclaimer: Jeg har jobbet i pleie og omsorg i tre forskjellige perioder, i tre forskjellige fylker. Disse historiene er hentet fra alle periodene, og av hensyn til taushetsplikten, pyntet på og forandret litt. Alle er ikke nødvendigvis selvopplevde heller, noen vil være inspirert av historier fra kolleger el.l. Men sanne skal de være alle sammen, på sitt vis.
Hummer og kanari

Rangering av sykehjem


Creative Commons License photo credit: DerrickT

På årsmøtet for Frp i Hordaland denne helgen fremmet stortingsrepresentant Arne Sortevik et resolusjonsforslag om at samtlige sykehjem i Norge heretter skal bli utsatt for årlige undersøkelser, der man skal spørre de pårørende, samt de av de eldre som er i stand til å svare, om hva de synes om sykehjemmet. Basert på disse svarene skal det utarbeides rangeringslister der alle får tilgang til å se hvilke sykehjem som kommer best, eventuelt dårligst, ut.

Sortevik sammenligner med de nasjonale prøvene i skolen. – Når vi ser at dette har fungert med de nasjonale prøvene i skolen, kan jeg ikke se noen grunn til at dette ikke kan brukes i eldresektoren, som er minst like viktig, sier han, men har nå egentlig de nasjonale prøvene i skolen ført til en kvalitetsheving av undervisningen da? Ikke vet jeg, og samme kan det være, jeg lurer mer på hva Frp egentlig vil oppnå med en slik nasjonal rangering av sykehjemmene.

Jojo, de vil vel ha en økning av kvaliteten på sykehjemmene da, men kan nasjonale rangeringer basert på brukerundersøkelser virke?

Jeg tror ikke det har noe for seg slik dagens system er på dette området. Sykehjemmene er kommunenes ansvar, og de koster ganske så mye penger å holde i sving. Kommuner flest vil derfor være opptatt av å gi et tilstrekkelig sykehjemstilbud, men med den anstrengte kommuneøkonomien veldig mange kommuner opplever i dag, så vil tilstrekkelig være godt nok. Man vil neppe se et race blant kommunene der man øker budsjettene for å få det beste sykehjemmet. Tvert i mot er det for mange kommuner kanskje like mye et poeng å sørge for at sykehjemstjenesten ikke er for god, siden det er atskillig billigere om de eldre bor hjemme så lenge som mulig.

Det er dessuten et spørsmål om hvor godt brukerundersøkelser alene er egnet til å fortelle så mye om kvaliteten på sykehjemmene. Jeg frykter det blir litt for tilfeldig, at det ikke gir hele bildet. Skal man måle kvaliteten på sykehjemmene må man antagelig også spørre de ansatte, se på bemanningssituasjon, legedekning, hvor hensiktsmessige lokalene er og så videre.

Jeg er ikke nødvendigvis negativ til rangeringer, men det må være et poeng med det, det er ingen grunn til å skape byråkrati og bruke ressurser på noe som ikke vil bidra til noe positivt. Jeg tror Sorteviks forslag er feil medisin hvis man vil bedre kvaliteten på sykehjemmene.

Sorteviks forslag er jo i tråd med Frps syn på eldreomsorgen, der pengene skal følge pasienten, og de eldre kunne velge sykehjem selv. Dermed trenger de fakta for å  ta kvalifiserte valg. Som om eldre i kommuner der det bare finnes ett sykehjem kommer til å flytte over kommunegrensa for å skaffe seg sykehjemsplass liksom. Frps system er ikke noen god ide, og derfor er nok ikke rangering av sykehjem noe vi skal kaste bort tid og ressurser på heller.

Tror jeg.

Hummer og kanari

Få oss nærmere

Her er siste ukes spalte i Journalisten, og dere som ikke leser den blekka, men heller holder dere her på Hjorthebloggen skal få litt ekstraservice i form av linker til noen av disse jobb-bloggene som jeg snakker om. Nevnt i teksten er Nee Naw og Random Acts of Reality, begge disse startet som anonyme bloggere, men har siden da gitt ut bøker og kommet ut av pseudonymiteten. Nee Naw blogger fra kontrollrommet, mens Random etc er ute i bilen.

Andre fine jobbeblogger: NHS Blog Doctor, der Dr. Crippen forteller om hverdagen som familielege i det britiske helsevesenet. The Magistrate’s Blog, fra en dommer i det britiske rettsvesenet. Militant Medical Nurse, der en av disse englene i hvitt som vi alle er så glad i, er ganske pissed off på både det ene og det andre. Taxi Tales er akkurat det, taxihistorier, mens Frank Chalk blogger fra klasserommet. Det er kanskje ikke så stor forskjell på å være lærer i Norge og i England?

Whenever two or more teachers gather together, the talk invariably revolves around how much work they do, how late into the night they stay up planning things and how they slave away at weekends and during the holidays as well.

This is all very good if you are managing a hedge fund and looking to retire to Barbados by the time you are 29, but not really worth it when your salary is less than £30k.

I Norge har vi ikke så fryktelig mange sånne jobbeblogger. Jeg skulle gjerne hatt flere, og burde sikkert nevnt flere enn denne ene også, men 4 x bærepose and bop to the beat er en ung og lovende blogg fra livet i en dagligvareforretning. Mere slikt folkens!

Men nå er det på tide med selve spalten, er det ikke?

Creative Commons License photo credit: frodelu

Få oss nærmere

AMK-saken på Tøyen, der 63 år gamle Døndu Tulum døde mens familien kranglet med politiet og truet ansatte ved AMK-sentralen, førte til en viss uenighet over kjøkkenbordet hjemme hos oss. Min kjære samboer jobber i helsevesenet, og hennes ryggmargsrefleks var umiddelbart å støtte AMK og ambulansetjenesten. Selv har jeg brukt en del tid på å krangle med folk med grumsete holdninger i lokalavisens leserbrevspalter, og på nett, så min reaksjon var at dette handlet om rasisme. Omtrent som nettdebatten i miniatyr altså, der mange umiddelbart var klare til å felle en knallhard dom over dem man mente var mest å laste. På Twitter gikk diskusjonen. Er det vanskeligere å få ambulanse om man bor i feil bydel i Oslo? Var dette Sofienbergparken om igjen? Opptrådte AMK rasistisk eller rasjonelt? Over kjøkkenbordet ble vi etter hvert enige om at det var umulig å konkludere før lydloggene eventuelt ble offentliggjort.

Jeg fulgte sakens utvikling de nærmeste dagene, men dekningen i media gjorde at interessen dalte fort. Jeg ville tettere på. Riktignok kom vi den rammede familien så nær at det nesten var ubehagelig gjennom lydopptak og video-opptak, men jeg ville vit mer om AMK-sentralen. Hvordan så denne saken ut fra innsiden? Hvor ofte er det nødvendig med politieskorte på Tøyen? Hvor mange telefoner får man som viser seg å være bagateller eller bare tull? Hvilken hverdag er det AMK-operatørene og ambulansesjåførene opplever på jobb?

”30 ÅR GAMMEL MANN”, leste jeg på skjermen. ”BEVISSTLØS. PUSTER IKKE.”

Så fort jeg hadde sendt ambulanse ringte jeg politiet, standard prosedyre for enhver uforklart hjertestans hos en ung person. Politiet advarte oss om at de ikke hadde noe personell tilgjengelig. Jeg måtte ta beslutningen om jeg skulle be ambulansepersonellet om å vente til det var politi tilgjengelig (og sette pasienten i fare) eller gå rett inn (og muligens sette personellet i fare).

Jeg løftet telefonen for å lytte på nødsamtalen og hørte noen, som jeg antok var pasientens mor, snakke med AMK-operatøren. Hun var oppskaket men sammenhengende.

”Han drakk så mye i går kveld… Jeg tror han blir kvalt av sitt eget spy, han er full av…” gråt hun.

Noen i bakgrunnen drev med gjenopplivning, jeg kunne høre pasientens ribbein knase.

Dette er et utdrag fra en av postene på Nee Naw, en blogg om livet på kontrollrommet til London Ambulance Service. En av de mange gode work blogs som finnes i Storbritannia, blogger som slipper oss inn på innsiden av yrker de fleste bare kjenner fra utsiden. Jeg har lest Nee Naw sporadisk i noen år, og når mediedekningen av Tøyen-saken ikke slipper meg så nær som jeg gjerne vil, så er det hit jeg går. I denne utrykningen ender det bra, ambulansen kommer fort frem, og de får liv i mannen igjen.

Da Farah-saken raste som verst brukte jeg en del tid på Random acts of Reality, der Tom Reynolds forteller om hverdagen som ambulansesjåfør i London. Også den gangen satt jeg med følelsen av å ikke komme nær nok de norske ambulansesjåførenes hverdag.

Det er dette jeg savner. Jeg vil vite hvem det er som sitter og tar i mot telefoner på AMK-sentralen. Hva slags skift de jobber, hvor mange telefoner de får. Gi meg de morsomme historiene om skrullinger som ringer 90 ganger om dagen for å spørre om de vil ha en banan (sann historie fra Nee Naw). Gi meg fortellingene som ender godt, der liv reddes, der barn kommer til verden med operatøren i telefonen og ambulansen på vei. Fortell hvordan det oppleves når det går galt og pasienten ikke står til å redde. Vis meg hvordan en vanlig dag på AMK-sentralen fortoner seg, og hjelp meg forstå hvordan samtalene med Døndu Tulums pårørende kunne spore av slik de gjorde. Det er fint at lederen for Akuttklinikken ved Oslo Universitetssykehus innrømmer til TV 2 at man ikke klarte å møte behovet for hjelp i denne saken, og at man må lære av det som skjedde, men jeg vil mye heller høre hva de som møter dette hjelpebehovet i første linje hver dag tenker om saken.

Ved kjøkkenbordet leser vi høyt fra lydloggene for hverandre. Min samboer understreker at folk burde vite bedre enn å true AMK-sentralen, og at man som helsepersonell har krav på en trygg arbeidssituasjon. Jeg sier at man godt kan overhøre den første fornærmelsen når man har med folk i en desperat situasjon å gjøre. Helt enige blir vi ikke. Men at mye av mediedekningen var forutsigbar og lite egnet til å gjøre noe med våre forutinntatte meninger, det var vi ganske enige om.

%d bloggers like this: