web analytics

Tag Archives: helse

Hummer og kanari

Psychosomatic addict, insane.

Det skal ha vært den romerske legen Claudius Galenus som første gang kom opp med diagnosen psykosomatisk sykdom. Skjønt, han kalte det vel gjerne noe annet? Uansett så fikk han for omtrent 1900 år siden en pasient som var et vanskelig tilfelle. En ung kvinne med flere fysiske symptomer, men Galenus fant ingenting galt med henne. Under undersøkelsen kom imidlertid noen til å nevne navnet til en ung og lekker danser ved navn Phylades. Plutselig begynte kvinnens puls å rase i vei, hurtig og ujevn. Den samme effekten fikk man ikke ved å nevne andre unge og kjekke dansere, så til slutt konkluderte Galenus med at kvinnen var ubevisst forelsket i Phylades, og det at denne forelskelsen heller ikke ble besvart var årsaken til hennes fysiske plager.

Siden så har årene gått, og i moderne medisin så er det briten William Osler som har fått æren av å være første mann ut til å akseptere og kjempe for eksistensen av psykosomatiske lidelser. I dag så er det vel alment akseptert at hode og kropp, psyke og soma, henger nøye sammen. At psykiske belastninger kan gi seg fysiske utslag, og at fysiske belastninger kan ha en innvirkning på psyken.

Ihvertfall så lenge det er noen andre det gjelder, for selv har man selvfølgelig aldri problemer med psyken. Fordommene mot psykiske plager er vanskelige å bli kvitt ser det ut til.

VG skriver tirsdag om en førti år gammel kvinne som har tilbragt to år liggende i sengen med smerter og lammelser. Legene finner ingen fysiske årsaker til smertene og tror årsaken er psykisk. Sunnaas Sykehus har gitt henne den psykiatriske diagnosen dissosiativ lidelse, men hun har vært til psykiater på Sykehuset Vestfold, og han kunne ikke finne noen psykisk lidelse.

Det er en vond sak, og jeg skal selvfølgelig ikke begi meg ut på å si hvem som har rett av lege eller psykiater her.

Det er ikke til å undres over at kvinnen føler seg ille til mote. Ingen finner noe svar på hva som er i veien, ingen kan hjelpe henne, og alle tenkelige undersøkelser og utredninger skal være forsøkt. Hun fikk avslag på søknad om utredning ved Smertesenteret på St.Olavs Hospital i Trondheim fordi de ikke hadde noe mer å tilby enn de undersøkelser som allerede var gjort på Rikshospitalet og Sykehuset Vestfold.

– Jeg kan vel ikke være bra nok utredet når ingen vet hva dette er, sier hun fortvilet til VG, men dessverre så er det fortsatt slik at legevitenskapen noen ganger kommer til kort. Noen ganger klarer man ikke å hjelpe.

Det er to ting ved denne artikkelen som får meg til å stoppe opp litt og tenke.

For det første så har kvinnen klaget på diagnosen gjennom pasientombudet i Vestfold. Hun sier at diagnosen har gitt uheldige konsekvenser, hun opplever til stadighet å bli møtt med holdninger som tyder på at helsevesenet ikke tar hennes smerter på alvor. Dette fordi det “jo bare sitter i hodet“. Hvis dette medfører riktighet så er det svært betenkelig. At legfolk ikke klarer å riste av seg fordommene mot psykiske lidelser er en ting, men at helsepersonell ikke vet bedre er skremmende.

Det andre er psykiateren som i sin rapport fastslår at det hersker liten tvil om at pasienten har reelle smerter, og kvinnen selv som sier til VG:

Jeg ligger ikke her for moro skyld. Smertene mine sitter ikke i hodet, de sitter i bekkenet.

En ting må jo være klinkende klart. Uansett om årsaken er psykosomatisk eller ei så er smertene reelle. Det handler ikke om at man innbiller seg at man har vondt, og man later ikke som. Mange opplever det som et nederlag å bli belemret med en diagnose som antyder at fysiske plager har en psykisk årsak. Enten det nå skyldes egne og andres fordommer til den slags, helsevesenets tilnærming til disse pasientene, eller kanskje aller helst en kombinasjon, så stritter mange i mot. Det er forståelig nok, men kan ikke dette også være til hinder for å bli frisk igjen?

Jeg tror folk flest ville hatt god helsemessig gevinst av å innrømme overfor seg selv og andre at av og til så er man ikke helt pr.kasse mentalt sett. Rett og slett litt koko i toppetasjen. Ihvertfall er det lurt å holde muligheten åpen for at selvinnsikten ikke alltid er den beste. Kom igjen, bare rop det ut nå:

JEG ER BITTELITT GAL!

Det er ikke farlig, naboen din er heller ikke helt god forresten, og dessuten er det sannsynligvis bare en normal reaksjon på en unormal situasjon.

…ojojoj som denne posten skjærte ut i galskapen da!

%d bloggers like this: