web analytics

Tag Archives: Historie

Hummer og kanari

Lest #6

Survival was a moral as well as a physical struggle. A woman doctor wrote to a friend in June 1933 that she had not yet become a cannibal, but was “not sure that I shall not be one by the time my letter reaches you.” The good people died first. Those who refused to steal or to prostitute themselves died. Those who gave food to others died. Those who refused to eat corpses died. Those who refused to kill their fellow man died. Parents who resisted cannibalism died before their children did. Ukraine in 1933 was full of orphans, and sometimes people took them in. Yet without food there was little that even the kindest of strangers could do for such children. The boys and girls lay about on sheets and blankets, eating their own excrement, waiting for death.

In one village in the Kharkiv region, several women did their best to look after children. As one of them recalled, they formed “something like an orphanage.” Their wards were in a pitiful condition: “The children had bulging stomachs; they were covered in wounds, in scabs; their bodies were bursting. We took them outside, we put them on sheets, and they moaned. One day the children suddenly fell silent, we turned around to see what was happening, and they were eating the smallest child, little Petrus. They were tearing strips from him and eating them. And Petrus was doing the same, he was tearing strips from himself and eating them, he ate as much as he could. The other children put their lips to his wounds and drank his blood. We took the child away from the hungry mouths and we cried.”

Snyder, Timothy (2010-10-12). Bloodlands: Europe Between Hitler and Stalin (pp. 50-51). Perseus Books Group. Kindle Edition.

Hummer og kanari

Lest #5

In 1933, peasants made their way to familiar city markets, but now to beg rather than to sell. Market squares, now empty of both goods and customers, conveyed only the disharmonies of death. Early in the day the only sound was the soft breathing of the dying, huddled under rags that had once been clothes. One spring morning, amidst the piles of dead peasants at the Kharkiv market, an infant suckled the breast of its mother, whose face was a lifeless gray. Passersby had seen this before, not just the disarray of corpses, not just the dead mother and the living infant, but that precise scene, the tiny mouth, the last drops of milk, the cold nipple. The Ukrainians had a term for this. The said to themselves, quietly, as they passed: “These are the buds of the socialist spring”.

Bloodlands; Europe between Hitler and Stalin av Timothy Snyder

Hummer og kanari

Sånn kan det også sies

USAs syvende president, Andrew Jackson, taler til Kongressen i Washington 1830. Temaet er indanerproblemet:

Our children, by thousands, yearly leave the land of their birth to seek new homes in distant regions. Does humanity weep at these painful separations from everything, animate and inanimate, with which the young heart has become entwined? Far from it. It is rather a source of joy that our country affords scope where our young population may range unconstrained in body or in mind, developing the power and faculties of man in their highest perfection. These remove hundreds and almost thousands of miles at their own expense, purchase the lands they occupy, and support themselves at their new homes from the moment of their arrival. Can it be cruel in this government when, by events which it cannot control, the Indian is made discontented in his ancient home to purchase his lands, to give him a new and extensive territory, to pay the expense of his removal, and support him a year in his new abode? How many thousands of our own people would gladly embrace the opportunity of removing to the West on such conditions! If the offers made to the Indians were extended to them, they would be hailed with gratitude and joy.

And is it supposed that the wandering savage has a stronger attachment to his home than the settled, civilized Christian? Is it more afflicting to him to leave the graves of his fathers than it is to our brothers and children? Rightly considered, the policy of the general government toward the red man is not only liberal, but generous. He is unwilling to submit to the laws of the states and mingle with their population. To save him from this alternative, or perhaps utter annihilation, the general government kindly offers him a new home, and proposes to pay the whole expense of his removal and settlement.

Hummer og kanari

Hjernen er aleine

Det er den første august i 1966. Ein brennheit føremiddag i Austin, Texas.  Inne i ein jernvare-forretning står ein stor og kraftig mann. Håret hans er blondt. Ein “all american boy”. Han kjøper eit karabingevær og mengder med ammunisjon. Medan han skriv ut ein sjekk til betaling spør mannen bak disken kva i all verda han skal med all denne ammunisjonen. – Eg skal skyte nokre grisar, svarar han. – To shoot some pigs. Forklaringa var god nok til at mannen bak disken ikkje tenkte noko meir på det. Han tenkte nok på det nokre timar seinare, når nyheitene om kva mannen eigentleg skulle med ammunisjonen nådde ut.

Charles Whitman var namnet til mannen med det blonde håret. Fødd 25 år tidlegare, i ein familie frå øvre middelklasse. Speidar. Altargutt. Eks- marinesoldat, no student ved Texas University. Som barn fekk han målt sin IQ til 138. Då han kjøpte karabin og ammunisjon denne føremiddagen i Texas, hadde han allereie drepe mor si med ein jaktkniv, etter først å ha slått henne medvitslaus. Etter handelen drog han heim og drap kona si, sovande i senga, med tre knivstikk i hjartet. No skulle han ta med seg våpen og ammunisjon opp i klokketårnet på Texas University. Derifrå plaffa den tidlegare skarpskytaren laus på tilfeldig forbipasserande i over ein og ein halv time før politiet klarte å ta seg opp i tårnet og stoppe han. Whitman hadde då skote og drept 13 menneske. I tillegg var 32 såra, og også ein av desse skulle seinare døy av skadene. Charles Whitman vart til slutt sjølv skoten og drepen av politiet.

Massakren han utførde kom som eit sjokk på amerikanarane, ikkje minst fordi bileta på framsidene av avisene viste ein ganske typisk utsjåande amerikansk ung mann. Ein tilsynelatande kjekk kar frå ein tilsynelatande god familie. Korleis kunne han ende opp som massemordar? Ja, eg skriv sjølvsagt dette fordi vi har ein rettssak gåande i desse dagar, der vår eigen massemordar etterkvart skal få sin dom. Anders Behring Breivik og Charles Whitman har ikkje så reint lite felles. Men vil vi nokon gong få eit heilt klart svar på spørsmålet om kvifor dei handla som dei gjorde?

Røyk fra klokketårnet under Whitmans drapsraid. Det var herfra han skjøt, snaut hundre meter over bakken.

I motsetnad til Breivik, som har gitt oss eit heilt manifest som forklaring, kunne det verke som om Whitman sjølv ikkje heilt visst kvifor han gjorde som han gjorde. I etterletne notat skreiv han: “ Eg skjønar i grunnen ikkje meg sjølv for tida. Eg skal jo vere ein gjennomsnittleg og rimeleg intelligent ung mann vert det sagt. Men, i det siste (eg hugsar ikkje når det starta) har eg vore eit offer for mange uvanlege og irrasjonelle tankar”. Whitman ba i notata om at hjernen hans måtte bli obdusert, for å sjå om det kunne finnast ei forklaring på handingane hans der. Om det skulle vere pengar att frå livsforsikringa etter at gjelda var betalt, ba han om at desse skulle gå til forskning på mental helse, slik at liknande handlingar kanskje kunne unngåast i framtida.

Slik endte altså livet til Charles Whitman.

Sjølv finn eg det litt vanskeleg å tru heilt på fortvilinga til Whitman, men obdusert vart han, med det resultat at dei faktisk fann ein svulst på storleik med ei valnøtt som låg og trykka på strukturen amygdala langt inne i hjernen. Dåtidas hjerneforskarar meinte at dette ikkje kunne vere årsaken til handlingane hans, men hjerneforskinga har kome eit godt stykke lenger sidan 1966. Mange er i dag overbeviste om at det var nettopp denne svuulsten som fekk Whitman til å drepe både dei to han var mest glad i, og 14 tilfeldige ofre på gata. Vi veit at endringar i hjernen kan føre til endringar i folk sin personlegdom, så kanskje kan denne forklaringa stemme? Sjølv trur eg ikkje så mykje på den, men eg har ikkje anna å støtte meg på enn forfattaren Gary Lavergne. I boka “A Sniper in the Tower” starta Lavergne opp med ei meining om at svulsten hadde skulda, men etter å ha sett seg grundigare inn i saka, enda han opp med å skifte meining. Handlingane til Whitman snakkar for seg sjølv, skriv Lavergne. Ein kvar teori, det vere seg av organisk art (hjernesvulsten), kjemisk art (Whitman brukte amfetamin) eller psykologisk art (Whitman si tid i militæret, faren si litt for handfaste oppdraging osv), som indikerer at dømmekrafta til Whitman var så svekka at han ikkje visste kva han gjorde, står seg ikkje når ein ser på dei faktiske hendingane. Ikkje noko av det han gjorde denne dagen, og kvelden før, synes å ha vore tilfeldig eller udisiplinert. Han hadde ein plan, og den følgde han. Whitman visste kva han gjorde. Han kunne ha valgt å gjere noko anna.

Kva så med hjernen til Behring Breivik? Det er nettopp den kampen no står om i Oslo Tinghus. Er han paranoid schizofren, elller har han ei narssisistisk personlegdoms-forstyrring? Eller kan det kanskje vere ei hjerneskade? Det siste får vi ikkje vite, for Breivik har motsett seg spesifikke hjerneundersøkingar. Det må vere lov å stusse på at Breivik får motsette seg ei undersøking som kanskje kunne ha kaste noko meir lys over saka, men det er greitt for meg. Samme kva dommen blir i Tingretten kjem det for all fremtid til å hefte ein viss grad av tvil ved tilfellet Behring Breivik. Noko klart svar på kvifor vil vi aldri få, berre gradar av kvalifisert synsing. Ein hjernescanning vil ikkje endre på det. Er der ein svulst i hovudet hans, vil det nok komme for ein dag før eller seinare. Breivik kan få ha hjernen sin i fred enn så lenge. Skal ein først tvinge ham gjennom ein medisinsk undersøking ville kanskje folk flest foretrekke ein obduksjon?

Hvis Jan Garbarek var en revolvermann...

Krig er helvete #4

Antwerpen har akkurat blitt truffet av en av tyskernes V2-raketter, det var litt av et våpen. Verdens første langdistanserakett, og så vidt jeg vet også den første menneskeskapte dingsen til å entre verdensrommet? Raketter flest under den kalde krigen bygde på teknologi fra denne rakkeren, som de allierte naturligvis skaffet seg tilgang til når Tyskland overga seg.

Raketten ble lansert som et slags hevnvåpen, i hvert fall i følge nazipropagandaen, den var ment å hevne den stadig økende bombingen av tyske byer fra 1942. Mer enn 3000 raketter ble sendt avgårde, hovedsaklig mot London, og altså som på bildet her, Antwerpen. Wikipedia anslår, uten å kildebelegge det, at V2-raketten tok livet av omtrent 7250 mennesker. Ta det med en klype salt. Raketten ble bygget av arbeidere i konsentrasjonsleire, og vi holder oss til Wikipedia, de hevder at 12000 mennesker døde under dette arbeidet. Og her oppgir de til og med kilde, så kanskje det faktisk stemmer. Et ganske dårlig bytte der altså, i hvert fall når man etterhvert begynner å gå tom for slavearbeidere.

Man regner med at av de V2 rakettene som ble sendt mot London tok livet av 2754 sivilister, hvilket tilsier at hver V2 drepte to stykker. Ikke veldig imponerende kanskje, men mange av rakettene havnet ut av kurs og var harmløse. Når de først traff var de ganske dødelige, og treffsikkerheten ble bedre etterhvert som krigen skred fremover.

Mens jeg skriver dette kommer jeg plutselig til å tenke på en gammel sang av Frank Tovey and the Pyros, om katastrofen i undergrunnen ved Bethnal Green i 1943. Alarmen går, Londoninnbyggeren trekker mot undergrunnen slik de pleier, i rolige former så klart. Men så begynner det å smelle i nærheten, lyden er helt annerledes enn den pleier å være. Ryktene har gått om en ny tysk superbombe. Panikken bryter løs, folk presser på for å komme fort ned, og det hjelper ikke at det er mørkt, at trappen mangler håndtak å holde seg fast i. Det ender med at 172 mennesker dør der i panikken i undergrunnen. Trampet i hjel. 62 av dem var barn. Ingen av dem døde av noen bombe. Siden fant man ut at lyden de hadde hørt, som utløste panikken, var en ny og hemmelig type antiluftskyts som ble testet i Victoria Park, rett i nærheten.

%d bloggers like this: