web analytics

Tag Archives: helse

Hummer og kanari

Overvåking av eldre

Creative Commons License photo credit: nolifebeforecoffee

Det er en trist sak den der med den 77 år gamle kvinnen som vandret ut fra skjermet avdeling på sykehjemmet, og ble funnet død 50 meter bortenfor sykehjemmet. Ikke vet jeg hva som har skjedd, men det er selvfølgelig vanskelig å gardere seg hundre prosent mot at slikt kan skje, uten å låse folk inn på rommene, eller spenne dem fast, og slikt gjør vi ikke lenger. Nødutganger må jo f.eks være mulige å åpne.

Tore Henning Larsen fra Seniorsaken vil ha ny teknologi på plass for å unngå slike hendelser i fremtiden. Til VG sier han:

– La oss si at du har en hjemmeboende forelder, eller en ektefelle som vandrer på natten. I stedet for en trygghetsalarm kan du kjøpe en klokke med en liten sender som gjør at det piper hos deg, eller på en pc når vedkommende går utenfor døren, eller i dette tilfellet sykehjemmet. Dette hjelpemiddelet finnes allerede i dag, sier Larsen.

via Bodde på skjermet avdeling – kan ha spasert ut døra – VG Nett.

Dette hjelpemiddelet er allerede i bruk noen steder, og kan nok være til god hjelp. Det er allikevel ikke fullt så enkelt som det kan virke når man leser Larsens uttalelse. For en slik alarm er faktisk overvåking, og er antagelig ulovlig å bruke uten samtykke fra den som overvåkes. Så sant vedkommende har samtykkekompetanse da.

Så selv om det nok i mange tilfeller vil være grei skuring å skaffe seg den nødvendige tillatelsen til å installere en slik døralarm, så er det allikevel ikke fullt så enkelt som det kan virke ut fra Larsens uttalelse, og uansett noe man bør tenke nøye gjennom før man installerer. Det er et etisk dilemma.

Mens jeg skriver dette kommer jeg til å tenke på novellen Oversite i Maureen F. McHughs bok Mothers and Others Monsters. Der går novellens forteller til det skritt å implementere en såkalt Digital Angel, en dings som i tillegg til å overvåke blodtrykk og den slags også er en gps-tracker, i armen til sin Alzheimersrammede mor. Datteren har også fått sin digitale engel i armen, og dermed kan man logge seg inn på DigitalAngelMap.com og alltid vite med sikkerhet hvor ens kjære befinner seg.

Er dette en rosenrød fremtid, eller er det rett og slett litt skremmende?

Teknologien finnes allerede, ikke bare døralarmer, men også madrassalarmer som varsler om man står opp. Stemmealarmer som gjør at man blir hørt om man ligger og roper. Sikkert også flere andre varianter, men det er lite i bruk. Både fordi det er elementer av overvåking og tvang her som man, heldigvis får en nesten si, ikke alltid er like komfortabel med å bruke i helsevesenet. Men også fordi mange pleiere lider av teknologiangst. Med høyt sykefravær, gjennomtrekk av ansatte, og mange vikarer, så er opplæring i bruken av teknologien også en utfordring.

Ingen tvil om at teknologien kan bli en nyttig medspiller i eldreomsorgen, men det krever et bevisst forhold til hva man driver med. Kanskje en overordnet nasjonal plan for hvordan det skal brukes, slik Hilde Thygesen tar til orde for her.

Larsens uttalelser får meg til å lure på hvor bevisst Seniorsakens forhold til overvåking egentlig er.

Hummer og kanari

Syt og klag om sjukefråveret

Denne lørdagens spalte i Firdaposten:


Creative Commons License photo credit: ? AnA oMeLeTe ?

Eit nytt år er over oss, men så langt minnar det mykje om det gamle. Det er syting, klaging og elende over heile linja. Folk flest er ikkje nøgde med kulda, for ikkje å snakke om med brøytinga. Dei klarer ikkje å gle seg over noko, anten det er det sjeldne vintervêret vi snakkar om, eller det at vi bur i eit av verdas beste land, på den kanskje beste tida i historia. Slike bagatellar hindrar oss ikkje i å klage på det høge sjukefråveret, eller på at folk som har både armar og bein i behald får uføretrygd frå staten. Kvifor skal dei få vere heime når eg må ut i kulda for å gå på jobb? Er det no sikkert at dei er så sjuke som dei skal ha det til?

No er det ikkje slik å forstå at eg er noko betre enn folk flest. Snarare tvert om, eg likar å klage litt eg også. Men sidan eg er litt sær, så vil eg helst henge meg opp i andre bagatellar enn dei andre gjer. Og sidan eg er nokså lat, så endar eg ofte opp med å klage på folk flest som klagar om ting eg ikkje synes dei burde klage på. Som til dømes sjukefråveret.

Vi har sett det ei tid no, stadige utspel i media om eit sjukefråver som skal vere både alarmerande høgt og stadig stigande. Og forklaringa som kjem er ofte at det skuldast for gode ordninger, og late arbeidsfolk med tvilsam moral. Problemet med heile debatten er at dette ikkje er særleg godt forankra i fakta. Sjukefråveret er nemleg ikkje spesielt høgt. Det var høgare i 2003 og 2004, og sjølv om det har vore ei lita auke igjen i 2009 kan mykje av dette tilskrivast finanskrise og lågkonjunktur. Svineinfluensaen har nok også eit snyteskaft med i spelet.

Ein skulle tru at det var korttidsfråveret som sa mest om arbeidsmoral, og dette har vore stabilt i 40 år. Folk vart faktisk forkjøla i 1970 også. Det er heller ikkje slik at Noreg har eit sjukefråver som er mykje høgare enn land det er naturleg å samanlikne seg med. Dersom ein justerer for at andre land har andre velferdsordningar enn vi har, så finn ein at sjukefråveret er om lag det same i heile Vest-Europa. Det som derimot stemmer, er at kostnadane til sjukefråveret stig, men det skuldast ikkje moralsk forfall. Årsaka er at vi er fleire folk i arbeid, med høgare løn enn tidlegare. Dette gjer til at staten må ut med meir til sjukepenger. Logisk nok.

Den norske velferdsstaten er eit omfattande og kostbart prosjekt. Når eldrebølga snart kjem er det ei fare for at den kjem til å knake i grunnmuren, og det vi treng er ein debatt om vi skal løyse dette med å redusere velferdstilbodet eller med å auka skattane. Problemet er at ingen politikar som ønskjer å vinne eit val vil snakke høgt verken om å redusere på velferd, eller å auke skattenivået. Derfor får vi i staden ein skinndebatt, der politikarane med god hjelp frå media klarer å få oss til å tru at sjukefråveret er ute av kontroll. Samtidig så seier man at man ikkje skal redusere ytingane, og kjem i staden med meir eller mindre kreative forslag på korleis ein skal få sjukefråveret ned. Og ingen av dei kjem til å fungere særskilt godt.

Eg kan forstå kvifor politikarane vel denne strategien, men eg synes det er båe feil og feigt. Det skuggar for den heilt naudsynte debatten om kva for eit velferdsnivå vi skal ha. Den debatten kjem til å tvinge seg fram, men faren er at når den først kjem, så kjem den for seint.

Så uansett kva vi elles er ueinige om, eg og folk flest, så er det altså tross alt ein ting vi kan samlas om alle saman. I klagesong over dei udugelege politikarane vi er belemra med her i landet. Godt nyttår!

Hummer og kanari

Hva føler du nå?

bakterie

Rrrring Rrrring!!!

Hallo?

Hallo Hjorthen, det er Firdasporten her du, god morgen, og gratulerer med seieren!

Krrremt, hark, jo takk, det var hyggelig. Alltid moro å vinne!

Høljebyen har jo ikke vunnet kretsmesterskapet i halsbetennelse siden Sarsbrødrene var i verdenseliten, så dette var morsomt Hjorthen, når skjønte du at dette kunne gå veien?

Nei, det kom vel som en overraskelse på meg også at dette skulle gå så bra, men når jeg var på legevakta første juledag fikk jeg forståelsen av at jeg hadde lagt opp et bra løp her, og når Fritjov Urdal ble diskvalifisert fordi han ikke hadde ordentlig halsbetennelse, men bare hadde spist skjegget sitt, så begynte jeg i det minste å øyne håp om medalje. Men sikker på seieren var jeg ikke før Dr.Omar ringte for å gratulere på mandag.

Og hvilket resultat det ble Hjorthen! Ny norsk rekord i halsbetennelse snakkes det om, det er imponerende for en mann i din alder!

Ja, det var svære greier, men om det er norsk rekord vet jeg nå ikke. Vi må nesten vente til Arne Scheie kommer hjem fra hoppuka før vi får svaret, men Dr.Omar hadde i hvert fall aldri sett lignende crp-verdier knyttet til halsbetennelse, så det er lov å håpe. Uansett så har jeg gjort en god prestasjon, og det er nå tross alt det viktigste.

Hva er hemmeligheten bak seieren Hjorthen, hvordan klarte du å oppnå dette fantastiske resultatet?

Det handler vel som i så mange andre sammenhenger om å bygge sten på sten tenker jeg, det også gode gener.

Gode gener?

Ja, min gamle far vant i sin tid NM i blodsukker med verdier på over 80. Jeg lurer på om ikke den rekorden fortsatt står faktisk.

Over 80 sier du, det er jo vanvittig!

Ja, så døde han jo på vei til medaljeseremonien da, men de fikk jo liv i ham igjen, så det er en god historie det der ja.

Hva tenker du om de som sier at idrett på dette nivået ikke er sunt?

At de har et poeng.

Hva skal du gjøre i de nærmeste dagene Hjorthen, blir det nyttårsfeiring med familien?

Nå skal jeg suge på repsilen noen dager, så blir det kalkun og kjippen på nyttårsaften, og så er det så smått på tide å tenke fremover. Det kommer jo en påske litt frem i tid f.eks, da gjelder det å være klar igjen.

Er det noen du vil takke, eller kanskje hilse til, før vi runder av dette intervjuet?

Ja, dette er jo ikke en triumf for meg alene, det er flere som står bak. Jeg vil takke Flopsy som alltid skrur ned varmepumpa et par hakk for mye. Jeg vil takke hvem det nå er som er ansvarlig for været her i byen, som gjør at man jo aldri blir ordentlig tørr. Jeg vil takke vaktmesterene på Samfunnshuset som passer på å holde en frisk og fin temperatur i kinosalen, og ikke minst vil jeg takke Byens Beste Hotell, som virkelig har pisket meg frem i høst. Når det har vært fristende å droppe treningen en dag, så har de vært der og fått meg opp av sofaen og ut i aktivitet.

Og hva føler du nå?

At jeg må gå og legge meg igjen.

Hummer og kanari

Frå ein syk manns dagbok

svinfluensa

Eg synes det er like bra å seie det først som sist. Denne skribenten er hardt ramma av svineinfluensaen, og det kan ikkje utelukkast at dette kjem til å prege spalta mi denne veka. Om du er ein av dei mange som ikkje tilhøyrer ei av risikogruppene, og dermed framleis ikkje har fått vaksine, så vil eg berre ha sagt at herfra og ut les du på eige ansvar. Eg skriv dette med munnbindet på, eg har vaska både hender og tastatur i bourbon-whisky (det er det einaste den kan brukast til uansett), og eg har gjort alt som står i mi makt for å hindre smitten i å spreie seg. Eg trur du kan kjenne deg rimeleg trygg, men du får gjere di eiga risikoanalyse, eg tek ikkje ansvaret. Er du i tvil kan du ringe smittevernlege Dale, men sei for Guds skuld ikkje noko om NAV og bankhola.

Det er ikkje berre eg som er ramma av svineriet, heile familien har fått det. Sambuaren og eg ligg på kvar vår sofa og kranglar om kven som har mest feber, og om kven som skal gå i butikken for å kjøpe brød og spreie virus. Det er tøffe tider i Markegata. Toåringen er nesten frisk igjen, og har for mykje energi til å sitte stille og sjå på Drømmehagen. Han innbillar seg at pappaen er ein kombinasjon av leikestativ med rutsjebane og seilbåt med heisekran. Han klatrar opp på magen min, ropar ship o’hoy og sklir ned på beina mine som heng utfor kanten av sofaen, og plutseleg er det tomt for febernedsettande. Eg tek meg i å ønskje meg eit lite snev av komplikasjonar. Ikkje så mykje, men nok til at eg kunne fått eit par dagar i fred og ro på sjukehuset.

Men så heldig er eg ikkje. Eg har lågare feber enn sambuaren, og dermed vert det eg som må gå og handle.

Verda var i det store og heile lettare før. No til dags må ein heile tida ta stilling til kompliserte spørsmål. Skal ein velge å døy av svineinfluensaen, eller er vaksina enda farlegare? Jens eller Jensen? NAV her eller NAV der? Pest eller kolera? Det hadde vore enklare om valet sto mellom Pepsi og Coca Cola, men så lett slepp ein ikkje unna etter fylte førti. På syttitalet var alt mykje bedre. Det var berre nokre få reglar ein trong følgje for at det skulle gå godt i livet. Ikkje bade rett etter eit måltid, då ville du få krampe og drukne. Denne regelen gjaldt også i badekaret. Ikkje gå ut med vått hår, for då vart du sjuk. Ikkje leike med plastposar, for då fekk du hovudet ditt fast i dei og vart kvelt. Og farlegast av alt: paraplyar. Spilene på desse var livsfarlege, og kunne stikke ut auga dine.

Om ein berre passa på desse fire punkta, så var alt i orden. Alt anna var bagatellar. Når ein var sjuk fekk ein vere heime frå skulen nokre dagar, og det vanka brus, is, kos og fargetusjar. Kontrasta til dagens situasjon kunne ikkje vore større, og eg undrar på kor tid alt begynte å gå gale.

Var det når eg begynte å dusje etter frokost i staden for før? Var det når håret forsvann, og eg ikkje lenger trong å tenkje på at det måtte være tørt før eg gjekk ut? Eg veit ikkje, men noko er i ulage. Verda er ikkje lenger på skinner. Vi som var unge på syttitalet tek ikkje lenger plastposen sitt dødelege potensiale på alvor. Vi ler av forrige generasjon si respekt for paraplyspilene si umettelege tørst etter auger å spidde, og på det viset har vi kanskje rysta verda i sine grunnvollar? Gjennom å ignorere forfedrenes visdom har vi lagt vegen open for større farer. Som svineinfluensaen. Og Bjarne Håkon Hanssen.

Eg tek i kvart fall ingen sjansar, heretter skal plastposar og paraplyar ut av huset. Død over svineinfluensaen!

Den observante leser har antagelig allerede gjettet at dette er lørdagens spalte i lokalavisa, harvet ned i feberrus og med store smerter i kroppen på kort varsel i går kveld. Bildet er rappet fra Flickrbrukeren BrettArthurPhoto, men siden det er publisert under Creative Commons tviler jeg på at han blir sint. Og ellers? Sykemeldingen min gikk ut ved midnatt, så lørdag er det tilbake på jobb. Hurra.

Hummer og kanari

WHO og VG advarer

vg

…og hvis ikke disse oppslagene snart gir seg: Jo før jo heller, spør du meg, men så heldig er man nok ikke. I følge VG skal viruset trives ekstra godt i tørt og kaldt vær, og sånt har vi jo ikke for mye av her i Høljebyen. Men vi kommer jo til å dø vi også, det tar bare litt lenger tid, og skyldes antagelig ikke svineinfluensaen.

Hvor store deler av Norge er det forresten som kan skryte av tørt og kaldt vær om vinteren?

%d bloggers like this: