web analytics

Tag Archives: Historie

Hummer og kanari

Gerhardsen hadde ikke likt dette

For noen uker siden var jeg tilhører på et foredrag med Ola Braanaas, viktig mann i norsk fiskeoppdrett, og mannen som fikk Kong Olav til Skjerjehamn. Bare for å nevne noe. Det var ganske interessant så lenge han snakket om fiskeoppdrett og Kina. Ikke fullt så spennende når han begynte å snakke om samfunn, historie og den slags. Han trakk frem den gamle usanne myten om det lutfattige Norge, krydret foredraget med gamle Arbeiderplakater, så var det opp med Jan Thomas og en raljering over dagens Norske samfunn og alle de uvesentlighetene som dominerer nyhetsbildet. Mens politikerene småkjekler og mangler både ryggrad og  handlekraft. Nei, det var nok ikke dette samfunnet Einar Gerhardsen jobbet for!

Hvilket kan være sant nok det, for all del. Jeg har de siste dagene prøvd å harve ned det siste ordentlige arbeidskravet i det fordømte årsstudiet i Historie som jeg holder på meg. Oppgaven var å drøfte hvorfor Norge ble med i NATO, og i den forbindelse har jeg måttet skumme litt i biografiene til både Jens Chr. Hauge og Haakon Lie. Og man kan mene ganske mye om disse gutta i AP-oligarkiet som styrte skuta i etterkrigstiden, men pusekatter var de i hvert fall ikke. På godt og vondt antagelig.

Jeg tenkte på dette i dag, når jeg fulgte oppstyret etter Per Sandbergs idiotiske uttalelse i Stortinget i dag. Her må jeg skynde meg og understreke at jeg er helt og holdent på Arbeiderpartiets side altså, og jeg forstår godt at mange ble sinte og opprørt. Allikevel så tok jeg meg i å ønske at de hadde reagert på en annen og litt tøffere måte enn å forlate stortingssalen i tårer. Jeg skulle ønske noen hadde reist seg og ropt til Sandberg at de skulle knuse ham som en lus i stedet. Nå blir det i stedet en runde med offerrollebadminton som ikke gjør noe godt for noen.

Jeg mener, Haakon Lie hadde vel lokket Sandberg inn i bøttekottet med ei halvflaske akevitt, og gitt ham et par lusinger. Da blir det litt stusselig med Eskil Pedersen som klager på at han ikke har fått noen telefon fra Siv Jensen med beklagelse. Men det er vel sånn det har blitt. Som den anerkjente og uavhengige bloggeren og forfatteren Kristine Tofte spissformulerte på Twitter:

I vår kultur er det berre den svake som fortener å vinne. Dermed slåss politikarane om å framstå svakast. Korleis endte me her?

Det er vel for komplisert til å svare enkelt på det spørsmålet, men vi får vel de politikerene samfunnet etterspør. Etterkrigstidens AP-oligarker hadde vært fisk på land i dagens politiske virkelighet? Den tiden er forbi da Norge kunne bankes inn i NATO på noen måneder, selv om flertallet i stortingsgruppa i utgangspunktet var skeptiske eller uttalte motstandere. Det hjelper liksom ikke så mye å lengte tilbake til den tidens handlekraftige politikere. Ei heller er det vel bare negativt at det har blitt rom for følelser også i politikken, tvert i mot er det vel mest bare positivt det.

Sårede følelser derimot, det kan det fort bli litt mye av. Ikke bli såret, bli sinna, hadde det vært noe å tenke på? Kan jeg bli politisk rådgiver nå?

Ikke det? Jeg er såret! Og vonbråten!

Hummer og kanari

Historien som sjablong

 

Å være naken i åkeren er en god gammel tradisjon, ikke bare for kyr.

 

En av mine favorittøvelser, både hos meg selv og hos andre skribenter, er den hvor man tar tak i et dagsaktuelt tema, og knytter det sammen med en historisk hendelse. Trekker tråder, viser sammenhenger, setter ting i perspektiv, og når teksten er ferdig sitter man igjen med en forståelse av at selv om ting forandrer seg, så er menneskene de samme. Eller noe annet dypsindig. La oss ta et eksempel. Den ikke helt ukjente popstjernen Rihanna var i Irland nylig for å spille inn en musikkvideo. Hun hadde i utgangspunktet fått lov til å bruke en åker til dette, men når hun kastet kjolen og sto der i bare bikinien, ble det for mye for bonden. Rihanna i nesten nettoen ble for mye for 61 år gamle Alan Grahams kristne verdisyn, han kom durende i traktoren sin for å be henne dekke seg til. For Guds skyld. En artig historie som gikk verden rundt, men aha kan vi si, ingenting er nytt under solen. Allerede hos de gamle romerene opplevde man at folk spradet rundt i åkeren uten klær slik at de måtte strammes opp av forbipasserende. Lucius Quinctius Cincinnatus, en av det tidlige Romas store helter f.eks. Roma var truet av invasjon, og senatet fant det best å utpeke Cincinnattus til midlertidig diktator for å stoppe den. Når senatets utsendte kom for å overbringe beskjeden fant han Cincinnattus kliss naken, i ferd med å pløye åkeren. Dette passet seg ikke for Romas øverste leder, så utsendingen ba den nakne bonden om å dekke seg til før han kunne overlevere senatets mandat.

Nå skal man nok være ganske kreativ for å trekke gyldige sammenligninger fra Cincinattus møte i åkeren 458 år før Kristus, til Rihannas møte med en kristen og bluferdig bonde i 2011. Det er mest to artige anekdoter som ikke bidrar til så mye annet enn å demonstrere at skribenten er en kunnskapsrik kar. Eventuelt, for de som har lest Laphams Quarterly der jeg har rappa dem, at han er tjuveradd som brisker seg med lånte fjær. Men det finnes andre historiske sammenligninger som er tilsynelatende mer relevante.

Ta nå Anders Behring Breivik f.eks. Det var ikke gått særlig lang tid etter at han var pågrepet før spekulasjonene begynte. Var han en kristen versjon av Al Quaida? Eller en norsk Timothy McVeigh? Minner han kanskje mest om Lasermannen, eller er han rett og slett bare en ekstrem versjon av Harald Eia? Terroristen selv kjenner godt denne øvelsen, og forsøker å gjøre seg selv til en korsfarer, en tempelridder. Historikere som orker å lese Breiviks rundskriv vil fort oppdage at hans versjon av historien ikke samsvarer helt med det som er gjengs oppfatning. At Breiviks tempelriddere snarere er et vrengebilde av hva 1100-1200-tallets tempelriddere egentlig stod for. Breiviks ideologiske støttespillere i den såkalte counterjihad-bevegelsen på nett bruker også historiske sammenligninger for alt hva de er verdt, og kaller f.eks bloggene sine for Gates og Vienna og Vlad Tepes, med henvisning til tidligere tiders kamper mot det osmanske rike. Det er en ganske påtagelig tendens til at enhver moderne konflikt skal forstås i lys av fortidens kriger. Enhver krig USA måtte vikle seg inn i militært vil måtte sammenlignes med Vietnam, og er ikke krigen over på fjorten dager er de i ferd med å rote seg inn i hengemyr igjen. Enhver diktator må sammenlignes med Hitler, alle som tar til orde for at en militær aksjon for å fjerne denne diktatoren ikke nødvendigvis er så lurt, må finne seg i å bli slått i hodet med stakkars Neville Chamberlain, appeasement, og peace in our time. At Chamberlain ikke hadde støtte i folket til å ta rollen som Europas politimester, og hans militære rådgivere sterkt frarådet ham å kaste Storbritannia ut i noe som med høy sannsynlighet ville bety en krig på to fronter, betyr ikke noe. I vår kollektive bevissthet har Chamberlain blitt mannen som trodde han kunne forhandle med monsteret. Blir man sammenlignet med ham bør man vurdere å søke PR-råd fra profesjonelle.

Livet er et jævla kaos. Det gjelder å finne de røde trådene. Skape en mening i det som skjer. Det er antagelig naturlig at vi i noen grad søker i fortiden for å finne svar på nåtidens utfordringer. Men er det alltid like lurt? Jeg er ikke sikker på at vi alltid blir så mye klokere av det. Visst er det viktig at vi kjenner historien. Vet hvor vi kommer fra. Hvordan vi har havnet her vi er nå. Faren er at vi gjør historien til en sjablong. Da sperrer vi for innsikt, heller enn å øke den. For historien gjentar seg ikke, i beste fall kan det hende at den rimer. Og det var det Mark Twain som sa, ikke jeg.

Hummer og kanari

Død over kapitalismen

Wall Street er i disse dager under angrep.  I tre uker har demonstranter okkupert New Yorks finansgate, og de har ikke tenkt å gi seg med det første. De protesterer mot grådighet, sosial og økonomisk ulikhet, og pengenes innflytelse på regjeringen. Mer om dette kan dere lese på OccupyWallStreet, We Are the 99 Percent, og hos Indregard.  Det fine med disse demonstrasjonene er at de så langt har vært ikke-voldelige.  Sånn har det ikke alltid vært.

IMG_7418
Creative Commons License photo credit: Brennan Cavanaugh

For noe sånt som 120 år siden var det også stor misnøye med finansfyrstene på Wall Street i USA. At noen få gjorde seg rike på de manges bekostning var det ikke alle som var like glade for. Henry Norcross var for eksempel ikke blid. Fjerde desember 1891 gikk han inn til resepsjonisten på kontoret til finansmannen Russel Sage, og krevde å få snakke med sjefen sjøl. Med seg hadde han en veske. Resepsjonisten, William Ladilaw,  fortalte at Sage var opptatt i et møte hele dagen, men da hisset Norcross seg opp såpass mye at Sage kom ut for å se hva som foregikk.

Norcross krevde å få snakke med Sage under fire øyne. Sage sa at dette ikke var mulig for øyeblikket, så Norcross ga ham et brev der han forlangte å få utbetalt 1.2 millioner dollar. Sage var ikke imponert, han ba Norcross forlate kontoret umiddelbart, hvorpå Norcross slang vesken sin på gulvet. Den inneholdt dynamitt. Eksplosjonen som fulgte skadet Sage, og en annen resepsjonist. Ladilaw overlevde, men ble ufør for resten av livet. Den eneste døde var Norcross selv.

Ladilaw hevdet etterpå at Sage, som var velkjent for å være steinrik, men også like kjent for å være en gjerrigknark, hadde gjemt seg bak ham. Brukt ham som et menneskelig skjold, og saksøkte ham. Han vant frem i retten i to omganger, men Sage nektet å betale. Ladilaw fikk aldri en krone, og måtte leve på søsteren i lange perioder av livet sitt.

Et halvt år senere var det duket for en av de mest alvorlige konfliktene i amerikansk arbeiderhistorie. I Homestead, Pennsylvania barket arbeidere sammen med hundrevis av bevæpnede Pinkerton-detektiver som var sendt dit av Henry Frick for å beskytte en av Carnegie Steel Companys fabrikker som var omringet av streikende arbeidere. Hvor mange som døde er det visst litt disputt om, kanskje 10 stykker, mange flere ble skadd. Det endte i første omgang med at Pinkerton-gutta overga seg, men allikevel ble rundjult på sin vei til trygghet i fengselet.

Alexander Berkman

Alexander Berkman hadde ingen direkte forbindelser til denne konflikten, men anarkist var han, og han bestemte seg for å ta ansvar. Gi kapitalismen en ørefik. Han dro til Pittsburgh, tok seg inn på kontoret til Frick, skjøt ham tre ganger, og knivstakk ham, før arbeidere kom til unnsetning og fikk dratt ham unna. De banket ham sanseløs, før han satt i fengsel for 14 år. Frick overlevde mordforsøket, og kapitalismen tok heller ikke nevneverdig skade av angrepet. Konflikten i Homestead endte med et kraftig nederlag for fagforeningen. De arbeiderne som ikke mistet jobben fikk lønna halvert. Og de var de heldige.

Berkman var forresten elskeren og sjelevennen til Emma Goldman, de bodde vel også sammen før Berkman måtte i fengsel for sitt mordforsøk.

I 1916 var han ute igjen, og skal ha vært en av planleggerene bak det mislykkede forsøket på å bombe hjemmet til John D. Rockefeller i Tarrytown New York. Siden han var ute på prøve valgte han imidlertid å holde seg i bakgrunnen. Plottet gikk til hundene når dynamitten eksploderte for tidlig, i en leilighet i Harlem. Fire stykker døde i eksplosjonen.

Året etter var det en kar ved navn Eric Muenter som gikk til egenhendig angrep på kapitalismen. Han hadde fått det for seg at mektige J.P.Morgan profiterte på den første verdenskrigen gjennom å organisere et syndikat av banker som lånte ut penger til de allierte. Muenter mente at om han bare fikk satt en stopper for dette, så ville han stoppe verdenskrigen. Så han tok seg en tur til Washington DC, plasserte en bombe i den tomme bygningen der Senatet holder til, og tok så toget tilbake til New York. Der tok han seg inn i hjemmet til Morgan på Long Island, og skjøt Morgan to ganger før han ble overmannet av tjenere.

Morgan kom seg igjen, Muenter tok livet sitt i fengsel.

Etterdønningene av bomben på Wall Street i 1920

Det verste angrepet var imidleritd det siste. 16 september 1920 smalt det skikkelig. En hest slepte en rød vogn full av dynamitt frem til 23 Wall Street, der verdens mektigste finansinstusjon hadde sine kontorer. J.P.Morgan & Co. Kusken ble observert flyktende fra stedet, og sekunder etter ristet hele nedre Manhattan av smellet. Hodet til hesten fant man like ved eksplosjonsstedet, men hovene dukket opp flere kvartaler unna, i hver sin retning. Et kvinnehode ble funnet fastsittende i en betongvegg, med hatten fortsatt på. Voksne menn ble slått i bakken av eksplosjonen, en av dem var Joseph P. Kennedy. Et øyenvitne forklarte:

It was a crush out of a blue sky—an unexpected, death-dealing bolt, which in a twinkling turned into a shambles the busiest corner of America’s financial center and sent scurrying to places of shelter hundreds of wounded, dumb-stricken, white-faced men and women—fleeing from an unknown danger.… Looking down Wall Street later I could see arising from the vicinity of the subtreasury building and the J.P. Morgan and Co. bank, a mushroom-shaped cloud of yellowish, green smoke which mounted to a height of more than 100 feet, the smoke being licked by darting tongues of flame.

Merker etter Wall Street-bomben i 1920

38 stykker døde, 143 ble skadd. Frem til Timothy McVeighs bombe i Oklahoma var dette det verste terrorangrepet på amerikansk jord. Ingen ble noen gang tatt for gjerningen. Ingen tok på seg skylden, men man tror at det var italienske anarkister som sto bak. Man kan fortsatt se merker etter eksplosjonen.

Nå har ikke dagens Wall Street-okkupanter all verdens til felles med anarkistene og terroristene fra perioden mellom 1890 og 1920. Det største fellestrekket er kanskje graden av misnøye i befolkningen med de finansielle institusjonene. Den var stor i årene før og etter det forrige århundreskiftet, akkurat som den er stor nå i årene etter det siste århundreskiftet. I 1920 snudde vinden. Dagen etter bomben i 1920 åpnet børsen som vanlig. Tusener av mennesker møtte opp ved stedet for eksplosjonen, der de sang “America”. General William J.Nicholson holdt en patriotisk tale der han erklærte at mennesker som kunne gjøre slike ting som dette ikke fortjente å bo i et sivilisert samfunn. De måtte drepes som slanger overalt hvor de stakk sitt stygge hode frem. Bandet dro i gang med “Star Spangled Banner”, folket sang med, og børsen nådde nye høyder.

Dagens okkupanter driver ikke med bomber. De smadrer ikke McDonalds-restauranter. De er vanlige mennesker som vil ha troen på fremtiden tilbake. De vil ha den amerikanske drømmen tilbake:

The American Dream has been stolen from the world. Workers are told that they aren’t allowed health care, shelter, food. Students are told that they aren’t allowed jobs, and that they will be in debt for the rest of their lives, unable to declare bankruptcy. The 1% has destroyed this nation and its values through their greed. The 1% has stolen this world. We will not allow this to occur.

Har de en sjanse? Det er lov å håpe.

Hummer og kanari Video

Don’t know much about history

Jeg driver nå fortsatt på og basker med det derre årsstudiumet i historie som heg har holdt på med siden 2009. Siste semesteret nå, og siden det handler om stormaktspolitikk og bladibla etter 1945, så burde jeg klare meg fint, bare jeg faktisk får tid til å gjøre arbeidskravene. Men jeg merker jo at jeg har en del huller i allmendannelsen.

For eksempel så vet jeg at Sovjetunionen var et totalitært samfunn.

Og på et eller annet vis har jeg fått meg en viss ide om hvordan det sovjetiske samfunnet var.

Men når et av arbeidssrpørsmålene til det første tyngdepunktet låter: Kva meinast med at Sovjetunionen var eit totalitært samfunn, så kjenner jeg meg allikevel på tynn is. Joda, jeg kan nok legge sammen en og to, og klare å svare såpass på spørsmålet at det hadde holdt til ståkarakter, men egentlig aner jeg ikke hva jeg snakker om.

Egentlig er jeg bare en bløff.

Hummer og kanari

A fitting and glorious end

Faren min pleide å fore meg med bøker om annen verdenskrig når jeg var liten. I en av dem, jeg husker ikke lenger hvilken, var det et bilde av fascismens far, Benito Mussolini, og hans elskerinne, Clara Petacci. Det er ikke det bildet dere ser over her, men det er tatt omtrent samtidig. Man kunne bare se Mussolini og Petacci, ikke de andre menneskene som henger her. Første gangen jeg så det skjønte jeg ikke helt hva det var jeg så der, men etterhvert skjønte jeg jo at det var to døde mennesker.

Jeg syntes alltid det bildet var ubehagelig å se på, selv om man ikke kunne se noe blod, og bildet var for utydelig til at man kunne se hvor maltraktert ansiktet til den døde diktatoren egentlig var, (det finnes bilder av det på nettet for de som er interessert, men jeg gidder ikke lete opp lenke nå) så ble jeg nesten litt uvel av å se på det. Det kan være derfor jeg ikke husker hvilken bok det var, for jeg tror aldri jeg orket å lese den. Bare på grunn av det bildet.

Men allikevel så jeg på det ganske mange ganger.

Mussolini ble altså henrettet den 28 april 1945, sammen med Clara Petacci og 15 ledende fascister. Det var ikke noen lang rettssak, Mussolini hadde forsøkt å rømme til Sveits, men bilen han gjemte seg i ble stoppet av partisaner og tatt til fange. Dette skjedde dagen før, altså den 27 april. Det er ikke alltid italienerene er effektive. En hurtig sammensatt standrett ble satt sammen, dommen var døden ved skyting, og klokka 16.10 ble den eksekvert.

Bildet er imidlertid tatt dagen etter. Tidlig om morgenen ble likene fraktet til Milano, og dumpet på torget der byens borgere fort strømmet til for å sparke, spytte, slå med stokker, og pisse på den tidligere diktatoren. De som gidder kan faktisk finne film av dette på YouTube, men jeg anbefaler det ikke. Til slutt ble likene hengt opp i taket på en nærværende Esso-stasjon, og bilder ble tatt. Bilder som solgte som hakka møkk til allierte soldater i etterkant.

Som en amerikansk filmavis rapporterte, a fitting and glorious end for den en gang så stolte diktator.

Egentlig hadde jeg tenkt å prøve å skrive noe vettugt om Mussolinis død, og det voldsomme sinnet i befolkningen som fikk folk til å maltraktere liket på det groveste, og så koble det opp mot den siste ukas hendelser her i landet. Men jeg klarte ikke helt å bli enig med meg selv. Etter en uke med roser, fakler, Oslove og maning til toleranse og forståelse, så synes jeg kanskje det begynner å bli nok nå. Jeg har gått i fakkeltog for fred selv i dag, og det var fint, verdig, og vi slapp ikke unna Til ungdommen og Eg ser nå heller. Helt greit.  Jeg har absolutt ingen innvendinger mot verken Stoltenberg, rosemarsjer, eller Fabian Stang, men nå må det snart bli lov til å være sint igjen også. Jeg er sint!

Samtidig er jeg redd for det sinnet. At det skal bli sluppet løs. Ikke at jeg tror folk hadde møtt opp i tusenvis for å desekrere liket til terroristen om vi hadde skutt ham og dumpet ham på Rådhusplassen, men det er ganske mye sinne der ute i befolkningen, er det ikke? Kanskje har det alltid vært der. Kanskje er jeg for pessimistisk. Men det skremmer meg. Ganske mye.

%d bloggers like this: